Ødelagte nerver, trenger råd og hjelp.

[AnonymDiskusjon]

Angsten begynte da jeg var liten, mest sannsynlig i kombinasjon med at mamma forlot oss og slet med alkoholisme, selvom pappa har fortalt at jeg gjennom hele barndommen var redd for alt mulig og fikk noe som ligner panikkanfall til tider.

 

Jeg kan ikke huske å IKKE ha hatt dette monsteret under huden, tror ikke jeg har vært 100% avslappa noen gang.

Jeg har drukket alkohol hver helg i moderate mengder siden jeg var 14.

 

Da jeg var 21 mista jeg jobben etter et års sykemelding grunnet kraftig angst, inntil da prøvde jeg å følge råd om å konfrontere frykten,

derfor begynte jeg å jobbe med telefonsupport for IT selvom jeg er livredd for telefoner. Dette gikk ikke så bra, og jeg hadde 2 sammenbrudd i full offentlighet,

 

Ikke bare er jeg flau over å ha knekt foran et helt callsenter med mennesker, men fordi jeg mislyktes i å kurere meg selv.

 

I løpet av sykemeldingsperioden som varte i et år, dro jeg på fester innimellom, og jeg drakk meg alltid full, men jeg synes ikke jeg drakk mye. Hadde jeg ikke drukket hadde jeg blitt sittende hjemme med et tegnebrett e.l, og selvom det kan sees på som en sunn interesse, så har daværende psykolog og fastlege gitt beskjed om at det er veldig viktig å være litt sosial nå som jeg ikke jobbet lenger.

 

Jeg skulle jo tilbake i arbeidslivet,

det var bare det at ingen av dem forsto at det var fullstendig umulig for meg uten noen form for bedøvelse. Jeg har besvimt så mange ganger av angsten, at jeg gjør

det ikke uten noen øl først lenger. En dag jeg skulle konfrontere en annen frykt jeg ville bli kvitt, nemlig blodprøvesjekk (ikke pga sprøyta, men menneskene) endte det med at jeg gikk i gulvet samtidig som jeg kasta opp på to sykepleiere. Det her med å møte frykten er bare (unnskyld fransken), piss.

 

 

Så møtte jeg samboeren min, og mens vi har vært sammen har psyken min bare blitt dårligere og dårligere. Han sliter med bipolar lidelse,

og dette har bidratt kraftig til at

nervene mine har blitt dårligere og dårligere. Det er veldig lite stabilitet her.

 

Uroen er så sterk noen ganger at jeg ikke klarer å takle den, og alkoholkonsumet har gått oppover i takt de siste to årene. Jeg har også fått skrevet ut Sobril,

noe som hjelper meg veldig med å fjerne angsten. Har ikke hatt noe problem med misbruk av dem, får ikke noen rus som andre sier at de får.

 

Problemet med disse i forhold til alkohol, er at jeg ikke blir sosial av dem. For å kunne være sammen med andre mennesker uten å

besvime og kaste opp er jeg nødt til å drikke.

 

For halvannet år siden opplevde jeg en voldtekt.

Farfar døde for et år siden av kreft, deretter ble jeg gravid og tok en abort da jeg ikke er i stand til å ta vare på et barn med genene og problemene jeg har.

 

En uke etter døde onkelen min.

 

Et halvt år etter dette døde mamma av kreft, to uker etter at jeg fikk kontakt med henne igjen etter 19 år.

 

Ingen av disse hendelsene satte i gang

noen spesiell sorgprosess, og det skremmer meg. Jeg tror det ble så mye i løpet av så kort tid at jeg ikke skjønner at det er virkelig.

 

Jeg har hele tiden pakket vonde ting langt bak i arkivet, og dette skremmer mennesker rundt meg. Jeg har prøvd 5 forskjellige

psykologer og har tre innleggelser bak meg.

 

Nå i den siste tiden virker det plutselig som om en bakdør inn til arkivet begynner å åpne seg,

jeg har det så vondt noen ganger at jeg ikke klarer å gråte en gang. Jeg kaster opp og ligger søvnløs i dagevis. For et par uker siden hadde jeg ikke sovet på tre dager, og skar meg inn til under fettlaget på leggen, jeg synes dette var spennende og tok fokus vekk fra angstmonsteret som henger over meg.

 

Dette er jo mildt sagt alarmerende, og det å komme hjem til samboer med 10 sting var ikke akkurat fint. Etter dette har jeg drukket tett, klarer å sove noen timer av

gangen, men aldri noen dyp sovn.

 

Jeg har det fryktelig vondt. Jeg kommer aldri til å ta livet mitt, nettopp fordi jeg har et livssyn som tilsier at skulle jeg feige

ut og forlate jorda, blir jeg bare satt rett tilbake. Jeg tror jeg ble plassert her for å lære noe, og det kommer jeg meg ikke unna.

 

 

Jeg skulle imidlertid ønske det fantes hjelp for meg, for å få styrken til å klare dette. Jeg sitter her med min 16ende halvliter og kan ennå ikke se en skrivefeil i innlegget mitt.

 

I følge andre synes det sjeldent at jeg har drukket også. Har bestemt meg for å prøve ENDA en psykolog,

men jeg innser at det bare er jeg som kan fikse dette. Så hvor er oppskriften for reparasjon av et ødelagt menneske?

 

Jeg lider meg ikke gjennom en avrusning på

alkohol med mindre jeg ser lys i enden av tunnelen, jeg kaster ikke fallskjermen min før jeg vet at nervene mine kan repareres og jeg kan få et normalt liv. Anonym poster: 19599fa6e47cc03b05d0edbe3c1769a5

[Danek]

Modig historie. Veldig realt av deg å dele ditt liv med oss.

Enkelte ganger hjelper det på å bare snakke om det.

 

Det første som slår meg er at du virker som en relativt normal person allerede. Greit nok, litt redd og overbetenkt er du, men selve tankegangen og resonomentet er da fornuftig.

 

Hvis du føler at du ikke makter tilværelsen så kan det være lurt å oppsøke psykolog på ny. Man vet jo aldri, kanskje det funker?

 

Enkelte ganger gjelder det å finne en psykolog man liker og er komfortabel med, og de kan hjelpe deg langt på vei med bearbeidingen av følelsene.

[Gjest Bruker-95147]

Angsten begynte da jeg var liten, mest sannsynlig i kombinasjon med at mamma forlot oss og slet med alkoholisme, selvom pappa har fortalt at jeg gjennom hele barndommen var redd for alt mulig og fikk noe som ligner panikkanfall til tider.

 

Jeg kan ikke huske å IKKE ha hatt dette monsteret under huden, tror ikke jeg har vært 100% avslappa noen gang.

 

Du forer kanskje din egen demon med alkohol? Du må kutte ut den driten, ellers er/blir demonen din altfor sterk til at du klarer å stagge den. Og du har jo styrken, så hva venter du på? Og menneskene rundt deg, er det ikke du som er redd for - det er demonen i deg, som frykter dem ... så da kan du kanskje ta det som oppleves som angst i deg selv, som ett sunnhetstegn, og at det er den rette veien du må gå ...

 

Jeg leste fort gjennom posten din, og overstående er den "magefølelsen" som oppstod - forstå det ut fra det! Og jeg tror som deg at vi er født til verden for å lære, og at noen dessverre må gjennom hardere pensum enn andre.

[omnomnomnivore]

Det tilhører sjeldenhetene at jeg møter noen som har hatt det vanskeligere enn meg selv...

 

Det eneste jeg vet helt sikkert er at det ikke hjelper å drikke overstadig. Jeg vokste opp med to foreldre som var alkoholikere og holder meg derfor langt unna selv.

 

Å undertrykke alt du har opplevd er også ekstremt farlig, og noe jeg også har vært veldig flink til.

 

Med all sansynelighet har du for lengst bevisst eller ubevisst 'definert' deg selv som taper og som uverdig og er redd for at det du har igjen av fasade ut mot andre mennesker skal sprekke og at de skal se alle problemene dine i deg.

 

En psykolog kan forstå slike mekanismer i teorien, men kan aldri vite hvordan det føles og tankene og følelsene som svirrer rundt oppe i hodet med mindre de har opplevd det selv.

 

Panikkangst er når kroppen aktiverer 'fight or flight' i respons på det du underbevisst oppfatter som en trussel, og ikke har klart å løse på en emosjonelt tilfredsstillende måte.

 

Selvskading er egentlig veldig enkelt å forklare. Det gjør at smertene overstyrer følelsene. Men det er måter du kan bruke det fysiske, inkludert smerte på som ikke har noen fysisk helsefare. Å skjære deg er ikke noe jeg ville anbefalt. Særlig ikke dypt.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar folkens.. Var godt å få det ut merker jeg...

Kommer til å gi psykolog et helhjerta forsøk. Det finnes jo mennesker som har opplevd langt verre ting enn meg, men som fungerer bra. Gruer meg til å kvitte meg med alkoholen, men det må jo til på et eller annet tidspunkt. Anonym poster: 19599fa6e47cc03b05d0edbe3c1769a5

[citronen]

Nå ble jeg nødt til å lese gjennom innlegget to ganger, rett og slett fordi jeg ikke klarte å forstå dybden av innholdet første gangen. Det har aldri skjedd før.

 

Du spør om hvor oppskriften for reparasjon av et ødelagt menneske er? Svaret er kanskje rett forran nesa di, men du klarer nok ikke å se det selv. Jeg har selv slitt med avhengighet til alkohol og morfin i noen år av livet, men ikke som plaster på sosial angst. Men jeg kjenner igjen det du sier om at du må ut av kroppen for å få fred, og at det aldri er bare en ting som går galt.

 

Men det er også noe positivt ved det du skriver. Du klarer å resonere til at du er plassert her for å lære, og at du ikke gir deg. Det er nok mye av grunnen til at du fortsatt fungerer. Det er skjeldent du hører om uinteligente mennesker som frivillig forlater verden.

 

Jeg innså at jeg kan sammenliknes med en maskin. Et resultat av en verden som rakner fullstendig, og at du tilslutt ikke lar deg selv føle noe som helst. Om du klarer det med eller uten alkohol er egentlig ikke relevant, for resultatet er det samme uansett.

 

Med årene så blir dette kanskje lettere å distansere seg fra. Det ble lettere for meg. Jeg har funnet min løsning på et liv; og hva andre måtte mene er fullstendig uvesentlig. Det handler om rammer og rutiner, og et normalisert forhold til rusmidler og klare å velge ut menneskene du har godt av å ha i livet.

 

Det finnes ingen enkel løsning. Bare ikke gi opp.