Hva skal jeg studere? Interessert i helse/sykdom.

[Flytendekork]

Jeg sliter litt med å finne ut av hva jeg har lyst til å studere. Spesielt siden jeg har en ganske sosialt hemmende psykisk sykdom (Unnvikende PF), som veldig kort fortalt gjør at jeg har mer eller mindre sterk angst for å kommunisere med andre grunnet et veldig lavt selvbilde. Link hvis noen er interessert i å lese mer om diagnosen.

 

Det jeg har funnet ut hittil er at jeg er mest interessert i er kropp og helse. Jeg synes alt som har med kroppen å gjøre er veldig interessant. Altså hjerte, lunger, fordøyelse, hud, hår, øyne o.s.v. Hele pakka. I tillegg synes jeg spesielt sykdom er veldig interessant.

 

Hva er det jeg eventuelt kan studere som er mer rettet mot akkurat dette med sykdom da? Jeg har sett litt på farmasi, men dette er jo mer rettet mot kjemi når det gjelder medisiner og hvordan de virker på kroppen o.s.v. I tillegg har jeg sett på ernæringsfysiolog, men det er igjen mer rettet mot kosthold. Lege, sykepleier og helsefagarbeider er ihvertfall utelukket.

 

Så hvilke andre alternativer er det innen kropp og helse som har jobbmuligheter der man ikke nødvendigvis trenger å ha så mye direkte kontakt med mennesker? Og er det umulig å finne en slik jobb?

 

Utenom helse så er jeg interessert i dyr, men dyrlege/dyrepleier er utelukket for meg. Og utenom det ser jeg ikke for meg at det er noen særlige muligheter for en godt betalt fast jobb uansett.

 

 

Setter pris på svar.

Endret 28. februar 2013 av Flytendekork

[Intox]

Bioingeniør kanskje? Mer rettet mot celler da, men alt du nevnte overfor består jo av det

http://www.hib.no/studier/studie.asp?studieID=BIO

[€uropa]

Jeg har ikke noe godt forslag, men det vil bli svært vanskelig å finne et yrke der du ikke har noen kontakt med mennesker i det hele tatt, i hvert fall i det fagområdet. Jeg vet ingenting om diagnosen din, men rådet mitt er at du rydder opp i den og blir kvitt angsten (eller deler av den) før du begynner å studere, for den bør ikke være et hinder for deg.

[Flytendekork]

Bioingeniør kanskje? Mer rettet mot celler da, men alt du nevnte overfor består jo av det

http://www.hib.no/st...sp?studieID=BIO

 

Tjaa. Det kunne jo kanskje ha vært noe, bortsett fra at også her er det en del direkte kontakt med mennesker med hensyn til blodprøvetaking og slikt. Men takk for forslaget.

 

Jeg har ikke noe godt forslag, men det vil bli svært vanskelig å finne et yrke der du ikke har noen kontakt med mennesker i det hele tatt, i hvert fall i det fagområdet. Jeg vet ingenting om diagnosen din, men rådet mitt er at du rydder opp i den og blir kvitt angsten (eller deler av den) før du begynner å studere, for den bør ikke være et hinder for deg.

 

Jeg er alt for klar over at det blir vanskelig å finne et yrke med denne diagnosen når man er så redd for kontakt med mennesker som jeg er. Og som du sier bør ikke angsten være et hinder, men dessverre er det sånn at denne diagnosen på en måte er kronisk. Det vil si, man kan prøve å behandle den slik at man kanskje lærer seg å takle den i de mest grunnleggende sosiale situasjonene, som f.eks handleturer o.l som er en stor del av hverdagen. Men i mitt, og de fleste andres tilfeller som har denne diagnosen, så er den en så stor del av personligheten, og den sitter så dypt, at det er ganske umulig å bli kvitt den for godt.

 

Det er og blir en kamp i mot sin egen frykt hver dag, og det er omtrent like vanskelig og skremmende hver gang ettersom hvordan selvfølelsen er den dagen. Man kan jo tenke seg at angsten minker etterhvert som man gjentar en spesiell handling som f.eks en handletur ofte nok, men dessverre er det ikke slik med denne diagnosen.

 

Så, jeg har selvfølgelig ekstremt lyst til å bli kvitt denne angsten, for den er faktisk et kjempehinder for meg i hverdagen, og jeg holder på med behandling hos psykolog, men det har vist seg å bli vanskeligere og mer tidkrevende enn jeg opprinnelig trodde. Har slitt med dette siden jeg var rundt 14-15 år. Er 20 nå.

 

Men jeg vil ikke gi meg med tanke på utdannelse. Jeg vet at jeg har gode ressurser, men jeg må bare finne en litt tilrettelagt måte å bruke dem på.

[Intox]

Det er ikke nødvendig å ta prøvene selv, kommer helt an på hvor du jobber. Om du blir forsker har du bare kontakt med de du jobber på lab med.

 

Men det jeg ikke forstår er hvordan du tenker utdanningsløpet skal gå om du ikke kan ha noen kontakt med andre mennesker, alle studier inneholder gruppearbeid, presentasjoner og kontakt med lærer osv. Du kan ikke unngå kontakt med andre i noen studier eller yrker som du skriver du vil ta ihvertfall.

 

Vet det ikke er så lett, men du må nesten bare komme deg over angsten først.

[Flytendekork]

Det er ikke nødvendig å ta prøvene selv, kommer helt an på hvor du jobber. Om du blir forsker har du bare kontakt med de du jobber på lab med.

 

Men det jeg ikke forstår er hvordan du tenker utdanningsløpet skal gå om du ikke kan ha noen kontakt med andre mennesker, alle studier inneholder gruppearbeid, presentasjoner og kontakt med lærer osv. Du kan ikke unngå kontakt med andre i noen studier eller yrker som du skriver du vil ta ihvertfall.

 

Vet det ikke er så lett, men du må nesten bare komme deg over angsten først.

 

Angående utdanningsløpet så tenker jeg at så lenge jeg fortsatt er under behandling for diagnosen min, så kan jeg eventuelt drive med hjemmestudier. Altså, kjøpe bøker o.l og så eventuelt kun ta eksamen på skole. For det er vel en mulighet?

 

Jeg satser på å klare å få temmet angsten såpass at jeg så fort som mulig kan få til kurs/jobb i fremtiden, men i mellomtiden så vil jeg gjerne gjøre et eller annet nyttig i hverdagen.

 

Denne type diagnose er som sagt en veldig hard nøtt å knekke da reaksjonene og tankemønstrene mine er omtrent blitt instinkt for meg i visse situasjoner, de er dypt innrisset i personligheten min kort fortalt. Så det kommer til å ta tid. Derfor jeg ser etter muligheter til å studere hjemme og slikt.

[Bakitafrasnikaren]

Eg tenkjer likevel at du kan verta lege. Viss du klarar å halda ut menneskekontakta under sjølve utdanninga, kan du konsentrera deg om andre ting etterpå. Då kan du grava deg ned i forsking.

[€uropa]

Men selv da er det stor fare for at han/hun må være i kontakt med mennesker for å forske på kroppsfunksjoner, legemidler eller liknende.

[aagmed]

Men selv da er det stor fare for at han/hun må være i kontakt med mennesker for å forske på kroppsfunksjoner, legemidler eller liknende.

 

Ikke mer enn man må i en hver jobb utenfor hjemmet.

[Bakitafrasnikaren]

Ja. Det er ikkje greitt å jobba med innsida av menneske utan å vera i kontakt med utsida deira også.

[€uropa]

Ikke mer enn man må i en hver jobb utenfor hjemmet.

 

Nei, men på grunn av diagnosen vil trådstarter unngå tilnærmet "enhver jobb utenfor hjemmet". Det er poenget.

[Gouldfan]

Vernepleier er en ganske godt betalt på og av vaktjobb, fri en uke med lønn jobbe en uke eller to på vakt osv.

 

Tror det er sunt for angsten din å jobbe med mennesker, de mennesker du møter i dette yrket er heller ikke typisk folk man får angst av. folk med hvpu/psykisk utviklingshemming, vanskeligstilte barn/ungdom, eller psykiatri eller folk med rusproblemer feks er vel noen av eksemplene på mennesker man kan jobbe med.

Endret 2. mars 2013 av Wolfkiller

[aagmed]

Nei, men på grunn av diagnosen vil trådstarter unngå tilnærmet "enhver jobb utenfor hjemmet". Det er poenget.

 

Det var ikke slik jeg tolket TS. Isåfall er det jo bare regnskap/lønn, grafisk design og IT igjen som alle kan gjøres uten å gå ut døren. Jeg skal se gå medisin uten å være noen stor people-person så jeg har stor tro på at det er fult mulig

[€uropa]

At mange andre jobber innebærer mer menneskelig kontakt enn jobber innenfor medisin og helse er jeg enig i. Det jeg poengterte, er at uansett hvor liten denne kontakten er, så vil det bli tilnærmet umulig å unngå den fullstendig. Så ville du fram til noe annet? Jeg ser ikke motsetningen.

[aagmed]

At mange andre jobber innebærer mer menneskelig kontakt enn jobber innenfor medisin og helse er jeg enig i. Det jeg poengterte, er at uansett hvor liten denne kontakten er, så vil det bli tilnærmet umulig å unngå den fullstendig. Så ville du fram til noe annet? Jeg ser ikke motsetningen.

 

Poenget var at som forsker (eller patolog for den saks skyld) har man minimal kontakt med andre folk, det har ikke noe å si at forskningsfeltet omhandler mennesker.

[Gouldfan]

Poenget var at som forsker (eller patolog for den saks skyld) har man minimal kontakt med andre folk, det har ikke noe å si at forskningsfeltet omhandler mennesker.

 

Forskere har vel i utganspunktet evig utdannelse, så da må du iallefall like utdanning.

[€uropa]

Poenget var at som forsker (eller patolog for den saks skyld) har man minimal kontakt med andre folk, det har ikke noe å si at forskningsfeltet omhandler mennesker.

 

Men helt borte vil den ikke bli, litt avhengig av akkurat hva forskningsprosjektet er. Jeg er ikke uenig i at man kan unngå sosialisering det meste av tiden, men å skjerme seg i så stor grad at en sterk sosial angst aldri vil by på en utfordring, kan man ikke. Denne diskusjonen begynner dog å likne på kverulering, og siden jeg tror at vi egentlig ikke er uenige, så stopper jeg her.

[Veronicha]

Hei. Jeg har samme diagnose, og det har ødelagt livet mitt rett og slett. Har rotet til såpass mye, at nå er jeg 32 år og går siste året i en bachelorgrad I økonomi og administrasjon. Jeg har alltid hatt ønske om høyere utdanning. Jeg er på lik linje med deg interessert i sykdom og helse, og startet av den grunn sykepleie for noen år siden. Etter to dager fikk jeg totalt panikk og stakk fra alt sammen. Noe jeg har vane for å gjøre. Etter dette undersøkte jeg hvilke studier som ikke krever mye sosialt samvær som student og i jobb, og fant ut at noe innen økonomi vil passe.

Men herregud hvor feil jeg tok. Jeg har stort sett tatt hele studiet hjemme. Har aldri vært med på gruppearbeid, presentasjoner, diskusjoner etc. Og nå er det ikke lenge til det er på tide å søke jobb. Jeg har en helt umenneskelig angst for dette, sitter så innmari dypt, at bare jeg lar meg selv tenke på det, så holder jeg på å svime av. Det føles ikke mulig i det hele tatt. Og i og med at jeg har en unnvikende pf, så kommer jeg mest sannsynlig ikke til å klare å søke jobb. I tillegg er dette studiet så vagt, så generelt, og omtrent halve Norges befolkning har en bachelorgrad I økonomi og adm. Nettopp fordi det ikke er et så krevende studie, det er egentlig en forlengelse av VGS. Dette gjør at jeg sitter her og tenker hva i huleste har jeg å tilby en arbeidsplass, har ikke talent eller interesse økonomi, og på toppen av det en sosial hemming, som gjør at jeg ikke fungerer så bra foran andre. Jeg har skjønt lenge at dette studiet var helt feil for en person som meg. Jeg angrer på at jeg ikke tok en fagutdanning i begynnelsen av 20 årene, mens jeg enda hadde litt energi og selvtillit.

Så nå sitter jeg her da, 32 år gammel, en haug med studielån, i en bachelorgrad som er helt feil og mest sannsynlig ikke kommer til å være noe verdt. Jeg prøver å holde motet oppe, og tenker at hvis jeg tar bort angsten, hva er egentlig interessene mine? Hva kunne jeg ha klart og likt å jobbe som? Men jeg føler jeg ikke klarer noe som helst. Unnvikende pf er virkelig ødeleggende for egen identitet. De som har det skjønner nok hva jeg mener. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, og kommer nok ikke til å få noe svar. Men føler meg i en håpløs situasjon uten noe god ending. Noen tips? Jeg har skjønt såpass at jeg må bare fullføre, jeg er på siste året, så det hadde vært tåpelig av meg å avslutte nå. Men hva jeg skal gjøre etter det, aner jeg rett og slett ikke. Kjenner også på utrolig mye press fra familie. Og alle som vet hva jeg holder på med. 

 

[Reg2000]

Hva med feks bioinformatikk. Der har du ihvertfall en sjanse til å få lite kontakt med mennesker.

https://www.uib.no/studier/BAMN-BINF

Det er vanskelig å finne noe innen helse som ikke involverer mye kontakt med mennesker.

 

[Gouldfan]

Veronicha skrev (12 minutter siden):

Hei. Jeg har samme diagnose, og det har ødelagt livet mitt rett og slett. Har rotet til såpass mye, at nå er jeg 32 år og går siste året i en bachelorgrad I økonomi og administrasjon. Jeg har alltid hatt ønske om høyere utdanning. Jeg er på lik linje med deg interessert i sykdom og helse, og startet av den grunn sykepleie for noen år siden. Etter to dager fikk jeg totalt panikk og stakk fra alt sammen. Noe jeg har vane for å gjøre. Etter dette undersøkte jeg hvilke studier som ikke krever mye sosialt samvær som student og i jobb, og fant ut at noe innen økonomi vil passe.

Men herregud hvor feil jeg tok. Jeg har stort sett tatt hele studiet hjemme. Har aldri vært med på gruppearbeid, presentasjoner, diskusjoner etc. Og nå er det ikke lenge til det er på tide å søke jobb. Jeg har en helt umenneskelig angst for dette, sitter så innmari dypt, at bare jeg lar meg selv tenke på det, så holder jeg på å svime av. Det føles ikke mulig i det hele tatt. Og i og med at jeg har en unnvikende pf, så kommer jeg mest sannsynlig ikke til å klare å søke jobb. I tillegg er dette studiet så vagt, så generelt, og omtrent halve Norges befolkning har en bachelorgrad I økonomi og adm. Nettopp fordi det ikke er et så krevende studie, det er egentlig en forlengelse av VGS. Dette gjør at jeg sitter her og tenker hva i huleste har jeg å tilby en arbeidsplass, har ikke talent eller interesse økonomi, og på toppen av det en sosial hemming, som gjør at jeg ikke fungerer så bra foran andre. Jeg har skjønt lenge at dette studiet var helt feil for en person som meg. Jeg angrer på at jeg ikke tok en fagutdanning i begynnelsen av 20 årene, mens jeg enda hadde litt energi og selvtillit.

Så nå sitter jeg her da, 32 år gammel, en haug med studielån, i en bachelorgrad som er helt feil og mest sannsynlig ikke kommer til å være noe verdt. Jeg prøver å holde motet oppe, og tenker at hvis jeg tar bort angsten, hva er egentlig interessene mine? Hva kunne jeg ha klart og likt å jobbe som? Men jeg føler jeg ikke klarer noe som helst. Unnvikende pf er virkelig ødeleggende for egen identitet. De som har det skjønner nok hva jeg mener. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, og kommer nok ikke til å få noe svar. Men føler meg i en håpløs situasjon uten noe god ending. Noen tips? Jeg har skjønt såpass at jeg må bare fullføre, jeg er på siste året, så det hadde vært tåpelig av meg å avslutte nå. Men hva jeg skal gjøre etter det, aner jeg rett og slett ikke. Kjenner også på utrolig mye press fra familie. Og alle som vet hva jeg holder på med. 

 

I Økonomi så har du i prinsippet mulighet til å jobbe hjemmefra, mulighet ligger også i å lease ut tjenester eller starte eget firma som det meste kan gjøres på nett.

Mulighet vi er også å kombinere utdanning med annen del... Økonomi kan brukes til mye rart, du kan bli økonomisk verge for kommunen feks og hjelpe folk som sliter, om du er til å stole på.

Endret 28. oktober 2021 av Gouldfan