Er det mulig å være sammen for alltid?

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg har en kjæreste som jeg har vært sammen med i litt over ett år, og jeg elsker henne utrolig høyt. Og jeg bare lurte på om det er sannsynlig at vi kan være sammen for alltid? Jeg vet at noen folk mener vi er for unge til å tenke sånn (jeg er 17, hun er snart 16); men jeg føler vi klarer oss ganske godt ilag.

Foreldrene spøkte engang om at vi gifter oss engang, og om vi krangler er det ofte ikke om så store ting (går helst over etter 1-2 timer)

 

Altså, vi elsker hverandre sånn skikkelig, ikke sånn at vi bare tenker på å ha sex i hver eneste åpne mulighet, men heller at vi lager mat ilag, går turer ilag, ser på filmer ilag og gjør forskjellige ting ilag (vi bor ikke ilag altså) og det eneste vi ikke har gjort er å sove ilag (som vi enda ikke får lov til av hennes foreldre; til tross for at hun har skrøtet over at de har sagt at jeg er ganske godt likt av foreldrene hennes.)

 

Men, ja, tror dere det er en mulighet? Jeg klarer helt fint å se for meg en framtid med henne, og hun sier at hun også klarer å se en framtid med meg.

 

Jeg vet vi enda bare er i ungdomsalderen, men jeg føler at hun er den rette for meg. Anonym poster: 8892ac9846c637873f8f26919d1833a1

[Battaman]

Go for it, sjangsene for at dere ender opp som mann og kone er kanskje ikke så veldig store, men ikke la det komme i veien for dere, lev i nuet og bekymre deg for slikt.

[Muffinrex]

Det Battaman sa. Og jeg har faktisk hørt om flere med ungdomskjæreste som senere endte opp som ektepar. Det er fullt mulig, og det høres jo ut som du vil det

[Slimda]

Foreldrene mine ble sammen i ung alder, og har holdt det gjevnt og trutt i mange, mange år. Ingenting som tilsier at det ikke er mulig.

 

Husk bare at det krever tolmodighet, kommunikasjon og at husker følgende: "i gode og onde dager".

[egen9]

Vel, besteforeldrene mine møtte hverandre når de var 13 og 14, og ble sammen når de var 16, så mulig? joda.

Bare at det ikke blir sånn for de fleste, men ikke la det hindre dere, lev i nuet og ha det gøy

Endret 25. februar 2013 av egen9

[KatrinaS]

Besteforeldrene mine møttes mens de var 6 år, og de ble kjærester noen år etter. Den dag i dag holder de fortsatt sammen. Noen går det med mens andre går det ikke med.

 

Men hvis man tenker for langt fram i tid, vil ingenting funke. Som en over meg sa, fokuser på nået, og ikke langt framover i tid. Tenk på alt du kan gjøre med kjæresten nå, og ikke om 40 år. Det skaper bare problemer. Fortsett å ta vare på forholdet, og lykke til!

 

Vel, besteforeldrene mine møtte hverandre når de var 13 og 24, og ble sammen når de var 16, så mulig? joda.

Bare at det ikke blir sånn for de fleste, men ikke la det hindre dere, lev i nuet og ha det gøy

Kan du utdype mer her? Møttes som 13 og 24, og ble sammen som 16-åringer? Håper du mente 14, og ikke 24?

[Yoshii]

Besteforeldrene mine møttes mens de var 6 år, og de ble kjærester noen år etter. Den dag i dag holder de fortsatt sammen. Noen går det med mens andre går det ikke med.

 

Men hvis man tenker for langt fram i tid, vil ingenting funke. Som en over meg sa, fokuser på nået, og ikke langt framover i tid. Tenk på alt du kan gjøre med kjæresten nå, og ikke om 40 år. Det skaper bare problemer. Fortsett å ta vare på forholdet, og lykke til!

 

Kan du utdype mer her? Møttes som 13 og 24, og ble sammen som 16-åringer? Håper du mente 14, og ikke 24?

 

Hvorfor håper du det?

[egen9]

Besteforeldrene mine møttes mens de var 6 år, og de ble kjærester noen år etter. Den dag i dag holder de fortsatt sammen. Noen går det med mens andre går det ikke med.

 

Men hvis man tenker for langt fram i tid, vil ingenting funke. Som en over meg sa, fokuser på nået, og ikke langt framover i tid. Tenk på alt du kan gjøre med kjæresten nå, og ikke om 40 år. Det skaper bare problemer. Fortsett å ta vare på forholdet, og lykke til!

 

Kan du utdype mer her? Møttes som 13 og 24, og ble sammen som 16-åringer? Håper du mente 14, og ikke 24?

 

Woops, skriveleif Er selvfølgelig 13 og 14

[Nokkefeita]

Hørte en litt rørende historie for noen år siden i et familiebesøk. Det var under en tale at denne eldre kvinnen fortalte om sine ungdomsår, Noen venniner hadde dratt hun med på dans, og hun hadde blitt med. Under denne "festen" hadde det vært den klassiske splitten mellom guttegjenger og jentegjenger som man gjerne har i 15-16 årsalderen. Det hadde da plutselig kommet bort en gutt og bydd henne opp til dans, hun takket ja. De er fortsatt sammen den dag i dag Tror de nærmer seg 75 år begge to. Selvfølgelig har det vært oppturer og nedturer, men de har allikevell klart seg sammen.

 

Så det er fult mulig!

[TEE]

Har ikke klart det selv (gift 2 ganger, samboer nå), men jeg tror at det er fullt mulig

[AnonymDiskusjon]

Alt er mulig, og det umulige tar bare litt lengre tid

 

Men sjansene er nok ikke så store da utrolig mye skjer med de fleste personligheter når man blir 18, 19 og 20 år.

 

Det kan for alt du vet være deg som gjør det slutt med henne, eller motsatt når denne tid kommer. Men det er fullt mulig at dere kommer til å holde sammen og kanskje skape et liv med familie.

 

Jeg syntes det er fint at du tenker på dette allerede nå da det viser hvor mye hun betyr for deg.

 

Men ikke tenk mer på dette, lev i nuet som nevnt over og gjør det dere kan for å holde gnisten i forholdet. Ikke tillatt dere å bli passive overfor hverandre. Ikke gå over til å være venner fremfor kjærester med det første. Det er helst når man blir gift at dette skjer

 

For å avslutte med et eksempel på forhold kan jeg nevne at min kollega møtte sin mann og ble sammen med han da hun var 15 år og de er nå gift i hennes gjeldende alder av 25 år Anonym poster: f4d78a36160178d612615c6cb13e3dd9

[omnomnomnivore]

Alt er mulig, men det blir sjeldnere og sjeldnere. De aller fleste mennesker i dag lever tilsynelatende under et kulturelt inntrykk av at verden er som en amerikansk TV serie hvor man bytter partner med jevne mellomrom og man skal føle seg forelsket 24/7/365/resten av livet. Når forelskelsen gir seg etter noen år så går folk rett og slett videre istedet for å ta vare på det de har eller forsøke å finne igjen gnisten og holde fast på et dypere og mer meningsfylt forhold.

[Gjest Bruker-95147]

Følte for å dele min erfaring med dere andre, og har fulgt et brukbart råd som mine besteforeldre lærte oss.

 

"la ikke solen gå ned over din vrede" - veldig enkelt og veldig vanskelig ...

 

Men det har nå virket godt nok siden 1985

 

 

Carsten Ishacsen, har skrevet noe morsomt om den samme setningen

 

Undertrykking av følelser

Jeg hørte et praktfullt intervju med et gullbrudepar i radioen. De hadde holdt sammen i 50 år! De skulle jo vært stoppet ut! De fortalte at de hadde hatt det rimelig bra i disse femti årene. De sa at grunnen var en avtale de inngikk da de giftet seg. De bestemte at de ville praktisere bibelordet: ”La ikke solen gå ned over din vrede.”

Jeg vil gjerne føye til i parentes at det trolig er det beste mentalhygieniske råd vi overhodet kjenner til.

De fortalte at det hendte så mang en ettermiddag eller aften at det lå noen spenninger i luften som var utydelige og ubehagelige. Hver gang stanset de og tok tak i problemet: ”Hva er dette?” De fortalte at de kunne snakke sammen i entreen, på kjøkkenet, i stuen, på verandaen eller ute i haven. Men alltid før de gikk inn på soverommet. På soverommet, fortalte gullbrudeparet, hadde de kun gjort to ting i femti år. De hadde elsket og de hadde sovet. De hadde ikke gjort soverommet til et endeløst diskusjonskammers. De hadde alltid klarert sine kyster før de gikk over nattens terskel.

Det var moro å høre på dem, for de var så vitale i stemmene. Høydepunktet i intervjuet kom litt senere da intervjueren spurte gullbruden om hun noen gang i disse femti årene hadde vurdert skilsmisse?

”Nei,” sa hun. ”Aldri. Men mord.”

La ikke solen gå ned over din vrede. Send ikke vonde følelser til lager uten å ta i dem. Det går an å snakke om det ubehagelige uten å øke ubehaget. Det er ordene som gjør oss til mennesker.

[aagmed]

Selvfølgelig er det mulig. Folk liker å lage ramaskrik over at sjansen for at et ekteskap skal ende i skillsmisse i dag er rundt 50%, men det betyr tross alt at ca halvparten forblir sammen. Det er lavt i historisk sammenheng, men fortsatt ikke dårlig odds. Jeg møtte min kone da jeg var 17 og vi har vært sammen siden uten så mye som et element av drama. Forøvrig den første og eneste personen jeg har kysset, blir ikke mer gammeldags og klissete enn det vel?

Endret 27. februar 2013 av aagmed

[RWS]

Hei. Jeg har en kjæreste som jeg har vært sammen med i litt over ett år, og jeg elsker henne utrolig høyt. Og jeg bare lurte på om det er sannsynlig at vi kan være sammen for alltid?

 

Hvorfor går du ut i fra at du VET om du vil være sammen med henne om et år, ti år femti år? Hvem vet hva fremtiden vil bringe og det er LITT for mange faktorer som spiller inn til at NOEN kan se dette for sikkert...

 

Og glem alle disse beste fedrene som har holdt sammen alltid, det de glemmer er at de vokste opp i et helt annet samfunn, et samfunn der skilte faktisk ikke var tredjerangs borgere engang og en skillt kvinne ikke hadde nubbesjangse til å klare seg selv, det sørget både samfunn og kristendommen for, så hun hadde ikke noe annet valg enn å fortsette å være gift, selv om mannen var en gedigen drittsekk... Kan fortelle deg at jeg har hørt om en REKKE slike langvarige ekteskap der kvinnen omtrent holdt fest i ren glede når drittsekken de var gift med parkerte tøfflene for godt, så så rosenrødt var/er det nok ikke i disse ekteskapene... heller.

 

Mange tror at det å gifte seg er den ultimate kjærlighets erklæringen (Jeg trodde det sugar selv i mitt første ekteskap), men det er det altså ikke. Å gifte seg forandrer egentlig ikke en dritt mellom de to menneskene som det involverer, (økonomisk er det lettere om man skiller seg å være gift enn samboer, for man eier plutselig halvparten av alt samme faan hva man hadde med seg inn i ekteskapet hvis det ikke er skrevet særeie på noe av det...), men noen stor forskjell utgjør ikke den lille papir biten som lover deg kontrakts kuse..

 

Den andre gangen jeg giftet meg var av pur økonomiske grunner, for vi hadde det toppers selv om vi var samboere, såklart...

 

Så hvordan beholder du dama di da? Vel, her er triksene mange og varierte, men jeg ville nok ha satset på ærlighet, oppriktighet og at du aldri glemmer at din beste venn er den du deler livet ditt sammen med... Og husk at kvinner OGSÅ, i langt større grad enn menn, må føle at det emosjonelle er på plass for at det fysiske skal være på plass også, ihvertfall ganske ofte.

 

Det er du som kjenner henne og kjenner hennes behov, og hun dine, og klarer dere å være ærlige og oppriktige, og da mener jeg BUNN ærlige og bbrutalt oppriktige, så er mye gjort, for da kan dere plutselig snakke om ALT og ikke hele tiden ta unødvendige og ofte kunstige hensyn til den andres følelser også videre, det var slik mitt første ekteskap gikk til helvette, for vi ble bare mer og mer uærlige og tok mer og mer unødvendige og kunstige hensyn for å ikke såre eller opprøre den andre til vi tilslutt var så langt fra hverandre at et brudd ikke var til å unngå... Og vi glemte at vi kunne ha hverandre som beste venn (Vanskelig å være beste venn med en du ikke kan være ærlig med, ikke sant?) Hadde jeg visst det jeg vet i dag ville jeg fremdeles vært gift med min første kone... for å si det sånn...

 

 

I dag er jeg gift med ei jeg er brutalt ærlig med, og hun er like brutalt ærlig med meg og du verden hvor lite drama DET skaper!!! Vi er nå inne i vårt tiende år som samboere/gifte og har det fgremdeles helt enestående i og utenfor sengen nettopp fordi vi utrykker vår kjærlighet til hverandre på en ærlig og rett frem måte og lar hverandre få både plass og anledning til å utforske andre ting samtidig. Vi eier med andre ord ikke hverandre og det tror jeg er viktig i et forhold, for da tar du heller ikke den andre parten som forgitt... Det tvinger ihvertfall meg til å finne på nye ting, til å utforske og forbedre vårt forhold samtidig som hun er min aller beste venn, en jeg deler ALT med, også hvem jeg godt kunne tenkt med å ligge med av damer jeg jobber sammen med eller slikt, og hun såklart det samme til meg, da det faktisk IKKE gir noen sjalusi for noen av oss, men en trygghet for hverandre som jeg faktisk ikke hadde trodd var mulig om jeg ikke selv hadde opplevd det.

 

 

Men det er som sagt du som kjenner dama di og som derfor vet best hva hun liker, hvordan hun er som person også videre og etter et år så begynner du vel å se noen "feil" også kan jeg tenke meg? Kunsten her er å IKKE forsterke de feilene, men lære deg å elske dem, de er hennes særegenheter. For kunsten å elske er ikke å elske i forelskelse, men å elske et menneske til tross for dens feil og mangler, det er å elske...

 

 

Så lykke til

[KeyanZa]

Ble sammen med kona når vi var 16år, vært ilag i 15 år no, har unger ilag osså.