Din mobbehistorie

[AnonymDiskusjon]

Prøvde å søke etter et liknende emne, men fant ikke noe, skyt meg om det finnes et slikt et. Tenkte vi som har blitt mobbet kunne poste historiene våre her... så da begynner jeg:

 

Jeg er i dag 22 år gammel, men jeg føler meg ikke så gammel. Jeg føler at jeg ikke fikk noe ungdomstid da jeg i løpet av hele ungdomstida ikke hadde en eneste venn.

 

Jeg hadde det helt fint på skolen fra første til sjuende klasse. Skolen var en liten bygdeskole og i klassen min gikk det bare åtte elever inkludert meg selv. Vi var en fin liten "gjeng", uten at vi var spesielt sammensveiset. Jeg var god kompis med to i klassen.

 

Da vi begynte på ungdomsskolen ble alt forandret. Første dagen på ungdomsskolen i første friminutt gikk jeg ut i gangen sammen med de to kompisene mine, pluss en tredje person jeg ikke kjente. De snakket sammen og jeg spurte en av kompisen min om noe. Kompisen min så bare rart på meg, før jeg gjentok meg selv, men denne gangen spurte kompisen min om hvem jeg var, som om han ikke kjente meg. Der og da ble jeg helt paff, og stoppet å følge etter dem. Jeg var allerede på dette punktet sjenert nok fra før, og jeg gikk slukøret tilbake til klasserommet.

 

Jeg snakket ikke med noen flere ganger den dagen, og når jeg kom hjem lå jeg i senga og grein i fire-fem timer i strekk. Mora mi var lynforbanna, og ringte til skolen og forlangte at jeg fikk bytte klasse? dagen etter var jeg i en ny klasse hvor jeg ikke kjente en levende sjel. Dagen begynte med at jeg skulle putte bøkene i hylla mi som var bakerst i klasserommet, i det jeg setter dem inn hører jeg noen andre i klassen hviske "æææsj, det er rett ved der jeg har plass". Der og da ble jeg skikkelig lei meg, men prøvde alt jeg kunne å la det går forbi så usynlig som mulig. Denne dagen ble jeg heller ikke å prate med noen, for det første fordi jeg er sjenert, og for det andre pga. den lusne idiotens kommentar.

 

Skoledagene begynte vanligvis med at vi møtte opp i gangen før lærerne kom. Vanligvis satt vi elevene ned på gulvet mot veggen og ventet på at døra skulle bli låst opp. Jeg satt en god ti meter unna resten av klassen, fordi jeg er sjenert, og fordi jeg ikke kjente noen av de andre og fordi jeg tydeligvis var noe man sa "æsj" til. Slik var det hver dag helt til slutten av ungdomsskolen.

 

Jeg pleide alltid å sitte inne i friminuttet for å gjøre unna leksene mine, slik at jeg slapp å ta med meg bøker hjem. En gang var det to andre og i klasserommet, jeg så litt mot dem da den ene ikke hørte til klassen. Plutselig sier han "hva erre DU glaner på?!". Jeg blir selvfølgelig like paff som alltid og har egentlig mest lyst til å bare fordufte fra Jordas overflate.

Men utfrysningen eller mobbingen starta ikke bare på skolen. Den kunne starte i bussen allerede. Jeg husker da bussen var smekkfull og jeg ble tvungen til å stå i midtgangen - noe jeg alltid gjorde uansett da jeg ikke turte å sitte ved noen, og hver gang jeg hadde spurt om et sete var ledig så sa folk "nei". Men denne gangen var midtgangen altså full. Plutselig hører jeg bak meg "HALLO, JEG VIL FORBI". Jaha, tenker jeg og flytter meg til side. Etterpå hører jeg lengre frem at "herregud, jeg kom meg nesten ikke forbi den feite jæveln". Ok, jeg hadde kanskje valpefett, men jeg var nå ikke noen feit jævel. I tillegg har jeg ikke øyne i nakken så jeg ser om folk kommer forbi. Uansett - den dagen var helt ødelagt for min del. Straks jeg gikk av skolebussen (på skolen), gikk jeg rett hjem - de ni kilometerne, da skolebussen ikke var gratis hjem utenfor busstida. Jeg var selvfølgelig på gråten hele veien hjem.

 

En annen dag da jeg gikk av bussen hadde noen på bussholdeplassen kommentert at jeg gikk så rart. At armene liksom stod litt utover når jeg gikk, også herma de etter meg. Jeg synes veldig lite om å bli apet etter, og jeg blir like knust hver gang. Den dagen ble ødelagt der og da og jeg gikk hjem, denne gangen til mitt andre hjem da mamma og pappa er skilt. På veien hjem gikk jeg på andre siden av autovernet - på den siden er det veldig bratt og egentlig ganske farlig å gå. Her glei jeg selvfølgelig, og begynte å skli nedover en skrent som ender i et 10-15 meter høyt stup rett ned i fjærsteinene. Heldigvis var det en busk som vokste akkurat der, som jeg greip tak i slik at jeg kom meg opp på beina og opp igjen. Neglene var blodige og fulle av grus da jeg hadde prøvd alt jeg kunne for å klype meg fast i skrenten.

 

En annen hendelse i gymmen. Etter denne timen gadd jeg aldri å ha gym lengre og jeg skulket absolutt alle gymtimene. Vi hadde fotball, og jeg spilte "spiss". Jeg bomma på èn ball som selvsagt burde gått i mål. Dette ble jeg mobba for hele dagen - om hvor dårlig jeg var i fotball. Jeg ble HELT knust. Selvfølgelig.

 

En annen dag - i timen. Jeg lente haka på et linjal som stod oppå et papirark. Plutselig glir linjalen og lager en lyd som likner mistenkelig mye på en fjert. Klassen tenker jo selvfølgelig det verste og dette ble jeg mobbet for i hvert fall et par uker. Jeg ble mer og mer innesluttet for hver av disse episodene.

 

Og så var det en dag (men dette er ikke mobbing eller utfrysning). Det var en annen i klassen som hadde bursdag, og læreren hadde fått det med seg. Det var bursdagssang i klassen og læreren hadde vært på skolekjøkkenet og bakt boller med melisglasur på. Ingenting galt med den oppmerksomheten. Jeg følte meg bare veldig glemt, da jeg også hadde bursdag den dagen og jeg hadde ikke fått èn gratulasjon en gang - ikke av læreren en gang. Jeg ble så trist at jeg gikk rett hjem.

 

Og så var den gang i en quiz i samfunnsfagen. Min gruppe og en annen gruppe var i finalen. Jeg skulle ta et av sudden death spørsmålene. Så kommer spørsmålet "hva er Norges nordligste by". Jeg svarte HONNINGSVÅG som jo er rett svar, han andre svarte HAMMERFEST som er feil. Likevel fikk han andre rett. Gruppa mi ble råsure på meg og jeg fikk gjennomgå om hvor dum jeg var på stedet. Den andre gruppa fikk pizza med mer.

 

Like ved skolen var det en kiosk. I denne kiosken var det et spesielt køsystem for de som gikk på ungdomsskolen. Maks tre elever inne samtidig. Dette visste jeg ikke første dagen, så jeg gikk rett forbi denne køen. Jeg tok en godtepose, og rett før jeg skal betale, skjønner jeg konseptet med køen så jeg legger posen tilbake og går ut - og driter i hele posen. Plutselig seinere på dagen får jeg høre at jeg er en tyv. Jeg hadde liksom STJÅLET den godteposen. Dette fikk jeg høre flere ganger, ikke bare på skolen, men også på gata i byen.

 

Ute på skoleområdet, når folk ropte navnet mitt og jeg svarte "ja?", pleide de å herme etter meg, og jeg ble selvsagt dødsflau. Det endte med at jeg slutta å respondere på navnet mitt og folk begynte å kalle med "overlegen". I klassen min var det i tillegg en som het det samme som meg, det var selvsagt den personen folk mente når navnet mitt ble brukt, så jeg reagerte ikke i det hele tatt de gangene navnet mitt ble ropt opp.

 

Det var dager på ungdomsskolen der jeg ikke sa et eneste ord i løpet av hele dagen. Jeg fikk aldri en eneste venn, og jeg har ikke et eneste godt minne fra ungdomsskolen - jeg husker i det store og det hele nesten ingenting fra perioden jeg gikk på ungdomsskolen. Den eneste sosiale omgangen hadde jeg på MSN på Internett, men vennene derfra bodde på andre siden av landet så de fikk jeg selvfølgelig aldri møtt (de har jeg møtt nå dog - vi er fremdeles venner).

 

Det ble bedre på videregående, men på dette tidspunktet var jeg blitt så innesluttet at jeg unngikk all kontakt med alle. De gangene jeg prøvde å prate ble det bare tull da ordene begynte å hoppe i hverandre siden jeg var konstant nervøs hvis jeg fikk en "sosial utfordring".

 

Det siste halvåret på videregående var det dog en person som kom og satt seg ned ved siden av meg og spurte "hei, hva skjer?". Jeg og han ble sittende og prate, før jeg til slutt spurte "hvorfor satt du deg ned her? Det er sitteplasser der borte.". Han svarte med at "du så interessant ut1" Jeg ble kjent med en venn av han igjen, og det var godt å ha noen å snakke med igjen av og til på skolen. Vi hadde bare samme klasse tre eller fire ganger i uken, men det var en stor forandring for min del. Vi har fortsatt bittelitt kontakt.

 

Jeg husker for så vidt nesten ingenting fra videregående heller. Jeg snakket ikke med noen og ingen snakket med meg heller.

Etter videregående begynte jeg på folkehøgskole på andre siden av landet. Her fikk jeg masse nye venner og jeg følte meg endelig som en del av en gjeng igjen. Da var jeg 19 år, og jeg følte meg som en helt ny ungdom. Jeg dro på kino for første gang på mange mange år, jeg ble med på volleyball, snowboarding, skateboarding, fotball, håndball med mer og følte meg endelig noenlunde lykkelig. Anonym poster: ae09ba6259f5bc9ea757f7777a69bd55

[Gjest Bruker-95147]

Å dæven .... - du har jaggu vært flink til å bære alt mulig dritt på skuldrene dine, og det i så lang tid.

 

Jeg lurer på om du ikke har vært altfor flink til å bygge deg murer som beskyttelse mot hele verden - og en ting er nå det man unngår ved å stenge alt ute, noe annet er hva man stenger innenfor sine egne murer - nemlig seg selv ...

 

Håper at du har begynt å rive dine egne murer, fordi de kommer ikke til å sikre deg ett fullverdig liv.

 

[BuffyAnneSummers]

Jeg kan kun såvidt huske å ha blitt mobbet da jeg gikk på barneskolen, men nå har jeg hatt en tendens til å glemme alt som er ubehagelig fra barndommen og husker derfor veldig lite. Jeg pleier å si at livet mitt begynte da jeg var 12-13 siden jeg ikke husker stort fra før det

 

En liten ting jeg vil tilføye, just for laughs.. Jeg husker at sent på barneskolen eller tidlig på ungdomsskolen så satt jeg i midten av klasserommet, med en kar som het (vi kaller han E) E ved pulten bak meg. Jeg slapp en fjert, snudde meg, og E stirret på meg vidåpne øyne og hadde vansker med å holde inn latteren og så seg rundt for å se om han kunne få med noen på mobbetoget. Ingen brydde seg eller la merke til det, så jeg snudde meg og dret i hele karen (ikke bokstavelig, altså!). Det er ikke relatert men det viste seg at han var forelsket i meg. Poenget mitt er at etter at jeg ga en lang marsj i hva folk sa eller gjorde så ga det seg, og ingen brydde seg nok til å prøve å mobbe eller erte meg igjen, og hvis de prøvde så bare overså jeg dem, og DET har ført til artige øyeblikk hvor mobbere ikke aner hva de skal gjøre, så de dummer seg ut foran alle sammen. Priceless.

 

Edit: Min skriving er litt mongo av og til, sorry for that

Endret 24. februar 2013 av BuffyAnneSummers

[festen]

Den virkelig negative mobbingen tror jeg ikke er klassisk gutte mobbing, mer det med å være psykisk avstengt, isolert tror jeg. Jeg tror damer er mye verre til å mobbe. Kanskje det også kan være lærere som lar noen være syndebukker, og psykisk utenfor. Det å ikke ha tilhørighet. Samtaler i friminutter. Venner på skolen. Det er det som virkelig knekker noen tror jeg.

Endret 24. februar 2013 av festen

[Daxt3r]

Triste greier, har sjølv opplevd det, dog ikkje i so veldig stor grad som deg.

Eit godt råd som du bør tenke på; "om du ikkje respekterar deg sjølv, ikkje forvent at andre skal gjøre det for deg".

Lær deg å drite i kva folk syns, du kjem lang med det.