Har jeg aspergers syndrom?

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg har hatt en snikende tanke i det siste at jeg kanskje har en variant av aspergers syndrom.

 

Da jeg gikk på barneskolen så ble jeg mobbet i en god del år. Jeg har også hatt ganske få interesser, men jeg har alltid vært ekstremt fokusert i det få interessene jeg har.

 

Rundt da jeg var 9-10 år så fikk jeg min egen PC, og jeg brukte mye tid på å se inni PC'en og lære meg ting om PC'er. Det tok egentlig ikke lang tid før jeg ble hektet å begynte med spille, og litt senere så hektet jeg meg helt fast i et RPG som jeg spilte online der jeg hadde hele kampsystemet og klassene og måtene å mikse klassene inni hodet.

 

Ca ved den samme tiden som jeg spilte det spillet så begynte jeg å høre på metal, og det vokste fra å bare høre på det helt normalt til å bli helt oppslukt av det. Nå så er jeg helt oppslukt av metal. For å være ærlig så er det min hele verden, og det er den tingen som jeg elsker over alle andre ting i hele verden, og det har utviklet seg til mer ekstrem musikk, som proggressivt, avant-garde, klassisk og klassisk orchestra (og jeg har stor vanskeligheter med å forstå mennesker som ikke kan elske musikk.). Jeg hører ganske mye på musikk, stort sett hele tiden med mindre jeg snakker med mennesker (det hender faktisk at jeg ser på tv serier med musikk på lavt volum i bakgrunnen fordi jeg har vanskeligheter med å velge den ene interessen over den andre).

 

Det er noen andre interessser som jeg er helt oppslukt i og, som å se på anime, tv serier og anime, og jeg kan gjøre det samme dag inn og ut. Jeg har faktisk fått spørsmålet fra familie om jeg syns det er kjedelig, og jeg har aldri skjønt hvorfor det skulle være kjedelig (jeg kan godt sitte hele fritiden min en dag og se på tv serier og anime, og kjøre marathon en del ganger).

 

Når jeg plukker opp noe som jeg viser interesse for så blir jeg helt oppslukt, og alt annet blir bare borte fra tankene, og hvis noe er veldig uinteressant så er det helt motsatte, og jeg klarer ikke å gjøre noe.

 

I sosiale situasjoner så er jeg ikke glad i bruke øye kontakt og jeg er ikke noe glad i "small talk", og foretrekker heller dype samtaler i diverse temaer, Jeg kan også snakke om et enkelt tema over lang tid, og folk har blitt kjedet av det, uten at jeg har merket det etter en stund.

 

Det har hendt en del ganger i skole sammenhenger at jeg har snakket i vei om datamaskiner helt til det punktet at vennene mine lo litt vennlig av meg.

 

Jeg har også det ekstremt vanskelig med å være mye rundt mennesker fordi jeg blir ekstremt sliten av dette, og jeg kan bli ganske gretten og føle meg uvel en dag hvis jeg ikke for gjort litt av mitt (som f.eks å høre på musikken min).

 

Jeg har også store vanskeligheter med å få venner, og jeg har egentlig mistet alle vennene mine fra barndommen, men jeg har aldri egentlig skjønt hvorfor fordi jeg er ganske lojal og har hjulpet dem hver gang de har hatt problemer.

 

Det hender en del ganger at jeg sier noe som kan være ekstremt sarkastisk eller spydig, som kan virkelig såre noen, og det detter egentlig bare ut noen ganger.

 

Takk til de som gidder å lese gjennom dette og svare på det. Anonym poster: cca6708bda183aa4357f1803800309d5

[kattungen]

Det kan hende at du har det, det kan hende du ikke har det. Legen din kan hjelpe deg igang med utredning, hvis du føler at dette er et problem for deg. Her inne kan vi ikke gjøre mer enn å synse og gjette, fasitsvaret får du ikke av oss.

[festen]

Det kan være vanskelig å utvikle gode relasjoner hvis du er veldig selvsentrert. Det vises i din post gjennom din høye frekvens av jeg ord. Alle jeg vet om som leser tegneserier og er voksne er som store barn og de er lette å fornærme (for meg som er direkte). De kan bære nag veldig lenge. Det er fordi en liten fornærmelse kanskje utløser en tidligere konflikt og de prøver å verne om sitt følsomme ego mot mer skade.

Endret 19. februar 2013 av festen

[AnonymDiskusjon]

Ok, takk. Jeg tenkte å gå til fast legen, men jeg ville gjerne høre hva folk menter om det.

 

Det er ikke noe som stopper meg å gjøre det som jeg vil gjøre, så det er egentlig bare nysgjerrigheten det går på.

 

Nei, det er egentlig det helt motsatte, da det er ektremt vanskelig å fornærme meg. Jeg gidder rett og slett ikke å bry meg med fornærmelser for det meste, og jeg har egentlig alltid vært slik.

 

Anonym poster: cca6708bda183aa4357f1803800309d5

[festen]

Hvis du ser for deg at det vil være positivt og gi livet ditt en positiv retning i forhold til jobb / karriere så gjør det.