Har begynt på en roman, ønsker tilbakemeldinger

[Barredo]

Hei, jeg har begynt på en roman, men har svært lite erfaring med skriving fra før av, ønsker derfor noen tilbakemeldinger på hvordan jeg skriver. Hva synes dere?

[Barredo]

Is, tranebærjuice, vodka, en dæsj Cointreau og en skvis lime. Jeg rusler inn på badet og rister hardt og taktfast, mens jeg studerer den nakne kroppen min i speilet. Jeg siler drinken over i et cocktailglass jeg har arvet fra bestefar. Jeg vurderer hvorvidt jeg kanskje burde valgt Manhattan i stedet, men konkluderer etter litt med at jeg faktisk liker Cosmopolitan bedre. Et tynt lag med skum legger seg på toppen. Jeg tar en slurk, mens jeg lar sinnet fylle seg med minner forbundet med det som må sies å være min favorittcocktail. Javel, en white russian kan på sitt beste være en virkelig opphøyd nytelse, med sin kremede konsistens og elegante anstrøk av kaffe, i tillegg til at den har populærkulturelle referanser. Men en cosmopolitan med riktig forhold mellom syre å sødme – der Cointreauens sukker temmer limens syre – er rett og slett den cocktailen jeg setter mest pris på. Jeg retter fokuset tilbake til kroppen min, og konstaterer at jeg stadig lykkes med å holde kroppsfettet under ti prosent, samtidig som jeg øker i vekt. Magerutene glinser av bodylotion, brunfargen er både dyp og jevn og intimbarberingen er glatt som en vokset elleveåring. Ansiktet likeså, mens det mørke håret er skjøvet litt til siden med litt voks. En liten kvise ved høyre øyenbryn dekkes til med litt foundation, før jeg sier meg fornøyd.

 

Dette er virkelig en følelse jeg elsker, kanskje fordi den minner om studenttiden? Lørdag kveld, Aurora og avkommet har dratt på hytta, Televisions Marquee Moon kan høres fra de svært detaljrike Dali-høytalerne og jeg kan så vidt kjenne rusen av kveldens første cosmo. Hva jeg skal ha på meg? Sort t-skjorte fra H&M, skreddersydd dress fra Savile Row og sko fra nederlandske Van Lier. Det er varmt i været, så jeg sløyfer sokker, men pynter med et mørkerødt silkelommetørkle fra Hermés. Kontrastene mellom formelt og uformelt og eksklusivt og billig tiltaler meg. Ser jeg bra ut? Definitivt! Jeg tømmer drinken, låser leiligheten og tar heisen ned til taxien som har ventet utenfor i femten minutter.

 

Jeg følte meg bra, og forsøkte å fokusere på det. Dødtid, som tiden alene i en taxi, er av og til helt uutholdelig. Men ikke i dag. Jeg føler meg skarp, på hugget, fri og vellykket. Jeg tenker på alt jeg har og alt jeg har oppnådd, og det fyller meg med en navnløs glede. På iphonen sjekker jeg først facebook, før jeg stolt blar gjennom samtaleloggen og studerer alle navnene jeg har snakket med og alle navnene som har forsøkt å få tak i meg, men som jeg har ignorert. Antall kontakter har blitt så høyt at jeg enkelte ganger frykter for iphonens kapasitet. Forfattere og fotballspillere og artister og fotografer og DJ-er. Jeg er deres manager og deres fremtid ligger i mine hender, eller i en av mine ansattes hender, avhengig av hvor viktige de er. En stjerne blant kjendiser, men kun en usedvanlig velkledd kjekkas blant bermen. Ja, jeg har bent frem alle forutsetninger i orden, fra og med i dag skal jeg virkelig høste fruktene av dem.

Taxien slipper meg av utenfor La Pier, og før jeg rekker å rette på Hermés-tørkelet oppdager jeg en lett beruset Petter Goldenbacher, som tar tak i armen min og geleider meg forbi køen og inn gjennom den enorme inngangen.

 

«Du ser bra ut i kveld! Hugo Boss?» hører jeg ham rope gjennom musikken.

«Savile Row» korrigerer jeg.

«Åh, pent snitt anyway»

«Ehm, ja» Den er sydd hos Londons beste skredder, selvsagt er snittet pent.

Han retter på dressjakken, og jeg legger merke til et par mansjettknapper av hvitt gull. Dessverre er det på en måte en del av jobben min å komplimentere slike ting, så jeg gjør også det. Hva kan de ha kostet? Minst ti tusen. Ganske absurd at folk i hans bransje kan ha så dyre mansjettknapper og så dyr dress. En partyfikser i Oslo kan umulig tjene over fire hundre laks i året, og jeg er sikker på at 70 prosent av inntekten brukes på klær og smykker og peelinger og botox. På samme måte som at brorparten av damene som ikler seg Valentino-kjoler om natten jobber i en skobutikk på Ski eller noe om dagen. Hensikten er å forføre en eller annen kjekk riking, men de fleste ender opp med en eller annen middelklassefyr, som kun har kledd seg ut som en kjekk riking. Det er nok kun litt mangel på selverkjennelse som gjør at jeg ikke er et offer for min tid, men det forsøker jeg å tenke minst mulig på.

 

Goldenbacher disponerer et bord like ved siden av baren, i et litt skjærmet område av klubben. På bordet står det selvfølgelig et par flasker Möet, samt en helflaske med Jack Daniels og is. Bordet er omkranset av noen plateprodusenter jeg så vidt drar kjensel på, i tillegg til fire-fem unge jenter. Antakeligvis musikere eller modeller. Kanskje de til og med er på kundelisten min? Vi utveksler noen høflighetsfraser, før jeg unnskylder meg og løper bort til baren for å kjøpe en gin tonic. Jeg nikker anerkjennende på hodet i det jeg ser bartenderen strekke seg mot Bombay-flasken, og på forespørsel drypper han et par dråper Angostura i glasset.

 

Vel tilbake hos Goldenbacher & co tar jeg plass ved siden av en av de unge jentene, og jeg blir ikke akkurat slått i bakken av sjokk når jeg lærer at hun jobber som personlig trener på Elexia.

«Pen kjole» sier jeg.

«Tok PT-kurs på Bali» roper hun tilbake.

Hun veier minst tre kilo for mye til at jeg kan respektere henne som personlig trener, men hun ser bra ut likevel. Blond, rundt én sytti høy og en sort, tettsittende kjole.23 år? Jeg noterer meg også at hun bruker en relativt ny Ferragamo-modell som fottøy, og gjennom gin-rusen kjenner jeg at kredibiliteten hennes skyter i været. Salvatore Ferragamo leverer år etter år, både på kvinne- og herresiden.

«Hvor trener du?»

«Studio Jobbsprek på Aker Brygge» roper jeg inn i øret hennes, og fylles med skam i det jeg merker at det er mer en luft som forlater munnen min. Hun tørker seg diskret på kinnet, og om det ikke hadde vært for brunfargen ville hodet mitt sett ut som en stor og velstelt tomat.

«Røyker du?»

«Ja» lyver jeg, og vi kjøper med oss to Sol og går ut. På grunn av det høye karbohydratinnholdet er jeg fast bestemt på å ikke drikke den, men blir likevel stående å nippe til den mens jeg i underbevisstheten prøver å argumentere for at jeg kan drikke maisøl. Jeg kan egentlig ikke det.

«Jobbstudio sa du? Det høres kjedelig ut!»

«Studio Jobbsprek» Det høres unektelig kjedelig ut. Men likefullt det dyreste og mest eksklusive treningsstudioet i Oslo.

«Hm?» utbryter hun samtidig som hun prøver å få fyr på sigaretten.

«Jeg trener på Studio Jobbsprek» gjentar jeg.

«Åja» svarer hun, og samtalen begynner definitivt å gå i stå.

«Er det ikke dumt å røyke samtidig som du er personlig trener?» Herregud, begynner jeg å miste taket? Hva slags spørsmål er det å stille en 23 år gammel jente, og hvorfor foreventer jeg at det skal holde samtalen i gang? Og hvorfor formulerte jeg meg så klønete? En bølge av skam skyller atter over meg. Hva skal hun svare til det?

«Hehe, jeg bare festrøyker» Hehe, jeg bare festrøyker, selvfølgelig. Og vi er like langt. Jeg heller i meg resten av ølen, som er overraskende lite, og håper det holder panikken i sjakk. Det gjør ikke det, og jeg lurer på hvor jeg skal gjøre av armene mine nå som jeg har satt fra meg ølen. Det virker unaturlig å la dem henge fritt, så jeg putter de i lommene, som en annen idiot. Hun finner frem telefonen av mangel på bedre ting å gjøre, og jeg spør hvor mye klokken er, før jeg unnskylder meg og finner en ledig taxi.

 

Klokkeradioen viser 11:13, og det er på tide å stå opp. Omgivelsene tilsier at jeg både har drukket mye og onanert, og den fysiske formen bekrefter dette. Jeg dusjer, tar på meg en jeans, en skjorte av lin og en lys hatt. Solen skinner, så jeg tar også med meg et par solbriller fra Persol, og praier en taxi til Grünerløkka, hvor jeg finner en småhipp restaurant med uteservering. Jeg bestiller reker og en flaske hvitvin, Pouilly-Fuissé. Det har blitt en slags søndagsrutine denne sommeren. På nabobordet sitter det en mann og dame et sted i 20-årene. Han er høy og tynn, med tight jeans og sort t-skjorte med påskriften «The good, the bad and the zugly». Skjegget er omtrent tre dager gammelt og fisyren er sort og rufsete. Hun er litt overvektig, på en ganske deilig måte. Kort shorts med strømper under og t-skjorte som reklamerer for et metallband jeg ikke kjenner til. Håret er farget sort, mens ansiktet er sminket blekt, men med rød leppestift. Problemet med endel overvektige damer er at de i tillegg har små pupper, hvilket er ganske ekkelt. Det er ikke tilfellet her, og jeg kjenner jeg blir hard, og det verker litt. Runket jeg en eller to ganger i natt? Hun har sikkert piercing i nippelen. Lurer på om jeg kan få henne? Jeg er betydelig kjekkere enn den tynne typen, og egentlig alt for kjekk for henne, og bestemmer meg for å bli sittende og vente til en av dem forlater bordet. De konverserer, men samtalen er ganske meningsløs, i alle fall for meg. Sladder og andre hverdagslige emner. Jeg forventet kanskje noe annet, med tanke på den mørke stilen, men det er visst bare en livsstilsgreie. De virker faktisk helt normale, og fyren heter til og med Geir, og det synes jeg er ganske morsomt. Jeg har drukket halve vinflasken, og begynner å bli full. En halvtime senere er den tom, paret forlater nabobordet. «Faen!» roper jeg. Noen snur seg, og jeg later som ingenting. Jeg ringer Birgitte, sekretæren min.

«Hei Christian, hvordan går det?» spør hun entusiastisk.

«Ehm, jo, du må bestille en reise til Berlin for meg. Fly og hotell, fra tirsdag til fredag. Jeg vil bo på Hilton i Mitte» sier jeg så edruelig som mulig.

«Jeg er på fjellet, Christian» svarer hun spørrende. Jeg prøver å smile, for da høres jeg hyggeligere ut.

«Eh, ok, håper du koser deg. Send reisedokumentene på mail, ok?»

Jeg legger på før hun rekker å svare.

 

Jeg angrer umiddelbart, og en bølge av selvinnsikt skyller over meg. Det er ikke bra for ekteskapet å reise til Berlin nå. Og heller ikke bra for jobben. Jeg har en ekkel følelse av at det karrieremessig snart kommer til å rakne. Dette kan ikke vare evig. Jeg er ingen økonom, men alle utgiftene mine på en eller annen måte dekkes, og de må dekkes av inntekter, oppsparte midler eller lån. Vi mister stadig kunder, og gjelden er høy, og jeg er ikke spesielt motivert til å gjøre noe med det. Jeg har både leilighet, hytte og bil, men jeg aner ikke hva jeg har om jeg trekker fra gjelden. Hjertet slår raskere og hardere, mens jeg prøver å fokusere på pusten. Jeg puster dypt ut og inn med magen, flere ganger, men klarer ikke å få ned pulsen. Jeg finner fram lommeboken, og støtter hendene på bordet, for å skjule skjelvingen. Synet av alle kontanene beroliger meg litt, og jeg legger 500 kroner på bordet og praier en taxi hjem.

 

Jeg har roet meg, men kjenner pulsen stige igjen når jeg registrer at døren er åpen. Aurora står i gangen, og forsøker å få av seg støvlettene. Hun smiler, og jeg forsøker å smile tilbake. Jeg sparker av meg mokasinene fra Prada, sjangler inn i stuen og legger meg på sofaen. Avkommet ser på TV. Dexter. Hun er bra kledd. Aurora også.

«Hatt en bra tur?»

«Ja. Har du spist?» svarer Aurora.

«Ja. Jeg tror jeg går og legger meg»

«Klokken er halv to, Christian?» Ok. Hva skal jeg svare? Jeg føler meg jævlig, og har ikke spesielt lyst til å snakke med hverken Aurora eller avkommet.

«Ehm, ok. Eh, jeg går ut en tur jeg. Skal møte Konrad Bjerke til lunsj.» Jeg fant på et navn, og tar sjansen på at hun ikke bryr seg.

«Ok, kos deg» svarer hun likegyldig.

[tole]

Fullt på høyde med mye annet som er utgitt.

[Akse]

Litt for gjentagende. Ingenting spennende, men heller ikke direkte dårlig. Dog ikke nok til at jeg ville lest mer.

[Carlgutt]

Synes dette var veldig interessant. Kan ikke en dritt om luksus livet i Oslo, men dette gjorde meg sannelig nysgjerrig på å finne ut mer om det. Liker at du også la til at økonomien ikke var helt i orden, det legger til en slags urolighet og spenning i teksten.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Synes ikke du ga nok indikasjoner i det lille utdraget ditt til at jeg ville lest mer. Enig i at det ble litt for gjentakende. Hadde vært bra om du kunne vist oss mer.

[Barredo]

Takk.

 

Er egentlig enig i tilbakemeldingene. Har endret litt på plottet og skal legge ut et nytt utkast etterhvert.