Hva er problemet?

[RWS]

Jeg tenker ofte på om det finnes en eller flere guder som har skapt oss, og om de observerer oss.

Det kan godt være, helt kan vi ikke forkaste den ideen, men desto mindre grunn er det også til å innbille seg at det er en av de som noen har skrevet om, for vi vet ikke... Det er den eneste sannheten...

 

 

Jeg lurer også på hva som vil skje med meg etter jeg dør.

Vel, det er ingenting som tyder på at det vil skje noe annet enn at hjernen din en dag slutter å virke, de kjemiske og elsktriske signalene som til sammen utgjør JEG'et ditt opphører og du blir, av en lege mest sannsynlig, erklært død. Da begynner du å råtne, som alt annet biologisk, men før du er så råtten at du ikke kan fraktes noen steder blir du forhåpentligvis, for oss andre som lever, kanskje kremert før du blir begravet, eller begravd uten å kremeres, i begge tilfellene vil kroppen din ligge omtrent på 180 centimetsers dyp og asken eller kjøttet som engang var deg vil fortsette forråtnelsen til det som kroppen din engang besto av vil gå tilbake til jorden igjen... Vi er alle stjernestøv vet du og det kroppen din består av er høyst naturlige ting...

 

For mitt vedkommende kan de godt grave med ned opp ned ute på en søppelfylling for alt jeg bryr meg... For det er KUN mine etterkommere som vil ha noen glede av å besøke en stein med mitt navn på og siden jeg aldri har besøkt en stein med navn på for hverken mine avdøde kompiser eller slektninger, kommer heller aldri til å gjøre det, for en gravstøtte er KUN en stein med et navn på for meg, det gir meg nemlig ingenting å stå der og glo på navnet hugget i stein, så regner jeg med at ingen andre gjør det heller. Men etter hva min kone sier så ønsker hun en stein for henne og ungene, så da blir det vel det da...

 

Men det er, så langt, alt som sannsynligvis skjer når du dør. Drømmen om evig liv, som religiøse så hodeløst fantaserer om at de kan love bort, er en utopi du ikke skal feste så mye lit til er jeg redd, selv om noen sikkert finner stor trøst i den stormannsgalskapen... Hvorfor vi mennesker, noen bitte små biologiske livsformer på en bitte liten planet, skal ha noen rett, eller ønske, om evig liv skjønner jeg ikke... tror ikke de har tenkt over hva evig betyr jeg... Hvis ikke hadde de ikke vært så raske til å ønske seg det...

[Gjest Bruker-95147]

Jeg tenker ofte på om det finnes en eller flere guder som har skapt oss, og om de observerer oss. Jeg lurer også på hva som vil skje med meg etter jeg dør.

 

Bevissthetens svingdør

Siden vanlig bevissthet fører til lidelse, skal vi se nærmere på forskjellige sinntilstander. De vanlige aktivitetenes sinn er grovt. Når vi sovner og drømmer, kommer vi inn i et mer subtilt nivå av bevissthet. I tung, drømmeløs søvn finner vi en annen og enda mer subtil bevissthetstype. Disse tre sinnstilstandene opptrer alle mens kroppen fremdeles puster, men når vi besvimer, er det tilfeller da åndedrettet stanser og sinnet blir enda mer subtilt.

Når vi dør, manifesterer det mest subtile sinnet seg til slutt. Når kraften av karmaen som styrer ditt nåværende liv er oppbrukt, vil du dø. Under denne overgangen beveger det seg gradvis varme fra kroppens ekstremiteter inn mot hjertet, der en ytterst subtil bevissthet manifesterer seg før bevisstheten til slutt trekker seg ut.

Når den mest subtile bevisstheten opphører, begynner mellomtilstanden mellom to liv. I denne tiden, da du er et midlertidig vesen mellom dine tidligere og dine fremtidige liv, antar du den formen du får i ditt neste liv, og søker et sted å bli gjenfødt på. Hvis du skal gjenfødes som menneske, kommer du til det stedet der mannen og kvinnen som er karma-betinget til å bli dine foreldre, ligger sammen. Du nærmer deg med begjær og trakter etter moren hvis du skal gjenfødes som gutt, og etter faren hvis du skal gjenfødes som jente. Du stormer mot dem for å delta i samleiet. Når du ikke klarer å tilfredstille ditt begjær, blir du sint, og livet ditt i mellomstadiet opphører. Du blir gjenfødt i ditt neste liv.

Enda en gang blir du født, eldes, blir syk og dør. Den samme prosessen gjentar seg gang på gang. Til og med mellom to liv samler du opp karma hvert eneste øyeblikk.

Hva er det som forårsaker dette kretsløpet av mange former for lidelse? Plagsomme følelser - i hovedsak de tre giftene; begjær, hat og uvitenhet - og handlinger som oppstår av disse plagene, som de ti negative handlingene vi har drøftet tidligere.

(Ref: Dalai Lama)

 

[Andromeda§]

Når vi sovner og drømmer, kommer vi inn i et mer subtilt nivå av bevissthet. I tung, drømmeløs søvn finner vi en annen og enda mer subtil bevissthetstype. Disse tre sinnstilstandene opptrer alle mens kroppen fremdeles puster, men når vi besvimer, er det tilfeller da åndedrettet stanser og sinnet blir enda mer subtilt.

Når vi dør, manifesterer det mest subtile sinnet seg til slutt.

Hva er et subtilt nivå av bevissthet? Hva innebærer det?

Kan du utdype det for meg?

[Gjest Bruker-95147]

Hva er et subtilt nivå av bevissthet? Hva innebærer det?

Kan du utdype det for meg?

 

Nei, det kan jeg ikke gjøre for deg, men du kan gå til kilden som står som ref, og lete

 

[Andromeda§]

Nei, det kan jeg ikke gjøre for deg, men du kan gå til kilden som står som ref, og lete

 

Hvorfor ikke? Hvorfor deltar du i en diskusjon med "klipp og lim" teknikken? Du slenger ut påstander som du selv ikke tør/vil/orker å bygge opp under. Det er vel tross alt ikke slik en diskusjon burde føres?

[Gjest Bruker-95147]

Hvorfor ikke? Hvorfor deltar du i en diskusjon med "klipp og lim" teknikken? Du slenger ut påstander som du selv ikke tør/vil/orker å bygge opp under. Det er vel tross alt ikke slik en diskusjon burde føres?

 

Fordi jeg bidro direkte med en besvarelse til en annen bruker, og du forsøker å presse deg inn i den samtalen. Det bør du slutte med. Og siden det ikke er min skrift, har jeg svart deg, og så klart henvist deg til kilden. Hvis det blir feil for deg, kan jeg ikke gjøre noe med det

[Andromeda§]

Fordi jeg bidro direkte med en besvarelse til en annen bruker, og du forsøker å presse deg inn i den samtalen. Det bør du slutte med. Og siden det ikke er min skrift, har jeg svart deg, og så klart henvist deg til kilden. Hvis det blir feil for deg, kan jeg ikke gjøre noe med det

Hva er det du snakker om? Presser jeg meg inn i en samtale? Hvis dette er tilfelle er det jo akkurat det samme som du gjør, da du tok deg friheten til å skrive til et medlem som i utgangspunktet ikke hadde bedt om din mening. Jeg forstår ikke hvordan man kan "presse seg inn i en samtale" på et offentlig forum i en offentlig diskusjon. Om du føler dette, så er kanskje samtaler i privat innboks noe å foretrekke i fremtiden?

Jeg forstår ikke hvorfor du er så passiv mot meg. Jeg har lest flere innlegg av deg i forskjellige tråder og finner det du skriver meget interessant. Du fremstår som både ærlig, personlig og reflektert, på en slik måte jeg finner både inspirerende og lærerikt. Du liker tydeligvis ikke, av en eller annen grunn, å snakke/diskutere med meg. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor....

[Gjest Bruker-95147]

Du liker tydeligvis ikke, av en eller annen grunn, å snakke/diskutere med meg. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor....

 

Jeg har forsøkt å si deg at jeg ikke er veileder - jeg er knapt nok å regne som legmann i utøvelsen av filosofien og visdommen. For at du skal få det rette bildet, er det derfor respektløst overfor alle parter, å være noe man ikke er, og det er også dårlig karma

 

Og når det gjelder mine helt personlige "fantaseringer" - så liker jeg å ha styringen på dem selv, og da har jeg oppfattet at du liksom skal bevise ett eller annet. Du nevnte i en tidligere post noe om at jeg manglet svar eller at tingene ble for kompliserte, om jeg trodde på evolusjonst osv - og sånne signaler sier meg at det kan sannsynligvis være totalt bortkastet å dele så mye av det som man tenker innerst inne med deg.

 

Jeg gidder ikke vinne ett eller annet småsnertent poeng eller "slag" innenfor debattkunsten

 

jeg liker alt av frie refleksjoner og ville ideer, og da vil jeg ikke ha en eller annen pesende bak ryggen på meg ,,, (misforstå meg nå rett!) det hemmer tankeprosessen og kreativiteten

[Andromeda§]

Jeg har forsøkt å si deg at jeg ikke er veileder - jeg er knapt nok å regne som legmann i utøvelsen av filosofien og visdommen. For at du skal få det rette bildet, er det derfor respektløst overfor alle parter, å være noe man ikke er, og det er også dårlig karma

Jeg har heller ikke bedt om at du skal være en "veileder".

Jeg har forsøkt å skape en samtale der du kan utdype det du skriver, ikke fordi du skal "bevise" noe, men fordi jeg vil prøve å forstå.

 

Og når det gjelder mine helt personlige "fantaseringer" - så liker jeg å ha styringen på dem selv, og da har jeg oppfattet at du liksom skal bevise ett eller annet. Du nevnte i en tidligere post noe om at jeg manglet svar eller at tingene ble for kompliserte, om jeg trodde på evolusjonst osv - og sånne signaler sier meg at det kan sannsynligvis være totalt bortkastet å dele så mye av det som man tenker innerst inne med deg.

 

Jeg gidder ikke vinne ett eller annet småsnertent poeng eller "slag" innenfor debattkunsten

 

jeg liker alt av frie refleksjoner og ville ideer, og da vil jeg ikke ha en eller annen pesende bak ryggen på meg ,,, (misforstå meg nå rett!) det hemmer tankeprosessen og kreativiteten

Dette forstår jeg, og jeg er ikke annet enn fullstendig enig med deg.

Det har ikke vært min hensikt å oppfattes som "pesende bak ryggen på deg"

"Frie refleksjoner" er til for å settes spørsmål ved, da kommer man bare lenger inn i dypet av dem.

Endret 7. mars 2013 av Andromeda§

[Gjest Bruker-95147]

Jeg har heller ikke bedt om at du skal være en "veileder".

Jeg har forsøkt å skape en samtale der du kan utdype det du skriver, ikke fordi du skal "bevise" noe, men fordi jeg vil prøve å forstå.

 

Det har jeg skjønt - men likevel er det jeg som styrer hva som er riktig å svare på, og hva som ligger utenfor mitt "ansvar" - og når spørsmålene er av en slik art at svaret plasserer meg i den posisjonen at jeg skal forsvare en eller annen religion eller filosofi, er jeg nødt til å si fra om det. Jeg står bare for mine egne metoder og tanker, og ingen andres

 

Dette forstår jeg, og jeg er ikke annet enn fullstendig enig med deg.

Det har ikke vært min hensikt å oppfattes som "pesende bak ryggen på deg"

"Frie refleksjoner" er til for å settes spørsmål ved, da kommer man bare lenger inn i dypet av dem.

 

Frie refleksjoner hos andre, bruker jeg å behandle med stor respekt og tålmodighet, og da bruker jeg høflig å be om informasjonen, og så bruker jeg kun ørene og lytter budskapet helt ut - deretter takke pent. Så spør jeg om det er mulig å dele noen tanker med rette vedkommende, og hvis jeg får aksept for det, kan jeg lempe inn mine egne.

 

Jeg har fått det for meg at de som sitter på den mest interessant/riktige visdommen, er ikke av det slaget som skriker høyt, eller liker å gjøre seg bemerket. Sånne vise menn, kan vandre rundt midt blant oss "vanlige dødlige", og er man ikke aktpågiven nok, så går visdommen en hus forbi ... Eller rettere sagt: huset vil ikke ha noe med meg å gjøre, og kaster meg på dør

 

"Overalt hvor der er mennesker,

finner du fluer

og buddhaer"

(Issa)

 

Endret 7. mars 2013 av Bruker-95147

[Andromeda§]

[/size]

når spørsmålene er av en slik art at svaret plasserer meg i den posisjonen at jeg skal forsvare en eller annen religion eller filosofi, er jeg nødt til å si fra om det. Jeg står bare for mine egne metoder og tanker, og ingen andres

Da har du misforstått. Jeg ville ikke at du skulle forsvare det du sa, jeg ville at du skulle definere ordene som ble brukt til å beskrive refleksjonene dine, dog i dette tilfellet var det altså ikke direkte dine egne refleksjoner. Men i og med at du limte inn akkurat denne teksten, antok jeg med at du kunne relatere til innholdet, og derfor utdype noen av begrepene som ble brukt.

 

 

[/size]

Frie refleksjoner hos andre, bruker jeg å behandle med stor respekt og tålmodighet, og da bruker jeg høflig å be om informasjonen, og så bruker jeg kun ørene og lytter budskapet helt ut - deretter takke pent. Så spør jeg om det er mulig å dele noen tanker med rette vedkommende, og hvis jeg får aksept for det, kan jeg lempe inn mine egne.

Jeg er veldig enig i det.

Jeg stiller meg derimot uforstående til hvordan jeg kunne spurt mer "høflig", jeg kan dessverre ikke vise deg mitt sjenerte smil og ydmyke kroppsspråk over nett.

Jeg ba deg heller ikke dele dine innerste tanker og følelser, kun definere noen av begrepene som ble brukt i teksten.

 

[/size]

Jeg har fått det for meg at de som sitter på den mest interessant/riktige visdommen, er ikke av det slaget som skriker høyt, eller liker å gjøre seg bemerket. Sånne vise menn, kan vandre rundt midt blant oss "vanlige dødlige", og er man ikke aktpågiven nok, så går visdommen en hus forbi ... Eller rettere sagt: huset vil ikke ha noe med meg å gjøre, og kaster meg på dør

Veldig enig

 

[/size]

"Overalt hvor der er mennesker,

finner du fluer

og buddhaer"

(Issa)

Dypt.

Btw, signaturen din treffer meg rett i hjertet. Hvem har skrevet det?

[Gjest Bruker-95147]

Jeg stiller meg derimot uforstående til hvordan jeg kunne spurt mer "høflig", jeg kan dessverre ikke vise deg mitt sjenerte smil og ydmyke kroppsspråk over nett.

Er det nå man skal sutre å be om bildebevis ...

 

 

Btw, signaturen din treffer meg rett i hjertet. Hvem har skrevet det?

 

Takk for at du spør! Det er en av mine favoritter, nemlig; Legmann Pang.

Han var en alminnelig familiefar som forkastet formalisert utøvelse, men søkte opplysning i sitt eget indre. Slik ble legmann Pang (740-808/811) en inspirasjon for utallige gjennom sin hengivenhet for Veien. En populær historie forteller om hvordan legmann Pang befridde seg fra alle eiendeler da han lastet alt opp i en båt og senket den midt i elven. Deretter reiste han med sin datter Lin-Chao fra sted til sted som omflakkende skreppekremmer. Det ser ut som legmann Pang har kjent alle de fremste zen-skikkelsene i sin samtid, han studerte med dem og utfordret dem i dharma-duell. En gang da Shih-tou spurte ham om livet hans, fremførte han følgende vers (signaturen)

 

De to siste årene bodde han og Ling-Chao i en hule. En dag kunngjorde legmannen at det var på tide å dø. Han gjorde alle forberedelser og bad datteren gå ut å si fra når solen nådde middagshøyden. I stedet kom hun hesbelsende tilbake og fortalte at det var solformørkelse. Da legmannen gikk ut for å se på, inntok Ling-Chao farens plass, og døde på flekken. "Hun var nå alltid så kjapp av seg," sa legmannen, og drøyde en uke før han fulgte etter.

(ref: med zen i lomma)

 

Det vakre diktet til legmannen har samme budskapet som en av buddhas egne dikt, og henspeiler på hva dine oppgaver egentlig er, både før og etter "opplysning".

 

Altså, noe helt annet enn å bli frelst, for så å "eksplodere" ut i verden, og presse visdommen ned over hodet på uskyldige mennesker, slik som kristendom og islam preker.

 

Jeg har forresten begynt å grave meg ned i et av nøkkelbegrepene i buddhismen, og du kan jo få se litt på hva det består av - målet mitt er å formulere den viten ned til færrest mulig ord

 

Tomhet

Det er ingen idé som bedre definerer det unike ved mahayana-tenkningen enn ideen om shunyata eller ”tomhet”, et begrep som både er urovekkende, forvirrende og mystisk. Kimen til denne forestillingen finnes i tidlig buddhisme med doktrinen om ikke-selv, eller anatman, som hevder at individet er tomt for enhver permanent fast identitet. I mahayana er adjektivet shunya eller ”tom” utvidet, og blir betraktet som en religiøs kvalitet i seg selv. Ved å tilføye det abstrakte suffikset ta, dannes ordet shunyata som oversettes med tomhet eller tomrom. Dette førte til den dypsindige konklusjon at alle fenomener, selv forestillingen om slike ting som et fenomen, karakteriseres ved den kvaliteten å ”mangle” – ”være tom for” – ethvert entydig, permanent identifiserende kjennetegn. Og det er denne mangelen som er selve nøkkelen til å forstå den religiøse sannheten om fenomenene. Slik oppsto Tomheten, et nytt uttrykk for den høyeste sannhet om eksistensen.

Forestillingen om tomhet ble først utviklet i Prajnaparamita (”Fullkommengjørelsen av visdom”- sutraene), der det ble argumentert at sannheten om verden er hinsides dualistiske distinksjoner. Disse tekstene gjendriver standpunktet som ble formulert i den kanoniske Abhidharma, som forklarte mangelen på et uforanderlig selv i den enkelte ved å postulere et midlertidig konglomerat av individuelle komponenter som selv er substansielle og identifiserbare. Det begrepsmessige feilgrepet tilhengerne av disse tankene jufremdeles innebar at verden, slik den oppfattes, burde aksepteres som virkelig. For mahayana-tenkerne er disse individuelle komponentene, kalt dharmaer (må ikke sammenblandes med dharma-begrepet som dekker Buddhas lære), like blottet for uforanderlig essens som det enkelte individ.

Videre argumenteres det med at den analytiske tenkningen vi vanligvis beskjeftiger oss med vil produsere ideer, fortolkninger, meninger og så videre, som vi klynger oss fast til på grunn av deres tilsynelatende riktighet. Sett ut fra doktrinen om tomhet, er disse ”virkeligheter” ikke fullstendig falske, men de er heller ikke fullstendig sanne. I Nagarjunas terminologi er de ”konvensjonelt sanne”, og å klynge seg fast til konvensjonelle syn på individuell identitet kan hindre deg i å fatte det som er den ”ytterste sannhet”. På den måten reflekterer begrepet om tomhet en fornyet forståelse av den grunnleggende buddhistiske doktrinen om årsaksbetinget tilblivelse, som konkluderer med at alle kjente realiteter er konstruerte realiteter, og deres identitet gir kun intellektuell bekvemmelighet, brukt for å ordne verden slik at den kan bli forstått.

Vanlige distinksjoner som for eksempel ren/uren, god/ond, tiltrekkende/frastøtende, til og med meg/deg, blir meningsløse så snart man erkjenner sannheten om tomheten i alle identiteter eller kategorier av identitet. Doktrinen om tomhet frigjør oss fra det forstyrrende innslaget av fordommer som ledsager meninger. Frigjøringen finnes på det punkt der identiteter forsvinner, der det ikke finnes noen fortolkninger eller bedømmelser, hvor selvet og verden ses som det de er: ikke etter hvordan de forholder seg til våre forutinntatte kategorier om hvordan vi tror ting er eller bør være.

 

 

Ha en fortsatt fin dag

 

[Andromeda§]

Er det nå man skal sutre å be om bildebevis ...

 

 

 

 

Takk for at du spør! Det er en av mine favoritter, nemlig; Legmann Pang.

Han var en alminnelig familiefar som forkastet formalisert utøvelse, men søkte opplysning i sitt eget indre. Slik ble legmann Pang (740-808/811) en inspirasjon for utallige gjennom sin hengivenhet for Veien. En populær historie forteller om hvordan legmann Pang befridde seg fra alle eiendeler da han lastet alt opp i en båt og senket den midt i elven. Deretter reiste han med sin datter Lin-Chao fra sted til sted som omflakkende skreppekremmer. Det ser ut som legmann Pang har kjent alle de fremste zen-skikkelsene i sin samtid, han studerte med dem og utfordret dem i dharma-duell. En gang da Shih-tou spurte ham om livet hans, fremførte han følgende vers (signaturen)

 

De to siste årene bodde han og Ling-Chao i en hule. En dag kunngjorde legmannen at det var på tide å dø. Han gjorde alle forberedelser og bad datteren gå ut å si fra når solen nådde middagshøyden. I stedet kom hun hesbelsende tilbake og fortalte at det var solformørkelse. Da legmannen gikk ut for å se på, inntok Ling-Chao farens plass, og døde på flekken. "Hun var nå alltid så kjapp av seg," sa legmannen, og drøyde en uke før han fulgte etter.

(ref: med zen i lomma)

 

Det vakre diktet til legmannen har samme budskapet som en av buddhas egne dikt, og henspeiler på hva dine oppgaver egentlig er, både før og etter "opplysning".

 

Altså, noe helt annet enn å bli frelst, for så å "eksplodere" ut i verden, og presse visdommen ned over hodet på uskyldige mennesker, slik som kristendom og islam preker.

 

Jeg har forresten begynt å grave meg ned i et av nøkkelbegrepene i buddhismen, og du kan jo få se litt på hva det består av - målet mitt er å formulere den viten ned til færrest mulig ord

 

Tomhet

Det er ingen idé som bedre definerer det unike ved mahayana-tenkningen enn ideen om shunyata eller ”tomhet”, et begrep som både er urovekkende, forvirrende og mystisk. Kimen til denne forestillingen finnes i tidlig buddhisme med doktrinen om ikke-selv, eller anatman, som hevder at individet er tomt for enhver permanent fast identitet. I mahayana er adjektivet shunya eller ”tom” utvidet, og blir betraktet som en religiøs kvalitet i seg selv. Ved å tilføye det abstrakte suffikset ta, dannes ordet shunyata som oversettes med tomhet eller tomrom. Dette førte til den dypsindige konklusjon at alle fenomener, selv forestillingen om slike ting som et fenomen, karakteriseres ved den kvaliteten å ”mangle” – ”være tom for” – ethvert entydig, permanent identifiserende kjennetegn. Og det er denne mangelen som er selve nøkkelen til å forstå den religiøse sannheten om fenomenene. Slik oppsto Tomheten, et nytt uttrykk for den høyeste sannhet om eksistensen.

Forestillingen om tomhet ble først utviklet i Prajnaparamita (”Fullkommengjørelsen av visdom”- sutraene), der det ble argumentert at sannheten om verden er hinsides dualistiske distinksjoner. Disse tekstene gjendriver standpunktet som ble formulert i den kanoniske Abhidharma, som forklarte mangelen på et uforanderlig selv i den enkelte ved å postulere et midlertidig konglomerat av individuelle komponenter som selv er substansielle og identifiserbare. Det begrepsmessige feilgrepet tilhengerne av disse tankene jufremdeles innebar at verden, slik den oppfattes, burde aksepteres som virkelig. For mahayana-tenkerne er disse individuelle komponentene, kalt dharmaer (må ikke sammenblandes med dharma-begrepet som dekker Buddhas lære), like blottet for uforanderlig essens som det enkelte individ.

Videre argumenteres det med at den analytiske tenkningen vi vanligvis beskjeftiger oss med vil produsere ideer, fortolkninger, meninger og så videre, som vi klynger oss fast til på grunn av deres tilsynelatende riktighet. Sett ut fra doktrinen om tomhet, er disse ”virkeligheter” ikke fullstendig falske, men de er heller ikke fullstendig sanne. I Nagarjunas terminologi er de ”konvensjonelt sanne”, og å klynge seg fast til konvensjonelle syn på individuell identitet kan hindre deg i å fatte det som er den ”ytterste sannhet”. På den måten reflekterer begrepet om tomhet en fornyet forståelse av den grunnleggende buddhistiske doktrinen om årsaksbetinget tilblivelse, som konkluderer med at alle kjente realiteter er konstruerte realiteter, og deres identitet gir kun intellektuell bekvemmelighet, brukt for å ordne verden slik at den kan bli forstått.

Vanlige distinksjoner som for eksempel ren/uren, god/ond, tiltrekkende/frastøtende, til og med meg/deg, blir meningsløse så snart man erkjenner sannheten om tomheten i alle identiteter eller kategorier av identitet. Doktrinen om tomhet frigjør oss fra det forstyrrende innslaget av fordommer som ledsager meninger. Frigjøringen finnes på det punkt der identiteter forsvinner, der det ikke finnes noen fortolkninger eller bedømmelser, hvor selvet og verden ses som det de er: ikke etter hvordan de forholder seg til våre forutinntatte kategorier om hvordan vi tror ting er eller bør være.

 

 

Ha en fortsatt fin dag

 

 

 

 

Her har du bildebevis. Slik ser jeg ut hver gang jeg spør om noe (true story)

 

 

 

 

 

Tusen takk for at du tok deg tid til å dele historien om Legmann Pang med meg, og forøvrig resten av innlegget. Setter virkelig stor pris på det.

Ordene om "Tomhet" berører meg veldig. Det er dette jeg jobber mot når jeg mediterer. Det siste året har jeg "oppnådd" denne type bevissthet (dvs det nivået jeg personlig har oppnådd frem til nå) selv også når jeg ikke mediterer, rettere sagt, den finner meg.

Jeg kan nesten befinne meg hvor som helst, og i hvilken som helst situasjon - det varer dog ikke så lenge, men lenge nok til at det føles ut som noen sekunder av evighet, om det gir noen mening. Det er veldig spesielt, jeg får ikke ord til å strekke til. De fire siste setningene av "tomhet" som du skrev, beskriver det bra.

Ha en riktig fin dag du også

Endret 7. mars 2013 av Andromeda§

[Gjest Bruker-95147]

 

Ordene om "Tomhet" berører meg veldig. Det er dette jeg jobber mot når jeg mediterer. Det siste året har jeg "oppnådd" denne type bevissthet (dvs det nivået jeg personlig har oppnådd frem til nå) selv også når jeg ikke mediterer, rettere sagt, den finner meg.

Jeg kan nesten befinne meg hvor som helst, og i hvilken som helst situasjon - det varer dog ikke så lenge, men lenge nok til at det føles ut som noen sekunder av evighet, om det gir noen mening. Det er veldig spesielt, jeg får ikke ord til å strekke til. De fire siste setningene av "tomhet" som du skrev, beskriver det bra.

Ha en riktig fin dag du også

 

Tror jeg forstår hva du mener å beskrive, og lurer på om du bruker noen form for hjelpemidler eller veiledere? Selv har jeg ikke møtt den rette typen veileder, men har i hvert fall ett navn på blokken. Samtidig stresser jeg ikke for å finne den personen, fordi jeg har den sterke fornemmelsen at det kommer når det er klart for å komme ... Så frem til nu, har jeg bare fulgt de fornemmelsene som har dukket opp, basert på ulike kilder, og meditert under fart - hvis du skjønner. Jeg har vent meg til en metode, hvor meditasjon, eller kanskje rettere sagt "tilrettelagt dveling" benyttes aktivt gjennom hele døgnet, og noen ganger tenker jeg ikke over at jeg faktisk gjør det.

 

Men til selve meditasjonen. Hvordan forholder du deg til "energistrømmen" - hva får du til med den - og har du praktisk nytte av den i det daglige? Det var forøvrig sånn det startet for meg, altså behovet for å klare å styre energien i meg selv, og utnytte den for å prestere maksimalt ved behov.

 

[Andromeda§]

Tror jeg forstår hva du mener å beskrive, og lurer på om du bruker noen form for hjelpemidler eller veiledere? Selv har jeg ikke møtt den rette typen veileder, men har i hvert fall ett navn på blokken. Samtidig stresser jeg ikke for å finne den personen, fordi jeg har den sterke fornemmelsen at det kommer når det er klart for å komme ... Så frem til nu, har jeg bare fulgt de fornemmelsene som har dukket opp, basert på ulike kilder, og meditert under fart - hvis du skjønner. Jeg har vent meg til en metode, hvor meditasjon, eller kanskje rettere sagt "tilrettelagt dveling" benyttes aktivt gjennom hele døgnet, og noen ganger tenker jeg ikke over at jeg faktisk gjør det.

Det er vel akkurat dette jeg også fornemmer.

Jeg har problemer med å være for ivrig og nysgjerrig - hadde jeg kunne bestemme hadde alt skjedd i går.

Jeg jobber derfor mye med å ta et skritt tilbake og slutte å jage.

Jeg har funnet det svært vanskelig å sette meg selv som en observatør i alle situasjoner, men da var først da jeg innså at jeg faktisk var en deltager.

Nå står jeg heller stille med åpne armer og lar ting komme til meg.

 

Det eneste jeg har satt som "krav" til meg selv er at jeg aldri må slutte å sette "spørsmål" ved noe. Heller ikke tro at jeg har funnet en vei som jeg kan forholde meg til, men alltid være klar over at det alltid vil finnes et nytt nivå.

 

Men til selve meditasjonen. Hvordan forholder du deg til "energistrømmen" - hva får du til med den - og har du praktisk nytte av den i det daglige? Det var forøvrig sånn det startet for meg, altså behovet for å klare å styre energien i meg selv, og utnytte den for å prestere maksimalt ved behov.

 

Dette er veldig vanskelig for meg å sette ord på, det var vel derfor jeg meldte meg inn her (i mangel på noen å prate om det med) så nå får jeg bare prøve. Bear with me

 

"Du vil finne det i barnet i deg"

Denne lille setningen er alt jeg fikk av et menneske jeg ser opp til.

I flere år har jeg tygget på denne setningen, vrengt og vridd på hvert ord. Jeg har flere ganger trodd at jeg har forstått eller fått innsikt, men innsett at jeg ikke engang har vært i nærheten.

Jeg var ekstremt mye ute i naturen som barn, og veldig mye alene. Lykkelig og upåvirket kunne jeg sitte i dypet av skogen blant trærne i flere timer, og føle en form for tilstedeværelse jeg idag sliter med å bare minnes.

 

I en form av bevissthet har jeg derfor rett og slett reist tilbake til barndommen, ikke i form av minner eller direkte følelser, men i form av hva jeg opplevde den gang av rene og upåvirkede fornemmelser og "eksistens".

Denne type teknikk når jeg mediterer er noe jeg har lagt vekt på, og har virkelig ført meg til et helt nytt nivå, nærmere til noe jeg ikke enda vet hva er. Jeg opplever det som et altoppslukende tomrom, hvor jeg kommer til et sted hvor jeg får følelsen av å komme hjem, jeg er ikke meg, "jeg-et" fordufter og blir bare en del av altet - Lik en bølge på havet, altså del og helhet samtidig, i stadig forandring.

Endret 8. mars 2013 av Andromeda§

[Gjest Bruker-95147]

Det er vel akkurat dette jeg også fornemmer.

Jeg har problemer med å være for ivrig og nysgjerrig - hadde jeg kunne bestemme hadde alt skjedd i går.

Jeg jobber derfor mye med å ta et skritt tilbake og slutte å jage.

Jeg har funnet det svært vanskelig å sette meg selv som en observatør i alle situasjoner, men da var først da jeg innså at jeg faktisk var en deltager.

Nå står jeg heller stille med åpne armer og lar ting komme til meg.

 

Vi gjør altså det samme, men si meg en ting - har du forsøkt å trene på å være betrakteren som betrakter betrakteren? Har den øvelsen som en ting på personlig ønskeliste, og vet av egne forsøk at det er mulig, men får ikke til å komme lengre enn rett over dørstokken, for å si det sånn. Må nok ha litt hjelp, enten av å fortsatt stagge egen utålmodighet og prøve videre på egenhånd, eller at man treffer rette vedkommende

 

Det eneste jeg har satt som "krav" til meg selv er at jeg aldri må slutte å sette "spørsmål" ved noe. Heller ikke tro at jeg har funnet en vei som jeg kan forholde meg til, men alltid være klar over at det alltid vil finnes et nytt nivå.

 

Jeg tror jeg sjekker knollen min hele tiden, nesten så det blir manisk ... har liksom skjønt at bevisstheten er en velvoksen og kan være en helt tøylelsesløs villhest, som ikke må få være helt i fred for lenge av gangen

 

Dette er veldig vanskelig for meg å sette ord på, det var vel derfor jeg meldte meg inn her (i mangel på noen å prate om det med) så nå får jeg bare prøve. Bear with me

 

Litt engstelig kanskje?

 

 

"Du vil finne det i barnet i deg"

Denne lille setningen er alt jeg fikk av et menneske jeg ser opp til.

I flere år har jeg tygget på denne setningen, vrengt og vridd på hvert ord. Jeg har flere ganger trodd at jeg har forstått eller fått innsikt, men innsett at jeg ikke engang har vært i nærheten.

Jeg var ekstremt mye ute i naturen som barn, og veldig mye alene. Lykkelig og upåvirket kunne jeg sitte i dypet av skogen blant trærne i flere timer, og føle en form for tilstedeværelse jeg idag sliter med å bare minnes.

 

Den setningen har jeg sansen for, og låner den ærbødigst

Vil du si at du er en innadvendt type (og trives), men at du blir bedømt som å være det motsatte av "alle andre"? Slik at du tror det er et paradoks mellom det du selv vet, og det de andre tror de vet - jeg spør fordi jeg er skrudd sammen på det viset, og skjønte at det var en gedigen bløff, men det var først etter mange lange år med forvirring

 

Har du minner om noe(n) du var helt sikker på at du ville bli som voksen, enda mens du var et lite barn, og som de voksne rundt deg var uenig i?

 

I en form av bevissthet har jeg derfor rett og slett reist tilbake til barndommen, ikke i form av minner eller direkte følelser, men i form av hva jeg opplevde den gang av rene og upåvirkede fornemmelser og "eksistens".

Denne type teknikk når jeg mediterer er noe jeg har lagt vekt på, og har virkelig ført meg til et helt nytt nivå, nærmere til noe jeg ikke enda vet hva er. Jeg opplever det som et altoppslukende tomrom, hvor jeg kommer til et sted hvor jeg får følelsen av å komme hjem, jeg er ikke meg, "jeg-et" fordufter og blir bare en del av altet - Lik en bølge på havet, altså del og helhet samtidig, i stadig forandring.

 

Er det under meditasjon du kommer i den tilstanden, eller har du opplevd den i "virkeligheten" også?

Jeg kjenner meg igjen i en del av beskrivelsen, og mener å ha sett "barnet" hos andre personer i våken tilstand - det barnet du nevner i den flotte setningen?

 

Ellers så har jeg også god nytte av å se langt tilbake, og når jeg er på hjemtraktene, bruker jeg å dra til ett par spesielle steder, hvor tankene later til å trives best. Skal jeg være litt sånn mystisk, så har kanskje disse stedene noe ved seg, ett eller annet

 

Har du noen spesielle steder ute i guds frie, som du vender tilbake til, og som du synes egner seg spesielt godt for meditasjon?

 

Men nå er det litt tørt i pappen, så da tror jeg det er på tide å riste løs - så du skal få en stor takk for at du ville dele dette - det er ikke bare bare å ta sjansen på å dele med fremmede, så jeg mener å sette riktig pris på sånne gaver

 

snakkes

 

 

Edit: angående egnede steder, så kom jeg over denne, og skal sjekke ut forholdene - den dukket jo bare opp "tilfeldigvis" ... Norges dyreste rasteplass, og nesten inge skattebetalere der heller. Liddeli moro

 

I oldtidslandskap

Solbergtårnet rasteplass ligger i et viktig kulturhistorisk område med flere helleristninger.

Her presenteres bildehistorie fra istid til nåtid.

En lang rampe inviterer til en reise gjennom tid, med bilder, symboler, tekst og ikoner frest ut i stålveggen. I tilknytning ligger en hage med små informasjonshus som er ment å skape mulighet for stillhet og ro i kontrast til farten på E6.

Moderne design i et oldtidslandskap, sammen med bildehistorie fra istid til nåtid, er ment å vekke undring og refleksjon.

 

Endret 8. mars 2013 av Bruker-95147

[SleepHead]

Spørsmålet er egentlig ganske åpenbart:

Hvorfor er vi her?

[Andromeda§]

[/size]

 

Vi gjør altså det samme, men si meg en ting - har du forsøkt å trene på å være betrakteren som betrakter betrakteren? Har den øvelsen som en ting på personlig ønskeliste, og vet av egne forsøk at det er mulig, men får ikke til å komme lengre enn rett over dørstokken, for å si det sånn. Må nok ha litt hjelp, enten av å fortsatt stagge egen utålmodighet og prøve videre på egenhånd, eller at man treffer rette vedkommende

 

 

 

Jeg tror jeg sjekker knollen min hele tiden, nesten så det blir manisk ... har liksom skjønt at bevisstheten er en velvoksen og kan være en helt tøylelsesløs villhest, som ikke må få være helt i fred for lenge av gangen

 

Litt engstelig kanskje?

 

Den setningen har jeg sansen for, og låner den ærbødigst

Vil du si at du er en innadvendt type (og trives), men at du blir bedømt som å være det motsatte av "alle andre"? Slik at du tror det er et paradoks mellom det du selv vet, og det de andre tror de vet - jeg spør fordi jeg er skrudd sammen på det viset, og skjønte at det var en gedigen bløff, men det var først etter mange lange år med forvirring

 

Har du minner om noe(n) du var helt sikker på at du ville bli som voksen, enda mens du var et lite barn, og som de voksne rundt deg var uenig i?

Vet du hva, på mange måter stemmer det. Jeg er en innadvent type generelt, men i blant venner og i jobbsammenheng er jeg faktisk mer en ledertype (med et noen ganger altoppslukende konkurranseinstinkt)

Har hatt litt problemer med å godta "autoriteter" generelt (altså mentalt, blir fort provosert) Liker ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre.

Jeg har alltid blitt oppfattet som den "rare", og derfor har jeg selv godtatt den beskrivelsen av meg selv, og holder kortene tett inntil brystet.

Følelsen av å ikke bli forstått, og mangel på ord til å forklare - både som barn og voksen.

 

Hva mener du med et paradoks mellom det jeg selv vet, og det andre tror de vet? Jeg vet ikke om jeg forstod det helt riktig.

 

[/size]

Er det under meditasjon du kommer i den tilstanden, eller har du opplevd den i "virkeligheten" også?

Jeg kjenner meg igjen i en del av beskrivelsen, og mener å ha sett "barnet" hos andre personer i våken tilstand - det barnet du nevner i den flotte setningen?

 

Ellers så har jeg også god nytte av å se langt tilbake, og når jeg er på hjemtraktene, bruker jeg å dra til ett par spesielle steder, hvor tankene later til å trives best. Skal jeg være litt sånn mystisk, så har kanskje disse stedene noe ved seg, ett eller annet

 

Har du noen spesielle steder ute i guds frie, som du vender tilbake til, og som du synes egner seg spesielt godt for meditasjon?

 

Men nå er det litt tørt i pappen, så da tror jeg det er på tide å riste løs - så du skal få en stor takk for at du ville dele dette - det er ikke bare bare å ta sjansen på å dele med fremmede, så jeg mener å sette riktig pris på sånne gaver

Det er først og fremst under meditasjon jeg kommer i den tilstanden, men det jeg opplever i "virkeligheten" er skremmende likt.

 

Som barn var det ofte de samme stedene jeg oppsøkte, fordi som du sier så hadde jeg noen "spesielle" steder jeg følte dragning mot.

Etter jeg ble eldre ble jeg mer og mer bevist på sinnstilstanden jeg fikk når jeg var ute i naturen (jeg er et ivrig friluftsmenneske) og bygde derfor videre på det. En dag innså jeg at denne mystiske, lindrende følelsen jeg før kun fikk ved disse spesielle stedene i skogen, nå ble tilgjengelig for meg uansett hvor jeg befant meg. Dette ble et gjennombrudd for meg og min meditasjon, og jeg innser nå at denne tilstanden av bevissthet alltid har vært tilgjengelig for meg, og at den bare blir sterkere hvis jeg ikke skyver vekk og fortrenger denne siden av meg.

 

 

[/size]

Edit: angående egnede steder, så kom jeg over denne, og skal sjekke ut forholdene - den dukket jo bare opp "tilfeldigvis" ... Norges dyreste rasteplass, og nesten inge skattebetalere der heller. Liddeli moro

 

 

 

 

 

Wow så stilig. Virkelig? Hvem sitt initiativ var dette?

[Gjest Bruker-95147]

 

Wow så stilig. Virkelig? Hvem sitt initiativ var dette?

 

Jeg vet ikke hvem sitt initiativ dette var - og dro å sjekket stedet (ligger bare 20 min herfra)

Likte stedet, og fikk noen fine assosiasjoner og visualiseringer. Legge ved et bilde av noe som fanget interessen, og det var først noen timer etter at jeg egentlig så hva det betyr

På bakgrunn av det vi til nå har vært innom av ideer (fra første stund) - kunne jeg tenkt meg at du fikk se litt på bildet, og si hvilke assosiasjoner/bilder som dukker opp hos deg (tror at vi muligens ser det samme). Kan si at jeg har funnet et meget godt sted for balansering - den fungerer som en stille øy, i en malstrøm av trafikk og kaos, der den ligger midt mellom Svinesund og sarpsborg

 

Det andre du skriver om i posten, må jeg få tenke litt over - det er mer enn interessant, og skal komme tilbake til hva jeg legger i det

 

Motivet er fra vind/støy-rampen opp til inngangen til tårnet - og dette panelet er holdt i jern, med naturlig forvitring som pynt

 

[Gjest Bruker-95147]

Hei igjen, fikk lyst til å legge ut flere bilder fra stedet.