Hva eksisterer?

[arne22]

Hvordan tenker en som er "døv stum og blind" ?

 

Det skulle man nesten ha spørt en "døv stum og blind" om eller noen som kjenner eller som arbeider med en slik.

 

Med utgangspunkt i utviklingspsykologien til for esksempel Jean Piaget så er jo ikke "tenkningen" i sin "resonerende form" noe man blir født med men som noe man til en viss grad lærer seg via interaksjon med omgivelsene. (Hvis nå dette er sant, det vet man vel egentlig ikke helt 100 %, men jeg synes det høres sannsynlig ut.)

 

Jeg ville vel tro at en som er "blind stum og døv" lærer seg "å tenke" like godt men at interaksjonen med omgivelsene blir annerledes, og at det vil være naturlig å kompensere for de sansene som ikke "virker" gjennom å bruke de øvrige sansene på en mer "omfattende" måte.

 

Jeg vet det jo ikke, det er bare en gjetting. Det nærmeste jeg kommer noen kunnskap om dette er at jeg en gang kjente en blind, som var meget dyktig innenfor et yrke som man kanskje tror er reservert for "seende".

[mindfilter]

Jeg ser Descartes' "Jeg tenker, altså eksisterer jeg" dras frem av flere, og jeg tror det er en vanlig misoppfatning at Descartes med denne setningen hadde til hensikt å bevise en persons eller en tings eksistens. Men Descartes var opptatt av å finne ut hva man med sikkerhet kan vite. "Cogito ergo sum" betyr "Jeg tenker, altså vet jeg at jeg eksisterer", slik at det eneste man faktisk kan vite er at man selv eksisterer. Det betyr derimot ikke at ting som ikke tenker (f.eks. en stein) ikke eksisterer, men at vi må stole på (tro på) at sansene våre gir oss riktig informasjon, men vi kan aldri være 100% sikre (vite).

 

Jeg ser også at enkelte blander sammen betydningen av ordene "bevise" og "vite", men et "bevis" vil alltid være basert på "tro".

[arne22]

Jeg er vel langt på vei enig med deg, men jeg er vel samtidig ikke overbevist om at "alle og enhver" mener at "alle bevis" egentlig "hviler i tro" eller på Martin Heideggersk: "Først bildet ivaretar sikt, dog hviler bildet i dikt".

 

Slik som Descartes blir framstilt i historiebøkene så er jo dette som en av "rasjonalismens grunnpilarer" og utsagnet cogito ergo sum («jeg tenker, altså er jeg»).

 

http://no.wikipedia....ki/Rasjonalisme

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Descartes

 

Hvis man bare skifter litt om og justerer litt på oversettelsen så er man straks over i en litt annen betydning, synes jeg, eller slik som du skriver over: "Jeg tenker, altså vet jeg at jeg eksisterer", da er man jo nærmest over i noe helet annet a la Søren Kierkegaard sitt "prinsipp" for subjektivitet.

 

http://no.wikipedia....ksistensialisme

 

http://no.wikipedia....ren_Kierkegaard

 

Slik som filosofihistorien ofte skrives så har man vel lett for å presentere Kierkegaard og Descartes som hverandres "motsetninger", "eksistensialisten" vs "rasjonalisten".

 

Jeg har imidlertid ikke lest noen av Descartes sine bøker, og det er noe som jeg synes så absolutt at jeg står til rest med.

 

Det som jeg synes ville vært interessant å vite litt mer om det er hva var det egentlig Descartes sa i sine bøker. Det skulle egentlig ikke forbause meg om dette faktisk var "Jeg tenker, altså vet jeg at jeg eksisterer", og ikke Wikipadias variant: "Jeg tenker, altså eksisterer jeg".

 

Er da "motsetningsforholdet" eller uliketene mellom Kierkegaard sin filosofi (eksistensialisme) og

Dascartes sin filosofi (rasjonalisme) reelt slik som lærebøkene har lett for å beskrive denne ulikheten ?

Endret 4. april 2013 av arne22

[mindfilter]

Du er selv inne på svaret i et tidligere innlegg:

Uansett bevis så vil et hvert bevis hvile på regler for bevisførsel baseres på tro. Man kan for eksempel tro at tenkning er det som man lærer på den videregående skole.

[...]

"Jeg tenker, altå er jeg" sier historiebøkene at Descartes sa. Det kan jo være riktig men det kan også være feil. Hvem vet ?

Hvis man bare formulerer om med en litt annen nyanse i ordvalget så får utsagnet en helt annen betydning, for eskempel: "Jeg føler tilstedværelse, altså er jeg til".

Denne problemstillingen gjelder ikke bare for filosofiens historie, men er høyst aktuell innenfor alle historiefag. Folk vokser opp med den oppfatning at historien er slik den står i historiebøkene, uten å reflektere over at alle historiske begivenheter må tolkes og forenkles før de kan videreformidles til andre, noe som alltid vil medføre tap av nyanserende og/eller helt avgjørende informasjon. Vi mennesker har i tillegg svært vanskelig for å forholde oss objekt til noen ting som helst (confirmation bias), og vil derfor tolke ting slik at det passer inn med et allerede etablert trossystem, også kalt ens virkelighetsoppfatning.

 

Som du sier, det skal svært lite til før et utsagn eller en historisk begivenhet fullstendig forandrer mening.

 

Det som jeg synes ville vært interessant å vite litt mer om det er hva var det egentlig Descartes sa i sine bøker. Det skulle egentlig ikke forbause meg om dette faktisk var "Jeg tenker, altså vet jeg at jeg eksisterer", og ikke Wikipadias variant: "Jeg tenker, altså eksisterer jeg".

Man kan selvfølgelig aldri vite, men jeg tror vi kan få en god idé ved å sette hans mest kjente utsagn ("cogito ergo sum") i sammenheng med resten av hans liv og interesser. For å sitere wikipedia: "Descartes var fascinert av matematikkens innlysende og sikre sannheter. Og han begynte å lure på om det som gav matematikken dens sikkerhet, var noe som kunne overføres og anvendes på andre kunnskapsområder."

[arne22]

Men det er da ganske langt fra å tro at matematikken kan overføres til andre kunnskapsområder til å tro at det er den eneste måten å tenke på, eller at verden henger sammen som en slags "stor maskin".

 

Det interessante med å lese filosofer "mest mulig på originalen" det er ofte ikke hva vedkommende sier, men i like stor grad hvordan vedkommende legger fram sine synspunkter og på hvilken måte argumenterer for sine synspunkter.

 

Jeg vil for eksempel mene at det for eksempel å forsøke å betrakte Aristoteles med vår verden og vårt "observasjonspunkt og kulturelle ståsted" som referanse, kontra det å forsøke så og si å gå inn i Aristoteles sin verden og å så og si forsøke å se verden med Aristoteles øyne, det blir noe helt annet.

 

På tilsvarende måte så skulle det i alle fall ikke forbause meg om Descartes "sett fra innsiden og sett med Descartes sine øyne" sannsynligvis også vil være noe annet enn "sett fra utsiden med vår kultur og typiske tankesett" som "observasjonsplattform".

 

Det kan tenkes at det er slik, og at det kanskje ikke er slik at Descartes selv ville være enig med huistoriebøkenes framstilling. Det ville vel ikke forbause meg om det ikke er slik.

 

Jeg anntar at en måte å finne ut av dette ville være å lese Descartes "på originalen" med mest mulig "åpne øyne". Jeg har for min del så langt ikke forsøkt det.

[mindfilter]

Men det er da ganske langt fra å tro at matematikken kan overføres til andre kunnskapsområder til å tro at det er den eneste måten å tenke på, eller at verden henger sammen som en slags "stor maskin".

Eh.. hæ? Jeg tror du misforsto hva jeg prøvde å illustrere.

Descartes interesse og fascinasjon for matematikk og fysikk tyder på at han var opptatt av "bevis", "sannhet" og hva vi med sikkerhet kan "vite". Dette i relasjon til mitt utsagn tidligere om at "cogito ergo sum" ganske åpenbart betyr: "jeg tenker, altså vet jeg at jeg eksisterer".

[Sjofelgut]

Jeg har vondt inni hjernen min.

 

Er oppsummeringen at vi kan bevise at vi eksiterer ved at tankene våres har opphav hos oss?

[cuadro]

Ikke ifølge Hume..