Hva eksisterer?

[SleepHead]

Finner ikke et enneste godt argument i den lange teksten din som taler for at eksistens er en nøvendig egenskap ved virkeligheten. Det er vel med eksistens som med følelser

 

hva snakker du om?

virkeligheten er det i verden som har eksistens.

du overtenker

Endret 11. mars 2013 av SleepHead

[arne22]

En interessant poeng eller setning fra Antaman over:

 

"Det er vel med eksistens som med følelser".

 

En ikke kjent person sa vel omtrent noe slikt: "Jeg tenker altså er jeg til ?"

 

Er dette nødvendigvis riktig ?

 

Ville for eksempel en mer riktig formulering kunne være: "Jeg føler tilstedeværelse altså er jeg til".

 

Dersom eksistensen skulle være knyttet opp mot "tenkning" i egenskap av "resonement" ville det da ikke være slik at vi alle ble født ikke eksisterende, slik at vi kunne leve som ikke eksisterende sammen med hunder og katter de første leveår av vårt liv, inntil vi en dag kommer hjem fra skolen og sier: "Vet du hva, i dag så lærte jeg å eksistere,"

[SleepHead]

problemet jeg ser ved amatør filosofi er at mange ikke orker å ta seg tid til å lese stoffet, noe som gjør at mange diskuterer allerede løste problemer om og om igjen.

[arne22]

Finnes det noen filosofer som ikke er amatører ?

 

Hvilket filsofisk spørmål er det som er løst ?

[soulless]

Finnes det noen filosofer som ikke er amatører ? Hvilket filsofisk spørmål er det som er løst ?

 

Selvsagt finnes det profesjonelle filosofer, se denne tråden for et lite utvalg (det finnes selvsagt mange andre, ta et hvilket som helst fakultet innen humaniora).

 

Når det gjelder "løste" problemer, så er det ofte slik at når et problem kommer over en viss terskel hva angår løsning, så flyttes gjerne problemet til dels ut av akademisk filosofi. Se eksempelvis på logiske system og utviklingen av informasjonsteknologi - en person med en doktorgrad i CompSci kaller seg ikke en filosof selv om han gjerne ville blitt kalt det for ~100 år siden. Den vitenskapelige metode er også et system som har sin opprinnelse i (natur)filosofien, det jobbes selvsagt fremdeles med filosofi innen vitenskap men det er likevel et problem som er så "løst" at det ikke lenger er særlig interessant for filosofer.

 

Ellers har man en del andre som er verdt å nevne, kunnskap kan sies å være "løst" til å måtte bety noe man ikke trenger å være helt sikker på, men JTB (justified true belief) er heller ikke helt dekkende (Gettier). Kausalitet er "løst" fra induksjon (Hume), selv om induksjon kan være evidens (ikke "proof") for kausalitet. Ang. bevegelse er Zeno's paradokser løst, se f.eks paradokset med pilen som flyr og hvordan denne har blitt løst (bevegelse er mulig).

[arne22]

Det finnes vel også noe som heter "filosofiens historie". Jeg vil vel går ut fra at noen av dem som nevnes der må gå under betegnelsen "profesjonelle filosofer".

 

Vi har nå for eksempel også en kar som heter Hubert Dreyfus som har en eller annen jobb ved University og California, Berkley som laget noen ganske interessante forelsninger over hva nå egentlig "eksistens" er og Heideggers Zein und Zeit.

 

http://archive.org/d...007_UC_Berkeley

 

Hva var det nå egentlig som var eller er konklusjonen ??

 

Det er vel kanskje slik at status nå er: Alle problemer løst og de videre forelesninger er innstilt.

 

Eller kanskje at de ikke har et så høyt nivå der borte at de rakk fram helt dit ?

 

Hubert Dreyfus skulle jo ellers ha gått av med pensjon for flere år siden, og han må vel med rinelighet kunne kalles for en "Amatør" ?

 

På den annen side så er det vel typisk norsk å være god. Glem Hellas, Tyskland, Frankrike, England, USA og Danmark. Vi avsluttet filosofiens historie. Copyright Norway.

 

Om ikke så var tilfellet så laget vi i alle fall Flåklypa Grand Prix.

Endret 12. mars 2013 av arne22

[soulless]

Jeg ser ikke helt hvor du vil hen arne22.

 

Du spurte om det fantes noe annet enn amatør filosofer (det motsatte vil da være profesjonelle), og jeg ga deg et svar.

 

Du spurte om det fantes løste problemer innen filosofien, og jeg ga deg et svar.

 

Jeg impliserte ikke at alle filosofer er proffe eller at alle problemer var løst, jeg impliserte at noen problem enten er løst eller har utviklet seg som egne mer autonome retninger (når ting blir enkelt mister filosofene interessen).

 

Hvis noe var uklart, så forklar gjerne hvor jeg var upresis.

[arne22]

Vel tråden handler jo om om hva om "hva som eksisterer".

 

Heidegger sin filosofi så vel som eksistensialismen generelt er jo til dels sentrert omkring dette spørsmålet hva "eksistens" egentlig er.

 

Slik som jeg tolker innholdet i Martin Heidegger sine bøker, for eksempel Zein und Zeit og en del av hans senere verker (Se for eksempel Oikos og Tecnhe, på norsk så vidt jeg kan huske i 1973) så er denne problemstillingen "hva som eksisterer" ingen helt enkel problemstilling der man kan sette to streker under svaret.

 

Videre så vil jeg mene at Hubert Dreyfys sine forelesninger over temaet med utgangspunkt ved Berkley omkring Marin Heidegger sin filosofi og "hva som eksisterer" eller hva "eksistens er" er meget bra.

 

Ellers så anbefales hans forelesningsserie fra våren 2006 som ikke gir et fokus på Heidegger generelt, men som heller er an slags popularisert framstilling av en del "eksistensialistiske tema".

 

http://archive.org/details/Phil_7_Existentialism_in_Literature_and_Film

 

Filosofi, det handler slik som jeg ser det ikke først og fremst om å gi de rette svar, men å stille de rette spørsmål, ikke en gang, men på nytt og på nytt.

[soulless]

OK, jeg tror jeg misforsto deg dithen at posten din var et svar til min.

 

Til tema:

 

Å si at eksistensialismen er knyttet til hva "eksistens" er syns jeg blir en veldig triviell måte å si det på. Eksistensialismen (den akademiske delen, ikke all kulturen rundt bevegelsen) dreier seg mer om menneskelig eksistens og hva det vil si å fullt ut forstå denne og hva den innebærer - hvordan skape mening når det ikke er noen objektiv mening. Det er også verdt å nevne at retningen er en "rebelsk" retning, den gjorde opprør mot rasjonell objektivitet; dette er viktig å presisere da en god del av verkene man regner som eksistensialistiske er rent skjønnlitterære verker (Kafka etc..) og har liten er ingen betydning for filosofi som sådan.

 

Jeg kjenner ikke forelesningene du lenker til, og helt ærlig har jeg ikke hatt så mye tid til Heidegger da jeg ønsker å bli ferdig med Husserl før jeg kommer så langt. Mannen er ufattelig obskur og det krever mye for å virkelig forstå hva han skriver.

 

Filosofi, det handler slik som jeg ser det ikke først og fremst om å gi de rette svar, men å stille de rette spørsmål, ikke en gang, men på nytt og på nytt.

 

Til dels enig - ikke handler det om å finne korrekte svar, og ikke handler det bare om å spørre - for meg handler det om måten spørsmålet er utforsket, analysert, formalisert, forsvart, kritisert og satt inn i kontekst.

 

Av og til ender man opp med et "klart" svar (som jeg viste over), men selv om man ikke gjør det så betyr det lite da man i verste fall ender opp med veldig klart definerte alternativ, hva svakhetene og styrkene med dem er samt hvor de gjerne litt mindre synlige egentlige problemene ligger.

[arne22]

Slik som jeg ser det så er det vel tvilsomt om det finnes så mange "klare svar" innenfor filosofien. Om det så gjør det, så er det vel ikke sikkert at det er det riktige svar.

 

Det som man tolker som det "klare svar" kan også være noe helt annet enn "det klare svar" hvis man bare tolker på en litt annen måte. Det meste er hva man kan kalle for "en subjektiv måte å se tingene på".

 

Man kan for eksempel ta Friedrich Nietzsche som et eksempel eller Ludvig Wittgenstein som hver for seg og i forhold til hver sin kanskje litt forskjellige "stilart" hevdet å ha "det klare svar".

 

Det som jeg synes kan være interessant det er å se Heidegger sin filosofi i sammenheng med de teorier som framkommer av filosofen/læringspsykologen Jean Piaget eller det som man kaller for "kognitiv strukturalisme".

 

Det som jeg synes må være en sentral problemstilling i filosofien det er hva "rasjonal tenkning" egentlig er for noe, hvordan og hvorfor vi "tenker" og hvilke begrensinger som ligger i denne tenkningen.

 

Dette er jo både tema i særlig grad for "den sene Heidegger" og også for Jean Piaget i hans studie av barnets utvikling av de intellektuelle funksjonene.

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Piaget's_theory_of_cognitive_development

 

I likhet med Heidegger så synes jeg kanskje det at det må være rimelig "fornuftig" å forstå hva "tenkning" og "eksistens" egentlig er, før man begynner å stable argument på argument opp til en eller annen mer eller mindre logisk struktur.

 

For å si det på Heideggersk: "Først ivaretar bildet sikt. Dog hviler bildet i dikt".

 

man kan ellers slik som jeg ser det ikke lære noe som helst om filosofi ut i fra bøker av typen "filosofiens historie". Man må lese de originale forfatterne selv hvis det skal ha noe mål eller mening.

Endret 15. mars 2013 av arne22

[Gjest Bruker-95147]

"Først ivaretar bildet sikt. Dog hviler bildet i dikt".

 

Det synes jeg var en snedig liten formulering, minner meg om "koan"

 

takkar

 

[arne22]

Har ikke noe annet forhold til filosofien enn som "fag" og er vel ikke særlig troende eller oppslukt av hverken det ene eller det annet, annet enn det at jeg synes "faget" filosofi er ganske interessant.

 

Synes spesielt "vitenskapsfilosofien" og problemstillingene rundt hva "tenkning" egentlig er og hva tenkningen egentlig kan brukes til og hvilke begrensninger som gjelder, og hva de ulike "vitenskapelige sannheter" kan brukes til, er interessante.

 

Synes det at hvis man starter opp med å legge argument på argument og bygge opp det ene eller det annet "logiske byggverk" så blir dette litt som å bygge et høyhus i kvikksand, hvis man ikke har gjort en tilstrekkelig undersøkelse av de aksiomer eller "sannheter" som man bygger på. Strukturen kan være interessant nok, men det hjelper lite hvis det hele hviler på lite eller ingen ting.

 

Slik som jeg ser det så er det en grunnleggende forskjell i synet på hva tenkning egentlig er eller hvordan det foregår innenfor klassisk asiatisk eller buddhistisk filosofi kontra vestlig rasjonalisme.

 

Jeg leste en gang noe slikt skrevet inn i på en messingplate på et buddhistisk kloster, fritt fra hukommelsen og i norsk oversettelse: "Den som vet at han ikke vet, han har dog en viss form for visdom i det han ikke vet. Den som tror han kan tenke seg selv vis, han er endog en forblindet tosk."

 

Dette blir jo kanskje litt forskjellig fra Dascartes: "Jeg tenker altså er jeg til".

 

Hos oss og i vår kultur så er det jo forholdsvis vanlig at man forsøker "å tenke seg selv vis" eller å "bevise" det ene eller det annet, uten å stille spørsmål om hvor de reglene man bruker til å formulere beviset egentlig kommer i fra, og hvilket anvendelsesområde disse "reglene" kan ha, dersom de skal være "gyldige".

 

Eller for å dra fram nok et Heidegger sitat:

 

"Tenkningens største fare er tenkningen selv. Denne må tenke seg selv i mot og dette lykkes bare sjeldent".

Endret 15. mars 2013 av arne22

[Gjest Bruker-95147]

Ja, en buddhist søker vel ikke visdom, men "opplysning" - av noen beskrevt som universell bevissthet/visdom.

 

]En mann kom frem til Ikkyu og sa:

"Mester, kan du være så vennlig å

skrive ned for meg grunnsetningene

for den høyeste visdom?" Ikkyu grep

penselen og skrev: "Aktpågivenhet."

"Er det alt?" spurte mannen. Ikkyu

skrev igjen: "Aktpågivenhet.

Aktpågivenhet." Godt," sa mannen,

"men jeg kan virkelig ikke se noen

dypere mening i det du har skrevet."

Da skrev Ikkyu det samme ordet tre

ganger: "Aktpågivenhet. "Aktpågivenhet. "Aktpågivenhet."

Forbitret krevde mannen å få vite:

Hva betyr egentlig ordet

"aktpågivenhet?" Ikkyu svarte

vennlig: Aktpågivenhet betyr

aktpågivenhet."[/i]

zen-fortelling

 

 

 

Ellers synes jeg Dalai Lama sier noe forståelig om forskjellene på vestlig/østlig tenkning her:

 

”Jeg tror vitenskapen har en sterk kulturell innflytelse på de vestlige samfunn. Men i enkelte tilfeller kan de grunnleggende betingelsene og parameterne som er definert av vestlig vitenskap, begrense evnen til å konfrontere visse kjensgjerninger. Blant annet har dere fordommer når det gjelder forestillingen om at alt kan forklares i løpet av et enkelt livsløp, og i tillegg mener dere at alt kan og må forklares og gjøres rede for. Når dere støter på fenomener dere ikke kan forklare, oppstår det en slags spenning, ja nesten en følelse av engstelse.”

I buddhismen er det en forestilling om at visse typer erfaringer påvirker og setter spor, som ligner litt på ideen om det ”ubevisste” i vestlig psykologi. For eksempel kan bestemte episoder ha skjedd på et tidligere stadium i ens liv og satt tydelige spor i sinnet, noe som kan forbli gjemt, men som senere påvirker ens adfred. Det er den samme forestillingen om at noe kan være ubevisst, spor man kanskje ikke er bevisst klar over.

Jeg tror buddhismen kan godta mange av de vestlige teoriene, men den vil også ta hensyn til flere omstendigheter, blant annet påvirkning og spor fra tidligere liv. I vestlig psykologi tror jeg derimot det er en tendens til å legge for stor vekt på det ubevisstes rolle når man leter etter kilden til problemet. Jeg tror det skyldes noen av de grunnleggende forutsetninger vestlig psykologi baserer seg på. Den godtar for eksempel ikke forestillingen om at spor kan overføres fra et tidligere liv. Samtidig forutsettes det at alt må kunne forklares i løpet av et liv. Når dere så ikke kan forklare visse typer adfred eller problemer, har dere en tendens til å tillegge det det ubevisste.

Det er som om du skulle ha mistet noe, og er sikker på at gjenstanden finnes i værelset. Når du først har bestemt deg for dette, har du allerede lagt forutsetningene. Du har utelukket muligheten for at gjenstanden kan være i et annet værelse eller et annet sted. Altså leter og leter du, uten å finne den, og fortsatt tror du den er skjult et eller annet sted i værelset.

Endret 16. mars 2013 av Bruker-95147

[arne22]

For meg så er filosofien først og fremt et "fag" slik at jeg vil vel si at jeg har et forholdsvis avslappet forhold til det hele, og når det kommer til stykket så kan det vel være at jeg er litt enig i tempelmurens innskrift (nevnt over) som sier at man neppe kan "tenke seg selv vis".

 

I følge Heidegger (den sene Heidegger) så finnes det i hovedsak to typer tenkning. Det er den "beregnende" eller kalkulerende "tekniske måten" å tenke på, og så er det "den besinnende ettertanke".

 

Videre så hevder Heidegger at det er et problem i vår kultur at teknologien og den tekniske utvikling har hatt en slik "skjult innvirkning" på menneskenes utvikling at "den teknisk kalkulerende måte" å tenke på er i ferd med å bli den eneste måten å tenke på. På denne måten, hevder Heidegger, så er det et problem at "det moderne mennesket" fornekter eller mister noe av det egentlige i seg selv, ved at man egentlig er et "reflekterende ettertenksomt vesen", som altså skulle ha praktisert denne "besinnende ettertanke".

 

For eksempel så sier Heidegger ett eller annet sted: "Vi kommer ikke på tankene. De kommer til oss."

 

Eller: "Når vi holder saken for øyet, og hjertet lytter til ordet, da lykkes vår tenkning".

 

Man kan jo også så og si "ta med seg" Martin Heidegger sitt syn på "hva tenkning er" og så jamnføre med Jean Piaget sine teorier om "hvordan tenkning blir til", og så ser man at det kanskje er noe som i alle fall tilsynelatende henger sammen.

 

Jeg vil ikke utelukke at Heidegger sine synspunkter kanskje kan ha noe for seg, mer eller mindre.

 

En av effektene av dette vil jo kunne være at vi som vokser opp i et samfunn der "den tekniske måten å tenke på" blir ansett for å være "den riktige måten å tenke på", vi blir så opphengt i dette at vi ikke "ser" eller reflekterer over at dette egentlig "farger" hele vår virkelighetsforståelse.

 

Man kan for eksempel si at man er "kristen", "ateist" eller "buddhist". I virkeligheten så er man ingen av delene, for det man ser er ikke "kristendommen" eller "buddhismen", slik som den ser ut "sett fra innsiden" fra et samfunn som har en slik kultur. Det som man i stedet "ser" det er en avbildning av disse religionene, slik som de ser ut "sett fra utsiden" og observert gjennom "teknokratiets brilleglass".

 

Det kan også se ut som om mange prester i kirken i større grad er "troende teknokrater" enn noe annet. Man er for eksempel opptatt av "hvordan gikk det nå for seg, rent teknisk og praktisk, var det nå en jomfrufødsel, eller var det det ikke" eller "Ble nå verden skapt på 7 dager eller var det nå 7 milliarder år".

 

"Verden og tilværelsen er et teknisk system" og "religioner kan forstås ut i fra den formulering av religionens dogmatikk" det er kanskje også en slags "teknologibasert overtro".

 

Jeg er vel ingen buddhist, men jeg har vel snakket med en og annen opp gjennom årene. "Forskjellen" den er slik som jeg ser det at man "observerer og forstår" verden på en annen måte, slik at dette med "dogmatikk", dvs "jeg tror det ene og det annet" har en minimal betydning. Kort sagt "observasjonspunktet" og måten å forstå eller å tolke verden på er en annen.

 

George Orwell har en morsom formulering i romanen 1984:

 

"Frihet er friheten til å kunne si at to pluss to er fire. Da følger alt det øvrige av dette".

[arne22]

Og til bake til det opprinnelige spørsmålet: "Hva eksisterer ?"

 

Er det nøvendigvis formulert på en riktig måte ? Skulle det for eksempel kunne vært "Hva er eksistens ?"

 

Må det nødvendigvis at "eksistens" er en egenskap som ett eller annet objekt "noe" har ?

 

Kunne man tenkt seg den motsatte problemstilling og gått ut i fra "eksistensen" som det som er a'priori i utgangspunktet, slik at man så og si kan "fylle inn" ulike objekter inn i "eksistensen" eller "det som er eksisterende".

 

Jeg tror denne problemfomuleringen (den under) faktisk opprinnelig ble formulert av Leibnitz (??!!):

 

"Hvorfor eksisterer overhodet noe enn snarere intet ?"

 

Problemstillingen ble også tatt opp av Heidegger og uviklet videre rundt begrepene eksistens og dens motstykke "intethet" eller på engelsk Nothingness.

 

"Tingen slik som den er for meg" eller "Tingen slik som den eksisterer for meg" kontra "Tingen slik som den er for seg selv" eller "Den eksistens som tingen har i seg selv" er vel også sentrale temaer i Immamuel Kant sin bok "Kritikk av den rene fornuft".

 

Selv så vil jeg vel si det så enkelt som at filosofifaget er et gøyalt fag, der man godt kan ta i bruk litt kreativitet, og der muligheten for å se en problemstilling fra minst to forskjellige sider vanligvis er til stede.

 

Det betyer vel ikke at man kan løse alle verdens problemer, men man kan jo være oppmerksom på at de finnes. (Og at de mange bastante konklusjoner ikke alltid er så vel funderte som man kanskje skulle tro.)

Endret 16. mars 2013 av arne22

[Gjest Bruker-95147]

Dette med nothingness, er vel noe som Buddha selv hadde en klar formening om og kalte det "Śūnyatā", - forøvrig et ganske mystisk og spennende konsept

 

Formens Tomhet: Treet er ribbet, farge og duft er borte, men på grenen allerede den skjødesløse våren!

 

Tomrommets Form: Der, nettopp slik de er, klare duggdråper samler seg på røde lønneblader, se på de røde perlene!

Ref; Ikkyu Ryu

 

Nesten så man kjenner og hører at det knaser i knollen

[arne22]

Jeg ville vel ikke tro at filosofiens "nothingness" og buddhismens "emptiness" er det samme men jeg er jo heller ingen buddhist.

 

Det er ellers interessant at Aristoteles i Hellas og "buddhistene" i Asia begge snakket om noe i retning av "den gyldne middelvei" (Aristoteles) som en vei inn til "den perfekte balanse".

 

http://en.wikipedia....ean_(philosophy)

 

http://en.wikipedia....wiki/Middle_way

 

Ellers så synes jeg nok at det finnes noen "fellesnevnere" mellom Heidegger sin filosofi, klassisk buddhistisk filosofi og klassisk gresk filosofi.

 

Hvis man ser hvordan Aristotles argumenterer resonnerer og bygger opp sin argumentasjon i "Den Nikomakiske Etikk" så synes jeg denne har ganske mye av Heideggers "besinnede ettertanke" og dette med "å balansere argumenter" i seg.

 

Dette er noe av det morsomme med Hedegger sin filosofi, synes jeg (hvis noe slikt kan være morsomt) at øst møter vest og fortid møter nåtid, gjennom denne filosofien. (Slik som jeg tolker det.)

 

Jeg er jo som nevnt ingen buddhist, men det inntrykket som jeg har, det er vel at dette ikke er en religion der man er opptatt av "bibelsitater" eller de "rette dogmatiske sannheter" men heller det å kunne "se" og "forstå" verden, eller "å være tilstedeværende", om man vil, på en litt annen måte.

Endret 16. mars 2013 av arne22

[Gjest Bruker-95147]

Det handler om "opplysning" - og det står enhver fritt for, og spesielt i vår kultur, hvor vi allerede har en høy standard på etterlevelsen av menneskeverdet, er vi i bunn og grunn buddhister light, i min oppfatning - så vi har en head start

 

 

"balanse" er vel det det handler om, etter det jeg har forstått - gyldne middelvei ...

[arne22]

Det er nok slik i dag at kulturene påvirker hverandre og at vi har fått litt innflytelse "denne veien" som "Buddha light". Samtidig så har jeg et inntrykk av at det skjer en del påvirkning den annen vei også slik at buddhismen nå i dag faktisk står noe svakere i enkelte av sine hjemland, i dag, i forhold til det som var tilfellet tidligere. Man blir "mindre religiøse, der som her".

 

Ellers så er det nok også slik at vi har ganske mye kulturarv fra antikkens Hellas som vi ikke helt er klar over. Hvis man leser Aristoteles Nikomakiske etikk så finner man utrolig mye av det som vi i dag regner som "sunn fornuft".

 

Dette gjelder for eksempel begrepet "rettferdighet", at det skal eller bør være en sammenheng mellom det man bidrar med og det som man "fortjener" å få igjen.

 

Videre så hevder Aristoteles at mennesket hverken er godt eller ondt, men men at man ut i fra vanen kan læres opp til å bli det ene eller det annet.

 

Han argumenterer omtrent slik: Kan man venne en stein til å fly ved å kaste den hundre ganger mot himmelen ? Ved å venne et barn de rette handlinger og til å føle rett og galt i de rette situasjoner, så kan man venne det til den riktige "ethos".

Endret 16. mars 2013 av arne22

[arne22]

Tilbake til det opprinnelige spørsmål: "Hva eksisterer ?"

 

Det som eksisterer for meg, det vil i første omgang avhenge av den kultur som jeg har vokst opp i.

 

Dersom jeg har vokst opp i en kultur der alle skolebarna blir utstyrt med blå brilleglass, da vil jeg "se" en blå verden. Dersom jeg har vokst opp i en kultur der skolebarna blir utstyrt med gule brilleglass, da vil verden være gulfarget. Tilsvarednde også for de røde brilleglassene.

 

Hvis jeg for eksempel fra første klasse blir innprentet at en rasjonal og "teknisk måte" å tenke på er den "eneste måte" og "den riktige måte" å tenke på, da vil det være naturlig for meg å stille spørsmål av typen: "Hvem kan bevise at Gud er til eller ikke er til" uten at man reflekterer over hva et "bevis" egentlig er.

 

I all enkelhet: "Det som eksisterer det er det som man har lært skal eksistere" og "Slik som jeg har lært å forstå verden, slik er den også".

 

I følge George Orwell så skulle man allerede i 1984 opprette et eget "sannhetsdepartement" som skulle ta seg av å definere sannheten. Sannheten om hva som eksisterer skulle så være politisk bestemt.

 

Hva som så "eksisterer i seg selv", uten noen hjelp eller innblanding fra den som observerer, det blir sånn sett en annen problemstilling.