Hva eksisterer?

[Gjest bruker-45896]

Hva med denne:

1 noe skjer utenfor deg selv

2 dette noe som skjer, treffer noe i ditt verdisystem

3 følelsene oppstår

 

 

Dette regner jeg med forekommer for alle hele tiden.

 

Mange vil nok mene at å studere kjemien rundt dette er veldig viktig, mens andre (meg) mener at man får mer utbytte av å studere bevissthetens innhold, istedenfor hjernens innhold.

 

En fin beskrivelse, som jeg tror jeg har sett deg bruke, og har brukt selv, er at kartet ikke er terrenget. Men hva gjør man når man har ihvertfall to kart?

 

Det ene kartet bygger på en reduksjonistisk og "objektiv" måte å beskrive terrenget på, som er meget distansert fra hvordan man lever og opplever verden. Det andre er ytterst subjektivt, mye mer utflytende og usikkert, basert på introspeksjon og tolkning av egne opplevelser.

 

Store deler av psykologien er "vitenskap", nettopp fordi det er vanskelig å tilnærme seg innholdet og symbolikken i menneskers psyke og verdisystem på en objektiv måte. Allikevel er det her jeg tror de store gevinstene for utvikling av menneskeheten ligger, fordi det handler mye om personlig utvikling. Og hvis alle er interesserte og ærlige med seg selv går det fra personlig til kollektiv utvikling fordi hele kulturer og kanskje til og med menneskelig natur vil endres til det bedre. Noen vil kanskje rynke på nesen her og si at man ikke kan endre menneskelig natur, eller at det er veldig vanskelig, men det er ganske klart at ingenting i naturen nødvendigvis er statisk. Og akkurat som nevrologi er kjempeviktig å forske på og gi mye av ens energi til, er det samme sant for personlig utvikling og innsikt.

 

Jeg er veldig usikker, men jeg tror jeg kan, hvis jeg må, kategorisere meg selv som solipsist. Grunnen til det er at jeg føler at jeg faktisk kun kjenner, og er sikker på, min egen bevissthet personlig, alt annet og alle andre eksisterer kun som tredjepartsinformason, refleksjoner jeg setter opp mot hverandre, eller ufullstendige beskrivelser siden mitt vesen filtrerer, og kan til og med endre, informasjon jeg mottar.

[Gjest Bruker-95147]

Dette regner jeg med forekommer for alle hele tiden.

 

Mange vil nok mene at å studere kjemien rundt dette er veldig viktig, mens andre (meg) mener at man får mer utbytte av å studere bevissthetens innhold, istedenfor hjernens innhold.

Det ene kartet bygger på en reduksjonistisk og "objektiv" måte å beskrive terrenget på, som er meget distansert fra hvordan man lever og opplever verden. Det andre er ytterst subjektivt, mye mer utflytende og usikkert, basert på introspeksjon og tolkning av egne opplevelser.

 

En fin beskrivelse, som jeg tror jeg har sett deg bruke, og har brukt selv, er at kartet ikke er terrenget. Men hva gjør man når man har ihvertfall to kart?

 

Jeg har øvd på å fange nuet (praktisere ikketenking) og være der så lenge som mulig, samtidig som at jeg betrakter selvet, og ved å sitte helt stille og bare legge merke til hva som da skjer, dukker det opp veldig pussige situasjoner. Jeg satte hastigheten på selvet ned til null, og brukte bare tålmodet, og forsøkte å ikke starte en eneste prosess, som ikke kunne avsuttes på en kontrollert måte av meg selv, og trodde at nå kom alt til å stoppe opp - men det gjorde ikke det, og alle brikkene som jeg før jaget etter, kom meg i møte der jeg satt.

Det er som om det er en stor mekanisme som tikker og går, og fri vilje er helt overflødig, eller vilje i det hele tatt, er bare en stor bløff, fordi den er så lett å bedra.

 

Det er en annen vilje som styrer ...

 

Men det som også skjedde var at alt av kart bare forsvant, sammen med terrenget - og når jeg nå forsøker å visualisere min fortid og fremtid, finner jeg bare skygger av noe, både i fortid og i fremtid - jeg ser bare akkurat den delen av veien som føttene er plantet rett ned på. Før dette skjedde, så var fremtiden fylt opp med drømmer og bekymringer, så som min fortid som lå der strødd med det jeg tror er suksesser og nederlag

 

Når jeg nå går veien i et mer naturlig tempo, samt holder hodet rent for all verdslig støy, dukker ny informasjon opp etter hvert, og jeg behøver ikke lete etter den - den kommer av seg selv, og det som ser ut som skygger i fremtiden, blir gradvis tydeligere etter hvert som naturlig innsikt får virke

 

Jeg er nesten på¨nippet til å si at all fornuft er bortkastet, eller at for mye fornuft er ikke av det gode bestandig

 

Og det som før var et kart, har nå bare blitt noe fjerne fyrlykter som jeg kan krysse meg frem mot

 

 

Store deler av psykologien er "vitenskap", nettopp fordi det er vanskelig å tilnærme seg innholdet og symbolikken i menneskers psyke og verdisystem på en objektiv måte. Allikevel er det her jeg tror de store gevinstene for utvikling av menneskeheten ligger, fordi det handler mye om personlig utvikling. Og hvis alle er interesserte og ærlige med seg selv går det fra personlig til kollektiv utvikling fordi hele kulturer og kanskje til og med menneskelig natur vil endres til det bedre. Noen vil kanskje rynke på nesen her og si at man ikke kan endre menneskelig natur, eller at det er veldig vanskelig, men det er ganske klart at ingenting i naturen nødvendigvis er statisk. Og akkurat som nevrologi er kjempeviktig å forske på og gi mye av ens energi til, er det samme sant for personlig utvikling og innsikt.

Jeg er veldig usikker, men jeg tror jeg kan, hvis jeg må, kategorisere meg selv som solipsist. Grunnen til det er at jeg føler at jeg faktisk kun kjenner, og er sikker på, min egen bevissthet personlig, alt annet og alle andre eksisterer kun som tredjepartsinformason, refleksjoner jeg setter opp mot hverandre, eller ufullstendige beskrivelser siden mitt vesen filtrerer, og kan til og med endre, informasjon jeg mottar.

 

Det er en bittersøt stemning som ligger i innsikten om at det er ingen der ute for meg - det er ingen fornuftig grunn for å elske eller hate noen spesielle heller - og hvis du skal være med på "livets kjør", betyr det at du også er med på å holde igang noe som skaper lidelser og ingen frelse for noen

 

Men når det er sagt, så har man alt man trenger, hver og en av oss - man har nemlig sitt sinn og dermed mulighetene for å lykkes og minske lidelsene - det kommer bare an på hvor man er på sin egen vei

 

Og helt til slutt vil jeg unnskylde for at tankene mine er litt rotete - de blir gjerne sånn når jeg ikke begrenser pratelyst og diskusjonslysten min - eller kan vi si: egoet mitt

 

[Hardrocktarzan]

Felles for alle ting som eksisterer er at de eksisterer relativt for noe og at alt eksisterer relativt til seg selv.

 

Med det siste mener jeg at jeg eksisterer for meg selv og det er temmelig innlysende.

[Anatman]

 

 

Så spør man seg: skapes tanker og følelser av kjemiske reaksjoner i kroppen, eller skaper tanker og følelser de kjemiske reaksjonene?

 

Tanker og følelser er ikke det samme. Følelser er kjemi i ugangspunktet. Denne kjemien påvirker kroppens nervestystem, muskler, kjertler osv. Følelser er ikke noe i seg selv utenom dette.

[soulless]

"Cogito ergo sum"

Jeg tenker altså, er jeg.

Og, at fins et "jeg" er vel også det eneste man kan bevise at eksisterer.

Hvem vet, kanskje dettte forumet bare er en drøm? (I såfall har jeg syke drømmer!)

 

Selv cogito antar litt vel mye.

 

Skal man virkelig skjære inn til beinet er alt man står igjen med "Tanker skjer", for hvordan skal vi vite at disse tankene som er der skal være knyttet opp til et "jeg"? Hvorfor skulle ikke "den allmektige onde demonen" kunne bedra en tanke til å tro at den tilhører et jeg? Men dette blir fort upraktisk, man har heldigvis litt mer pragmatiske måter å tilnærme seg virkeligheten enn hyperbolsk tvil.

[Gjest medlem-141789]

Skal man virkelig skjære inn til beinet er alt man står igjen med "Tanker skjer", for hvordan skal vi vite at disse tankene som er der skal være knyttet opp til et "jeg"? Hvorfor skulle ikke "den allmektige onde demonen" kunne bedra en tanke til å tro at den tilhører et jeg? Men dette blir fort upraktisk, man har heldigvis litt mer pragmatiske måter å tilnærme seg virkeligheten enn hyperbolsk tvil.

 

Tanken til Descartes var vel meir retta mot at han oppfatter tanker, såvel som at han tenker.

[Anatman]

 

 

Tanken til Descartes var vel meir retta mot at han oppfatter tanker, såvel som at han tenker.

 

Souless sin tanke var at begge disse egentlig er overflødig. Det er ingen som tenker tanken og heller ingen som oppfatter dem. Tanker bare skjer. "Jeget" er også bare en tanke. Føler du at det er et "jeg" som tenker?

 

 

Endret 26. februar 2013 av Anatman

[Gjest medlem-141789]

Souless sin tanke var at begge disse egentlig er overflødig. Det er ingen som tenker tanken og heller ingen som oppfatter dem. Tanker bare skjer. "Jeget" er også bare en tanke. Føler du at det er et "jeg" som tenker?

 

Ja, det virker som det er eg som tenker. Men det er jo ikkje eg som er tankene mine.Det som former "eg-et" for min del er det eg veit, hendingar, følelsar og tankar.

[soulless]

Poenget er at den kontinuiteten man opplever, med minner og erfaringer samt en følelse av tid, alt det er gjenstand for den samme hyperbolske tvilen som Descartes forkaster alt annet med.

 

Cogito er derfor et argument som antar mer enn det virker som, og som sagt så er "tanker skjer" egentlig alt man kan hevde over all tvil.

 

Litt forenklet:

Jeg tenker, derfor er jeg.

[omnomnomnivore]

Et bedre spørsmål er 'hva eksisterer ikke'.

 

Gud f.eks er ikke fysisk, og eksisterer ikke i seg selv, men er en idé, tanke, filosofi osv. som spinner rundt i nevronene på hodene til folk. Selv hos de av oss som ikke tror på noen gud.

 

Å definere ikke-eksistens er nesten umulig. Men det må da være alt som ikke eksisterer i noen fysisk, metafysisk eller konseptuell form.

[Anatman]

Et bedre spørsmål er 'hva eksisterer ikke'.

 

Å definere ikke-eksistens er nesten umulig. Men det må da være alt som ikke eksisterer i noen fysisk, metafysisk eller konseptuell form.

 

Er du sikker? Jeg er ikke i tvil i det hele tatt. Noe som ikke eksisterer kan være hva som helst bortsett fra det som eksisterer. Klarere kan det vel ikke bli?

 

 

So it is that existence and non-existence give birth the one to (the idea of) the other

 

Tao Te Ching by Lao-tzu

Endret 27. februar 2013 av Anatman

[omnomnomnivore]

Det blir fort grumsete i metafysikk. Og filosofisk sett eksisterer jo alt som kan konseptualiseres.

[Gjest medlem-141789]

Poenget er at den kontinuiteten man opplever, med minner og erfaringer samt en følelse av tid, alt det er gjenstand for den samme hyperbolske tvilen som Descartes forkaster alt annet med.

 

Cogito er derfor et argument som antar mer enn det virker som, og som sagt så er "tanker skjer" egentlig alt man kan hevde over all tvil.

 

Litt forenklet:

Jeg tenker, derfor er jeg.

 

Trur du missforstår, Descertes meinte at han er fordi han opplever tanker. Du trenger verken kontinuitet, følelse av tid eller minner for dette.

 

Det man kan sei med sikkerheit er at man er fordi man opplever tanker, eller "eg tenker derfor er eg".

[soulless]

Trur du missforstår, Descertes meinte at han er fordi han opplever tanker. Du trenger verken kontinuitet, følelse av tid eller minner for dette.

 

Det man kan sei med sikkerheit er at man er fordi man opplever tanker, eller "eg tenker derfor er eg".

 

Du bommer på poenget.

 

Descartes begynner sitt resonnement med å feie all kunnskap av bordet, han forutsetter at så lenge det kan tenkes at sansene bedras, så må vi anta at det ikke er sikker kunnskap. Følgelig er det kun én ting man kan være sikker på, og det er at "Jeg tenker, jeg eksisterer".

 

Kritikken mot dette kan oppsummeres slik:

 

The method of critical doubt, though Descartes himself applied it only half-heartedly, was of great philosophic importance. It is clear, as a matter of logic, that it can only yield positive results if scepticism is to stop somewhere. If there is to be both logical and empirical knowledge, there must be two kinds of stopping points: indubitable facts, and indubitable principles of inference. Descartes's indubitable facts are his own thoughts--using "thought" in the widest possible sense. "I think" is his ultimate premiss. Here the word "I" is really illegitimate; he ought to state his ultimate premiss in the form "there are thoughts."[min utheving] The word "I" is grammatically convenient, but does not describe a datum. When he goes on to say "I am a thing which thinks," he is already using uncritically the apparatus of categories handed down by scholasticism. He nowhere proves that thoughts need a thinker, nor is there reason to believe this except in a grammatical sense. The decision, however, to regard thoughts rather than external objects as the prime empirical certainties was very important, and had a profound effect on all subsequent philosophy.

 

Altså; Cogito er viktig, men i seg selv bryter selve den kanoniske tesen "Je pense, donc je suis" med premisset han satt seg selv med hyperbolsk tvil.

[Andromeda§]

Det er en bittersøt stemning som ligger i innsikten om at det er ingen der ute for meg - det er ingen fornuftig grunn for å elske eller hate noen spesielle heller - og hvis du skal være med på "livets kjør", betyr det at du også er med på å holde igang noe som skaper lidelser og ingen frelse for noen

 

Men når det er sagt, så har man alt man trenger, hver og en av oss - man har nemlig sitt sinn og dermed mulighetene for å lykkes og minske lidelsene - det kommer bare an på hvor man er på sin egen vei

 

Og helt til slutt vil jeg unnskylde for at tankene mine er litt rotete - de blir gjerne sånn når jeg ikke begrenser pratelyst og diskusjonslysten min - eller kan vi si: egoet mitt

 

Det er skremmende å lese det du skriver, du setter ord på noe jeg selv har opplevd som en følelse.

For deg er dette tanker, jeg derimot har aldri direkte tenkt det, men allikevel har jeg alltid hatt fornemmelsen av dette du skriver, fordi det gir meg akkurat den følelse.

Jeg lurer på hva du legger i "innsikten om at det er ingen der ute for meg" ? Hva innebærer dette?

Du skriver at det ikke er noen fornuftig grunn for å verken elske eller hate noen, for å deretter skrive at, hvis man skal være med på "livets kjør, er man med på å holde igang noe som skaper lidelser og ingen frelse for noen"

Blir ikke dette en selvmotsigelse? Isåfall må du definere "livets kjør" for meg.

Er dette et valg man har? Kan man velge å være med på livets kjør, hvordan velger man isåfall dette?

Og hvis det ikke finnes noen grunn til å verken elske eller hate noen, finnes det vel heller ingen grunnlag for at noe kan gi lidelser?

Endret 5. mars 2013 av Odenator

[Gjest Bruker-95147]

Det er skremmende å lese det du skriver, du setter ord på noe jeg selv har opplevd som en følelse.

For deg er dette tanker, jeg derimot har aldri direkte tenkt det, men allikevel har jeg alltid hatt fornemmelsen av dette du skriver, fordi det gir meg akkurat den følelse.

Jeg lurer på hva du legger i "innsikten om at det er ingen der ute for meg" ? Hva innebærer dette?

 

Jeg er buddhist, og derfor blir svarene sånn:

 

Noen tror at Gud er en snill gammel mann som bor i Himmelen - det er det det betyr!

Men, du har deg selv, og ditt sinn, og ved å lete i det du allerede har og har hatt gjennom utallige liv, har du alt du trenger for å finne ut av alt, også "Gud"

 

 

Du skriver at det ikke er noen fornuftig grunn for å verken elske eller hate noen,

 

Du har levd utallige liv, og gjennom de livene har du møtt alle de levende vesener som du møter i dette livet. Og gjennom disse livsløpene har disse forskjellige vesenene hatt forskjellig mening og roller. Din verste fiende i dette livet, har i et tidligere liv vært din beste venn, eller ektefelle, far eller mor osv. Derfor er det meningsløst å hate h*n spesielt, i dette livet.

 

for å deretter skrive at, hvis man skal være med på "livets kjør, er man med på å holde igang noe som skaper lidelser og ingen frelse for noen"

 

Hvis du lar deg styre av ditt ego, og tråkker på andre og dermed skaper unødige lidelser, for å få det du ønsker deg her og nå, lager du også dårlig karma for deg selv, og vil møte dine egne feilbarligheter i dette livet, eller i et senere (som å kaste en bumerang ...) - du slipper ikke unna din egen karma - du kan ikke kjøpe deg fri, men du kan unngå å skape unødige lidelser for de andre, og dermed heale din egen karma.

 

 

Kan man velge å være med på livets kjør, hvordan velger man isåfall dette?

 

Ja, dette kan du velge selv. Ved at du ikke forårsaker lidelser for andre levende vesener.

 

Hvis du er ekstra interessert, så kan du jo forsøke noe enkelt: Prøv å være helt i ro (kutt gjerne ut alt av vanlig samfunnstøy, tv data karriere, forlystelser, dop, osv osv), og ikke start en eneste prosess, som du ikke kan avslutte selv. Ikke kjøp noe du ikke MÅ ha, ikke spis noe du stengt tatt ikke behøver, ikke snakk stygt til andre mennesker, forsøk å tenk gode tanker om alle levende vesener osv, og konsentrer deg om alle de små oppgavene du gjør for å eksistere, og gjør de fullt ut. Bruk så din fulle oppmerksomhet på å se hvilke ting og informasjoner som så dukker opp - ikke avfei noe med "det er en tilfeldighet", uten å undersøke saken så godt du bare klarer, og sist men ikke minst: vær tålmodig!

 

Det du kan oppleve da, er at ny informasjon kommer til deg, og du behøver ikke lete selv. Og den typen informasjon kan også bringe deg mye lengre enn alle verdens penger eller verdslig makt klarer.

 

Håper ikke dette ble for "svevende", og spør hvis du vil

 

[Andromeda§]

[/size]

 

Jeg er buddhist, og derfor blir svarene sånn:

 

Noen tror at Gud er en snill gammel mann som bor i Himmelen - det er det det betyr!

Men, du har deg selv, og ditt sinn, og ved å lete i det du allerede har og har hatt gjennom utallige liv, har du alt du trenger for å finne ut av alt, også "Gud"

 

 

 

Du har levd utallige liv, og gjennom de livene har du møtt alle de levende vesener som du møter i dette livet. Og gjennom disse livsløpene har disse forskjellige vesenene hatt forskjellig mening og roller. Din verste fiende i dette livet, har i et tidligere liv vært din beste venn, eller ektefelle, far eller mor osv. Derfor er det meningsløst å hate h*n spesielt, i dette livet.

 

 

 

Hvis du lar deg styre av ditt ego, og tråkker på andre og dermed skaper unødige lidelser, for å få det du ønsker deg her og nå, lager du også dårlig karma for deg selv, og vil møte dine egne feilbarligheter i dette livet, eller i et senere (som å kaste en bumerang ...) - du slipper ikke unna din egen karma - du kan ikke kjøpe deg fri, men du kan unngå å skape unødige lidelser for de andre, og dermed heale din egen karma.

 

 

 

Ja, dette kan du velge selv. Ved at du ikke forårsaker lidelser for andre levende vesener.

 

Hvis du er ekstra interessert, så kan du jo forsøke noe enkelt: Prøv å være helt i ro (kutt gjerne ut alt av vanlig samfunnstøy, tv data karriere, forlystelser, dop, osv osv), og ikke start en eneste prosess, som du ikke kan avslutte selv. Ikke kjøp noe du ikke MÅ ha, ikke spis noe du stengt tatt ikke behøver, ikke snakk stygt til andre mennesker, forsøk å tenk gode tanker om alle levende vesener osv, og konsentrer deg om alle de små oppgavene du gjør for å eksistere, og gjør de fullt ut. Bruk så din fulle oppmerksomhet på å se hvilke ting og informasjoner som så dukker opp - ikke avfei noe med "det er en tilfeldighet", uten å undersøke saken så godt du bare klarer, og sist men ikke minst: vær tålmodig!

 

Det du kan oppleve da, er at ny informasjon kommer til deg, og du behøver ikke lete selv. Og den typen informasjon kan også bringe deg mye lengre enn alle verdens penger eller verdslig makt klarer.

 

Håper ikke dette ble for "svevende", og spør hvis du vil

 

 

Noen ting må oppklares før vi kan fortsette, slik at vi ikke snakker forbi hverandre.

 

1. Hva er definisjon på å gjøre en "dårlig handling", altså en handling styrt av "egoet" som vil gi "dårlig karma" Er det å skape lidelse? - isåfall, hva er definisjonen av lidelse? Er ikke dette en subjektiv mening, som avhenger av individet?

2. Hva er definisjon av liv?

3. Kan dyr gjøre en dårlig handling som vil gi dårlig karma, hva er isåfall retningslinjene i dyreverden?

[Gjest Bruker-95147]

Noen ting må oppklares før vi kan fortsette, slik at vi ikke snakker forbi hverandre.

 

1. Hva er definisjon på å gjøre en "dårlig handling", altså en handling styrt av "egoet" som vil gi "dårlig karma" Er det å skape lidelse? - isåfall, hva er definisjonen av lidelse? Er ikke dette en subjektiv mening, som avhenger av individet?

2. Hva er definisjon av liv?

3. Kan dyr gjøre en dårlig handling som vil gi dårlig karma, hva er isåfall retningslinjene i dyreverden?

 

1 Lidelse er alt som skaper fysisk og psykisk ubehag. Og selv i nytelsen vil du finne en kjerne av lidelse. Hvis du nå fjerne alt av aspekter som får deg til å tro at du er deg (egoet), så vil du se at det er såre enkelt det hele. Og den gyldne regel er: gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg ...

Og, det kan hende at du likevel påfører andre vesener lidelser, selv om du ville dem bare vel, men da skal du bare godta at slik er det, fordi du klarer ikke å være helt ufeilbarlig, men du kan påse at ditt motiv for handlinger er drevet av din godhet, og det får være bra nok

 

2 vet ikke

 

3 innenfor buddhismen er det flere retninger, og noen av dem er slik at dyreskikkelser også er endel av karmaen. Og, hvis det er sånn at du blir gjenfødt i en dyreskikkelse, ja så har du lite å frykte, fordi dyr oppfører seg som naturlige vesener, og mangler menneskelig feilbarlighet. Det er som et menneske du må være aktsom, fordi i den skikkelsen har du større muligheter for å skape lidelser.

[Andromeda§]

1 Lidelse er alt som skaper fysisk og psykisk ubehag. Og selv i nytelsen vil du finne en kjerne av lidelse. Hvis du nå fjerne alt av aspekter som får deg til å tro at du er deg (egoet), så vil du se at det er såre enkelt det hele. Og den gyldne regel er: gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg ...

Og, det kan hende at du likevel påfører andre vesener lidelser, selv om du ville dem bare vel, men da skal du bare godta at slik er det, fordi du klarer ikke å være helt ufeilbarlig, men du kan påse at ditt motiv for handlinger er drevet av din godhet, og det får være bra nok

 

2 vet ikke

 

3 innenfor buddhismen er det flere retninger, og noen av dem er slik at dyreskikkelser også er endel av karmaen. Og, hvis det er sånn at du blir gjenfødt i en dyreskikkelse, ja så har du lite å frykte, fordi dyr oppfører seg som naturlige vesener, og mangler menneskelig feilbarlighet. Det er som et menneske du må være aktsom, fordi i den skikkelsen har du større muligheter for å skape lidelser.

 

1. "Lidelse er alt som skaper fysisk og psykisk ubehag" Sett objektivt eller subjektivt?

 

2. OK.

 

3. "Innen for buddhismen er det flere retninger, og noen av dem...."

- Jeg bryr meg ikke om hva slags retninger som finnes innen buddhismen. Jeg er interessert i hva du mener og føler. Et svar gitt med "buddhismen sier at, koranen sier at, bibelen sier at" er for meg ikke et gyldig argument, selv ikke når man argumenterer med religiøse. Om det man tror på gjør at man ikke lenger kan si "jeg mener at", da har man stoppet å utvikle seg. Selv Buddha sa at man skulle sette spørsmål ved alt.

Så jeg gjentar, kan noen dyr gjøre en dårlig handling? Hvis ikke, hva er det som avgjør hva de blir i sitt neste liv?

4. Tror du på evolusjonen?

5. I hvilken grad forener du vitenskap og buddhismen?

6. Hvordan vet du at reinkarnasjon faktisk er noe skjer? Hadde du visst dette om du ikke hadde lest eller blitt fortalt det?

 

7. Har du selv minner fra tidligere liv?

Endret 5. mars 2013 av Odenator

[Gjest Bruker-95147]

Slapp av - jeg svarte på det som jeg trodde var generelle spørsmål angående buddhismen, og litt om egne metoder. Hvis du har lyst på korrekt kunnskap, så finner du mange gode siter ved å søke litt.

 

Jeg er heller ingen veileder innenfor filosofien og metodene, men kan si at de virker for min del, så får du selv finne ut hva du vil

 

Lykke til