17 år og vil bli mamma

[Gjest medlem-278404]

Etter det bildet vet vi alle hva som skjer i kveld

 

Hahaha

 

Hyggelig liten tråd dette

 

Og saken er nå vel sånn at uannsett hva man tror eller ikke tror, så er det mye som blir betydningssløst når ett lite nurk ser verden og deg for første gang

 

Dette lille bildet dukket opp på min nyhetsside på facebook sist lørdag - og for denne relativt mosegrodde bestefaren var det akkurat som bestilt for å åpne opp gluggene og få det gamle smilet på plass, og det før første kaffetår var fortært

 

 

Det går rett og slett ikke an å bli sur ...

 

Næmmen, se daa Rart man blir babysyk!?

Endret 12. februar 2013 av medlem-278404

[G-Man™]

Ikke for å være slem og negativ, men en baby er mye mer en hva det bildet over viser.

De er utrolig herlige når de er i den alderen, men det forandrer seg fort.

Første tennene på mine to var et mareritt, både for oss foreldre og barna, ble mange våkennetter her i gården.

Nå er de hennholdsvis 3 og 4 år, og har en sinnsyk stahet og trass

 

Men selvsagt, en god dag veier opp for en uke med trass.

 

Det jeg vil frem til er, at det er mye mer arbeid enn man kan forestille seg. Tenkte selv akkurat som deg da kona var gravid første gang, og jeg hadde virkelig ingen peiling på hva som ventet meg.

 

prøver ikke å stoppe dere fra å få barn, føles det rett så føles det rett

[Zeph]

Eg ville nok venta litt. Ein 17-åring har ikkje alltid så godt perspektiv på livet. Du kan endre deg ein god del dei neste 3-5 åra. Du er veldig ung og har endå god tid til å få barn.

 

Babyer er søte og kjekke, men det er stor forskjell på å drive barnepass og å ha sine eigne. Du er på mange vis opptatt dei neste 12 åra. Det blir litt mindre etter kvart som barnet blir eldre, men er likevel den største jobben i livet. Om du skal ha fleire barn vil denne perioden strekke seg endå lengre ut.

[Nie]

Nå skal for all del ikke jeg sitte her og skrike vent, jeg rakk akkurat å bli 19 før jenta mi ble født. Men, jeg har gjort ett par erfaringer med det. På grunn av pauseår fikk jeg henne før jeg tok siste året på videregående. Og gudene skal vite at jeg skulle ønske jeg hadde gjort ferdig videregående først. Å gå full dag å tråkke på skolen, komme hjem og være fulltids mor med en liten jente var, for å si det mildt, slitsomt. Videregående er dårlig, dårlig lagt opp til å kombinere med små barn. Da er universitetet bedre, og etter hva jeg forstår fra andre, høyere utdanning generelt.

 

Men man kan også se de positive sidene med å få unnagjort barn tidlig, også i sammenheng med utdanning. Som student vil du gjerne kunne ta lange morgener med barna før de skal i barnehage, eller kanskje hente tidlig og bruke godt med tid med dem da. Det er ikke alle jobber som tillater det. Og, kanskje spesielt for deg som kvinne, vil du når du er ferdig utdannet og klar for å jobbe bli betraktet som et alternativ som kommer til å bli en stund, ikke bare 10 måneder før du går ut i mammapermisjon og arbeidsgiver må bruke tid og penger på å lære opp en vikar.

 

Utenom det har du fått mange fine råd allerede, til hva du bør tenke over. =)

[€uropa]

Du sier at du er moden for alderen. Men hvilken 17 år gammel jente sier ikke det? Ingen jeg har møtt i hvert fall, uansett hvor sneversynte og uansvarlige de er, mener selv at de er noe mindre modne enn andre. Det er mange ting å tenke på i forhold til denne avgjørelsen.

 

En ting, kanskje den mest avgjørende, er at du ofrer alt annet du kunne brukt de neste årene og resten av livet ditt på. Det vil være vanskelig å ta en utdannelse eller få en god jobb mens du har barn, hvis du hadde planer om det. Du vil ikke ha muligheten til å reise og oppleve ting, slike mange andre på din alder gjør. Det blir liten til ingen tid til fritidssysler, underholdning og besøk hos venner. Når du har fått barn, vil du aldri mer være hovedpersonen i ditt eget liv. Selv når barnet selv er voksent og ønsker å skaffe sitt eget avkom, vil du være sikkerhetsnettet som må bistå med din egen (kanskje fraværende) erfaring og støtte. Når barnet er veletablert og du er fri, er du så gammel og inntørket at en utdannelse og alle andre mulighetene du hadde for lengst er borte. Greit nok, du vil heller prioritere barn og familieliv nå, men vil du føle det samme når du ser vennene dine reise rundt og oppleve Afrika, Asia, Sør-Amerika og alle andre steder som er verd å besøke, når de fullfører mastergraden sin og når de flytter inn i drømmehuset og begynner en lang og vellykket karriere? Dette vil du se på avstand, mens du selv sitter år etter år på stedet hvil som mor. Det er ingen vei tilbake. De fleste av de tingene vil du aldri kunne oppnå og hvis du prøver deg, vil du måtte jobbe mye hardere enn noen av de andre gjorde uten barn.

 

En annen ting er at uten en utdannelse, jobb eller inntekt vil du og barnet være avhengig av gubben din. Du vil aldri være helt selvstendig og kunne styre livet ditt akkurat slik du ønsker med alle begrensningene som følger med. Han står for pengene og skaffer mat på bordet, så han styrer showet. Han vil også behøve å ha en god inntekt for å forsørge deg og barnet tilstrekkelig. Barn er både et tidssluk og et pengesluk. Du vil muligens bli overrasket når barnet har kommet. Alt dette forutsetter så klart at dere holder sammen. Du ser ikke for deg at det noen gang skal bli over nå, men hvem gjør noen gang det? Hvor mange ender ikke opp med å gå fra hverandre med felles barn likevel? Jeg synes at det er rart at du har pekt deg ut faren til barnet ditt allerede. Dere har vært sammen et år, noe som er veldig lite med tanke på at dere skal ha felles ansvar for et annet liv i minst 18 år framover.

 

Jeg reagerer også på at du sier at "jeg kan jo bare sette bort barnet hos venner eller familie hvis vi vil dra på ferie". Hvor mye penger vil dere egentlig ha til å feriere? Det er heller ikke rettferdig overfor barnet ditt eller familien din å skyve ansvaret over på dem. Blir du tilbudt hjelp, så er det lov å ta imot, men du kan ikke regne med at andre vil stille opp når enn det passer deg. Når du har fått barn, er det ditt ansvar. Hvis ingen kan hjelpe deg, skal du likevel fullt og helt ta deg av barnet ditt. En annen ting som er verd å nevne er at barn med unge, uutdannede foreldre statistisk sett har dårligere forutsetninger enn andre.

 

Jeg har vel fått ganske tydelig frem hva jeg mener om saken. Vent med å få barn. Du taper ingenting på å vente, men du gir avkall på mange nyttige og viktige erfaringer hvis du får barn nå. Du bør også være i stand til å ta vare på deg selv (uten hjelp fra andre) før du påtar deg det ansvaret et barn er.

[Nie]

Veldig mange gode poeng, Zarac, men gammel og inntørket før man fyller 40? 17 nå, mest sannsynlig 19 når en eventuell unge popper ut, så utvider vi ansvarstiden med 2 år og sier at ungen er 20 når han/hun flytter ut. Altså 39 år gammel og gammel og inntørket? Unger er ikke så slitsomme.

[G-Man™]

 

Jeg reagerer også på at du sier at "jeg kan jo bare sette bort barnet hos venner eller familie hvis vi vil dra på ferie". Hvor mye penger vil dere egentlig ha til å feriere? Det er heller ikke rettferdig overfor barnet ditt eller familien din å skyve ansvaret over på dem. Blir du tilbudt hjelp, så er det lov å ta imot, men du kan ikke regne med at andre vil stille opp når enn det passer deg. Når du har fått barn, er det ditt ansvar. Hvis ingen kan hjelpe deg, skal du likevel fullt og helt ta deg av barnet ditt. En annen ting som er verd å nevne er at barn med unge, uutdannede foreldre statistisk sett har dårligere forutsetninger enn andre.

 

Akkurat denne støtter jeg opp på. Bare det å få en frikveld, f.eks en lørdagskveld for å dra på kino ol. kan fort bli vanskelig. Er ikke de samme frihetene som var før barna kom til. Man kan ikke regne med å få hjelp når man mener det passer for seg, man må planlegge ting i god tid i forveien.

[Gjest medlem-278404]

Ikke for å være slem og negativ, men en baby er mye mer en hva det bildet over viser.

De er utrolig herlige når de er i den alderen, men det forandrer seg fort.

Første tennene på mine to var et mareritt, både for oss foreldre og barna, ble mange våkennetter her i gården.

Nå er de hennholdsvis 3 og 4 år, og har en sinnsyk stahet og trass

 

Men selvsagt, en god dag veier opp for en uke med trass.

 

Det jeg vil frem til er, at det er mye mer arbeid enn man kan forestille seg. Tenkte selv akkurat som deg da kona var gravid første gang, og jeg hadde virkelig ingen peiling på hva som ventet meg.

 

prøver ikke å stoppe dere fra å få barn, føles det rett så føles det rett

 

Hehe, det er jeg fullstendig klar over. Har som sagt småsøsken, så veit godt at det ikke bare er en dans på roser. Den minste av dem, er lillebroren min som nå er 6 år. Husker godt den tiden han var liten og sta (noe han forsåvidt enda kan være), hehe.

[€uropa]

Det er dog noe helt annet å ha en slitsom lillebror og ha muligheten til å gå ut av huset når man vil, og å ha et eget barn man skal forsørge og oppdra hele døgnet, hver dag i mange år.

 

Veldig mange gode poeng, Zarac, men gammel og inntørket før man fyller 40? 17 nå, mest sannsynlig 19 når en eventuell unge popper ut, så utvider vi ansvarstiden med 2 år og sier at ungen er 20 når han/hun flytter ut. Altså 39 år gammel og gammel og inntørket? Unger er ikke så slitsomme.

 

Vel, sammenliknet med unge studiner i sin beste alder, vil man virke gammel og inntørket. Det var satt på spissen, men poenget er at alle mulighetene man har i ung alder forsvinner.

[TheNarsissist]

Moren min fikk min 10 år eldre bror da hun var 18. Var selvsagt trangere tider da, men typen stakk hvertfall av, mamma fikk aldri noen god utdannelse og går i dag på nav pga diabetes, og en muskelsykdom. Hun er også ganske ustabil i perioder (Mentalt). Gikk ihvertfall bra med broren min, han er 30 har dame og to unger og er på siste året av bacheloren sin nå.

Hvis du føler du er klar for det og er sikker på at du kan ta vare på en unge uten utdannelse hvis typen skulle stikke. Go for it!

[Gjest Bruker-95147]

 

 

 

 

Vel, sammenliknet med unge studiner i sin beste alder, vil man virke gammel og inntørket. Det var satt på spissen, men poenget er at alle mulighetene man har i ung alder forsvinner.

 

Hvilke muligheter er det du tenker på her?

[€uropa]

Som nevnt lenger opp, for eksempel reise og utdannelse. Det er ikke umulig å oppnå noe av dette, men det vil være langt vanskeligere med et barn. Man vil uansett måtte gi avkall på noe. Man kan ikke få i både pose og sekk som man kan uten barn.

 

Moren min fikk min 10 år eldre bror da hun var 18. Var selvsagt trangere tider da, men typen stakk hvertfall av, mamma fikk aldri noen god utdannelse og går i dag på nav pga diabetes, og en muskelsykdom. Hun er også ganske ustabil i perioder (Mentalt). Gikk ihvertfall bra med broren min, han er 30 har dame og to unger og er på siste året av bacheloren sin nå.

Hvis du føler du er klar for det og er sikker på at du kan ta vare på en unge uten utdannelse hvis typen skulle stikke. Go for it!

 

Muligens er det likevel verd å nevne utfordringen du ber om hjelp med i en annen tråd?

[TheNarsissist]

Det er sant, men tror nok ikke det at moren min fikk unge da hun var 18 er det ene og det hele har ført til uenigheter jeg har med moren min..

[€uropa]

Nei, det er så klart vanskelig å gi ett enkelt valg skylden for en livssituasjon. Jeg tenkte hovedsakelig på at du opplever en trang økonomi og har vansker med å prestere optimalt på skolen på grunn av hjemmesituasjonen din.

[Nie]

Som nevnt lenger opp, for eksempel reise og utdannelse. Det er ikke umulig å oppnå noe av dette, men det vil være langt vanskeligere med et barn. Man vil uansett måtte gi avkall på noe. Man kan ikke få i både pose og sekk som man kan uten barn.

For det første er utdannelse fullt mulig å ta med barn. Barnehageplass så går det stort sett lett, og det er ikke umulig å ta med små barn på forelesning (og heller forlate salen om de ikke er stille små barn). Og reise? Alvorlig? Det er ikke særlig vanskelig å reise med barn, i alle fall ikke så vanskelig at det er noe man skal gå glipp av. Fyllatur i syden er kanskje noe nærmere vanskelig, men har ikke charterfeber eller hva det heter vist oss at det ikke må gjøres i ungdommen?

 

Og jeg tror kanskje du overdriver litt hvor vanskelig det er med barn. Jeg føler i alle fall jeg får i både pose og sekk og vel så det, og det ser jeg hos bekjente med små barn også. Spesielt om man har ett godt nettverk er det både pose og sekk og koffert. Ja, man må gjerne planlegge hakket mer, og det å bestemme seg for fest klokken 20:00 en lørdagskveld utgår til tider, men jeg fester da like mye nå som jeg gjorde før jeg fikk jenta mi (skal nevnes at det ikke var ofte før jeg fikk barn heller). Og jeg reiser mer.

[€uropa]

Familieturer er mulig hvis man har pengene til det, men jeg snakker om andre opplevelser, som for eksempel lengre båtturer og fjellklatring i Asia. For å ha de mulighetene med barn, så er man avhengig av pengene (det er jo dyrt å ha barn?) og som du sier, et godt nettverk som er villige til å hjelpe.

 

Det kan godt hende jeg overdriver. Jeg har ikke barn selv, så jeg baserer meg på annenhåndserfaringer.

 

Jeg er forresten ikke motstander av å få barn og mener ikke at hele livet er over når man får det. Jeg poengterer bare at trådstarter ikke har vondt av å vente litt.

Endret 13. februar 2013 av Zarac

[Nie]

Vel, jo, jeg ser hvordan den slags turer kan være ett problem. Men for det første er det ikke alle som er interessert i det, for det andre er det ikke nødvendigvis slik at når ungene flytter ut er det på tide å sitte med hendene i fanget og vente på barnebarn.

 

Og joda, barn koster jo litt, det kan jeg ikke nekte på, men hvor mye de skal koste er litt opp til foreldrene. Og som tidligere nevnt er utdanning langt fra umulig, så man ender ikke nødvendigvis opp med drittlønn.

[€uropa]

Nei, men det vil være lettere uten barn. Du sa jo selv lengre opp at det var slitsomt å ha barn mens du gikk i vg3. Uten å ha noen tall, er det nok ikke langt fra sannheten å anta at frafallsprosenten og gjennomsnittlig tidsbruk på studier øker merkbart for unge foreldre. Det er selvfølgelig ikke alle som reiser og ser verden, tar en god utdannelse eller gjør karriere uansett og slik vil ingenting være tapt. Men i en alder av 17 år er det ikke så lett å forutsi hva man vil tenke og hvor man vil være om 2 - 5 år. Selv om slike ting ikke virker så fristende akkurat nå, så vil man ikke gi opp mulighetene med en gang. Man kan med fordel vente med å vurdere barn til man er godt på vei inn i en universitetsgrad eller enda lenger.

[Mato]

sekkliste før du tenker på planlagt baby

 

dere eier egen leilighet eller hus , hvis dere enda leier , bygg kapital og kjøp først

samlet inntekt på minst 400.000 i året , alt under kommer til og bli trangt i økonomien

2 til 4 ganger månedslønn på sparekonto som buffer til uforutsette regninger , da regnes ikke sparing til ferie ol med .

 

når du kan svare ja på alt her kan du kalle deg moden og fornuftig , det og få en baby for DIN del når forholdene ikke er optimale er egoistisk .

[G-Man™]

sekkliste før du tenker på planlagt baby

 

dere eier egen leilighet eller hus , hvis dere enda leier , bygg kapital og kjøp først

samlet inntekt på minst 400.000 i året , alt under kommer til og bli trangt i økonomien

2 til 4 ganger månedslønn på sparekonto som buffer til uforutsette regninger , da regnes ikke sparing til ferie ol med .

 

når du kan svare ja på alt her kan du kalle deg moden og fornuftig , det og få en baby for DIN del når forholdene ikke er optimale er egoistisk .

Kona mi var arbeidsledig, men jeg hadde inntekt på 380 000 i året (brutto), og det var forsatt trangt for vår del.

Vi fikk regningene betalt, vi overlevde, men det var liksom ikke noe igjen til "fredagskos" og turer og slikt

Endret 14. februar 2013 av G-Man™