17 år og vil bli mamma

[Gjest medlem-278404]

.

Endret 7. juni 2013 av medlem-278404

[Gjest Bruker-95147]

Så lenge du og kjæresten din er klare for det, er det sikkert like greit for dere som hvilke som helst andre - men det er en ting jeg lurer på: kommer du til å slutte med snus, når og hvis du blir gravid?

 

[Gjest medlem-278404]

Så lenge du og kjæresten din er klare for det, er det sikkert like greit for dere som hvilke som helst andre - men det er en ting jeg lurer på: kommer du til å slutte med snus, når og hvis du blir gravid?

 

 

Det har jeg faktisk ikke tenkt så mye på, hehe. Men hvis det er skadelig for barnet, kommer jeg ikke til å snuse den perioden jeg er gravid Takk for svar!

Endret 12. februar 2013 av medlem-278404

[PcAj]

Hei, hvis du vil dette, så er det opp til deg. Du må bare vite at du binder deg da til å oppfostre en unge, og ha ansvar for ungen til han/henne er blitt 18. Sånn sett er det en ganske stor forplitkelse, men hvis du og kjæresten din er klare for dette og vil dette, er det vel bare å gjøre det! .

 

Du kan eventuelt sjekke litt på diverse dedikerte forum hvis du er usikker; fant en tråd: http://mammanett.no/forum/showthread.php?56355-Positive-og-negative-sider-med-%E5-f%E5-barn-i-ung-alder

 

Og du bør droppe snus og alkohol når du er gravid.

[Saft Suse]

Jeg skal ikke komme her og fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt. Tross alt kjenner jeg deg ikke i det hele tatt, men jeg vil råde deg til å vente litt. Lev livet en stund til først, for du får ikke flere sjanser på en lang, lang stund om du får barn nå, og du vil angre senere på at du ikke tok sjansen når du hadde den. Tenk godt på akkurat det. Barnet vil være førsteprioritet til du er minst 30.

 

Jeg var en stille person i tenårene. Festet ikke i det hele tatt, og det angrer jeg på nå. Heldigvis snudde jeg meg før jeg ble for gammel, og har det moro den dag i dag. Slå litt fra deg før du setter deg ned med barn og familie.

 

Foruten det er du mentalt fremdeles i utvikling, og hormoner herjer altså vilt i kroppen din, som igjen kan fremkalle morsinstinktet i deg. Du sier du er moden, og jeg sier ikke at du ikke er det, men tro meg, du har langt igjen ennå. Jeg hadde samme innstilling på din alder (og jeg var forsåvidt veldig moden også), men jeg er en helt annen person i dag allikevel, og enda utvikles jeg litt til.

 

Men velger du å få barn nå er det en ypperlig alder, i det minste. 18-20 er en perfekt alder for både barn og mor.

Endret 12. februar 2013 av Saft Suse

[bytrollet]

To av mine brødre fikk barn med sine partnere når de var på den alderen som du er nå på. for dem fungerte det veldig bra og over 30 år senere står de enda sammen med sine respektive og det er blitt mennesker av barna deres også.

når det er skrevet, så er det ikke sikkert et dette passer for alle. ting forandrer seg når det kommer et liv til inn i familien. ting som var ubetydelig før, spiller plutselig en stor rolle likevel. ikke minst det økonomiske.

og det blir vanskeligere for deg å ta en utdannelse om du skulle ønske det. ikke umulig, men vanskeligere.

 

men på meg virker det som du på mange måter har bestemt deg for dette. men om du er for ung til det? det er vanskelig å si. min ringe erfaring tilsier det at det kommer litt mer an på din partner.

vi menn har litt vanskeligere for å takle en slik forandring i hverdagen en det som dere kvinner har. men dere skal jo tross alt bære dette barnet i 9 mnd. dette gjør at dere er mer mentalt forberet på det nye livet som kommer til verden.

når vi menn har gjort grovarbeidet, så er det enda 9 mnd. før vi får se/føle resultatet. så uten at jeg skal skjære over alle med den samme kniven, så er det en større utfordring for gutta en det er for kvinner å få frem et nytt liv til denne verden.

[Gjest medlem-278404]

Hei, hvis du vil dette, så er det opp til deg. Du må bare vite at du binder deg da til å oppfostre en unge, og ha ansvar for ungen til han/henne er blitt 18. Sånn sett er det en ganske stor forplitkelse, men hvis du og kjæresten din er klare for dette og vil dette, er det vel bare å gjøre det! .

 

Du kan eventuelt sjekke litt på diverse dedikerte forum hvis du er usikker; fant en tråd: http://mammanett.no/...arn-i-ung-alder

 

Og du bør droppe snus og alkohol når du er gravid.

 

Ja, selvfølgelig dropper jeg det som kan være skadelig for barnet Er trossalt barnet som da skal prioriteres!

Endret 12. februar 2013 av medlem-278404

[Gjest medlem-278404]

Jeg skal ikke komme her og fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt. Tross alt kjenner jeg deg ikke i det hele tatt, men jeg vil råde deg til å vente litt. Lev livet en stund til først, for du får ikke flere sjanser på en lang, lang stund om du får barn nå, og du vil angre senere på at du ikke tok sjansen når du hadde den. Tenk godt på akkurat det. Barnet vil være førsteprioritet til du er minst 30.

 

Jeg var en stille person i tenårene. Festet ikke i det hele tatt, og det angrer jeg på nå. Heldigvis snudde jeg meg før jeg ble for gammel, og har det moro den dag i dag. Slå litt fra deg før du setter deg ned med barn og familie.

 

Foruten det er du mentalt fremdeles i utvikling, og hormoner herjer altså vilt i kroppen din, som igjen kan fremkalle morsinstinktet i deg. Du sier du er moden, og jeg sier ikke at du ikke er det, men tro meg, du har langt igjen ennå. Jeg hadde samme innstilling på din alder (og jeg var forsåvidt veldig moden også), men jeg er en helt annen person i dag allikevel, og enda utvikles jeg litt til.

 

Men velger du å få barn nå er det en ypperlig alder, i det minste. 18-20 er en perfekt alder for både barn og mor.

 

Er akkurat det jeg tenker på. Om jeg kommer til å angre på at jeg ikke venta litt så jeg hadde fått levd litt mitt eget liv først. Personlig, er jeg ikke så veldig glad i festing - og det er ikke noe som er viktig for meg. Men jeg tenker litt at jeg kombinere begge delene. Både å være mamma og å leve mitt eget liv. Ungen har jo trossalt en pappa også da som jeg bor sammen med. Kan også få foreldre, besteforeldre til å passe ungen hvis jeg og typen for eksempel vil ta oss en liten ferie. Men ja, vurderer absolutt å vente, men også å ikke vente.. Er nemlig litt usikker som du sikkert har fått med deg, hehe. Takk for svar!

[PcAj]

Jeg skal ikke komme her og fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt. Tross alt kjenner jeg deg ikke i det hele tatt, men jeg vil råde deg til å vente litt. Lev livet en stund til først, for du får ikke flere sjanser på en lang, lang stund om du får barn nå, og du vil angre senere på at du ikke tok sjansen når du hadde den. Tenk godt på akkurat det. Barnet vil være førsteprioritet til du er minst 30. Jeg var en stille person i tenårene. Festet ikke i det hele tatt, og det angrer jeg på nå. Heldigvis snudde jeg meg før jeg ble for gammel, og har det moro den dag i dag. Slå litt fra deg før du setter deg ned med barn og familie. Foruten det er du mentalt fremdeles i utvikling, og hormoner herjer altså vilt i kroppen din, som igjen kan fremkalle morsinstinktet i deg. Du sier du er moden, og jeg sier ikke at du ikke er det, men tro meg, du har langt igjen ennå. Jeg hadde samme innstilling på din alder (og jeg var forsåvidt veldig moden også), men jeg er en helt annen person i dag allikevel, og enda utvikles jeg litt til. Men velger du å få barn nå er det en ypperlig alder, i det minste. 18-20 er en perfekt alder for både barn og mor.

 

Du har gode poeng. Er selv sytten og jeg vil ikke ha barn før en evt. 30-40. Men folk er forskjellige, Så det blir opp til trådstarter og ta valget.

 

Selv kunne jeg kanskje tengt meg å få barn i ung alder hvis jeg hadde funnet "den ene". Men likevel ville jeg nok ventet en stund p.g.a ting som du nevner og ting som utdanning.

 

Men som sagt, opp til trådstarter.

[bIsk0p]

En ting du burde tenke på er mammapenger, du må ha jobbet i 9mnd for å oppnå full pott. Hvordan det er når man er skolebarn, vet jeg ikke. Men dette er noe dere burde tenke på. Økonomi er noe som ødelegger mange familier og spesielt vanskelig for unge som har lettere for å bruke penger på "tull"

[Gjest medlem-278404]

To av mine brødre fikk barn med sine partnere når de var på den alderen som du er nå på. for dem fungerte det veldig bra og over 30 år senere står de enda sammen med sine respektive og det er blitt mennesker av barna deres også.

når det er skrevet, så er det ikke sikkert et dette passer for alle. ting forandrer seg når det kommer et liv til inn i familien. ting som var ubetydelig før, spiller plutselig en stor rolle likevel. ikke minst det økonomiske.

og det blir vanskeligere for deg å ta en utdannelse om du skulle ønske det. ikke umulig, men vanskeligere.

 

men på meg virker det som du på mange måter har bestemt deg for dette. men om du er for ung til det? det er vanskelig å si. min ringe erfaring tilsier det at det kommer litt mer an på din partner.

vi menn har litt vanskeligere for å takle en slik forandring i hverdagen en det som dere kvinner har. men dere skal jo tross alt bære dette barnet i 9 mnd. dette gjør at dere er mer mentalt forberet på det nye livet som kommer til verden.

når vi menn har gjort grovarbeidet, så er det enda 9 mnd. før vi får se/føle resultatet. så uten at jeg skal skjære over alle med den samme kniven, så er det en større utfordring for gutta en det er for kvinner å få frem et nytt liv til denne verden.

 

Ja, selvfølgelig. For noen funker det super, for noen kanskje ikke så bra. Jeg vet at kjæresten min ville blitt en god pappa. Han er trossalt 29 år, og sier selv at han er klar for å få barn og har et stort ønske om det. Han er ansvarsfull og jeg er helt sikker på at vi hadde vært to om barnet om jeg ble gravid. Hadde ikke blitt gravid hadde jeg ikke vært i et fast og stabilt forhold - og ikke minst med en jeg kan tenke meg å få barn med. Er litt usikker ja, med tanke på alderen min. Tenker selvsagt på utdannelse også midt oppi det hele, men det trur jeg egentlig ikke hadde blitt det største problemet - mye fordi vi er to om det Takk for gode råd!

[Gjest medlem-278404]

En ting du burde tenke på er mammapenger, du må ha jobbet i 9mnd for å oppnå full pott. Hvordan det er når man er skolebarn, vet jeg ikke. Men dette er noe dere burde tenke på. Økonomi er noe som ødelegger mange familier og spesielt vanskelig for unge som har lettere for å bruke penger på "tull"

 

Det er jeg fult klar over Typen starter i jobb med godt betalt når vi flytter, jeg kommer til å jobbe/ta utdannelse. Selvfølgelig vært en stor fordel om jeg hadde vært i jobb i 9 mnd først, og det er noe jeg kommer til å ta med i beslutningen. Tenker jeg kanskje finner bedre ut av det når vi har flyttet og ting har kommet i orden. Kanskje ting blir litt klarere for meg.

[bIsk0p]

Mener å huske at man får mer penger hvis man er student (høyskole/universitet) enn i jobb. Går ut i fra at de ikke prøver å gjøre det lukrativt å få barn på barne/ungdomskolen i forhold til utbetalinger

 

Selv om typen har en godt betalt jobb, så er det veldig trangt å leve 3 stk på en lønning, blir lite fine klær og ting da..

[Gjest medlem-278404]

Mener å huske at man får mer penger hvis man er student (høyskole/universitet) enn i jobb. Går ut i fra at de ikke prøver å gjøre det lukrativt å få barn på barne/ungdomskolen i forhold til utbetalinger

 

Selv om typen har en godt betalt jobb, så er det veldig trangt å leve 3 stk på en lønning, blir lite fine klær og ting da..

 

Jeg tenker å evt fortsette videregående (da får jeg en del i stipend) + ha en deltidsjobb i tillegg.

[wirrumsen]

Jeg vil heller starte et familieliv enn å feste, hvis dere skjønner. Føler på en måte at jeg lengter litt etter en sønn eller datter, utrolig nok til tross for alderen. Føler også at jeg er ganske moden med tanke på at jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 og startet voksenlivet tidlig.

 

Mitt råd er: vent.

 

Du er bare 17 år. Du føler naturligvis at du er voksen, at du har opplevd nok, og at du har full kontroll på livet ditt videre. Du har vært sammen med typen i ett år, og han er 12 år eldre enn deg.

Oddsene er ikke særlig gode i utgangspunktet. Ja, jeg hører at du har en følelse av at det er på tide å få seg barn, og at du har tenkt litt over det. Men tenk tilbake på da du var 15 år. Det er jo bare to år siden. Hva var din tankegang da? Hva ville du da med livet? Hva vil du nå med livet? Hva har forandret seg hos deg på disse to årene?

 

Når du har reflektert litt over det, så tenker du fremover. Tenk på hva som skal skje i livet ditt. Hvor ofte skifter du mening? Hva skjer dersom du mentalt opplever større og mindre forandringer?

En 17-åring er på ingen måte ferdigutviklet. Hva vil du i fremtiden jobbe med? Hva er dine mål? Husk at en unge krever svært mye oppmerksomhet spesielt de første årene. Hvilke interesser har typen din? Hvor mye tid har han til overs pr i dag? Hvor mye tid får han til overs når han begynner i ny jobb? Hva er hans ambisjoner?

 

På min fritid er jeg ofte støttekontakt for diverse ungdommer. De fleste av disse har mødre som ble mor før de var ferdig med videregående. De følte på den tid at de var modne for oppgaven. Så begynte ting å butte imot. Historien er ofte lik. Utro type, ustabil type, han eller hun opplevde mentale forandringer. Det ble fokusvansker når det skulle studeres. Ingen utdannelse. Dårlig jobb. Lite motivasjon. Og oppi det hele blir ungen(e) skadelidende. De faller utenfor. Får dårlig oppfølging av foreldrene. Opplever ofte krangler.

Selvsagt er det ikke alltid slik. Mange takler også det å bli mor tidlig. De fleste, heldigvis. Men risikoen for problemer er større. Risikoen for anger er større. Når du bare har vært sammen med typen i ett år, kjenner du ham knapt. Prøv å bo sammen en stund før dere får barn.

 

Jeg har selv vært babysjuk i mange år, men er nå sjeleglad for at jeg valgte å vente. Hun jeg først ville få barn med var verdens herligste jente. Vi så jo aldri for oss at det ville bli noe brudd, så vi snakket seriøst om å innta foreldrerollen. Men så oppdaget jeg sider ved henne som jeg ikke likte, og det endte med at vi skilte lag før det ble graviditet. I ettertid har jeg fått oppleve mye av verden, jeg har fått meg bra utdannelse, bra jobb, og nyter "friheten". Så får vi se om det blir hyl og skrik og bleieskift om halvannet år

[Pjassop]

Skal du legge utdannelsen på hylla? Kan det ikke være greit med litt livserfaring først? Hva med å vente til du er i en stabil livssituasjon med fast jobb og ferdig med utdannelse?

[tom waits for alice]

Husk: Barn har du 20 år på deg til å få (selv om jeg ikke vil anbefale at du venter så lenge), utdannelse blir vanskeligere med tiden. Og babytiden varer bare noen år, en utdannelse har du glede av hele livet. Tenk på det når du prioriterer.

 

Hva typen din mener må nesten få annen-prioritet her: Han har sannsynligvis fått sin utdannelse og en god jobb. Det er du som blir gående og sture når du er 40 og de søte små allerede har mer utdannelse enn du har og har flyttet hjemmefra uansett.

 

Det er ikke noe biologisk eller moralsk feil i å få barn tidlig. Noen vil hevde at det er egoistisk og derfor feil, men jeg sier tvert om. Du bør være litt egoistisk nå og tenke på din egen fremtid først og fremst. Og da tar du utdannelsen først og barna etterpå.

 

Jeg kjenner noen unge mødre. De er ofte fantastiske mødre i starten og alt er såre vel i familien, men deres eget liv står på vent. Og det tærer på både en selv og forholdet etterhvert. Jeg hører til de som mener at like barn leker best, og skal du "holde tritt" med en tolv år eldre mann så må du ha mer å snakke om enn bleieskift når han kommer fra jobb og tenker forfremmelse.

 

Geir

Endret 12. februar 2013 av tom waits for alice

[Gjest medlem-278404]

Mitt råd er: vent.

 

Du er bare 17 år. Du føler naturligvis at du er voksen, at du har opplevd nok, og at du har full kontroll på livet ditt videre. Du har vært sammen med typen i ett år, og han er 12 år eldre enn deg.

Oddsene er ikke særlig gode i utgangspunktet. Ja, jeg hører at du har en følelse av at det er på tide å få seg barn, og at du har tenkt litt over det. Men tenk tilbake på da du var 15 år. Det er jo bare to år siden. Hva var din tankegang da? Hva ville du da med livet? Hva vil du nå med livet? Hva har forandret seg hos deg på disse to årene?

 

Når du har reflektert litt over det, så tenker du fremover. Tenk på hva som skal skje i livet ditt. Hvor ofte skifter du mening? Hva skjer dersom du mentalt opplever større og mindre forandringer?

En 17-åring er på ingen måte ferdigutviklet. Hva vil du i fremtiden jobbe med? Hva er dine mål? Husk at en unge krever svært mye oppmerksomhet spesielt de første årene. Hvilke interesser har typen din? Hvor mye tid har han til overs pr i dag? Hvor mye tid får han til overs når han begynner i ny jobb? Hva er hans ambisjoner?

 

På min fritid er jeg ofte støttekontakt for diverse ungdommer. De fleste av disse har mødre som ble mor før de var ferdig med videregående. De følte på den tid at de var modne for oppgaven. Så begynte ting å butte imot. Historien er ofte lik. Utro type, ustabil type, han eller hun opplevde mentale forandringer. Det ble fokusvansker når det skulle studeres. Ingen utdannelse. Dårlig jobb. Lite motivasjon. Og oppi det hele blir ungen(e) skadelidende. De faller utenfor. Får dårlig oppfølging av foreldrene. Opplever ofte krangler.

Selvsagt er det ikke alltid slik. Mange takler også det å bli mor tidlig. De fleste, heldigvis. Men risikoen for problemer er større. Risikoen for anger er større. Når du bare har vært sammen med typen i ett år, kjenner du ham knapt. Prøv å bo sammen en stund før dere får barn.

 

Jeg har selv vært babysjuk i mange år, men er nå sjeleglad for at jeg valgte å vente. Hun jeg først ville få barn med var verdens herligste jente. Vi så jo aldri for oss at det ville bli noe brudd, så vi snakket seriøst om å innta foreldrerollen. Men så oppdaget jeg sider ved henne som jeg ikke likte, og det endte med at vi skilte lag før det ble graviditet. I ettertid har jeg fått oppleve mye av verden, jeg har fått meg bra utdannelse, bra jobb, og nyter "friheten". Så får vi se om det blir hyl og skrik og bleieskift om halvannet år

 

Du kommer med gode ord og gode råd. Denne støtter jeg på mange måter. Er mye av det du nevner her, som er grunner til at jeg er usikker. Får se hva som skjer, åssen ting blir framover Skader jo selvfølgelig ikke å vente. Tar jo en liten "sjanse" med å få barn så ung, så jeg har sånn sett ikke hastverk. Jeg bare føler meg klar på mange måter.. Føler det hadde blitt bra. Men som sagt; er også en del av meg som er usikker.

[Gjest Bruker-95147]

Hyggelig liten tråd dette

 

Og saken er nå vel sånn at uannsett hva man tror eller ikke tror, så er det mye som blir betydningssløst når ett lite nurk ser verden og deg for første gang

 

Dette lille bildet dukket opp på min nyhetsside på facebook sist lørdag - og for denne relativt mosegrodde bestefaren var det akkurat som bestilt for å åpne opp gluggene og få det gamle smilet på plass, og det før første kaffetår var fortært

 

 

Det går rett og slett ikke an å bli sur ...

[TityBoi]

Etter det bildet vet vi alle hva som skjer i kveld