Hva er galt med meg?

[Slughorn]

Advarsel:

Nokså lang tekst, men det betyr mye for meg om

noen tar seg tid til å lese hele, og gi et svar.

 

Hei dere!

 

Jeg er en ung mann som sliter veldig med en indre uro. Klarer ikke helt sette fingeren på hva det er. Vanskelig å forklare. Store deler av dagen har jeg denne indre uroen. Føler meg sliten og våken på samme tid, og en følelse av at alt går til helvete. Uroen kjennes fysisk ut, på et måte at det er et lett "trykk" i kroppen. Rett og slett en meget ubehagelig følelse.

 

Sliter med søvn og døgnrytme. Sovner aldri på kveldene, og har den verste døgnrytmen. Får litt av et tankekjør når jeg prøver å slappe av.

 

Det er ikke ofte jeg klarer å slappe helt av. Er konstant slapp og trøtt, men stressa og urolig på samme tid.

 

Det går utover matlysten, og lysten til alt egentlig. Plassen jeg bor ser ut som en svinesti og har vært på skolen kun en gang siden november.

 

Blir veldig deprimert av alt dette.

 

Kan gi dere litt mer informasjon ved å si at, jeg har hatt perioder med tunge depresjoner siden jeg var veldig ung (11-årsalderen.)

Alt i alt gikk det greit, helt til noen som sto meg veldig nær (familie) døde en lang og pinefull død av kreft. Var der fra begynnelse til slutt. Fikk se hvordan kreften sakte men sikkert drepte den personen som sto meg nærmest. Det var ikke en naturlig død, denne personen var altfor ung.

 

Var der da vedkommende til slutt døde, og det satte virkelig et trøkk i meg. Sliter med "flashbacks" fra akkurat dette øyeblikket. Dette er nå 7 måneder siden.

 

Etter denne hendelsen har jeg et nytt syn på livet. Hvorfor gjøre noe som helst hvis man dør til slutt uansett. Alle går vi desperate rundt og bærer på hver våre gigantiske byrder, uten å innse at de bare er en uviktig liten del av tua. Du lever, tenker og opplever en veldig liten stund, før du forsvinner igjen og alt du har gjort er borte. Når jeg innser dette, har jeg lyst til å droppe alt jeg har i hendene og løpe en retning til jeg dør.

 

Hva er denne uroen? Vet ikke hvordan angst kjennes ut, men om jeg skulle gjettet ville det vært sånn jeg føler meg nå.

 

Begynte å selvmedisinere med cannabis, og det virket faktisk ganske bra. Ble glad og fornøyd hele dagen, men skjønte jo at jeg ikke kunne fortsette med det, da det gjerne forverrer symptomene over tid. Forresten, det er egentlig ikke så veldig relevant, se heller på helheten. Tenkte bare det var verdt å nevne.

 

Har forresten dårlig erfaring med psykologer, føler ikke det gir meg noe som helst. Blir bare sittende å analysere psykologene, fremgangsmåten de bruker og reflektere over det de sier.

Kan kanskje ha noe med at jeg er interessert i psykologi selv.

 

Føler jeg har kjørt meg helt fast. Sliter med penger, og studiepress.

 

- Har jeg angst?

- Hva er galt med meg?

Endret 6. februar 2013 av Slughorn

[snillekim]

Jeg syntes ihvertfall at du burde snakke med noen om problemene.

Hva med å kontakte fastlegen, og prøve å få hjelp der?

Legen kan ihvertfall skrive ut resept på medisin, som vil virke bedre enn det du har fått i deg.

Du bør nok snakke med noen om problemene, uansett hvem det er.

Det finnes også annen hjelp å få, enn å måtte gå til en psykolog.

 

Og en bør ikke tenke på at man kan dø når som helst. Man bør heller være glad så lenge man lever.

[Irrasjonell]

Tror ikke du har angst da det ikke virker som du er redd for noe eller unngår noe fordi du tror det er farlig. Det virker mer som depresjon da du har mistet en person som stod deg nær, og mistet lysten eller motivasjonen til å leve slik du pleide. Depresjon kommer typisk av å miste noe.

 

Om du ikke har snakket med andre personer om denne personen som stod deg nær som døde, så er det noe du absolutt burde. Kanskje de også føler/følte lignende følelser som deg? Kanskje de også trenger å snakke med noen? Om dette er vanskelig burde du prøve å gi psykologer en sjangs. Det største problemet er ofte å komme inn i systemet. Behandling kan også ta lang tid og avhenger av din egen vilje og innsats, men dette kan psykologer hjelpe deg med om du vil gi dem en sjangs. Kanskje visse medisiner kan hjelpe deg i gang med en behandling.

 

Det er uansett ikke bra å droppe hverdagslige sysler, og sitte for seg selv. At søvn og døgnrytme blir et problem kjenner jeg godt til selv. Hjelpen du kan få på internett er nok svært begrenset. Prøv å snakke med noen, og husk at fastlegen kan hendvise deg videre(og kanskje også hjelpe deg direkte om medisiner kan hjelpe deg).

 

Om du synes at plassen du bor er rotete, og føler at du "burde" gjort noe med det, kan det jo være en ide å sette opp en liste med gjøremål hver dag. Det trenger ikke være så mye hver dag. Det er lurt å dele arbeidet inn i små oppgaver, da hver oppgave virker mye mindre og kanskje mer motiverende enn en stor oppgave hvor du ikke engang vet hvor du skal begynne.

Endret 6. februar 2013 av Irrasjonell

[ENY]

Du kan gå til så mange psykologer som du vil, men til syvende og sist så er det bare du som vet hva som feiler deg selv. Det ser ut som at personen du trekker frem kan være grunnen til at ting har blitt som de er. Du er tydeligvis ikke over det som har skjedd. Da må du spørre deg selv: Hvordan ville denne personen at jeg skulle leve livet mitt? Tror du vedkommende ville at du skulle havne i en dyp depresjon som potensielt kan ødelegge livet ditt?

 

Det er viktig at man fokuserer på de positive minnene man har om personen, ikke den tragiske slutten. Det er utrolig hvor mange som sliter med med å gå videre med livet sitt etter at en nær venn/familie dør, fordi de fokuserer på døden i stedet for de X antall årene med minner om personen.

 

Det du sier om livet er ganske tankevekkende. Dersom man ikke tar del i nok gleder, så kan man fort få ideen om at livet er tomt og meningsløst. Jeg er ikke ute etter å hjelpe deg. Jeg har ingen erfaring innen psykologi. Men hadde jeg vært deg, så ville jeg jobbet litt, samlet og spart opp en liten kapital, og tatt meg en reise rundt i verdenen. Da får man oppleve mye, man får se verdenen, man finner ut hvem man egentlig er, hva man egentlig vil, og kanskje man finner ut at livet ikke trenger å være tomt likevel.

 

Hva enn du gjør ønsker jeg deg lykke til

Endret 6. februar 2013 av ENY

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet akkurat hva som er galt med deg, men jeg har dessverre ikke noe navn på det og heller ikke noen løsning.

 

Anonym poster: ecbf4af0ee0c7e20f99cf587c79b7a7c

[robertaksland]

Du trenger er en å snakke med, en god venn som kan lytte og dele erfaringene dine. Og det er viktig å ikke fokusere på alt det negative, det kan bli en nedadgående spiral. Videre vil jeg anbefale å fokusere litt på kosthold, det kan ha mye med psyken å gjøre. Fet fisk eller tran har en god virkning på min evne til å takle tunge stunder, og det er nok verd et forøk. Og så trenger du å komme deg på skolen og oppleve mestring, det må ikke undervurderes. Dersom du faller helt ut av skolen kan det bli enda tyngre å komme opp igjen. Siden du har interesse for psykologi, er jo det en fantastisk rettesnor for deg. Du kan da jobbe frem mot å kunne gi uvurderlig hjelp til andre mennesker som har vært gjennom tilsvarende situasjoner. De beste psykologene er jo de som har vært virkelig langt nede selv, og der stiller du nok kjempesterkt. Ønsker virkelig at du finner en mening med livet ditt, det er noe du virkelig fortjener. 7 måneder er ikke lang tid etter en slik brutal opplevelse, gi det enda noen måneder så skal du se at det kan begynne å lette.

[festen]

Den uroen du beskriver kunne være relatert til ADHD. Uansett har jeg studert det med testosteron og ADHD litt i det siste og hvordan det relaterer til depresjon. Det er åpenbart at mengden testosteron bestemmer hvor mye dopamin du har i den fremre delen av hjernen. Under en depresjon vil du ha mye stresshormoner og testosteron produksjonen vil være undertrykt. Det gjør at du vil ha lite dopamin i den fremre delen av hjernen og at evnen til organisering vil være lav. Gjennom å identifisere hva som utløser stress og komme vekk ifra det en stund kan du kanskje bryte ut av mønsteret. Jeg tror forøvrig det er en sammenheng mellom det å være visuelt orientert og ha mindre testosteron enn gjennomsnittet. Og de som er visuelle er gjerne uorganiserte.

Endret 7. februar 2013 av festen

[Den Allmenne]

Du bør utelukke skjoldbruskkjertelsykdom. Du bør gå til fastlege.