Syke og deprimerte foreldre - Hva kan man gjøre?

[TeddyTheodor]

Dette gjelder egentlig kun min far.

 

Når jeg sist var hjemme på besøk hos foreldrene mine i julen så jeg en svært redusert far. Var skremmende hvor dårlig han var blitt på så kort tid. Han har vært syk og deprimert lengre, men nå har det virkelig eskalert i feil retning.

 

Problemet er at han er veldig syk (har mange forskjellige sykdommer) og har vært ganske syk i mange år siden han ble pensjonert. Han er litt over 70 år nå.

 

Når jeg nå var hjemme så jeg at han var blitt veldig tynn. Min mor fortalte at han nå bare var 69 kilo med klær på! Han er 1,86 m høy.

 

Han klarer så vidt å gå lengre og er veldig deprimert. Det virker som om han har mistet lysten for alt og ser ut til å tenke mye på seg selv og egen helse, men som sagt har han ikke noen gnist i seg lengre.

Han prøver ikke gjøre noe selv for å bli bedre heller.

 

Etter at han pensjonerte seg var han ikke lengre noe spesielt aktiv, men han hadde i hvert fall interesse av å lese alt han kom over av aviser, se på tv, besøke naboer og delta på møter i en hjelpeorganisasjon.

 

Nå har han mistet interessen for alt, sover hele dagen og klager over at han ikke får sove om natten. Er nesten kun våken for å spise. Han snakker nesten ikke ved middagsbordet og har ikke matlyst.

 

Selv å høre barnebarna på telefon ser ikke ut til å interessere han. I stedet vil han heller sove enn å snakke med barnebarna. Før så lyste han opp når barnebarna var til stede enten fysisk eller på telefon.

 

Min mor er rake motsetningen. Hun har masse hobbyer, leser bøker, koser seg med å prøve seg på teknologiske utfordringer som PC og iPad. Besøker venner, sladrer og sender tekstmeldinger i alle retninger og ser ut til å storkose seg i pensjonisttilværelsen selv om hun ikke er helt frisk hun heller.

 

Jeg føler meg rådvill.

 

Er det noen som har noen råd til hva man kan gjøre for å hjelpe min far ut av depresjonen, ta et tak selv og å få han til å spise?

Endret 5. februar 2013 av Hobbygitar

[Gjest medlem-207017]

Veldig trist å lese.. Dessverre er han ikke alene om å ha det slik.. Jeg synes du kan begynne med å ta en snakk med han? Spørre han hvordan han har det, hva som plager han, hva han savner... Er det sykdommene som gjør at han har det vanskelig, eller er det flere ting bak? Det viktigste tror nå jeg iallefall at han ikke blir alene om det.. Dvs, at noen vet hvordan han har det, og er villig til å hjelpe han ut av tilværelsen.. Det skal veldig mye til å bryte en ond boble helt alene man har vært inni lenge...

[Kakofoni]

Først kan dere snakke litt sammen, som putetrekket sier, deretter kan du kanskje spør om han har tatt opp disse følelsene med fastlegen? Dette er jo ganske tydelige tegn på depresjon, og det må man også ta på alvor. Det er dessverre et faktum at eldre ofte har vanskeligere for å stille spørsmål ved sin mentale helse. Ventelisten på psykologer er lang, men er man heldig har man en empatisk fastlege å diskutere problemene med, og, hvis det skulle være nødvendig, medisiner om de skulle forbedre situasjonen.

Endret 9. februar 2013 av Kakofoni

[omnomnomnivore]

Sliter selv med en dypt deprimert samboer som har komplekser, merkelig oppførsel og tom. selvmordstanker om dagen.

 

Konklusjonen jeg har kommet opp med er rett og slett at man må stille opp for dem, men til syvende og sist la dem seile sin egen sjø.

 

Er han en fare for seg selv eller andre bør en innlegning vurderes. Og når han er så svekket så synes jeg kanskje en innleggelse er nærliggende, eller eventuelt kan vurderes av noen andre.

 

Som Kakofoni nevner er ventelister hos psykologer lange, men det er (hvertfall i Oslo) noe som heter Seksjon Psykisk Helse i bydelene. Forundrer meg ikke om dette eksisterer i kommunene ute i det vide land også. De kan ofte reagere langt raskere og på andre måter enn psykologer. De hjelper ofte eldre med praktiske gjøremål også, som f.eks mat.