Han/hun har barn fra før og ikke du

[Olav_90]

Er det positivt eller negativt for et potensielt kjæresteforhold? Hvorfor/hvorfor ikke?

[BuffyAnneSummers]

Det spørs på hvordan deres forhold er. Har han ingen kontakt med barnet/a sitt så forteller det meg at han er ansvarsløs kar, og at han kun burde brukes for morro. Har han kontakt med sine barn og prøver å ha ett forhold til dem så forteller det meg at han er en seriøs kar som tar ansvar, og da kan jeg være villig til å utvikle vårt forhold til noe mer.

[Lykketrolling]

for meg blir det som å bli sammen med en person som sitter i rullestol. Kunne du gjort det? Personlig vil jeg være ærlig og si kanskje. Hvis jeg hadde vært sammen med en dame en stund, hun havnet i ulykke og ble sittende i rullestol hadde jeg selvsagt fortsatt vært sammen med henne, men å bli sammen med en som sitter i rullestol hadde jeg vært skeptisk til. Det er selvsagt synd på henne, men jeg kan ikke "ofre meg" for en jeg knapt kjenner. Når det er sagt er det selvsagt ikke utelukket å bli sammen med en sånn en, men det vil kreve litt mer fra hennes side. Å bli venner med en i rullestol er helt greit, men hun må jobbe litt mer for å bli litt mer enn det. Sorry, men så egoistisk er jeg.

 

Det samme gjelder om dama har barn, og spesielt om de er små og bor hos henne. Jeg kan gjerne ha barn sammen med henne jeg er sammen med, men om hun har barn når jeg møter henne blir det noe annet. Når jeg er på sjekker'n vil jeg ha en dame, ikke en familie. Men igjen, det kommer selvsagt ann på mange ting. Det er slettes ikke utelukket, men krever litt mer.

[kaaasen]

for meg blir det som å bli sammen med en person som sitter i rullestol. Kunne du gjort det? Personlig vil jeg være ærlig og si kanskje. Hvis jeg hadde vært sammen med en dame en stund, hun havnet i ulykke og ble sittende i rullestol hadde jeg selvsagt fortsatt vært sammen med henne, men å bli sammen med en som sitter i rullestol hadde jeg vært skeptisk til. Det er selvsagt synd på henne, men jeg kan ikke "ofre meg" for en jeg knapt kjenner. Når det er sagt er det selvsagt ikke utelukket å bli sammen med en sånn en, men det vil kreve litt mer fra hennes side. Å bli venner med en i rullestol er helt greit, men hun må jobbe litt mer for å bli litt mer enn det. Sorry, men så egoistisk er jeg.

 

Det samme gjelder om dama har barn, og spesielt om de er små og bor hos henne. Jeg kan gjerne ha barn sammen med henne jeg er sammen med, men om hun har barn når jeg møter henne blir det noe annet. Når jeg er på sjekker'n vil jeg ha en dame, ikke en familie. Men igjen, det kommer selvsagt ann på mange ting. Det er slettes ikke utelukket, men krever litt mer.

 

Dette vil forandre seg når du blir mer voksen

[Lykketrolling]

Jeg er godt over tretti...

[krikkert]

Heldigvis er holdningen til Melvin også noe man vokser ut av når man blir voksen.

 

 

For min del har jeg ingen prinsipielle motforestillinger mot quinder med barn. Men de må tas som de er, og det innebærer at du alltid vil være nummer 2 (eller 3 eller 4 etc) etter barna. Det er enklere å akseptere når barna er et fellesprosjekt enn når de er særkullsbarn, fordi hvis hun er nummer 1 for meg, men jeg er nummer 2/3/4 for henne blir det en skjevhet i forholdet - i alle fall i mine øyne.

[kaaasen]

Heldigvis er holdningen til Melvin også noe man vokser ut av når man blir voksen.

 

 

For min del har jeg ingen prinsipielle motforestillinger mot quinder med barn. Men de må tas som de er, og det innebærer at du alltid vil være nummer 2 (eller 3 eller 4 etc) etter barna. Det er enklere å akseptere når barna er et fellesprosjekt enn når de er særkullsbarn, fordi hvis hun er nummer 1 for meg, men jeg er nummer 2/3/4 for henne blir det en skjevhet i forholdet - i alle fall i mine øyne.

 

Synes du har en noe egoistisk holdning. Du må jo forstå at hvis du går inn i et forhold til en kvinne med et barn, kan du ikke sette henne som nr. 1 foran barnet. Da bærer det galt av sted med en gang.

 

Når det er sagt synes jeg ikke noe om din holdning heller. Det er tydelig at Lykketrolling ikke er moden nok til å ta vare på andres barn, og nest sannsynligvis ikke sine egne biologisk om det skulle finnes noen av dem *grøss*

[omnomnomnivore]

Spørsmålet her er vel snarere: I hvilken grad er man, og når blir man, ansvarlig for den andre personens barn?

 

Det blir man i min oppfatning ikke før man flytter sammen.

[Nie]

Spørsmålet her er vel snarere: I hvilken grad er man, og når blir man, ansvarlig for den andre personens barn?

 

Det blir man i min oppfatning ikke før man flytter sammen.

Jeg mener det er mer en gradvis prosess. Det er da ikke så at man kan være en del av ett barns liv (noe man oftest er når man er mor/fars seriøse kjæreste) uten noe ansvar, men i det man flytter sammen så POFF. Hovedansvaret vil alltid ligge hos den faktiske forelderen, men en eventuell kjæreste bør step up litt etterhvert.

 

Det er like lite kult å begynne å sjefe med barneoppdragelsen på bli-kjent stadiet som det er å fnyse av å smøre en brødskive til kidden fordi "det er ikke min kid" når man er samboere.

 

 

Hadde jeg vært singel og barnløs må jeg nok tilstå at jeg hadde skygget å date noen med barn, mest fordi jeg ikke er noe flink med barn generelt og de alltid har freaket meg litt ut. Som mor hadde det ikke vært noe problem, egentlig. Jeg tar heller "mine, dine, våre" problemstillingen enn "dine".

Endret 9. februar 2013 av Nie

[Danek]

Jeg personlig kan gå god for at det er slitsomt... Spesielt dersom det er småbarnsmamma. Er barnet litt sånn oppi årene, typ 13-14 år så er det ikke hakke gale. Da er det nesten akkurat det samme som med en hvem som helst vanlig singel.

Endret 9. februar 2013 av Danek

[omnomnomnivore]

Sier ikke at jeg ville vært drittsekk, slem, eller usympatisk mot et barn som ikke har gjort noe galt. Og selvsagt sier det ikke poff i det man flytter inn. Men om man skal identifisere en slags 'terskel' av seriøsitet for når barnet blir felles ansvar så må det i min oppfatning være der.

 

Ellers er det jo ikke slik at man adopterer barnet og blir stefar uten videre. Om barnet har en skikkelig far som er der for ham eller henne, så ville jeg bare forsøke å være hans tredje beste venn etter mamma og pappa. Synes ikke at eventuelle ste-foreldre skal forsøke å erstatte noen andre.

[Danek]

Man skal være svært forsiktig med å disiplinere andres barn. Det kan være grobunn for mange sterke følelser senere i et barns liv.

[krikkert]

Synes du har en noe egoistisk holdning. Du må jo forstå at hvis du går inn i et forhold til en kvinne med et barn, kan du ikke sette henne som nr. 1 foran barnet. Da bærer det galt av sted med en gang.

 

Det er ikke mitt barn. Å sette andres barn som nummer 1 i mitt liv faller ikke naturlig for meg -- det er ikke min jobb å konkurrere med barnets far om den rollen.

 

Når det er sagt synes jeg ikke noe om din holdning heller. Det er tydelig at Lykketrolling ikke er moden nok til å ta vare på andres barn, og nest sannsynligvis ikke sine egne biologisk om det skulle finnes noen av dem *grøss*

 

Lykketrolling har ikke utvist noen klar adferd den ene eller den andre veien som skulle få betydning for det spørsmålet. Ingen vet om man er moden nok til å ta vare på barn før man er i situasjonen der det blir aktuelt.

[€uropa]

Det er forskjell på å oppgradere hjemmet sitt og å kjøpe et oppussingsobjekt.

[tom waits for alice]

Nå har jeg vært gift i 27 år, med en dame som hadde et barn fra før. Det var ikke problemfritt å være stefar til et barn som var vant til å ha moren sin for seg selv. Men nå er ikke ekteskap/forhold problemfrie uansett, og når jeg tenker på de tingene jeg burde gjort anderledes i forholdet og livet ellers så er ikke det å bli stefar en av dem. Tvert om. Og nå har jeg ste-barnebarn også, og ville ikke vært dem foruten. De står meg mye nærmere enn sin biologiske morfar, så jeg går ut fra at jeg har lykkes i rollen.

 

Geir

Endret 11. februar 2013 av tom waits for alice

[kattungen]

Jeg har hatt en (relativt kortvarig) affære med en "mann" som hadde barn fra tidligere forhold. Barna var små, den yngste under året og den eldste nærmere tre, så jeg traff kun den eldste med jevne mellomrom. Ungen var grei nok, det var enkelt å "adoptere" ham som sin egen, men det er allikevel ikke noe jeg ville gjort igjen - for når du savner ungene mer enn eksen, har det vært noe galt et sted.

[Olav_90]

Hvis du treffer en ny partner med barn og vedkommende vil ikke ha flere. Du har ikke barn fra før, og ønsker i utgangspunktet også å ha egne (biologiske) barn. Hvordan ville du taklet den situasjonen?

[Lewnix]

Hvis du treffer en ny partner med barn og vedkommende vil ikke ha flere. Du har ikke barn fra før, og ønsker i utgangspunktet også å ha egne (biologiske) barn. Hvordan ville du taklet den situasjonen?

 

Unger kan være en deal breaker og hvert fall i den problemstillingen du her nevner. Å ville ha barn er en biologisk greie og er du sammen med en partner som overhode ikke kunne tenke seg det (eller flere), men du vil. Da er det dødsdømt før det har startet.

Endret 20. februar 2013 av Lewnix

[FrihetensRegn]

Hvis man blir sammen med en dame og hun har barn, så vil man jo også mest sannsynlig måtte forholde seg til barnas far, og kanskje hans familie igjen. Dette gjør det svært uaktuelt for min del ihvertfall, da det kan bli svært komplisert hvis man skal ha barn selv. Som singel i 20-årene ser jeg helst at hun jeg er interessert i er uten barn