Aristotles Skrevet 23. januar 2013 Del Skrevet 23. januar 2013 Jeg lurer litt på om det er flere som tenker disse tankene. De er et tilbakevendende filosoferingsproblem for min del.. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal omstille meg disse :/ Jeg tenker ofte at vi er alene.. Altså ingenting med ensomhet å gjøre, men vi er, UANSETT hvor mye vi er sammen med andre, alene. La meg prøve å forklare.. Ingen kan noen gang kjenne deg 100%.. ikke tankene dine, følelsene dine, drømmene dine og kjenne deg fullt ut.. Og kan ingen kjenne deg så kan ikke du heller forstå andre fullt ut.. Jeg synes det er litt trist! Jeg vil gjerne kjenne menneskene rundt meg, men det kan jeg ikke gjøre - og de kan heller ikke forstå meg ut og inn! Vet vi kan TRO at vi gjør det - men vi gjør ikke det til det fulle... Det er også slik at ingen andre kan kjenne smerten din. Ødelegger du kneet ditt så er det DU som må operere, du som må bære smerten fysisk og psykisk! Du blir født alene, og du dør alene.. Er det pessimistisk? muligens.. men jeg har disse tankene igjen og igjen... og jeg synes de er triste og vonde. Vet ikke helt hvorfor heller. Kanskje jeg trodde det ville være annerledes når en ble eldre!?! Er det noen som kjenner disse igjen? Er det noen som har alternative positive tanker som jeg kan parere disse tankene med? Lenke til kommentar
Gjest medlem-141789 Skrevet 23. januar 2013 Del Skrevet 23. januar 2013 Eg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Har desse tankene eit tvangsaktig preg? At du ikkje har lyst å tenke tankane, men dei kjem likevel trengande på? Det du kunne prøvd på er å være deg sjølv 100% og vært åpen med andre og fortalt dei nøyaktig kven du er. Då hadde du kanskje følt det at andre kjente deg i vertfall. Du kan aldri vite om andre lyg til deg eller ikkje, men det beste er nok å stole på dei du har grunn til å stole på. F.eks familiemedlemmene dine. Lenke til kommentar
Aristotles Skrevet 23. januar 2013 Forfatter Del Skrevet 23. januar 2013 Vet ikke om det er noe tvangstanker altså.. men min søster minst å huske at jeg snakket med henne om dette da jeg var liten (sånn 7 år).. og det vender tilbake nå og da! Jeg er en veldig åpen person, men tror ingen kjenner meg skikkelig..Det er heller slik at jeg kanskje føler at jeg bør dele mindre av mine tanker og følelser. Føler de klusser opp mine relasjoner. Blir sett litt rart på Nei, jeg kan ikke vite om folk lyger til meg.. og det tærer litt kjenner jeg. Men det er verre at folk du har nær ikke forteller om sine ting. Hva opplever de, hva tenker de på, hvilke utfordringer har de, hva er gleder.. kanskje jeg er på jakt etter gode samtaler av folk.. men det er lite å hente på den fronten. Kanskje derfor jeg føler at vi aldri kan kjenne noen.. Men det fysiske kan en ikke gjøre noe med. Er vel vant til LITT for engasjerte foreldre som har tatt godt vare på meg :/ Er en syk så blir en passa på. Er en kommet på sykehuset så er de der hele tiden.. Nå er det på en måte ikke noe slikt.... Lenke til kommentar
Gjest medlem-141789 Skrevet 23. januar 2013 Del Skrevet 23. januar 2013 Vet ikke om det er noe tvangstanker altså.. men min søster minst å huske at jeg snakket med henne om dette da jeg var liten (sånn 7 år).. og det vender tilbake nå og da! Jeg er en veldig åpen person, men tror ingen kjenner meg skikkelig..Det er heller slik at jeg kanskje føler at jeg bør dele mindre av mine tanker og følelser. Føler de klusser opp mine relasjoner. Blir sett litt rart på Nei, jeg kan ikke vite om folk lyger til meg.. og det tærer litt kjenner jeg. Men det er verre at folk du har nær ikke forteller om sine ting. Hva opplever de, hva tenker de på, hvilke utfordringer har de, hva er gleder.. kanskje jeg er på jakt etter gode samtaler av folk.. men det er lite å hente på den fronten. Kanskje derfor jeg føler at vi aldri kan kjenne noen.. Men det fysiske kan en ikke gjøre noe med. Er vel vant til LITT for engasjerte foreldre som har tatt godt vare på meg :/ Er en syk så blir en passa på. Er en kommet på sykehuset så er de der hele tiden.. Nå er det på en måte ikke noe slikt.... Det er sikkert ikkje tvangstanker. Du må berre stole på andre sjølv om det kan hende, svært lite sannsynlig, men det kan så vidt hende at folk ikkje er seg sjølv når dei pratar med deg. I tillegg kan du spør om det er nokon grunn til at andre skal lyge til deg, og er det nokon grunn til at dei ikkje er seg sjølv? Dette handler sikkert om noko spesielle hendingar som har gitt deg ein livsfilosofi. Men det stemmer jo likevel ikkje at det er slik at andre lyger heile tida sjølv om det kan hende, det mest sannsynlige er som regel det som er riktig. Lenke til kommentar
Aristotles Skrevet 23. januar 2013 Forfatter Del Skrevet 23. januar 2013 Tror ikke det at noen kan lyge til meg som er akillesen i denne sammenheng, selv om en aldri kan vite det heller. Det er nok heller det at en er alene om alt i livet. Føler jeg gir mye av meg selv (kanskje for mye?) også er det lite igjen. Men det endrer ikke følelsen av at alt i alt så har jeg kun meg selv.. Bør vel bli sin egen bestevenn, kanskje? Synes du ikke det er litt trist? Du sier du kjenner deg igjen i tankene mine.. vet du hva de har opphav fra? Og hvilke tanker har du gjort deg opp om dine egne slike tanker? Lenke til kommentar
Gjest medlem-141789 Skrevet 23. januar 2013 Del Skrevet 23. januar 2013 (endret) Tror ikke det at noen kan lyge til meg som er akillesen i denne sammenheng, selv om en aldri kan vite det heller. Det er nok heller det at en er alene om alt i livet. Føler jeg gir mye av meg selv (kanskje for mye?) også er det lite igjen. Men det endrer ikke følelsen av at alt i alt så har jeg kun meg selv.. Bør vel bli sin egen bestevenn, kanskje? Synes du ikke det er litt trist? Du sier du kjenner deg igjen i tankene mine.. vet du hva de har opphav fra? Og hvilke tanker har du gjort deg opp om dine egne slike tanker? Du treng nok nokon å være i lag med ja. Slik du sjølv skriver. Eg personlig føler det på ganske lik måte, eg flytta for meg sjølv for nokre år sidan, og vart ikkje venn med nokon på universitet. Det er trist å ha det slik, å ikkje ha nokon å prate med. Då blir det slik at du skriver på diskusjon.no Men er jo så ung og uerfaren sjølv, litt vanskeleg akkurat kva som skaper slike tanker. For meg er det einsomheit. Det kunne vert lurt å prate med ein psykolog viss det er veldig tungt å ha det slik, og det er jo ingen skam i å få hjelp, eg har vert hos ein psykolog for problemet mitt sjølv. Endret 23. januar 2013 av medlem-141789 Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå