Religiøse, hvor kommer troen deres fra?

[LiamH]

Dette er, for meg, essensen av hva som er interessant med religion for meg som svak Ateist. Dette med tro. Alt av tro kommer fra en plass. Vi er ikke født med det og inntil noen lærer oss om religioner har vi ingen anelse om hva dette er. Det sier da seg selv at det da er avgjørende hvor du bor og hvem du har rundt deg i livet når man skal bli indoktrinert i, eller påvirket av, en religion.

 

Så?

 

1. Hvem/hva introduserte deg for religion (skole, venner, foreldre etc.) og hvorfor valgte du å trekke konklusjonen om at dette var en sannhet?

 

2. Denne kjærligheten til din gud kommer i utgangspunktet ikke innenfra. Jeg håper virkelig de fleste er enig i det, selv om jeg forventer at en eller annen sannsynligvis vil påstå noe annet.

 

Den er påført utenfra av andre mennesker, gjennom tale, bøker, bilde/lyd etc., og disse menneskene har igjen har valgt denne troen fra før gjennom de som har påvirket dem.

 

Hvorfor er denne troen så viktig og sann for ditt personlige følelsesliv når den i realiteten kun er påført av mennesker rundt deg? Mao. hvorfor gjorde du den så viktig i livet ditt?

 

Håper dere troende tar dere tid til å svare separat på spørsmål 1 og 2.

Endret 23. januar 2013 av LiamH

[1BlueAnd1White]

om jeg noen gang blir religiøs så må det være for å bli kvitt frykten for døden

[IHS]

om jeg noen gang blir religiøs så må det være for å bli kvitt frykten for døden

 

Jesus Kristus > "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (Joh 11:25)

 

Blir du "One Body, One Spirit, One Blood with Jesus Christ" dør du aldri, 1BlueAnd1White

Endret 23. januar 2013 av IHS

[Gud_vår_Far]

1. Først så holdte jeg meg langt unna kristendommen. Men så var det presten og konfirmasjonen min som fikk meg til troen. Det er tydelig at konfirmasjonstiden ble viktig for meg og førte til en stor forandring. Det var det som skjedde da jeg var konfirmant. Tro er tillit, og tillit kommer når vi møter noe eller noen vi får tillit til. Det som skjedde var at Gud talte til meg gjennom det jeg lærte om ham, og Gud virket på meg gjennom sitt Ord ved Den Hellige Ånd. Slik ble det jeg hørte og lærte om Gud og hans gode vilje, troverdig og tillitsvekkende. Derfor er tro noe Gud skaper i oss når vi lytter til det han har å si. Slik sett er det både Guds vilje og Guds fortjeneste at jeg begynte å tro.

[LiamH]

1. Først så holdte jeg meg langt unna kristendommen. Men så var det presten og konfirmasjonen min som fikk meg til troen. Det er tydelig at konfirmasjonstiden ble viktig for meg og førte til en stor forandring. Det var det som skjedde da jeg var konfirmant. Tro er tillit, og tillit kommer når vi møter noe eller noen vi får tillit til. Det som skjedde var at Gud talte til meg gjennom det jeg lærte om ham, og Gud virket på meg gjennom sitt Ord ved Den Hellige Ånd. Slik ble det jeg hørte og lærte om Gud og hans gode vilje, troverdig og tillitsvekkende. Derfor er tro noe Gud skaper i oss når vi lytter til det han har å si. Slik sett er det både Guds vilje og Guds fortjeneste at jeg begynte å tro.

 

Takk for svar!

 

1. Hvordan taler Gud til deg gjennom at du får kunnskap om ham?

 

2. Holder du ikke åpenrom for at den som skaper troen er du selv? Hvorfor har Gud behov for å skape en tro om seg selv? Ville ikke konkret kunnskap vært mer hensiktsmessig hvis han trenger tilhengere?

 

3. Troen ble vel påført av presten, ikke av Gud? Presten fortalte deg vel mye av det samme som du nå forteller meg og din tillit til presten førte med seg at du lot deg engasjere og rive med?

 

Du sier at det er Guds fortjeneste. Jeg prøver å få tak i hva Gud, i seg selv, altså uten hjelp fra presten og dine egne vurderinger/følelser, faktisk bidro med og gjorde?

 

Jeg prøver oppriktig å forstå dette, så gjerne svar så konkret som mulig.

Endret 24. januar 2013 av LiamH

[Gjest Bruker-95147]

Dette er, for meg, essensen av hva som er interessant med religion for meg som svak Ateist. Dette med tro. Alt av tro kommer fra en plass. Vi er ikke født med det og inntil noen lærer oss om religioner har vi ingen anelse om hva dette er. Det sier da seg selv at det da er avgjørende hvor du bor og hvem du har rundt deg i livet når man skal bli indoktrinert i, eller påvirket av, en religion.

 

Så?

 

1. Hvem/hva introduserte deg for religion (skole, venner, foreldre etc.) og hvorfor valgte du å trekke konklusjonen om at dette var en sannhet?

 

2. Denne kjærligheten til din gud kommer i utgangspunktet ikke innenfra. Jeg håper virkelig de fleste er enig i det, selv om jeg forventer at en eller annen sannsynligvis vil påstå noe annet.

 

Den er påført utenfra av andre mennesker, gjennom tale, bøker, bilde/lyd etc., og disse menneskene har igjen har valgt denne troen fra før gjennom de som har påvirket dem.

 

Hvorfor er denne troen så viktig og sann for ditt personlige følelsesliv når den i realiteten kun er påført av mennesker rundt deg? Mao. hvorfor gjorde du den så viktig i livet ditt?

 

Håper dere troende tar dere tid til å svare separat på spørsmål 1 og 2.

 

1: (Hvem) Vet ikke helt, men holder på å finne ut av det, håper jeg. (Hvorfor) fordi jeg har sett at dette stemmer i det vi kaller "virkeligheten"

2: kjærligheten til Gud, kommer etter det jeg har fattet, både innenfra og utenfra

 

Det andre du skriver i posten din, ser jeg på som "dine rammer"

Endret 24. januar 2013 av Bruker-95147

[LiamH]

1: (Hvem) Vet ikke helt, men holder på å finne ut av det, håper jeg. (Hvorfor) fordi jeg har sett at dette stemmer i det vi kaller "virkeligheten"

2: kjærligheten til Gud, kommer etter det jeg har fattet, både innenfra og utenfra

 

Det andre du skriver i posten din, ser jeg på som "dine rammer"

 

Takk for svar!

 

1. Hva er det som stemmer med virkeligheten?

 

2. Hvordan kommer den innenfra og utenfra?

 

3. Hva er "mine rammer"? Kan du være mer konkret?

Endret 24. januar 2013 av LiamH

[Gjest Bruker-95147]

Takk for svar!

 

1. Hva er det som stemmer med virkeligheten?

 

2. Hvordan kommer den innenfra og utenfra?

 

3. Hva er "mine rammer"? Kan du være mer konkret?

 

1: Det som stemmer med virkeligheten er at den altruistiske godheten vi alle er født med, kan gjøre underverker for eget og andres liv - forutsatt at den brukes på en altruistisk måte, og som ligger i tråd med din gudommelige natur.

 

2: Innefra springer den ut fra din altruistiske natur. I aktivitet utover (for tro er handling), ligger det informasjon (fyrtårn) klar, som utløses ved dine altruistiske handlinger. Alt har en eller annen årsak, men du skal ikke kaste bort tiden med årsakene, du skal bare gjøre dine små og store altruistiske gjerninger.

 

Vi er ikke født med det og inntil noen lærer oss om religioner har vi ingen anelse om hva dette er.

 

Denne setningen kom tidlig i premissene du la, og jeg oppfatter den som styrende og kontrollerende. Tro, er for meg total tankefrihet.

 

[Strappado]

om jeg noen gang blir religiøs så må det være for å bli kvitt frykten for døden

 

Synes du at Helvete gir noen trøst? Dama er litt småreligiøs og det er hun som er redd for å snakke om døden. For meg er døden helt grei (bortsett fra selve dødsøyeblikket da).

[LiamH]

Det som stemmer med virkeligheten er at den altruistiske godheten vi alle er født med, kan gjøre underverker for eget og andres liv - forutsatt at den brukes på en altruistisk måte, og som ligger i tråd med din gudommelige natur.

 

Hvorfor tror du religion har så mange regler og formaninger om hvordan man skal være mot andre? Rart at dette er nødvendig hvis dette er ferdigprogrammert i mennesket fra fødselen av.

 

 

Denne setningen kom tidlig i premissene du la, og jeg oppfatter den som styrende og kontrollerende. Tro, er for meg total tankefrihet.

 

 

Det vi generelt, og som oftest, snakker om når religion blir et diskusjonstema er verdensreligionene og organisert religion, noe som bekreftes her inne av utallige sitater fra både Bibelen og Koranen. De premissene vi snakker om her er lagt lenge før jeg ble født og la frem denne påstanden. Bare det at f.eks. Hinduismen, som så vidt ikke eksisterer i Norge (0,3 % av befolkningen), nesten ikke er et tema her inne, bekrefter bare ytterligere det jeg sier.

 

Det er et faktum at når noen tilber Allah eller Gud, så er dette tillært kunnskap. Jeg står enda til overs for å møte noen som har kunnet skrive sin helt egne "hellige bok" der de gjennom egen-opplevde erfaringer og opplevelser kan sette sin gud, som skal komme "innenfra", i en helt egen kategori som ikke har noe med de allerede etablerte verdensreligionene å gjøre. Folk flest ender som oftest med å gå inn i en allerede etablert og ferdigskrevet religion som alltid ser ut til å perfekt passe deres "indre følelsesliv" og "selvopplevde sannheter".

 

Den religionen de havner under ser også ut til å passe perfekt med hvor de er født i verden, som om de hadde "gått glipp av et forhold til sin sanne gud" hvis de hadde vært født i et annet land der den religionen de dyrker ikke praktiserer eller nevnes i nevneverdig grad. Dvs at du som eventuell kristen ville nok hatt et like sterkt forhold til Krishna som den sanne gud, mens du hadde bortimot ignorert Gud og Jesus hvis Kristendommen og Hinduismen hadde byttet geografisk tilhørighet før du hadde hørt om dem.

 

Det faktum at kristne i Norge tror at de, eller sjelden vil snakke om det faktum at de neppe, ville vært like sterkt knyttet til Gud og Jesus hvis de var født i India, er også med å påvise at påvirkninger utenfra er en avgjørende faktor, samt at religiøse menneskers forhold til sin gud tilpasses i sinnet til den troende etter at allerede ferdig-konstruerte guder er introdusert.

 

Jeg vil se det som en veldig stor tilfeldighet at Kristendommen har 1.8-2 milliarder tilhengere og alle disse har funnet ut Gud og Jesus på egenhånd uten hjelp fra instanser og personer rundt dem.

 

Hadde religion dreid seg om "total tankefrihet", så hadde ikke en og samme religion vært så utbredt innenfor gitte landegrenser, samtidig som folk innad i denne religionen, hadde blitt styrt så tungt av allerede nedskrevne historier, "sannheter", formaninger og regler.

Endret 24. januar 2013 av LiamH

[Psykake]

Troen til religiøse kommer av meget vellykket hjernevasking. Intet annet.

[Gjest Bruker-95147]

Det vi generelt, og som oftest, snakker om når religion blir et diskusjonstema er verdensreligionene og organisert religion, noe som bekreftes her inne av utallige sitater fra både Bibelen og Koranen. De premissene vi snakker om her er lagt lenge før jeg ble født og la frem denne påstanden. Bare det at f.eks. Hinduismen, som så vidt ikke eksisterer i Norge (0,3 % av befolkningen), nesten ikke er et tema her inne, bekrefter bare ytterligere det jeg sier.

 

Det er et faktum at når noen tilber Allah eller Gud, så er dette tillært kunnskap. Jeg står enda til overs for å møte noen som har kunnet skrive sin helt egne "hellige bok" der de gjennom egen-opplevde erfaringer og opplevelser kan sette sin gud, som skal komme "innenfra", i en helt egen kategori som ikke har noe med de allerede etablerte verdensreligionene å gjøre. Folk flest ender som oftest med å gå inn i en allerede etablert og ferdigskrevet religion som alltid ser ut til å perfekt passe deres "indre følelsesliv" og "selvopplevde sannheter".

 

Jeg vil se det som en veldig stor tilfeldighet at Kristendommen har 1.8-2 milliarder tilhengere og alle disse har funnet ut Gud og Jesus på egenhånd uten hjelp fra instanser og personer rundt dem.

 

Hadde religion dreid seg om "total tankefrihet", så hadde ikke en og samme religion vært så utbredt, der folk innad i denne, styres så tungt av allerede nedskrevne historier, "sannheter", formaninger og regler.

 

Det du skriver og beskriver er helt sammenfallende med egen forståelse, stort sett. Og når du sier "skriver sin egen bok", så er det nettopp det jeg tar meg den frihet å gjøre. Jeg hører ikke på de som styrer og kontrollerer, fordi de er endel av det systemet som forhindrer vanlige folk i å møte sin gud. Religion, er også sagt å være en "hellig overbevisning", og jeg følger altså min egen hellige overbevisning.

 

Noen leser seg til troen, noen andre opplever noe som får dem til å tro, mens andre bruker begge deler, og jeg bruker det jeg finner nyttig for meg. Resultatet er likevel det samme, nemlig å lære seg en praktisk måte å anvende kjernen i troen på en nyttig måte for en selv og andre.

 

Jeg står enda til overs for å møte noen som har kunnet skrive sin helt egne "hellige bok"

Da kan du herved krysse av for at du har møtt èn

 

[Gjest Bruker-95147]

Troen til religiøse kommer av meget vellykket hjernevasking. Intet annet.

 

Ja, og du kan velge den vanlige og vedtatte verdslige vasken, eller du kan forsøke den spirituelle. Først når du har full oversikt over forskjellen på renhetsgraden etter vask av de begge, kan du dømme den ene eller den andre som den beste.

 

Jeg tipper at du aksepterer ikke den ene eller den andre, fordi du er så klart ikke hjernevasket, du nei - det er det de der borte som er ....

[Jar-of-clay]

Dette er, for meg, essensen av hva som er interessant med religion for meg som svak Ateist. Dette med tro. Alt av tro kommer fra en plass. Vi er ikke født med det og inntil noen lærer oss om religioner har vi ingen anelse om hva dette er. Det sier da seg selv at det da er avgjørende hvor du bor og hvem du har rundt deg i livet når man skal bli indoktrinert i, eller påvirket av, en religion.

 

Så?

 

1. Hvem/hva introduserte deg for religion (skole, venner, foreldre etc.) og hvorfor valgte du å trekke konklusjonen om at dette var en sannhet?

 

2. Denne kjærligheten til din gud kommer i utgangspunktet ikke innenfra. Jeg håper virkelig de fleste er enig i det, selv om jeg forventer at en eller annen sannsynligvis vil påstå noe annet.

 

Den er påført utenfra av andre mennesker, gjennom tale, bøker, bilde/lyd etc., og disse menneskene har igjen har valgt denne troen fra før gjennom de som har påvirket dem.

 

Hvorfor er denne troen så viktig og sann for ditt personlige følelsesliv når den i realiteten kun er påført av mennesker rundt deg? Mao. hvorfor gjorde du den så viktig i livet ditt?

 

Håper dere troende tar dere tid til å svare separat på spørsmål 1 og 2.

 

Har kristne foreldre, men er ikke "indoktrinert".

 

Troen min kommer fra ulike erfaringer, som igjen har kommet av at jeg har søkt Gud og hatt et stort ønske om å bli kjendt med Ham. Siden de "store" opplevelsene kommer veldig sjeldent, er det også veldig trosstyrkende å høre andre fortelle om lignende erfaringer/møter med Gud. Men jeg er selv aktiv etter å oppsøke de stedene hvor Gud er tilstede samt å prate/lytte til Gud, og da vil man også se mer. Troen min på Jesus, kommer vell av at det er i kristne sammenhenger jeg har hatt disse erfaringene, I tillegg vil jeg si at selv om det "teoretiske bevismateriealet" og logiske argumentene ikke er "grunnlaget" for troen min, synes jeg fra et intellektuelt perspektiv at "bevismaterialet" er overveldende. Prøv å fabrikere så mange profetier, og skrifter som stemmer så godt og som ikke klarer å motbevises. Tror personlig ikke det ville vært mulig...

[LiamH]

Noen leser seg til troen, noen andre opplever noe som får dem til å tro, mens andre bruker begge deler, og jeg bruker det jeg finner nyttig for meg. Resultatet er likevel det samme, nemlig å lære seg en praktisk måte å anvende kjernen i troen på en nyttig måte for en selv og andre.

 

Hva leser de? Hva begynner de å tro på, de som opplever noe som får dem til å tro? Hvor finner du det som er "nyttig for deg"?

 

Hvilken "gud" tror du på, da? Har din gud ingen sammenheng med noe av de fortellingen du har fått fra før av i forhold til religion?

 

Realiteten er at du hvis det du skriver stemmer, så tilhører du en dråpe i havet. Jeg snakker først og fremst om resten av "havet", altså tilhengere av organisert religion.

 

P.s: Jeg ser at jeg har lagt til en del elementer i mitt innlegg som jeg ikke rakk å få med før du responderte. Beklager.

Endret 24. januar 2013 av LiamH

[Psykake]

Ja, og du kan velge den vanlige og vedtatte verdslige vasken, eller du kan forsøke den spirituelle. Først når du har full oversikt over forskjellen på renhetsgraden etter vask av de begge, kan du dømme den ene eller den andre som den beste.

 

Jeg tipper at du aksepterer ikke den ene eller den andre, fordi du er så klart ikke hjernevasket, du nei - det er det de der borte som er ....

 

Jeg er ikke hjernevasket fordi jeg er ikke religiøs. Det tok meg to sekunder å avgjøre , med sånn 0,1% kritisk sans.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg er ikke hjernevasket fordi jeg er ikke religiøs. Det tok meg to sekunder å avgjøre , med sånn 0,1% kritisk sans.

 

Ja, da vil enhver tanketom fastlege si at du er utmerket kanonføde for vår kjære samfunnskvern, så kom deg på jobb!

[Gjest Bruker-95147]

Hva leser de? Hva begynner de å tro på, de som opplever noe som får dem til å tro? Hvor finner du det som er "nyttig for deg"?

 

Hvilken "gud" tror du på, da? Har din gud ingen sammenheng med noe av de fortellingen du har fått fra før av i forhold til religion?

 

Realiteten er at du hvis det du skriver stemmer, så tilhører du en dråpe i havet. Jeg snakker først og fremst om resten av "havet", altså tilhengere av organisert religion.

 

P.s: Jeg ser at jeg har lagt til en del elementer i mitt innlegg som jeg ikke rakk å få med før du responderte. Beklager.

 

Hva de andre leser, har jeg ingen formening om, men blir ikke forbauset hvis de har vært borti noen gode filosofer, poeter, galninger, prester, nonner, familie, jobb, håp, kjærlighet, hat, lidelse, lykke, mangel på lykke, død, fødsel, utbrenthet, suksess, fiasko - kort sagt; et helt vanlig liv

 

Det som til nå har vært mest nyttig for meg, er å ikke høre for mye på alle de som sa og sier; du er for snill, du er for naiv, dette blir det ikke penger av, du fantaserer osv.

 

Siden vi alle kan forholde oss til navnet "Gud", så er det greit nok for meg. Det handler om betingelsesløs kjærlighet og medfølelse, så det er sammenhengen for meg, og navnet skjemmer ingen ... Og å begi seg ut på å diskutere "Gud", ser jeg på som en umulig og bortkastet øvelse.

 

Til det siste punktet, håper jeg ikke det stemmer ... Jeg møter mange spirituelle mennesker, men de liker ikke å utsette seg for latterliggjøring ved å "kringkaste" sine følelser og tanker, eller ser det som formålsløst å kaste bort tiden på den slags snakk. Tro, er ikke å bare tro og så ferdig med det - det skal handles, og det er den som sier han tror, som må handle, ellers blir det bare snakk og snikksnakk

 

 

[ENY]

 

 

Jeg er ikke hjernevasket fordi jeg er ikke religiøs. Det tok meg to sekunder å avgjøre , med sånn 0,1% kritisk sans.

 

Dersom du hadde blitt født og oppvokst i den mest isolerte dalen i en regnskog, hvor du ikke gikk på skolen og ble skjermet fra all kunnskap om universet og naturen (og alt annet), ville du da ha trodd noe annet enn andre i stammen din, som brukte mesteparten av tiden sin på å danse regndansen og be til solen samt å røyke narkotiske stoffer?

 

Dersom ja, og nå bruker jeg dine termer, så er du blitt "hjernevasket" til å tro at du ikke er "hjernevasket".

 

Dersom nei, så må i ditt nåværende samfunn ha blitt "hjernevasket" til å ikke bli "hjernevasket".

 

I dine termer er vi alle hjernevasket.

Endret 24. januar 2013 av ENY

[1BlueAnd1White]

 

 

Synes du at Helvete gir noen trøst? Dama er litt småreligiøs og det er hun som er redd for å snakke om døden. For meg er døden helt grei (bortsett fra selve dødsøyeblikket da).

nå var det liksom himmelen jeg tenkte på da, eller det å bli gjenfødt