God venn skal dø - føler ingenting... Hva?

[AnonymDiskusjon]

Hei...

 

Fikk vite av en veldig god venn at han ikke har så lenge igjen å leve. Når jeg fikk vite det, og i ettertid, føler jeg ingenting.

 

Tenker på at han skal dø, at han skal bort, og det plager meg ikke. Det gleder meg heller ikke. Det er bare meningsløst.

 

Hva er feil?

 

Er jeg en sosiopat?

Anonym poster: 258fbc7f969c9f65944bddb1f549bb04

[1BlueAnd1White]

Det er vell bare sånn at det ikke har gått inn hos deg enda. Det er bare ord. Når det først skjer så kommer det nok

 

[AnonymDiskusjon]

Jeg håper det... Anonym poster: 258fbc7f969c9f65944bddb1f549bb04

[Melkekartong]

Hadde du vært sosiopat hadde du ikke vært plaget av at du ikke føler noe..

 

Da hadde du aldri tatt deg bryet til å stille spørsmålet her på diskusjon.no.

Endret 20. januar 2013 av Melkekartong

[Akrapovic]

Det samme har hendt med meg, bare ikke med selve "døden"..

 

Det vil vel gå inn i deg etterhvert, da kommer du til å vil si han noe som hendte, men så kommer du på at han er borte

Endret 20. januar 2013 av iFire

[AnonymDiskusjon]

Grunnen til at jeg stiller spørsmålet er fordi jeg tenker det er litt unormalt å kunne få høre en slik nyhet og så ikke tenke på annet enn at jeg kanskje burde følt noe... Anonym poster: 258fbc7f969c9f65944bddb1f549bb04

[€uropa]

Ingenting er feil. Folk har forskjellige måter å takle dødsfall på.

[Svolp]

Det kommer... Tru meg!

[LonelyMan]

Her er en ting som er verdt å vite, og det er at du behøver ikke føle noe for å gjøre noe godt for andre. For til syvende og sist så gjør du noe godt for den andre for at hans eller hennes følelser skal føles gode, ikke dine egne. Når du har gjort noe godt og får positiv takk eller respons tilbake, lærer du deg mer å sette pris på hva du gjør, og neste gang har du bittelitt følelser. Når en aldri har gjort noe godt for andre og ikke vet hva det betyr så er det jo klart at en ikke føler noe rundt det. Det er som en hund, han flabber med labben for han har lært det. Du kan lære deg selv opp til å bry deg om andre. Det er som programmering. Men da er det viktig at du begynner å bry deg om alle rundt deg, og ikke bare en person. Begynn å bry deg om små ting for alle. Til slutt føles det som en urge å måtte bry seg, og etter hvert så føler du faktisk medlidenhet med andre. Men aldri ynke over andres problemer, aldri synes synd på dem, tiden du bruker på å synes synd på dem bør brukes til å løse problemer istedet, og virkelig mene det, virkelig gå inn for å hjelpe, ikke forsøke å se ut som om du hjelper, men virkelig hjelpe.

Endret 22. januar 2013 av LonelyMan

[IntelAmdAti]

Hei...

 

Fikk vite av en veldig god venn at han ikke har så lenge igjen å leve. Når jeg fikk vite det, og i ettertid, føler jeg ingenting.

 

Tenker på at han skal dø, at han skal bort, og det plager meg ikke. Det gleder meg heller ikke. Det er bare meningsløst.

 

Hva er feil?

 

Er jeg en sosiopat?

Anonym poster: 258fbc7f969c9f65944bddb1f549bb04

 

Har vært i samme situasjon, måtte late som at jeg syntes det var synd mtp på andre.

 

Det måtte jeg også når katten min døde for ikke så lenge siden, late som at jeg syntes det var synd, at jeg brydde meg.

 

Slik jeg føler meg så er det omtrent som at jeg tenker 100% rasjonelt og 0% emosjonelt. Hele livet er et sjakkspill og alt som heter følelser er et dårlig trekk som jeg vil angre på.

Skulle ønske jeg kunne fått fikset på dette..

 

Jeg vet jeg ikke er normal, trenger ikke være et geni for å skjønne det. Og så lenge jeg kan late som at jeg har følelser så er det ikke noe problem

Endret 22. januar 2013 av Pycnopodia

[L4r5]

Alle reagerer forskjellig på slike ting. Det betyr ikke at en reaksjon er mer "gal" enn en annen. Som andre nevner tror jeg reaksjonen kommer senere.

[AnonymDiskusjon]

Takker for mange av tilbakemeldingene. Men for å avklare litt - det er ikke bare i denne situasjonen jeg ikke føler noe.

 

Har slitt med å føle selv de enkleste følelsene de siste tre/fire årene. Det er begynt, som en over skriver, å føles mer som at livet er et sjakkspill og at tankene mine kun er blitt rasjonelle. Anonym poster: 258fbc7f969c9f65944bddb1f549bb04

[Fredelig]

Det måtte jeg også når katten min døde for ikke så lenge siden, late som at jeg syntes det var synd, at jeg brydde meg.

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg hadde en katt i fem år, men når den døde var jeg egentlig bare lettet over at jeg slapp det jammeret utenfor døra hver morgen. Føles liksom ikke som en helt normal reaksjon.