[Løst] Å bli dumpa av drømmekjæresten...

[Sinnsyk asylaspirant]

Og det blir ikke lettere ved å sutre, og kose seg med misnøyen. Og det er heller ikke særlig til hjelp å tilrettelegge for enda mer sutring, slik du holder på med nå.

 

Her tror jeg du er inne på noe. Det er lov å være sårbar og føle sorg når man møter motgang, men jeg mener at alt for mange blir fanget i en situasjon hvor de dyrker sin egen lidelse fremfor å bekjempe den. Dette kan være mer eller mindre ubevisst, slik jeg ser det.

[Brutii]

Tror det er veldig viktig å kjenne på all den sorgen man føler, for på den måten bli ferdig med den. Den skal ikke undertrykkes, men det er også viktig å gjøre ting som kan bedre situasjonen. Tar man mange nok (små) skritt i riktig retning, har man brått kommet ganske så langt!

[Gjest Bruker-95147]

Her tror jeg du er inne på noe. Det er lov å være sårbar og føle sorg når man møter motgang, men jeg mener at alt for mange blir fanget i en situasjon hvor de dyrker sin egen lidelse fremfor å bekjempe den. Dette kan være mer eller mindre ubevisst, slik jeg ser det.

 

Ja, det er en helt vanlig og naturlig reaksjon (sjokk, sinne, fornektelse, sorg, aksept, endring, frisk), det å bli overveldet av følelser, når den verden man trodde var så forutsigbar, raser sammen som et korthus. Og slik det ofte bruker å være, er det nyttig å vise stor medfølelse først, men så må man videre - og man kommer seg ikke videre før man slipper tak i hendelsene, og aksepterer at slik er det for tiden.

 

Mange tror at gode venner, betyr at disse bare skal vise medfølelse - mens andre mener at gode venner er de som også tør gi tydelige tilbakemeldinger, og det å være tydelig, betyr ofte å si NEI. Nei, nå er det nok - nå må du ta deg sammen - forsøk slik og slik .... osv

 

Det er kanskje derfor at noen av oss som har levd en stund ( en god stund ... ) - har ikke så mange venner i antall, men de få man har, er sånne venner som også tør å ta sjansen på at vennskapet tåler litt upopularitet, også.

 

Men når det er sagt, så synes jeg ts skal svare på tidligere poster - jeg har kommet med litt "synsing" rundt hva hennes feil i dette kan være, og ser gjerne at man får tilbakemelding. Ikke for at jeg er så nysgjerrig, men fordi at hvis hun ikke finner ut hvilket ansvar som ligger på hennes skuldre, og endrer noe i seg selv, har hun liten garanti for at hun ikke kommer til å kopiere hele tragedien.

[medlem-124997]

Men når det er sagt, så synes jeg ts skal svare på tidligere poster - jeg har kommet med litt "synsing" rundt hva hennes feil i dette kan være, og ser gjerne at man får tilbakemelding.

 

Føler jeg svarte på det med "drømmemannen" lengre bak her.

Som sagt var ikke det at all når vi først ble sammen. Men det utviklet seg på en måte slik. Vi var så unge når vi ble sammen at vi på en måte ble "skreddersydd" for hverandre.

 

Det som har skjedd (mener både jeg og han) har vært at jeg har fått en jobb, og en drømmejobb og vet hva jeg vil med livet mitt, det har ikke han fått.

I tillegg har jeg alltid sett for meg å bli huseier, og kanskje stifte familie en dag. (Ikke at det romler i eggstokkene på mange år enda)

Han har kanskje ikke følt seg like "voksen". Han har også ambisjoner om å eie noe en dag, men ett tema som alltid har vært usikkert har vært hvor i verden vi evt skulle slå oss ned..

Vi er begge skillsmissebarn, og har mistet barndomshjemmene våre og flyttet fra stedene vi vokste opp, og ingen har noen ønsker om å reise tilbake. Vi er som mange i vår generasjon "rotløse" uten noe sted som føles som hjem som vi kan trekke oss tilbake til når det stormer som verst. Er det noe jeg har savnet de siste ukene så har det vært ett sted jeg kan føle meg hjemme.

 

Vikariatet han hadde gikk ut etter ett år, og han slet med å få jobb etter det. Når man går hjemme og tenker blir man fort deppa. Han har slitt litt med slike problemer før. I tillegg kan det ikke ha vært bra for han å bare sitte hjemme å se trynet mitt hver dag. (Jeg har jo vært på jobb og sosialisert med andre mennesker på jobb og har ikke tenkt over det) Jeg tror dette har vært roten i problemet.

En annen ting er at jeg mener det aldri er bra å gå oppi hverandre hver dag i ett forhold. I nesten hele 2011 jobba jeg turnus og var borte to uker og så hjemme to uker. Det var innmari kjipt å være borte fra han halve tiden, men hver gang jeg kom hjem var vi nyforelska og hadde det innmari fint. Jeg tror ting kunne vært reddet hvis jeg fremdeles hadde jobba turnus - og hvis han hadde fått en jobb/mål i livet. Vi er jo akkurat like gamle. Og det er vel vanlig at gutta er en tanke mindre modne enn jevnaldrene jenter. Det er vel grunnen til at de fleste jenter er ett par år yngre enn mennene sine.

[Gjest Bruker-95147]

Har du gjort mus av mannen ...

 

For meg ser det ut som du har vært alfahannen i forholdet, og han har vært ?

 

Endret 20. januar 2013 av Bruker-95147

[medlem-124997]

For meg ser det ut som du har vært alfahannen i forholdet, og han har vært ?

 

 

Hvorfor synes du det ser ut sånn? "/

 

Jeg har aldri følt noe sånn. Ingen har ledet mer enn den andre. Vil ikke at han skal være kjerringstyrt.. Men skal spørre han om han har følt det sånn.

 

Det eneste som minner om alfahann her slik jeg ser det er det at jeg var den heldige som hadde jobb.. Men han har jo fått nesten like mye utbetalt fra nav som jeg har fått i lønn så..

Endret 20. januar 2013 av medlem-124997

[Gjest Bruker-95147]

Hvorfor synes du det ser ut sånn? "/

 

Jeg har aldri følt noe sånn. Ingen har ledet mer enn den andre. Vil ikke at han skal være kjerringstyrt.. Men skal spørre han om han har følt det sånn.

 

Det eneste som minner om alfahann her slik jeg ser det er det at jeg var den heldige som hadde jobb.. Men han har jo fått nesten like mye utbetalt fra nav som jeg har fått i lønn så..

 

Jeg sier ikke at du har vært bevisst dette - men det er en "følelse" jeg får når jeg leser alle postene dine. Og dere har ikke snakket om slike ting - altså hvilke roller dere har for hverandre. Tenk over hvis dere hadde fått barn! Da er det rollespillet veldig viktig.

Endret 20. januar 2013 av Bruker-95147

[medlem-124997]

Skjønner uansett ikke hvor du vil hen med dette? Ønsker du å vri det til at det er min egen feil at han stakk? Gi meg shitty følelse eller anger?

 

Vi har snakket sammen og jeg har forklart i tidligere poster hvorfor det er blitt slutt.

Dette vris off topic igjen. Jeg er ute etter å høre hva andre har gjort i slike situasjoner, samt lette litt på det 'psykiske trykket' i mangel på andre å snakke om dette med. Jeg har ingen egentlige venner å snakke med bortsett fra han, og det er ikke bra for vennskapet vi prøver å ivareta at jeg skal gå å hakke på han om det hele tida.

Jeg har så få venner at jeg ikke har råd til å miste han også..

 

Det er altså ikke meningen at det skal kvernes mer rundt i hva årsaken til bruddet kan være.. Eller hva det nå enn er du vil fram til.

[Gjest Bruker-95147]

Skjønner uansett ikke hvor du vil hen med dette? Ønsker du å vri det til at det er min egen feil at han stakk? Gi meg shitty følelse eller anger?

 

Vi har snakket sammen og jeg har forklart i tidligere poster hvorfor det er blitt slutt.

Dette vris off topic igjen. Jeg er ute etter å høre hva andre har gjort i slike situasjoner, samt lette litt på det 'psykiske trykket' i mangel på andre å snakke om dette med. Jeg har ingen egentlige venner å snakke med bortsett fra han, og det er ikke bra for vennskapet vi prøver å ivareta at jeg skal gå å hakke på han om det hele tida.

Jeg har så få venner at jeg ikke har råd til å miste han også..

 

Det er altså ikke meningen at det skal kvernes mer rundt i hva årsaken til bruddet kan være.. Eller hva det nå enn er du vil fram til.

 

Glem det - og glem at det må to til for å danse tango.

 

Det var slett ikke meningen å legge sten til byrden, og ber om forlatelse for det.

 

Lykke til

 

[medlem-124997]

Update på sorgprossessen eller hva man nå skal kalle det ganske så nøyaktig to uker etter bruddet:

 

I dag har vært en innmari shitty dag igjen. Folk har dratt meg ut på skøyter og jeg har prøvd å tenke på andre ting, men det går ikke.

Jeg har droppa å sende meldinger og sitter pal og håper at han skal skrive til meg først.

Det gjorde han, og det var uten tvil dagens lyspunkt.

 

Snakka med han på Skype igår og vi kom inn i en krangel angående denne andre jenta igjen.

Jeg merker jeg har strukket han lengre enn jeg burde, for han orker ikke mer mas om henne nå.

Han sier han har veldig lite kontakt med henne, men så lenge jeg ikke får sett samtalene så er det innmari vanskelig å tro på han samme hvor hardt jeg prøver. Han har løyet om henne før.

Og alle organer inni meg vrenger seg av tanken på at han nå skal flytte nærmere denne nasty jenta..

 

Jeg har jo ingen rett til å se samtalene hans, for all del. Men om han ikke har noe å skjule så kan han jo like gjerne vise meg..

Har etter planen legetime i morra og da skal jeg trygle om å få komme inn i terapi time asap for når jeg har dager som i dag så frister det bare å sette seg i bilen å dure hardt inn i bergveggen... Samma hvor egoistisk og smålig selvmord er, så har jeg de siste ukene utviklet en forståelse for folk som tar det.

 

Jeg har tatt en avgjørelse med meg selv. Dette funker ikke.

Jeg liker det ikke, men jeg er nødt til å be han ta ett valg.

 

Enten så må han kutte kontakten med meg, eller så må han kutte kontakten med denne andre jenta. Sende ei melding og be henne drite å dra, blokke henne på facebook, skype etc.

 

Han har sagt før at han ikke kan det.

Bullshit. Han kan. Han må. Om ikke så må han gjøre det med meg.

 

Ja - det er douche og be han velge bort venner, men så lenge de to har kontakt så funker det ikke for meg å ha kontakt med han. Jeg blir bokstaveligtalt syk av det. Jeg er stygt redd for at det blir meg som blir valgt bort..

Det hadde ikke vært logisk etter de tre flotte årene vi har hatt. Henne har han møtt èn gang. Og har egentlig snakket med henne i perioder på MSN etc. Først de siste mnd har de snakka mye sammen og begynt å flørte.

Men uansett hvor dårlig gjort det er å be han velge bort en venn så er jeg nødt.

For min egen helse så kan jeg rett og slett ikke ha det sånn.

Jeg håper mitt vennskap og min helse betyr mer for han enn henne. Hun lider neppe like stor nød som meg om hun blir kutta ut..

Vårt vennskap er av annet kaliber enn det han har til henne. Om han ender opp å kutte ut meg så er det nok mer av prinsipp...

Jeg vet ikke hva han kommer til å gjøre..

Jeg kommer til å bli enda mer deprimert om han kutter kontakten med meg, men da vet jeg i det minste med sikkerhet hvem som betyr mest for han..

De siste to ukene har jeg bare gått å vært usikker..

 

Dette bunner i at jeg føler meg sviktet og innmari sjalu. Sjalusien er noe jeg skal jobbe med når jeg får terapitime. Inntill videre fungerer det ikke at han skal ha kontakt med oss begge.

Det går bare ikke. Det siste jeg tenker på før jeg sovner og det første jeg tenker på når jeg våkner er hva hun kommer til å skrive til han i dag.

Han prøver for harde livet og berolige meg å si at hun ikke er noe å tenke på, og ord kan ikke beskrive hvor mye jeg har lyst til å tro på han, men jeg klarer ikke dette mer.

Jeg er ikke en voldelig person, men denne jenta kjenner jeg rett og slett at jeg har lyst til å knuse trynet på! Hadde jeg møtt henne irl er jeg stygt redd for at jeg hadde gjort det også!

 

Herregud jeg trenger en terapitime....

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Er det noen som har vært utsatt for lignende eller mistet kjæresten i utroskap?

Jeg er ikke vant til å hate andre mennesker. (Bortsett fra stemora mi) Men denne jenta håper jeg oppriktig blir påkjørt av en buss og dør sakte...

Det er grusomme ting å si. Men det er rett og slett slik det føles..

Hadde hun blitt voldtatt og drept i løpet av kvelden tror jeg faktisk at jeg hadde følt meg lettet...

 

Det var dagens koselige update...

Jeg vet ikke om jeg tørr å gå inn i ett nytt forhold igjen noen gang nå som jeg ser hvordan det er å bli dumpet.

[Sinnsyk asylaspirant]

Det er greit å få nøstet opp uklarheter rundt bruddet slik at du ikke sitter igjen som et komplett spørsmålstegn, men slik jeg leser innleggene dine virker du veldig innstilt på å trøste deg selv ved å kommunisere med han ofte. Det synes jeg er å seigpine seg selv. Jeg sier ikke at dere skal gå i atomkrig med hverandre, men den der "vi kan vel fortsette å være venner" er litt tricky etter et brudd som involverer svik osv.

[vidor]

Som du selv har vært inne på så drar det bare i langdrag om du forsetter å holde kontakten når han bestemt seg for at det er over.

Tipper han ikke har hjerte til å kutte ting helt, men dette burde egentlig du initiere for å beskytte deg selv.

Vet det høres helt galt ut nå og sikkert det siste du ønsker å høre, men jeg tror du blir å se nytten i det senere.

[Arcturus2]

En update? Hvordan er ståa nå?

[medlem-124997]

Bryter sjeldnere og sjeldnere ut i gråt, og snakker mye med han. Prøve å stille meg inn på at vi bare skal være venner og gjør det ved å fokusere på kjekkasen på jobb og få han litt interessert samtidig som jeg holder eksen oppdatert på hvordan det går som om han var gayvennen min ellernoe. (Han oppmuntrer meg faktisk til å bli kjent med denne andre fyren)

 

Jeg har ikke vært i leiligheta på noen dager da han ikke er hjemme heller. Og jeg får en knekk om jeg er der alene.

Den andre jenta som var interissert i han fikk seg en annen type og sender basically ikke meldinger med han lengre slik jeg har skjønt det. Hun var vel bare ute etter èn ting.. Akkurat det at hun er "ute" hjelper mye på bruddet for min del, selv om han hele tiden insisterte på at han ikke ville ha henne.

 

Men merker virkelig at jeg er rusten på flørtinga.

Det er rart å omstille seg til at det er "ok" å se på andre menn igjen og vie dem oppmerksomhet. Har jo egentlig ikke gjort det siden jeg var 16-17 år..

[Arcturus2]

Da er det bare en ting å gjøre! Samle sammen noen venninner du ikke har hatt kontakt med på en stund, si at du er nysingel og konstruer et overdådig jentevors med alt guttevors aldri har: Fingermat, fine vinglass, hjemmelaget kake, høy jentemusikk dere kan synge allsang til. Kjør på! Sørg for at du har en venninne som følger deg hele kvelden, men ikke hør på hennes råd om gutter. Stol på deg selv!=) Steg 1 completed!

[medlem-124997]

Hahaha er det noe jeg aldri har vært med på, så er det jentefester! x]

Jenter er ikke snille med hverandre helt enkelt. Gutter er mye bedre venner enn jenter imo.

[Arcturus2]

Ah, du er en sånn en ja! Det vinkler saken. Overhodet ikke negativt, snarere tvert imot. Den typen jenter som har bare venninner har kanskje vanskeligst for å forstå menn, og omvendt. Men ta det til ettertanke, kanskje det kunne vært smart å ha noen venninner likevel?

[medlem-124997]

Har to jenter jeg annser noenlunde som veninner, selv om jeg ikke snakker med dem mer enn ett par ganger i mnd. Å så har jeg en gay-venn om han teller. Han snakker jeg oftere med.

Har stort sett alltid foretrukket gutter som venner. Gutter går ikke rundt grøten, eller baksnakker og slenger drit om hverandre i like stor grad som jenter gjør. Jenter blir rett og slett mye mer sjalu på hverandre og gjør alt i sin makt for å psyke ned de andre jentene for å føle seg bedre sjøl.. Det blir bare drama med jenter.. Hadde jeg vært kar, hadde jeg vært gay! Helt klart!

 

Gutta er mye bedre å henge med! Hah!

[Konto brukes ikke]

Hadde jeg vært kar, hadde jeg vært gay! Helt klart!

 

Så du liker'n allerede i 2'ern altså (fredda'n)

[Gjest Bruker-95147]

Has an IQ of 2, but it takes 3 to grunt.