[Løst] Å bli dumpa av drømmekjæresten...

[Arcturus2]

Tror det blir opp til henne om hun ønsker å oppsøke psykolog eller ikke. Det viktigste er å få støtte til å komme seg igjennom bruddet, og da bruker man de mulighetene som finnes.

 

Du har jo noe rett i det. Jeg mener derimot at en psykolog først blir nødvendig når man går inn i en tung depressjon og kanskje må medisineres. Det er jo ikke noe feil med hodet på jenta. Hun har det bare tungt akkurat nå, naturligvis. Helt naturlige reaksjoner.

Endret 17. januar 2013 av Arcturus2

[vidor]

Du har jo noe rett i det. Jeg mener derimot at en psykolog først blir nødvendig når man går inn i en tung depressjon og kanskje må medisineres. Det er jo ikke noe feil med hodet på jenta. Hun har det bare tungt akkurat nå, naturligvis. Helt naturlige reaksjoner.

 

Ser poenget ditt, men jeg tror det kan være lurt å ta tak i dette så fort som mulig for å forhindre nettopp det du er bekymret for. Jo fortere det behandles jo mindre er sannsynligheten for det.

[TEE]

Det som betyr mye for meg er å komme ut av dette som bestevenner. Slik vi var før. Jeg er så glad i han. Men det er vanskelig når jeg føler meg så "truet" av denne unnskyld ordlyden; lille dvergen av en tidligere emojenta fra Nettby...

 

Nå skal jeg ikke være negativ her, men dessverre kan man ikke alltid komme ut av et brudd som bestevenner, selv om intensjonen og lysten til det er der. Om det i tillegg skulle vise seg at han faktisk blir sammen med denne dvergen av en tidligere emojente, så vil nok det beste for din egen del være at dere ikke er bestevenner.

 

Jeg sier ikke at det er umulig, jeg har faktisk klart det selv, men det er heller sjeldent at det går slik.

 

Det er nesten to uker siden det ble slutt. Alle sier det blir bedre. Det blir det nok. Men jeg har aldri hatt det så vondt før. Jeg elsker denne fyren så utrolig høyt. Jeg har bare lyst til at vi skal prøve igjen og jeg er livredd for at hun evt skal stå i veien for det.

 

Det har gått er par uker, så det er for tidlig til at det skal bli så mye bedre. Dere har tross alt tilbragt noen år sammen, og ut fra det du skriver har du lagt absolutt alt inn i dette forholdet. Det tar mer enn et par uker før det slutter å gjøre vondt.

 

Men, ut fra personlig erfaring (skilt 2 ganger, siste gang etter 8 år sammen med x'en) så kan jeg si at klisjeene stemmer. Det blir bedre når det får gå litt tid. Det går raskere om dere holder litt avstand til hverandre, så du kan vende deg til et liv uten at han er involvert i alt.

[medlem-124997]

Det høres ut som om kjæresten din er rett og slett lei av å ha sex med deg. Så han avslutter forholdet for å få nye damer i livet sitt, for å ha sex med nye damer. Kanskje han reiser til Asia og skaffer seg en velutdannet kjæreste fra Japan. Det skulle ikke forbause meg noe særlig. Når man har sex med den samme partneren i 3 år så blir man ikke like kåt lenger. Dette gjelder både gutter og jenter.

 

Hahha jeg tviler på at han stikker til Japan etter dame.

Nei sexlivet vårt har bestandig vært bra. Det er begge enige i. Hadde han gått lei hadde han sagt det. Sexlivet er overraskende viktig i ett forhold så vi har alltid vært flinke til å ivareta det.

Jeg har overhodet ikke følt at jeg har gått lei av han, selv om tre år er gått. Hverken han eller jeg er typen som er ute etter One Night Stands eller hakk i sengestolpen så det er jeg ikke urolig for. Han er en overraskende streit fyr sånn sett. Følelser er viktig for han når det gjelder sex.

 

Angående det med venner i stedet for psykolog osv. :nei2:

Som sagt har jeg ikke det helt største kontaktnettet. Jeg er litt folkesky av meg. Det er en av flere ting jeg nå vil ta opp med psykolog. Jeg vil bli flinkere til å bli kjent med nye folk, jeg vil komme over eksen, jeg vil klare å tenke mer positivt, jobbe med sjalusien og rett og slett ha noen andre å gnage høl i huet på enn eksen og mora mi...

 

Når det gjelder vennskapet mellom meg og eksen sålangt så går det faktisk veldig bra føler jeg. I ny og ned er jeg skikkelig nede og føler for å riste litt i han og få ut litt frustrasjon. Men stort sett har vi fin tone selv om det er trist at vi pakker og drar vær til vårt. Og jeg tror nå at han ikke har følelser for denne andre jenta.

Jeg tror at han liker at hun liker han. Og jeg har sagt at jeg synes det er utrolig dårlig gjort mot meg og også mot henne. Siden han mater forelskelsen hennes uten å egentlig ville noen vei med henne.

 

Uansett hvor ekkel og frastøtende jeg synes denne jenta er så er det dårlig gjort mot henne også.

Han sier at han forstår det. Han forstår at han har missbrukt og brutt tillitten min og at han har såret meg veldig. Jeg tror han angrer på det han har gjort. Og jeg velger å tro han når han sier at han har sluttet med "flørtingen". Men det kommer nok til å gnage i meg uansett så lenge han ikke lar meg se meldinger osv. Jeg har vanskelig for å stole på folk i utgangspunktet og nå har jeg desverre vanskelig for å ha full tilitt til han også. Uten å se "bevis" for at han faktisk har sluttet.

 

Jeg prøver å titte litt på andre mannfolk nå. Tenke at jeg er singel og faktisk har lov. Men jeg er dårlig på det altså.

Men jeg har innsett at det er en kar på jobb som er ganske kjekk da..

hm... Hahah!

 

Ønsker uansett ikke å bruke noen andre for å komme unna det faktum at jeg fremdeles elsker eksen..

Endret 17. januar 2013 av medlem-124997

[Konto brukes ikke]

Han har hele tiden sagt han elsket deg også, fram til at han plutselig ikke gidda mer. Så han har helt tydelig løyet for deg. Han kan like greit ha løyet om sexlivet også. Du kan umulig vite hva han sier som er sant og hva som er løgn, for han har bevist at han lyver - det er det eneste du kan med 100% si sikkert.

Du har selv sagt at du ikke kan lese han - du gikk og trodde alt var flotters - noe det ikke var for han.

[medlem-124997]

Jo, men nå er han jo ærlig.

Og han sier fremdeles sexen var bra.

[Konto brukes ikke]

Du velger å tro på han. Det er ikke det samme som at han er ærlig. Du trodde på han da han sa han elsket deg på slutten også - da var han ærlig .... trodde du.

 

Men det er vel det samme hva han mener om den nå egentlig.

[Arcturus2]

Syns du gir eksen din litt vel mye cred. For å være ærlig, den frasen om følelser og sex? Det hørtes ut som well spoken BS. Uansett faktum; det er på tide at du begynner å gå utifra at eksen er historie. Gamle taler om kjærlighet har rett og slett gått ut på dato.

[johanf]

Syns du gir eksen din litt vel mye cred. For å være ærlig, den frasen om følelser og sex? Det hørtes ut som well spoken BS. Uansett faktum; det er på tide at du begynner å gå utifra at eksen er historie. Gamle taler om kjærlighet har rett og slett gått ut på dato.

 

This. QFT.

[medlem-124997]

Finnes faktisk mannfolk som ikke er ute etter mest mulig sex med mest mulig jenter også..

Han hadde nok sagt det om det var sexlivet det var noe galt med. Han innrømmer så mye annet nå så hvorfor ikke innrømme dèt i samme slengen når han først skal være dønn ærlig?

 

Uansett sklir dette litt ut her. Var tross alt ute etter å høre hvordan andre med "hjertesorg" handlet for å komme over sorgen sin. Når dere skriver sånt så blir alt bare mye verre.

[Sinnsyk asylaspirant]

Var tross alt ute etter å høre hvordan andre med "hjertesorg" handlet for å komme over sorgen sin.

Jeg har hatt en liknende opplevelse som deg, og jeg rehabiliterte meg selv ved å bruke masse kvalitetstid (tid er et stikkord, forresten) med gode kamerater og familie. Jeg satt ikke alene og drakk meg dritings på hverdager, og jeg leita ikke desperat etter rebound. Forskjellige ting funker vel for forskjellige mennesker, antar jeg, så jeg har ikke noen fasit, men prøv å finn noe du er god på som du kan bruke litt tid på i hverdagen. I mitt tilfelle sluker universitetet mye tid, så det ble et naturlig sted å legge inn en innsats for å oppnå en følelse av å lykkes med et eller annet, når man ellers satt med fail-følelsen. Lykke til!

[Gjest Bruker-95147]

For ei ukes tid siden ble jeg dumpa av samboeren igjennom nesten tre år.

Livet føles som en klisjè og jeg er sunket ned i en uendelig depressjon.

Jeg har hatt det tøft før, og bla hatt ett veldig anstrengt forhold til faren min igjennom ganske mange år før han omtrent på samme tid som bruddet kuttet kontakten permanent, men jeg har aldri vært deprimert.

 

Nå derimot - er jeg rett og slett lei av livet.

 

Skal jeg gå inn i detaljer om bruddet blir jeg aldri ferdig. Det er mye som surrer i hodet og jeg har den uvanen å skrive lange innlegg som ingen gidder å lese. Langt blir det uansett. Heng på den som gidder.

Kort og greit føler han at vi har vokst i fra hverandre. Vi er bare 21 år så det er vel ikke uvanlig at unge par gjør det - men det er fælt fordi jeg ikke føler det sånn.

Og det plager meg veldig at jeg ikke har sett at dette har tynget han. Ifølge han har dette plaget han veldig lenge og jeg har ikke merket noen verdens ting. Jeg har svevd på min rosa lille sky og vært like lykkelig som alltid. Det kom som ett sjokk når han ringte og gjorde det slutt.

Han vil flytte nærmere nær familie og finne ut hva han vil med livet sitt. Jeg støtter den fullt og helt men skulle så inderlig ønske at vi kunne fortsette å være kjærester fordet. Han sier det er umulig. Han er fremdeles utrolig glad i meg - og jeg tror han - men han elsker meg ikke lengre.

Den siste settningen gjør forferdelig vondt. I nesten 3 år har vi fortalt hverandre mer eller mindre hver dag hvor mye vi elsker hverandre.

Problemet mitt er at jeg er akkurat like glad i han fremdeles.

Jeg har ikke all verden til kontaktnett og blir fort veldig ensom av meg. Jeg er redd for hva som skjer med meg nå. Det føles så urettferdig at noe som er så fantastisk plutselig kan snu over en telefonsamtale.

 

For han er dette en ny start. En ny start jeg så gjerne skulle tatt del i. Men nå må jeg betrakte det fra ett annet ståsted som hans venn i stedet.

For meg derimot, føles det mer som en slutt. Alle mine framtidsvisjoner hadde han i seg. Og når jeg drømmer om natta er han fremdeles den fantastiske kjæresten min som jeg er så stolt av.

Han har satt seg skikkelig ned for å finne ut av ting etter at han slo opp. Jeg trodde feks aldri at han ville vurdere å gå skole igjen.

Jeg er glad for at han ser framover. I bunn og grunn bryr jeg meg bare om at han har det bra. Jeg elsker han.

 

For meg virker alt svart. Drømmejobben min orker jeg ikke jakte lenger. Selv om den er nærmere enn noen gang.

Jeg stod opp om morgenen for oss.

Jeg jobbet for oss og for at vi skulle ha det bra.

Drømmejobben ville jeg ha for oss og for at vi skulle ha mer penger og rutte med og mer fritid til hverandre.

Jeg levde og åndet for oss og da mest for han.

 

 

Dette sliter meg ut. Jeg har måttet fått noe å sove på, og i tillegg sliter jeg med matlysten og har gått ned 8 kg bare på ei ukes tid. Fortsetter dette kan jeg snart gå inn i modellbransjen i stedet for Offshorebransjen.

Noe av det første jeg gjorde var å fjerne meg fra Facebook. Jeg orket ikke at alle skulle spørre og grave i hva som hadde skjedd. Vi var jo så flott ett par og alle trodde vi ville vare.

Det hjalp lite å deaktivere profilen, det førte bare til at søstra mi og nærmeste venner fikk alle spørsmålene i stedet.

Jeg har planer om å snakke med psykolog fordi jeg føler jeg gnager og igjenntar meg selv til ekskjæresten min hele tiden. (Jeg hadde aldri trodd jeg skulle kalle han det) Han har det tøft nok fra før om han ikke skal måtte bruke all tiden sin på å trøste meg hele tiden. I tillegg er jeg er redd det skal stå i veien for vennskapet vi begge vil ha videre.

 

Jeg er utrolig langt nede. Jeg trives så utrolig godt med han og hans familie og han med min. Det virker så unødvendig. Jeg så ikke dette komme og føler ikke at jeg har fått kjempet for oss i det hele tatt. Samtidig klarer jeg ikke være sint på han. Jeg elsker han og vet at det siste han vil i verden er å såre meg. Det er derfor han har skjult alt. Han kan ikke kontrollere følelsene sine mer enn det jeg kan.

 

Vi var begge forelsket i hverandre i flere år før vi ble sammen. Jeg i 2-3 ihvertfall. Han var forelsket i meg allerede på ungdomskolen en periode og senere også på VGS. Det var det som utløste forelskelsen min også. Han har vært en del av mitt daglige liv i 5-6 år - først som vennen jeg var forelsket i og senere som kjæreste og samboer.

Det blir utrolig rart når han flytter og kontakten blir redusert blir SMS, Skype, telefonsamtaler i ny og ned og besøk ett par ganger i året.

Jeg går bare å gruer meg. Til han er ferdig med flyttelasset. Til han reiser for godt. Til han kommer videre og til han får nye kjærester. Jeg vil bare at han skal være min.

 

Inne i hodet mitt har jeg en drøm om at han skal innse at han elsker meg igjen etter å ha vært alene i noen mnd og summet seg litt. At han skal ringe meg og si at han vil prøve igjen. Men når jeg spør han virker han ganske sikker på at følelsene ikke vil komme tilbake noe mer. Han er ferdig med meg som kjæreste.

 

Det er rart at han ikke kysser meg, holder rundt meg, hjelper meg med middagen, ligger med meg, holder meg i hånda osv lengre. Det er rart å ikke våkne opp ved han om morgenen og mest av alt er det rart at han ikke sier at han elsker meg lengre. Og det er det som gjør mest vondt.

Alle sier at jeg tar tiden til hjelp, likevel har jeg skrekkeksempelet i hodet mitt som er min mor som brukte nesten 6 år på å komme over faren min.

Jeg var overbevist om at denne fyren var den rette. Han har gjort meg så godt i alle disse årene og gjort meg til det mennesket jeg er i dag.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare meg uten han. Han har vært så god mot meg i alle disse årene.

 

Jeg elsker han så høyt enda at det gjør vondt.

 

Skriver her for å få noen tanker ut av hodet, og for å høre historiene til andre som er evt har vært like miserable som det jeg har vært den siste uken...

Ikke for å få sympati, ikke for at jeg eller ekskjæresten min skal få hets.

Jeg vil høre hvordan andre kom/kommer seg igjennom det.

Livet suger skikkelig akkurat nå og jeg har mest lyst til å svelge hele pakka med sovetabletter som jeg fikk av legen min...

Det eneste som holder meg fra det, er tanken på at han fremdeles er glad i meg.

Kan det være så enkelt at du har bare sett "drømmemannen" i din fantasi, og så forsøkt å se det samme i en helt vanlig mann og dermed blitt blind for hvem han egentlig er, og gitt han umulige mål og leve opp til, siden målene ligger i dine drømmer og fantasier?

Endret 19. januar 2013 av Bruker-95147

[medlem-124997]

Liker ikke at han skal flytte så sykt langt. Det er stort sett han jeg har hengt med de siste 6 åra. Alle andre har flyttet videre for skole etc og nå drar han også. Da har jeg ingen igjen.

Jeg er utrolig redd for hvordan livet blir nå uten han. Jeg er livredd for å bli ensom og alene. Jeg vet at jeg kommer til å bli ensom og alene.

 

Føler at jeg blir tvunget inn i dette og at mitt livs viktigste person rives i fra meg slik at jeg står igjen alene. Det er egentlig den følelsen jeg sitter igjen med nå som jeg har akseptert at vi ikke skal være ett par lengre. Jeg tørr ikke dette. Jeg er ikke husredd men jeg vet at jeg kommer til å bli innmari ensom.

Jeg er en såpass rar og spesiell person med såpass rare hobbier at folk sjelden går inn for å bli kjent med meg. Og jeg har ikke lett for å bli kjent med andre heller.

Endret 19. januar 2013 av medlem-124997

[Gjest Bruker-95147]

Liker ikke at han skal flytte så sykt langt. Det er stort sett han jeg har hengt med de siste 6 åra. Alle andre har flyttet videre for skole etc og nå drar han også. Da har jeg ingen igjen.

Jeg er utrolig redd for hvordan livet blir nå uten han. Jeg er livredd for å bli ensom og alene. Jeg vet at jeg kommer til å bli ensom og alene.

 

Føler at jeg blir tvunget inn i dette og at mitt livs viktigste person rives i fra meg slik at jeg står igjen alene. Det er egentlig den følelsen jeg sitter igjen med nå som jeg har akseptert at vi ikke skal være ett par lengre. Jeg tørr ikke dette. Jeg er ikke husredd men jeg vet at jeg kommer til å bli innmari ensom.

Jeg er en såpass rar og spesiell person med såpass rare hobbier at folk sjelden går inn for å bli kjent med meg. Og jeg har ikke lett for å bli kjent med andre heller.

 

Det du gjør, slik jeg leser deg, er å bestille din egen tragedie - eller "selvoppfyllende profeti"

 

Prøv å kom deg ut av fantasiverdenen din, og sans det som skjer rundt deg, og forsøk å roe ned

 

[medlem-124997]

Kan det være så enkelt at du har bare sett "drømmemannen" i din fantasi, og så forsøkt å se det samme i en helt vanlig mann og dermed blitt blind for hvem han egentlig er, og gitt han umulige mål og leve opp til, siden målene ligger i dine drømmer og fantasier?

 

Når jeg ble sammen med han var han ingen drømmemann. Vi var to umodne attenåringer som ikke ante hva vi ville i livet. Det eneste vi visste var at vi hadde vært tiltrukket av hverandre lenge. For å være ærlig så jeg for meg at forholdet bare ville vare i noen mnd max. Jeg tenkte ikke på han som en jeg ville dele livet med i det hele tatt. Jeg visste bare at det føltes riktig der og da. Jeg tror det tok en stund før vi faktisk innså at vi elsket hverandre.

Vi ble regelrett voksne i lag. Vi støttet hverandre, var der for hverandre, gikk i alle voksenlivets feller sammen, lærte viktigheten av å prioritere pengene våre osv. Han har vært der for meg igjennom de mange oppturene og nedturene i sammenheng med faren min, og jeg var der for han når hans far brått ble alvorlig og langvarig syk. Jeg har ingen annen beskrivelse på han enn drømmemannen. Ingen andre har gjort meg så lykkelig, fått meg til å føle meg så elsket og så trygg. Han har støttet meg hver dag de siste årene som ingen andre har.

Han har hatt sine spøkelser, akkurat som meg og vi har alltid kommet igjennom det sammen.

[Gjest Bruker-95147]

Når jeg ble sammen med han var han ingen drømmemann. Vi var to umodne attenåringer som ikke ante hva vi ville i livet. Det eneste vi visste var at vi hadde vært tiltrukket av hverandre lenge. For å være ærlig så jeg for meg at forholdet bare ville vare i noen mnd max. Jeg tenkte ikke på han som en jeg ville dele livet med i det hele tatt. Jeg visste bare at det føltes riktig der og da. Jeg tror det tok en stund før vi faktisk innså at vi elsket hverandre.

Vi ble regelrett voksne i lag. Vi støttet hverandre, var der for hverandre, gikk i alle voksenlivets feller sammen, lærte viktigheten av å prioritere pengene våre osv. Han har vært der for meg igjennom de mange oppturene og nedturene i sammenheng med faren min, og jeg var der for han når hans far brått ble alvorlig og langvarig syk. Jeg har ingen annen beskrivelse på han enn drømmemannen. Ingen andre har gjort meg så lykkelig, fått meg til å føle meg så elsket og så trygg. Han har støttet meg hver dag de siste årene som ingen andre har.

Han har hatt sine spøkelser, akkurat som meg og vi har alltid kommet igjennom det sammen.

 

Men nå er det over - skjønner du at det er over, og skjønner du at uansett hvor vondt det føles nå, og uansett hva fremtiden bringer, så er realitetene slik at nå er det som var, over ...?!

 

Du må slutte å henge fast i det som engang var - det skjedde blir ikke uskjedd, selv om du gjentar det til det kjedsommlige

 

Først når du aksepterer at det som var, også bare er endel av fortiden, og at det som teller er nu og fremover, kommer du ikke av flekken

 

[johanf]

Det er lett å sitte her og fortelle noen hvordan de skal leve livet. Det er lett å på avstand kunne si at det er nå du må forstå at sånn er det bare. Det er lett å sitte ved et tastatur og gi råd til noen man ikke kjenner, ikke kan kjenne de samme følelsene som og egentlig ikke har forutsetninger ti lå forstå, at det er fremtiden som teller og at hele verden egentlig ligger for dine føtter.

 

Men det er ikke så lett.

 

Det er ikke så lett å være mottaker av disse rådene. Det er ikke lett å se lyset i enden av tunellen. Det er ikke så lett å se fremover. Det er ikke så lett å dempe smerten, gjemme følelsene, tenke positive tanker, se fremover, holde hodet hevet, smile til verden, ha tro og håp, kjempe seg opp og ut av mørkeret.

 

...når man plutselig oppdager at alt man egentlig ønsket, var der rett ved siden av deg. Når man plutselig får luften slått ut av seg. Når man plutselig oppdager at det man hadde var akkurat det man ville ha, og nå er det borte.

 

Det gjør vondt. Det stikker. Man får ikke puste. Vil ingenting, orker ingenting. Alt er bare dritt.

 

Akkurat nå. Dritt.

[Gjest Bruker-95147]

Det er lett å sitte her og fortelle noen hvordan de skal leve livet. Det er lett å på avstand kunne si at det er nå du må forstå at sånn er det bare. Det er lett å sitte ved et tastatur og gi råd til noen man ikke kjenner, ikke kan kjenne de samme følelsene som og egentlig ikke har forutsetninger ti lå forstå, at det er fremtiden som teller og at hele verden egentlig ligger for dine føtter.

 

Men det er ikke så lett.

 

 

 

Og det blir ikke lettere ved å sutre, og kose seg med misnøyen. Og det er heller ikke særlig til hjelp å tilrettelegge for enda mer sutring, slik du holder på med nå.

 

[johanf]

Jeg tror ikke hun sitter og sutrer. Jeg tror hun er veldig oppegående og egentlig bare trengte å få ut litt frustrasjon og depresjon, samtidig (som hun sa) at hun fikk litt tilbakemeldinger på hva andre har gjort og hvordan de taklet et sårt brudd.

 

Jeg er egentlig enig i det du sier, PencilCase, jeg ville bare ytre at det er jammen meg ikke like lett å følge de rådene alltid. Vi takler alle våre følelsesmessige brudd på forskjellig måte og selv om vi vet at det beste er å "move on" er det ikke only only alltid.

[medlem-124997]

Det er lett å sitte her og fortelle noen hvordan de skal leve livet. Det er lett å på avstand kunne si at det er nå du må forstå at sånn er det bare. Det er lett å sitte ved et tastatur og gi råd til noen man ikke kjenner, ikke kan kjenne de samme følelsene som og egentlig ikke har forutsetninger ti lå forstå, at det er fremtiden som teller og at hele verden egentlig ligger for dine føtter.

 

Men det er ikke så lett.

 

Det er ikke så lett å være mottaker av disse rådene. Det er ikke lett å se lyset i enden av tunellen. Det er ikke så lett å se fremover. Det er ikke så lett å dempe smerten, gjemme følelsene, tenke positive tanker, se fremover, holde hodet hevet, smile til verden, ha tro og håp, kjempe seg opp og ut av mørkeret.

 

...når man plutselig oppdager at alt man egentlig ønsket, var der rett ved siden av deg. Når man plutselig får luften slått ut av seg. Når man plutselig oppdager at det man hadde var akkurat det man ville ha, og nå er det borte.

 

Det gjør vondt. Det stikker. Man får ikke puste. Vil ingenting, orker ingenting. Alt er bare dritt.

 

Akkurat nå. Dritt.

Jeg tror ikke hun sitter og sutrer. Jeg tror hun er veldig oppegående og egentlig bare trengte å få ut litt frustrasjon og depresjon, samtidig (som hun sa) at hun fikk litt tilbakemeldinger på hva andre har gjort og hvordan de taklet et sårt brudd.

 

det er jammen meg ikke like lett å følge de rådene alltid. Vi takler alle våre følelsesmessige brudd på forskjellig måte og selv om vi vet at det beste er å "move on" er det ikke only only alltid.

 

Takk.