Følelsemessig avstumpet

[IntelAmdAti]

Dette vet jeg ikke er normalt, det jeg lurer på er om det er andre som er i lignende situasjon.

 

Kort sagt så føler jeg knapt noe som helst lenger, jeg flyttet bort fra familie og følte ikke mer enn at det var behagelig å slippe mas. Gjorde det slutt med kjæresten etter et år sammen og følte egentlig bare det samme, godt å slippe å ha en som krever tid på facebook og chat.

Kontrakten arbeidsgiver har med kunden løper ut om to måneder og jeg bryr meg egentlig ikke om det heller, det er kanskje mest fordi jeg ikke mangler penger.

 

Sint kan jeg ikke huske sist gang jeg ble, det er årevis siden. Provosert kan jeg heller ikke bli. Jeg bryr meg ikke om hva andre syntes. Dette er ikke en bra ting for jeg bryr meg heller ikke om hva venner syntes og det gjør at jeg nesten aldri tar kontakt med noen for å prate/chatte med dem. Jeg er likegyldig til alt egentlig. Sjefen min foreslo at jeg skulle delta i norske talenter, delvis på spøk. Det var gøy å være på TV men jeg gav helt blaffen i utfallet.

 

Det er mye som er viktig for meg, og jeg har samvittighet. Jeg kan bli trist når noen jeg er glad i er triste, det smitter med en gang. Men utover det så er det ingenting jeg bryr meg om.

På den ene siden er jeg veldig fornøyd med livet, med meg selv og vennene mine, på den andre siden føler jeg meg ødelagt og tømt for følelser.

 

Dette får meg sikkert til å hørtes ut som et egoistisk monster, men egentlig er det motsatt. Siden jeg selv har det bra uansett hva, og fordi jeg ikke liker å høre andre klage så går jeg over stokk og stein for å hjelpe andre med egentlig alt mulig, om det går utover meg er ikke så viktig. Moren til eksen kalte meg nettopp svigersmors drøm. En jeg bodde med i et helt år sa at jeg var helt utrolig, at jeg bare tenkte på andre og aldri meg selv. Noen helgen er jeg ikke, men jeg mener jeg er flink til å slå to fluer i en smekk og gjøre det jeg vil samtidig som at det hjelper noe andre.

 

 

Kom til å tenke på dette nå.. Når jeg satt og hadde alvorsprat med eksen følte jeg ingenting annet enn litt synd på henne, men bena skalv. Er som jeg har et filter som stenger ute visse følelser. Jeg har lenge vært styrt av det jeg mener er fornuften og ikke følelser, slik at jeg sjelden gjør eller sier ting jeg angrer på. Men dette begynner å bli litt ekstremt.

Jeg føler meg seriøst som dexter fra tv-serien, bare uten de voldelige tendensene.

 

Noen andre som er i samme sko? Er dette en lidelse? Får man behandling? Medikamenter eller piller er uaktuelt forresten, det vil jeg ikke bli avhengig av.

Endret 14. januar 2013 av Pycnopodia

[vidor]

Nå skal jeg være forsiktig å diagnostisere deg over nett, men du kan få noe umiddelbare tolkninger og kanskje lese om flat affekt (følesesmessig avstumpning) her;

http://en.wikipedia.org/wiki/Blunted_affect

 

Som du ser er det en del forskjellige årsaker til at dette kan skje over tid.

 

Sånn du presenterer det deg selv tror jeg nok du har koblet vekk følesene dine som en forsvarsmekanisme, for det du trekkes mot i form av Dexter er projeksjon av utlevd aggresjon, noe du kanskje føler du ubevisst har lyst til selv som en hevnreaksjon, men finner utålelig i deg selv p.g.a av tilpassning du har hatt til å overleve før i lys av hvem du mener du er. Din overlevelsesstrategi er kanskje myntet på å være for snill for å bli godtatt, og dette er sannsynligvis en kompensasjonsmekanisme for måten andre har reagert på deg på før, eller noe du har lært deg fra tidlige relasjoner og rollemodeller som f.eks foreldrene dine. Det virker som du har en del masokistiske trekk i forhold til de tilbakemeldingene du får om deg selv. Jo flere som kommuniserer dette tilbake til deg jo mer sannsynlig er det, men det finnes også utnyttende mennesker som ikke gjør dette fordi de mener de er berettighet dine tjenester p.g.a den sykelige mentale modellen de har av andre som objekter.

 

Du sier du har få følelser, men du blir påvirket av andres tristhet, noe jeg tror minner deg om din egen som du normalt kanskje ikke tillater deg å føle ?

 

Kroppsspråket avslører de sanne følelsene, og dette er mye vanskeliger å skjule enn godt innarbeidede mentale benektelser basert på trossystemet vi har om oss selv fordi det kommer fra deler av hjernen som er eldre enn vår relativt nye evolusjonære kognitive kapasitet. Rundt 80% av kommunikasjonen er ikkeverbal, og er det konflikt mellom det som sies og det kroppen viser så stemmer det kroppen viser. F.eks om du sier ja til noe, men egentlig ser bort fra personen, kanskje krysser armene dine og rister på hodet, så sier hodet ja mens kroppen kommuniserer nei. Når du alltid sier ja til andre sier du også nei til deg selv. Her er det viktig med en balansegang. Det du egentlig gjør er å lære folk opp i at du alltid stiller opp, og når du ikke setter grenser for deg selv kan dette gå langt. Det kan være tøft å si nei fordi andre spiller på din samvittighet. Enkelte mennesketyper hjelper deg kanskje en gang som "agn" og så bruker de det for å fortelle deg hvor dårlig gjort det er om du ikke hjelper dem, noe som trener deg i å være dørmatte. Jeg kjenner igjen slikt med en gang nå og holder meg langt unna slike personer selv om de kan opptre truende om de ikke får viljen sin.

 

Tror nok du kunne fått god hjelp av en psykolog til å finne ut av dette og gjøre endringer til det bedre.

Følelsene er en viktig del av livet, og prisen for å undertrykke dem er ofte likegyldighet som du er inne på. Tror nok det er en god del innestengt sinne i deg som er en av hovedårsakene her.

 

Du kunne vel med fordel bli mer selvhevdene og bedre ta vare på behovene dine og bli flinkere med å sette grenser for deg selv og komme i kontakt med verdien i deg selv. Tenk deg om hvordan de forskjellige personene du har med å gjøre får deg til å føle. Er det personer som du kanskje føler deg utnyttet av og som gir deg lite tilbake ? Har du bruk for dem i livet ditt ?

[festen]

Jeg syns jeg har observert sånne trekk i andre som jeg tror er indirekte relatert til overdreven bruk av data. Jeg tror kanskje det er noe sånn som at hjernen får belønning fra datamaskinen på en måte og bare den. Da tror jeg det å sette seg selv i en situasjon der det er vanskelig å dyrke avhengigheten er en bra løsning.

[IntelAmdAti]

Nå skal jeg være forsiktig å diagnostisere deg over nett, men du kan få noe umiddelbare tolkninger og kanskje lese om flat affekt (følesesmessig avstumpning) her;

http://en.wikipedia..../Blunted_affect

 

Som du ser er det en del forskjellige årsaker til at dette kan skje over tid.

 

Sånn du presenterer det deg selv tror jeg nok du har koblet vekk følesene dine som en forsvarsmekanisme, for det du trekkes mot i form av Dexter er projeksjon av utlevd aggresjon, noe du kanskje føler du ubevisst har lyst til selv som en hevnreaksjon, men finner utålelig i deg selv p.g.a av tilpassning du har hatt til å overleve før i lys av hvem du mener du er. Din overlevelsesstrategi er kanskje myntet på å være for snill for å bli godtatt, og dette er sannsynligvis en kompensasjonsmekanisme for måten andre har reagert på deg på før, eller noe du har lært deg fra tidlige relasjoner og rollemodeller som f.eks foreldrene dine. Det virker som du har en del masokistiske trekk i forhold til de tilbakemeldingene du får om deg selv. Jo flere som kommuniserer dette tilbake til deg jo mer sannsynlig er det, men det finnes også utnyttende mennesker som ikke gjør dette fordi de mener de er berettighet dine tjenester p.g.a den sykelige mentale modellen de har av andre som objekter.

 

Du sier du har få følelser, men du blir påvirket av andres tristhet, noe jeg tror minner deg om din egen som du normalt kanskje ikke tillater deg å føle ?

 

Kroppsspråket avslører de sanne følelsene, og dette er mye vanskeliger å skjule enn godt innarbeidede mentale benektelser basert på trossystemet vi har om oss selv fordi det kommer fra deler av hjernen som er eldre enn vår relativt nye evolusjonære kognitive kapasitet. Rundt 80% av kommunikasjonen er ikkeverbal, og er det konflikt mellom det som sies og det kroppen viser så stemmer det kroppen viser. F.eks om du sier ja til noe, men egentlig ser bort fra personen, kanskje krysser armene dine og rister på hodet, så sier hodet ja mens kroppen kommuniserer nei. Når du alltid sier ja til andre sier du også nei til deg selv. Her er det viktig med en balansegang. Det du egentlig gjør er å lære folk opp i at du alltid stiller opp, og når du ikke setter grenser for deg selv kan dette gå langt. Det kan være tøft å si nei fordi andre spiller på din samvittighet. Enkelte mennesketyper hjelper deg kanskje en gang som "agn" og så bruker de det for å fortelle deg hvor dårlig gjort det er om du ikke hjelper dem, noe som trener deg i å være dørmatte. Jeg kjenner igjen slikt med en gang nå og holder meg langt unna slike personer selv om de kan opptre truende om de ikke får viljen sin.

 

Tror nok du kunne fått god hjelp av en psykolog til å finne ut av dette og gjøre endringer til det bedre.

Følelsene er en viktig del av livet, og prisen for å undertrykke dem er ofte likegyldighet som du er inne på. Tror nok det er en god del innestengt sinne i deg som er en av hovedårsakene her.

 

Du kunne vel med fordel bli mer selvhevdene og bedre ta vare på behovene dine og bli flinkere med å sette grenser for deg selv og komme i kontakt med verdien i deg selv. Tenk deg om hvordan de forskjellige personene du har med å gjøre får deg til å føle. Er det personer som du kanskje føler deg utnyttet av og som gir deg lite tilbake ? Har du bruk for dem i livet ditt ?

 

Hei og takk for innlegget!

 

Jeg har vært en dørmatte på jobben over lang tid, helt til en sjef kommanderte meg på jobb med hard stemme. Da gjorde jeg helomvending og mistet all "frykt" og "respekt" for sjefen. Jeg jobber for han hvis vilkårene hans er gode nok, hvis ikke så får han finne seg noen andre som godtar hans behandling og gjøremåte. Han har ikke plaget meg siden og har gitt meg penger jeg ikke har krav på, som betaling for mindre utgifter jeg ikke har hatt kvitteringer til.

 

Så har jeg vært en dørmatte i forholdet, greit nok hun jeg slo opp med var borderline og det ble et helvete hvis hun noen gang ikke fikk viljen sin, men jeg er litt sein med å gi opp, kaste inn håndkleet og reagere. Tok litt tid før jeg skjønte at en tilstand ikke var midlertidig men permanent. Jeg er en veldig tålmodig mann, og veldig snill - dette er det ingenting galt med. Men når man blir blind og ikke stiller krav tilbake, da er man blitt dørmatte. Jeg skulle ikke bare dumpet henne tidligere jeg skulle aldri blitt sammen med henne. Lesson learned. Men det er noen gode minner, har aldri sett noen stråle så mye som hun har gjort når hun var "up". Fantastisk, men når du vet at nedturen ligger rundt hjørnet så..

 

Men mitt neste forhold blir det som med jobben. Jeg har krav og hvis disse kravene ikke imøtekommes så er det ikke mitt problem, det er bare å gå ut døren og finne noen som imøtekommer mine krav. For jeg krever ingenting urimelig. Jeg finner ikke en kjæreste like lett som jeg finner ny jobb, men jeg er heller singel og på leting etter den rette enn i forhold med en som ikke er den rette.

 

Føler innlegget ditt treffer spikeren ganske ca på hodet, men at jeg egentlig hadde tatt lærdommen før jeg startet denne tråden, enda det fremdeles er mange år for sent.

 

Det jeg syntes passer minst er at følelsene forsvinner på grunn av undertrykt sinne, jeg ser jo at det kan virke sannsynlig utifra det jeg forklarer, men samtidig så passer det dårlig med mine erfaringer.

 

Jeg prøver å gjøre det beste utav situasjoner, og vanligvis ser jeg ikke på det som fordelaktig eller gunstig å bli sint, rasende eller frustrert. Jeg ser på det som en ekstra belastning, og tenker også at kroppen ikke har godt av det. Etter 6-7 år i arbeidslivet har jeg enda tilgode å være syk en eneste dag fra jobben, jeg holder meg frisk. Tenker da at et eller annet må jeg gjøre riktig, og kostholdet er det ikke (cola + fast food).

 

Dette du nevner med agn kjenner jeg til, og det henger sammen med mine relativt nye krav til arbeidsplass og eventuell kjæreste. Jeg får sette krav til flere ting, tenker jeg.

Jeg vil ikke skrive noe nedsettende om eksen min, men foruten meg og noen venner av meg kom det to personer fra hennes omgangskrets til 18års-dagen hennes og en av dem var eksen hennes. Jeg forstår hvorfor folk ikke engang tok seg bryet med å svare henne på meldinger, og det plager samvittigheten min at hun skal ha det så vanskelig som hun har det. Hun trenger meg faktisk. Men det er ikke noe ved henne jeg savner, eller komme til å savne. Og det er hun som har gravd og fortsetter å grave sitt dype hull, jeg har gjort alt jeg kan og har strekt meg mer enn ethvert rasjonelt menneske ville gjort.

Kjærlighet gjør blind sies det, og nå vet jeg akkurat hvor blind.

 

festen, Det kan godt tenkes at det er en korrelasjon. Husk at de som har det tøft og sliter gjerne flykter fra virkeligheten med nettopp data, internett eller rus.

Endret 15. januar 2013 av Pycnopodia

[festen]

Jeg tror du var sammen med denne dama di altfor lenge. Kom deg vekk og opplev noe.

[IntelAmdAti]

Jeg tror du var sammen med denne dama di altfor lenge. Kom deg vekk og opplev noe.

 

Et år circa, og det er ca et år for lenge, ingen tvil om det. Men dette er ikke noe som har oppstått nå, det har vært slik lenge, også i de siste forholdene jeg hadde før hun siste.

Jeg har prøvd å unngå å såre eksen min, men hun tar det tungt, hun er borte fra skolen og det virker som at det sårer henne at jeg ikke er trist. Hele tiden har hun bestemt og fått viljen sin og da går det rett i dass for henne, det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Det er synd og det er leit, men noen folk er selv-destruktive og ikke mottakelig for hjelp.

[festen]

http://www.mcmanweb.com/dopamine.html

 

Du kan se om du får noe ut av denne. Tror du har symptomer på lite dopamin.

[aagmed]

Jeg har ingen tro på denne Freudianske tankegangen med masse undertrykte følelser som må få komme til overflaten, det er mer eller mindre avskrevet innenfor moderne klinisk psykologi.

 

Jeg syns du høres veldig ut som meg (med unntak av dette at du sier om at du lett blir trist på andres vegne). Jeg flytter hjemmefra tidlig og har aldri savnet dem på tross av at vi bare snakker noen få ganger i måneden (og jeg hadde en bra oppvekst). Jeg ser bare på meg selv som et særdeles rasjonelt (lite emosjonelt) kontrollert menneske. Jeg klarer feks ikke å forstå meg på mennesker som sier "jeg vet at det egentlig ikke var min feil, men jeg klarer ikke og ikke klandre meg selv". Det finnes tusenvis av eksempler på lignende utsagn, der folk sier de vet bedre, men rett og slett ikke klarer å ha kognitiv kontroll over en irrasjonell følelse. Jeg har også erfart at vanlig klientsentrert humanistisk terapi (som henger mye igjen i moderne terapautiske retninger) ikke fungerer på meg. Det er basert på en slik grunnlegende tankegang om at det hjelper å snakke om ting, - at kun ved å dele en opplevelse så skal man føle seg bedre. Jeg finner det hele meningsløst. Det gjør meg ingenting og snakke om slike ting, men det gir meg ingenting verken positivt eller negativt.

 

Du kan eventuelt se om du identifiserer deg med noen av de diagnosekriteriene for Aspergers syndrom. Jeg er diagnostisert med det i voksen alder, men det er ikke nødvendigvis direkte relevant. Innenfor spekteret har man både flere mennesker med unormalt lite emosjoner og flere med unormalt sterke (men også de som er helt gjennomsnittlige på dette området).

[IntelAmdAti]

Festen, Dopaminmangel? Kanskje.. Jeg ser det er linket til depresjon noe jeg ikke føler passer. Jeg ler mye og jeg kan ramse opp og ned med ting jeg er glad og fornøyd med, jeg står fast om jeg skal peke på ting jeg er misfornøyd med. Det er jo alltids noe men jeg må tenke meg om for å komme på noe.

 

aagmed, Tror det er noe der det ligger.. På et eller annet tidspunkt begynte jeg å tenke at fornuft var det som skilte mennesker fra aper, og jeg så hvordan sinte mennesker sa og gjorde dumme ting. Dumme ting som i at de senere angret og beklaget det. Folk flest har ikke behov for å bli sint i dagliglivet tenkte jeg, og det er enklere å løse problemer på en rolig og ordnet måte enn i et raserianfall.

Jeg liker å gjøre det beste utav situasjoner, og det å bli sur gjør ofte vondt verre, av og til er det gunstig men langtifra alltid.

Jeg handler utifra det jeg tenker er lurt, jeg ser ikke på det som en styrke men mer som en akilleshæl. For å iverksette noe og komme i gang med ting hjelper det veldig å ha en sterk følelse for det.

 

Jeg tok faktisk en online test for aspergers, følte noe stemte mens mye stemte ikke - mest spørsmålene rundt det sosiale. Fikk en score som var innenfor gjennomsnittet i befolkningen men helt på grensen (21) mens en score på 32+ innebærte aspergers syndrom. Kan godt være den testen ikke var helt vitenskapelig eller nøyaktig, men den virket seriøs og det var ganske mange spørsmål.

 

Når jeg sammenlignet meg med dexter så er det ikke at jeg har lyst å skade noen, men at han som følelseløs må "fake" følelser for å passe inn sosialt, noe jeg gjerne gjør også. Later som at jeg bryr meg om ting. Det er uærlig av meg, men det er for å vise at jeg bryr meg.

[Akse]

Er ganske lik deg på mange områder tror jeg. Bryr meg veldig lite om utfallene av ting jeg gjør, tar sjelden kontakt med kjentfolk fordi jeg egentlig ikke bryr meg om hvordan det går med dem, allikevel har jeg ingen problemer med å komme i kontakt med nye mennesker og blir generelt godt likt.

[Danek]

Er ganske lik deg på mange områder tror jeg. Bryr meg veldig lite om utfallene av ting jeg gjør, tar sjelden kontakt med kjentfolk fordi jeg egentlig ikke bryr meg om hvordan det går med dem, allikevel har jeg ingen problemer med å komme i kontakt med nye mennesker og blir generelt godt likt.

 

Veldig bra sagt og det er på mange måter slik jeg også føler det. Untatt den delen med å komme i kontakt med nye mennesker, da.

 

Etter man har blitt skuffet av livet ett par ganger, mister man på en måte litt troen. Ting er ikke så viktig lengre og man begynner å gi litt faen i hva som skjer.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg tror du har vært flink til å bygge deg en mur ... Og, det du opplever nå er indikasjon er på hva som skjer når man begynner å tenke på hva man mister ved å være så beskyttet.

 

[IntelAmdAti]

Jeg tror du har vært flink til å bygge deg en mur ... Og, det du opplever nå er indikasjon er på hva som skjer når man begynner å tenke på hva man mister ved å være så beskyttet.

 

 

"Jeg har nå så mange dårlige erfaringer med mennesker at jeg vil ha dem på armlengdes avstand.”

 

Det har jeg faktisk, det jeg har lært er at minst en av disse utsagnene er korrekte:

 

1. Ingen mennesker kan stoles på

2. Jeg klarer ikke å skille de ærlige fra de uærlige

 

Jeg går ikke fra drinken min i en bar, men hvis det er venner der jeg stoler på så tar jeg sjansen på at de ikke putter noe i den.

 

Jeg aner ikke om jeg kan stole på andre, blir aldri 100% sikker, men noen mennesker er verdt å ta den sjansen for, og stort sett går det bra

[Gjest Bruker-95147]

Jeg aner ikke om jeg kan stole på andre, blir aldri 100% sikker, men noen mennesker er verdt å ta den sjansen for, og stort sett går det bra

 

Og hvis du lar hele muren din fare, så er det ingen der ute som er farlige - det handler om deg selv og hva du tror og tenker, og ikke minst; fantaserer ...

 

Klart at av 100 stk du møter, kan det være èn som har sine byrder å bære, og det liker h*n å vise alle oss andre, men det fjerner, eller pulveriserer ikke de 99 andre som var enten en fornøyelse å treffe, eller helt passende nøytrale

 

sjekket du linken?

 

Endret 15. januar 2013 av Bruker-95147

[festen]

Jeg tror at hjernen trenger en rett balanse av dopamin for at systemet for belønning i hjernen skal fungere optimalt. Hvis en får en unormalt høy mengde dopamin hvis en drikker alkohol, (eufori) tror jeg en sannsynligvis vil gå med lite dopamin til vanlig. Hvis reaksjonen på alkohol er mer normal tror jeg en vil ha mer dopamin til vanlig. Og at systemet for belønning da vil fungere bedre.

[Danek]

Jeg tror du har vært flink til å bygge deg en mur ... Og, det du opplever nå er indikasjon er på hva som skjer når man begynner å tenke på hva man mister ved å være så beskyttet.

 

 

Jeg lurer på om vi er på litt samme side av denne tiltenkte muren, for slik jeg ser det, er det en nødvendighet å bygge et slags emosjonelt skjold for å skjerme mot all elendigheten som skjer i utverdenen. Det er vanskelig, altså på ett personlig nivå, å beardbeide ett 20-talls døde i en bilbombe i beirut. Jeg mener, hvordan ser DU det for deg? Ikke var du der, ikke opplevde du det, det var kun noe som dukket opp på nyhetene under kveldsmaten.

 

På samme måte er det.... Det som hindrer oss. For hvis man opplever noe sånt (tenk utøya), altså å være der når det skjer.. Hvordan henter man seg inn igjen fra noe sånt? Det er greit nok å se det på TV og nyheter, men å virkelig føle døden på kroppen. Det gjør noe helt spesielt med oss, og man ser verden fra en helt annen side enn den gang man satt så nonchalant og så på nyhetene...

[Gjest Bruker-95147]

Jeg lurer på om vi er på litt samme side av denne tiltenkte muren, for slik jeg ser det, er det en nødvendighet å bygge et slags emosjonelt skjold for å skjerme mot all elendigheten som skjer i utverdenen. Det er vanskelig, altså på ett personlig nivå, å beardbeide ett 20-talls døde i en bilbombe i beirut. Jeg mener, hvordan ser DU det for deg? Ikke var du der, ikke opplevde du det, det var kun noe som dukket opp på nyhetene under kveldsmaten.

 

På samme måte er det.... Det som hindrer oss. For hvis man opplever noe sånt (tenk utøya), altså å være der når det skjer.. Hvordan henter man seg inn igjen fra noe sånt? Det er greit nok å se det på TV og nyheter, men å virkelig føle døden på kroppen. Det gjør noe helt spesielt med oss, og man ser verden fra en helt annen side enn den gang man satt så nonchalant og så på nyhetene...

 

Jeg for min del har lært meg til å akseptere tingenes tilstand, og at ting bare elsker å skje - så jeg lar fare det jeg ikke får gjort noe med. Jeg kopierte like godt med hele teksten i linken - synes den er meget god

 

Murene mellom oss

I gamle dager behøvde de tilhugne, firkantede steiner til minst to ting: Til borgbygging. Og til brobygging. Samme slags stein kunne brukes til begge formål. Noen ble sendt til krigstjeneste, de ble murt oppå hverandre, dannet festningsverk og borgfasader. Andre ble lagt ned etter hverandre, til veier og broer, så mennesker kunne nå frem til hverandre på dem.

Ord er slike byggesteiner. De kan nyttes til borgbygging eller brobygging. Med skarp tunge kan jeg markere mine landemerker og holde fremmede utenfor. Men ordene kan også bære forståelse og varme til frosne fremmede.

”Det er en mur mellom oss.” Den setningen dukker jevnlig opp. ”Det er en mur mellom oss. En tykk mur. Ord når ikke gjennom. Min kone forstår meg ikke. Min mann er døv og blind.”

Familieterapeuten David Kvebæk har gjort en verdifull iakttakelse når han poengterer dette:

”Det finnes aldri én mur mellom mennesker. Det er alltid to.”

Problemet er at din egen mur er transparent, den er gjennomsiktig. Du ser ofte ikke din egen mur. Du ser gjennom den og dine øyne støter på motpartens festningsverk. Det er sannsynlig at det finnes to murer i en stillingskrig, for jeg har aldri hørt om noen som kriger med hverandre fra samme festning.

Før man går til saken er dette av betydning: Er du villig til å få hjelp til å få avslørt ditt forsvar? Er du villig til å prøve å forstå hvordan andre mennesker kan oppfatte deg, ja, må oppfatte deg? Og enda en ting til: Er du villig til å få hjelp til å se hva ditt forsvarsverk skjuler?

Det er jo ikke bygd for moro skyld.

Ting du ikke tør ta i. Uhåndterlige følelser som har røtter dypt i din egen jord.

Murer skjuler alltid ulike former for sårbarhet. Muren skal gjøre meg usårbar. Og det gjør de. For så vidt lykkes jeg godt i all min murbygging. Men i tillegg til å gjøre meg usårbar, så gjør muren meg isolert, ensom, taus, selvopptatt, selvmedlidende og skuffet.

Det finnes aldri én mur mellom mennesker, det finnes to.

Den muren det er lettest for meg å gjøre noe med er min egen mur. Den kan jeg senke, den kan jeg åpne, den kan jeg fjerne. Så lenge min egen mur forblir transparent, vil all min aggresjon rettes mot motpartens mur. Den kan jeg ikke åpne, den kan jeg ikke fjerne. Jeg kan bare speide mot den, engstes, skyte, dundre løs!

Men våre murer er blant våre beste arbeider, de står der såret og værbitt, de holder mot angrep fra utsiden.

Jeg skal begynne å rive min egen mur. Jeg vil da bli mer synlig og mer sårbar.

Likevel vil jeg gjøre det. For det er bare dømte mennesker som lever bak murer. Og de har rett til å sone og så bli fri igjen. Deres opphold bak murene har en tidsramme, friheten venter. Men murene vi selv bygger og forskanser oss bak, kan komme til å stå der hele livet. Den som har bygd en mur, behøver hjelp. For det er lettere å bygge en mur enn å rive den.

Før du bygger en mur

Alle mennesker får én dag en lys idé:

”Jeg bygger en mur! Nå er jeg inderlig lei av å bli såret av andre mennesker, så: Jeg bygger en mur! Nå vil jeg ikke være sårbar lenger, så: Jeg bygger en mur! Nå kan de ha det så godt, uten meg. Jeg bygger imidlertid muren usynlig. Så de vil ikke merke den med en gang. Men de vil komme til å merke den etter hvert, det er sikkert. Jeg vil heretter si mindre! Jeg vil slutte å være spontan, det har jo aldri lønt seg likevel. Jeg vil la dem gjette hva jeg føler og mener i stedet for å si det. Jeg vil være korrekt og høflig, men ikke lenger så vennelig og imøtekommende. Jeg vil reservere meg litt, en smule bare, men hele tiden!

Heretter vil jeg være i fred på min egen eiendom. Jeg vil trekke meg tilbake i perioder.

Og jeg vil fortrinnsvis møte mennesker på utsiden av mitt gjerde. Hvordan jeg har det hos meg selv, behøver ingen vite noe om. Jeg har nå så mange dårlige erfaringer med mennesker at jeg vil ha dem på armlengdes avstand.”

Det finnes knapt noen som ikke én gang eller flere fått nettopp denne lysende idéen!

Og mange har fulgt den som tenkt så gjort.

Det er tryggere bak en mur, uten tvil. Mennesker som bygger murer har rett: Endelig kan de slappe av, føle seg trygge, være i fred. Murer kan bygges med taushet eller med ord. Mye taushet og tomme ord blir til sammen en tykk mur.

Det er ytterst behagelig fra dag til dag å kunne ferdes på forsiden eller baksiden av en tykk mur, alt etter øyeblikkets behov. Men fra år til år er det smertefullt.

 

Før du bygger en mur:

Tenk over hva du murer ute og hva du murer inne ...

Murbyggere har rett i det meste: Mennesker har vært simple mot dem. De har ikke fått den respons, oppmerksomhet og kjærlighet som de fortjener.

Mange forhold til andre mennesker har hatt for store utgiftsposter i forhold til inntektene. Slekt kan være et drass! Og mennesker har skuffet meg, igjen og igjen og igjen.

Murbyggere er ikke dumme mennesker, deres regnskaper er korrekte, deres konklusjoner er logiske. Men en ting er ikke logisk: Livet. En ting er ikke beregnelig: Livet. En ting lar seg aldri mure inne: Livet. Bak murer er du trygg og usårbar, men knapt levende. Den som vil elske og elskes må droppe tanken på trygghet.

Livet tilbyr oss ikke et sikkerhetsnett under enhver dag som kommer. Og du berger ikke livet ved å unngå det.

Før du bygger en mur, så tenk over dette:

Hva murer jeg inne og hva murer jeg ute?

[IntelAmdAti]

Og hvis du lar hele muren din fare, så er det ingen der ute som er farlige - det handler om deg selv og hva du tror og tenker, og ikke minst; fantaserer ...

 

Klart at av 100 stk du møter, kan det være èn som har sine byrder å bære, og det liker h*n å vise alle oss andre, men det fjerner, eller pulveriserer ikke de 99 andre som var enten en fornøyelse å treffe, eller helt passende nøytrale

 

sjekket du linken?

 

 

Så det du mener er at muren er en mangel på tillit til andre? At man bytter ut imøtekommenhet med skepsis og forsiktighet?

 

Det beste i livet mitt har hendt når jeg har tenkt "gir blaffen i konsekvensene" og bare gjort noe, latt "muren" falle som beveget meg ut i ukjent territorium.

 

Samtidig - hvor mye dritt kan muren ha skånt meg for? Det må veies opp mot hverandre

[Gjest Bruker-95147]

Så det du mener er at muren er en mangel på tillit til andre? At man bytter ut imøtekommenhet med skepsis og forsiktighet?

 

 

 

Umulig for meg å svare på hva som er årsaken til muren, men jeg vet at hvis man søker å kontrollere alt rundt sin egen eksistens, vil mye av energien gå til pass og stell av muren, og da kan mye annet viktig gå en hus forbi.

[festen]

Jeg har positive erfaringer med johannesurt. Det er litt uklart for meg akkurat hvordan den virker, men den har en beroligende effekt. Den senker hvilepulsen min ganske dramatisk. Ofte kan jeg ha hvilepuls mellom 80-100, men med johannesurt kan det ligge under 60.

http://www.beforeyoutakethatpill.com/topics/depression/St-Johns-wort-for-the-treatment-of-depression