Andre verdenskrig i Norge.

[WeirdFace]

Den offisielle historien om andre verdenskrig i Norge handler om en fredselskende liten nasjon som ble tatt fullstendig på sengen av et helt uprovosert angrep fra Nazi-Tyskland. Kongefamilien og regjeringen klarte med fienden like bak å unnslippe til England, og derfra inspirerte de sitt folk til krig mot okkupasjonsmakten. Til tross for en meget aktiv og heroisk motstand blant befolkningen forble landet vårt okkupert av en overlegen militærmakt i fem lange år. Gode nordmenn kjempet tappert for sitt fedreland, mens et lite mindretall med Vidkun Quisling i spissen svek sitt land. Da Norge vant krigen ble alle landssvikerne konfrontert med sine forbrytelser og fikk sin rettferdige straff. Denne historien om andre verdenskrig er en del av våre kollektive norske bevissthet og identitet. Et overveldende flertall av det norske folk har likt syn på hvordan den andre verdenskrig foregikk. Ondskapen fra nazistene er innprentet fra barnsben av.

 

Det er fremdeles et stort hull mellom den nasjonalromantiske forestillingen nordmenn flest forbinder med andre verdenskrig, og det som egentlig skjedde. Mye skjedde blant gode nordmenn, og de som lot som de var det. Det er her forskjellen mellom myter og virkelighet er størst. Hvor mange vet at Nasjonal Samling (NS) hadde flere medlemmer enn det hjemmefronten kunne oppgi som sine? Det slåss flere nordmenn i uniform sammen med tyskerne enn mot dem. Dette er ikke hemmeligholdt informasjon. Vi går bare ut fra at det umulig kan være tilfelle. Det er ukjent for folk flest, og det passer ikke inn i den versjonen av andre verdenskrig som vi har gjort til den offisielle historien.

 

Norge var vanskelig å angripe fra naturens side. Den norske skjærgården var som skapt for å bli en kirkegård for en fremmed flåte. De få og små flyplassene kunne gjøres ubrukelige på kort tid. De små skrøpelige veiene kunne sperres av momentant, jernbanen likeså. Som en ung nasjon nylig ute av en union med Sverige burde vi kjent verdien av et kraftig forsvar. Vi unngikk så vidt krig med svenskene, selv om det var nære på noen ganger. Opprustningen som fant sted i Norge i forkant med unionsoppløsningen med Sverige forsvant snart. Frem mot utbruddet av første verdenskrig ble det tydelig at Europa var en krutt-tønne som kunne eksplodere når som helst. Merkelig nok falt dette sammen med en langvarig svekkelse av det norske forsvaret. Gjentatte forespørsler fra militæret om mer penger for å øke antall mannskap, øvelser og utstyr fikk ikke gjennomslag blant politikerne.

 

Troen på at Norge ville klare å holde seg ute av eventuelle kriger var bunnsolid, spesielt i det marxistiske Arbeiderpartiet. De store krigers tid var definitivt forbi. Norge etablerte nøytralitetsvakt, og ved brudd på denne skulle dette dokumenteres og vi skulle protestere. Uten noe effektivt forsvar måtte det bli opp til folkeforbundets øvrige medlemmer å ta seg av konflikter på Norges vegne. Norge hadde svært lite å bidra med dersom andre land havnet i problemer.

 

Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, nesten umiddelbart satte han igang en kraftig opprustning av det tyske militæret. I Norge fortsatte vi å trappe ned hele militæret. Ved stortingsvalget i 1936, vant Arbeiderpartiet. Johan Nygaardsvold ble innsatt til statsminister, Trygve Lie ble justisminister, Halvdan Koht ble utenriksminister og Christian Fredrik Monsen ble valgt til forsvarsminister. Ved dette valget hadde Hitler sittet ved makten i Tyskland i tre år, og nazismen hadde fått fotfeste i det tyske folk. I Norge visse vi hva tyskerne sto for og den massive tyske opprustningen. Allmenn verneplikt ble innført i Tyskland i 1935. Både verneplikten og den massive opprustningen var klare brudd på Versailles-traktaten som var blitt inngått av seiersherrene fra første verdenskrig. I 1935 tok tyskerne kontroll over Rhinland, i tillegg til at de tok kontroll over Østerrike og deler av Tsjekkoslovakia i 1938. De tyske traktat-bruddene var mange og åpenbare.

 

Lenge før den tyske tyske invasjonen av Polen ble det tydelig at Tyskland var aggressiv og uberegnelig med en stadig sterkere militærmakt. Flere land i Europa begynte å få øynene opp for den alvorlige utviklingen og styrket militæret. England somlet masse, men innførte allmenn verneplikt i 1939. Samtidig tok vi alt med ro i Norge. Alle forslag om mer penger til forsvaret ble nedstemt i regjeringen. Norge var helt elendig utstyrt og med soldater uten trening. Befalet hadde knapt sett soldatene de skulle lede i krig. Det var ikke mye å slå i bordet med når Europa sto i flammer. Bruk av loddtrekning og strengere helsekrav førte til at cirka en tredjedel av årskullene gjennomførte militærtjenesten.

 

<a name="firstHeading1"> Frem til 9. april 1940 hadde 400 norske sjøfolk mistet livet, og over 500 norske skip var senket. England og Frankrike forberedte en større militær operasjon i Norden. Planen var å landsette tropper i Narvik, ta over de svenske malm-gruvene i Kiruna, og deretter hjelpe Finland med vinterkrigen mot Sovjetunionen. Denne planen ble avlyst da Finland og Sovjetunionen undertegnet en fredsavtale. Om kvelden den 8. april 1940 var den norske vaktbåten POL III på patrulje i Ytre Oslofjord. Kaptein Leif Welding-Olsen varsler norske myndigheter om at fremmede krigsskip på vei inn i Oslofjorden. Tyskerne krevde at vaktbåten skulle overgi seg til dem. Svaret var nei. Tyskerne åpnet ild, og kaptein Leif Welding-Olsen ble drept mens POL III ble satt i brann. Det tyske overfallet på Norge hadde krevd sitt første norske offer.

 

Norske politikere hadde i mange år ført en lettsindig og blåøyd politikk i forkant av andre verdenskrig. Men vi kan ikke fullstendig frikjenne det norske folk som var godt kjent med poltikernes standpunkt. Det kunne blitt en annen politikk hvis folket hadde valgt andre poltikere. Kanskje politikerne tenkte at det egentlig var veldig lite å forsvare. I 1940 var Norge en fattig tynt befolket utpost på toppen av Europa og bestod hovedsakelig av fisk og tømmer, med dårlige vekstvilkår både for folk og poteter. Norge var et kulturelt ødeland med en så liten militærmakt at vi ville hatt store problemer med å bekjempe Skåne. Det eneste de europeiske stormaktene fattet interesse for var den lange kystlinje mot Atlanterhavet. Denne kystlinjen ble viktig for å verne om eller hindre skip som reiser over Atlanterhavet. Noe annet stormaktene tidlig fattet interesse for var den svenskje jernmalmen fra malm-gruvene i Kiruna som ble skipet ut i Narvik. Dette var viktig for industri og krigføring.

 

I henhold til den offisielle norske krigshistorien foretok Nazi-Tyskland et høyst overrasskende og fullstendig uprovosert angrep mot lille Norge til tross for vår nøytralitet. Krig forutsetter regler, ellers hadde det blitt toalt anarki. Forbrytelser forekommer i alle kriger. For å fastslå brudd på krigens regler trengs det lover og regler å forbryte seg mot. Derfor har vi blant annet Haag-konvensjonen fra 1907, som Norge skrev under på i 1910. Konvensjonen blir dermed gjeldene på lik linje som det norske lovverket. Også Tyskland og England skrev under på denne avtalen før den andre verdenskrig brøt ut i 1939.

 

Ved krigsutbruddet i 1939 erklærte Norge seg nøytralt. Dette innebærer både rettigheter og plikter. Et nøytralt land plikter å forsvare sin nøytralitet, med de midler de rår over. Norge hadde ikke særlig mange virkemidler å forsvare sin nøytralitet med etter den kraftige nedrustningen av det norske forsvaret. Å unnlate å forsvare sin nøytralitet er et nøytralitetsbrudd. De krigførende parter plikter å overholde nøytraliteten så lenge de befinner seg innenfor Norges grenser og territorialfarvann. Hvis de ikke gjør det, så krenker de nøytraliteten. Nøytrale Norge kunne ikke godta nøytralitetskrenkelser fra en av de krigførende partene, og samtidig kreve at den andre krigførende parten skal forholde seg til nøytraliteten. Den skadelidende parten kan da se bort fra Norges krav om nøytralitet, fordi denne ikke har blitt overholdt. Samt at de kan sette igang tiltak som de anser som nødvendige.

 

Dette har relevans den 16. februar 1940. Tyske Altmark seiler langs norskekysten under nøytralt flagg. Å seile gjennom nøytralt flagg er ingen nøytralitetskrenkelse i seg selv. Altmark ble eskortert av norsk nøytralitetsvakt i form av to torpedobåter. Altmark ble flere ganger inspisert av nordmenn før skipet ble avskåret av britiske krigsskip og tvunget inn i Jøssingfjorden. Norske torpedobåter følger etter og deres befal protesterer ovenfor britene, ellers gjorde nordmenne ingenting for å hindre det som skjedde. I Jøssingfjorden blir Altmark bordet av britiske soldater, med passive nordmenn som vitner. Syv tyske soldater blir drept, og flere tyske soldater blir skadet i operasjonen. Det var ingen tap på britisk side. Men 300 britiske krigsfanger ble frigitt, og dette var en stor seier for britene.

 

Altmark-episoden var en britisk nøytralitetskrenkelse av norsk nøytralitet. Britene visste at de tok seg godt til rette. Bare det å avskjære en norsk eskorte i norsk farvann var en alvorlig krenkelse av den norske nøytraliteten. Det var en stor bekymring blant britene om Norge ville bli med i krigen på tysk side. Aggressjonen mot nordmennene måtte derfor holdes på et absolutt minimum. Lettere beskytning fra norsk side skulle ikke en gang besvares, fordi det var Norges rett og plikt å forsvare sin nøytralitet og dette kunne derfor ikke tolkes som noen krigshandling mot britene.

 

Norge begikk dermed nøytralitetsbrudd, fordi et nøytralt land har plikt til å håndheve sin nøytralitet. Å protestere ovenfor den krigførende parten som begår nøytralitetskrenkelser er langt fra nok. Det var ingen god unnskyldning at britene var militært overlegne. Dette ville vist seg i kamp, og var ingen gyldig grunn til å gi opp før en eventuell kamp begynte. Norske liv kunne kanskje gått tapt, men den som ikke godtar tap av menneskeliv når landet skal forsvares vil aldri kunne oppfylle sin funksjon. Det var nødvendig å bevise for de krigførende parter at Norge tok sin nøytralitet på alvor. Det var ikke nødvendig å vinne slaget, bare de krigførende parters respekt for et hederlig forsøk.

 

Til nordmennenes forsvar, var britene en overveldende overmakt. Utfallet var kanskje gitt på forhånd. Den norske nøytraliteten kunne ikke lenger forsvares. Å kreve at mannskap på to ineffektive torpedobåter skulle ofre livet var derfor meningsløst. Det var allerede stor sannsynlighet for at Norge risikerte å komme med i krigen. Men å ta hensyn til noen få mennesker på to torpedobåter kunne ikke gå foran de tusenvis av døde hvis Norge kom med i krigen. I Norge var nøytralitet blitt forvekslet med passivitet, og dette var blitt Norges offisielle forsvarslinje. Dette kom ikke som noen overasskelse på Storbritannia. Norge hadde tidlig latt det skinne igjennom at britiske nøytralitetskrenkelser av den norske nøytraliteten ville bli møtt med protester og ingenting annet. Akkurat som i Jøssingfjorden. I praksis kunne britene gjøre som de ville i norske territorialfarvann. Norges nøytralitetsvern var egentlig bare tomme ord. Det var ikke verdt noen ting.

 

Nazi-Tyskland kunne ikke sitte stille og se på at Norge lot Storbritannia gjøre gjentatte krenkelser på den norske nøytraliteten som direkte rammet dem. Dette hadde de advart Norge om flere ganger. Britiske nøytralitetskrenkelser mot Norge ville bli møtt med de tiltak som tyskerne mente var nødvendige. Med tanke på det som tidligere hadde skjedd med Tsjekkoslovakia og Polen må norske myndigheter ha vært klar over hva de risikerte ved å føre denne politikken. Tyskland var klar over hva de risikerte ved de britiske nøytralitetskrenkelsene, nemlig å miste den svenske jernmalmen fra Kiruna som ble skipet ut i Narvik. Dette var noe som potensielt kunne koste dem krigen.

 

Den 8. april 1940 blir norskekysten minelagt av britene. Kanskje et bra tiltak ettersom våre egne miner etter ønske fra vår blåøyde regjering fremdeles lå ubrukte på land. Men det var ikke britenes jobb å forsvare den norske nøytraliteten. Dette var nok en alvorlig nøytralitetskrenkelse, men den norske regjeringen gjorde ikke annet enn å protestere ovenfor britene. Både Storbritannia og Nazi-Tyskland hadde på dette tidspunktet konkrete planer om invasjon av Norge. Det ble stadig lokket, lurt og truet for å få Norge med, på den ene eller andre måten. Men regjeringen Nygaardsvold holdt fremdeles fast på nøytraliteten, selv om de ikke var villig til å verne om den. Sympatien lå nok helst hos britene, og Norges spede protester på gjentatte britiske nøytralitetskrenkelsene var i høyeste grad berettiget. Norge hadde egentlig valgt side i krigen, men ville helst ikke ta konsekvensene av dette valget. På dette tidspunktet i krigen var det alt for sannsynlig med tysk seier.

 

Med Norge på britisk side i krigen ville våre byer bombes sønder og sammen, men dette var neppe britenes største bekymring. De opplevde stadige bomberegn over deres egne byer. Hvis Norge ikke kom med på britisk side i krigen var det bedre med tysk okkupasjon av Norge. Nøytralt farvann ville dermed bli fiendltig, og britene ville ikke lenger være rettslig forhindret fra å stoppe svensk jernmalm som ble sendt til Tyskland fra Narvik, eller fra å stoppe annen fiendtlig trafikk gjennom norske farvann. Britene mente at det var en fordel om Norge ble okkupert av Tyskland. Enhver tysk soldat som var utstasjonert i Norge, Frankrike eller Nord-Afrika var en tysk soldat mindre til en mulig invasjon av Storbritannia.

 

I 1940 var cirka hver 10. norske mann mobilisert. Det norske forsvaret lå med brukket rygg. Det var fullstendig tatt knekken på gjennom gjentatte kraftige nedskjæringer, til tross for advarsler fra flere hold og flere tydelige tegn på at krigen snart banket på døren. Norges svært skrøpelige forsvar kunne kanskje gjort en bedre innsats om det hadde vært politisk vilje og mot til det, men regjering Nygaardsvold foretrakk å lukke øynene for det som var i ferd med å skje. Da tyskerne angrep Norge hadde britene detaljerte planer angående en militær operasjon mot den svenske malm-trafikken til tysk krigsproduksjon. Dette var en direkte trussel mot Norge.

 

Den 5. april 1940 foreslår generalstaben mobilisering for andre gang på kort tid, men forslaget fikk også denne gangen nei fra regjeringen til tross for advarsler om et nært forestående angrep mot Norge, og Vestmaktene truer med at de ikke kan godta videre utskipning av svensk jernnmalm fra Norge. Den 7. april hindrer det norske utenriksdepartementet offentliggjøring av alle rapporter om tysk rekognosering over Norge. 8. april sender norske myndigheter en offentlig skriftlig protest til britiske myndigheter etter den britiske mineleggingen av norske territorialfarvann. Samme dag kommer det rapporter om at tyske krigsskip passerer Danmark. Rundt midnatt den 8. april lyder kanondrønn, mens den norske regjeringen sover søtt. Cirka halv ett om natten går flyalarmen i Oslo, og regjeringen samles klokken 01.00. Regjeringen får meldinger om tyske angrep mot flere steder i Norge utover natten, blant annet mot Bergen klokken 03.00.

 

Generalstaben foreslo en militær mobilisering gjentatte ganger i dagene før det tyske angrepet på Norge. Selv om kvelden den 8. april presterer regjeringen å avslå denne forespørselen. En liten mobilisering skjer først mange timer etter at de tyske soldatene hadde satt foten på norsk jord og tyske krigsskip er på god vei mot flere norske byer. I tillegg skulle denne delvise mobiliseringen først finne sted tre dager senere. I ettertid påsto enkelte regjeringsmedlemmer at de hadde gitt ordre om en full mobilisering som ettersigende skulle finne sted med en gang. De hevder også at generalstaben hadde omgjort denne ordren om øyeblikkelig mobilisering på eget iniativ.

 

Ingenting står skrevet i regjeringsprotokollen, og det fins intet referat fra møtet der ordren om øyeblikkelig mobilisering skal ha blitt gitt. Denne påstanden blir derfor stående uavklart. Men disse påstandene strander på sin egen urimelighet. Militæret hadde gjort gjentatte forespørsler om full mobilisering, og uttrykt frustrasjon over regjeringens uthaling av en helt nødvendig beslutning, og når denne beslutningen endelig kom skulle militæret utsette den i tid og omfang når de visste at det kun sto om noen få timer før krigen var et faktum? Hvis flere militære ledere virkelig hadde nektet å gjennomføre en full mobilisering etter regjeringens ordre. Hvorfor ble ikke disse straffet for dette når krigen var over?

 

Nordmenn flest tror at Norge ble utsatt for et fullstendig uprovosert og overasskende angrep i april 1940. Egentlig var provokasjonen åpenbar, og signalene så tydelige at det var umulig å overse. Det var handling fra norsk side som manglet fullstendig. Mest kjent fra 9. april 1940 er kanskje oberst Birger Eriksen og hans menn ved Oscarsborg festning som i morgentimene senket den tyske krysseren Blucher i Drøbaksundet og ga cirka 1000 tyske soldater en våt grav. De var ikke en gang sikre på at det var tyske skip de skjøt mot. Som oberst Birger Eriksen sa: «Nå blir det krigshelt eller krigsrett». Det er lite annen norsk motstand fra denne dagen som er verdt å huske.

 

De fleste nordmenn tror fremdeles den dag i dag at tyskerne representerte en så stor overmakt at motstand mot dem var nærmest nytteløst. På mange bilder fra 9. april 1940 kan vi se tyske militærorkester som marsjerer gatelangs i Oslo. Det var mange tyske soldater som ikke gikk med våpen i hendene under angrepet på vårt land. De gikk rundt med fløyter og trommer. Forbipasserende sivile kunne med den største letthet ha kastet orkesteret og den håndfullen tropper i Oslofjorden, men det er ikke den riktige måten å forsvare sitt land på. Det falt ingen sivile inn å slå til en soldat i uniform med en paraply eller spaserstokk, selv om disse soldatene kun tilhører et orkester. Det må først en mobilisering til, utdeling av militære uniformer, og deretter må de bli gitt ordre om å forsvare sitt land mot inntrengere.

 

Toppen av vanvidd var kanskje da norsk politi i ridende tropp eskorterte okkupasjonsmakten rundt i byen. Tyskerne tvang ikke Oslo i kne med bomber, granater og skytevåpen. De tok over Oslo med militærorkester og norsk politi ridende i front. Få timer senere gikk kongens garde vakt for tyskerne. Noen måtte de jo gjøre tjeneste for når kongen selv hadde flyktet. Luftvernet i Oslo gjorde avtale med tyskerne om å fortsatt vokte byen, nå mot allierte fly. I historiebøkene fremstilles det ofte som hele andre verdenskrig kun handler om lille Norge mot verdens da mektigste militærmakt. Men Nazi-Tyskland var i krig mot Storbritannia og hadde store styrker stående i Frankrike, Polen og Benelux-landene. Flere millioner tyske soldater og enorme mengder krigsmateriell var bundet opp i dette. Det var ingen stor overmakt som tok over Norge.

 

En allmenn mobilisering slik regjeringen flere ganger ble anbefalt ville sette godt over 100 000 norske menn under våpen. Tyskerne angrep med 15 000 soldater som var fordelt over flere norske byer. De hadde bare satt av noen tusen soldater til å ta hovedstaden. Det var ingen knusende overmakt som tok over Norge. Kut tre promille av den. Tyskerne hadde fordel av bedre fly, skip og våpen, samt bedre trente soldater. Angrepet ble ansett som en risikabel operasjon, og var avhengig av god etteretning og rekognosering, samt at vi sov på post. Vi skuffet dem ikke. Dersom Norge hadde vært mobilisert og godt forberedt med vår lange kyst og mange fjorder minelagt ville det vært lite sannsynlig at noe angrep på Norge ville blitt gjennomført. Hitlers mål var å sikre seg jernmalm fra Kiruna og Norges lange kystlinje mot Atlanterhavet så billig som overhodet mulig. Å ofre noen mindre ressurser for å okkupere hele Norge var nødvendig for å nå dette målet. Tyskerne ville aller helst tvinge frem et samarbeid med kongehuset og myndighetene, og deretter nazifisere resten av landet gjennom disse. Tyskerne ville ta kongefamilien og regjeringen som gissel, men de forregnet seg. Regjeringen Nygaardsvold satte endelig foten ned og nektet å gå med på de tyske kravene. Selv med en krig som uungåelig resultat.

 

Det er velkjent krigshistorie at norske myndigheter reiste til Elverum. Men hvorfor reiste de fra Oslo i utganspunktet? Oslo er Norges hovedstad. Norges politiske, kulturelle og militære sentrum. Byen var knapt bombet og ikke hærtatt. Slik situasjonen var skulle myndighetene satt mye på spill for å beholde kontrollen over byen. Uten kontroll over Oslo ville forsvaret av resten landet blitt veldig vanskelig. Britiske styresmakter flyktet ikke fra London da krigen raste som verst og bombene regnet over byen. I England nøyde de seg med å sende barna på landsbygda under de verste flykampene over London. I Norge derimot rømte regjeringen fra landet før bomberegnet og fienden kom. Tyske soldater kunne spasere nærmest uhindret inn på storting, slottet og Skaugum. Samtidig som våre styresmakter gjemte seg i skogene ved Elverum. Å gjøre myndighetenes raske flukt fra hovedstaden til patrioisme fungerer ikke. Først nedprioriterte de forsvaret av Norge i mange år. De sov på vakt og rømte landet før tyske soldater og deres militærorkester hadde inntatt Oslo.

 

Om kvelden den 9. april 1940 dukket Vidkun Quisling opp i radio. Han fikk lov til å komme på lufta hos NRK fordi han hevdet at han hadde en viktig beskjed til det norske folk. Quisling gjennomførte statskupp på direkte-sendt radio. Han klarte dette fordi norske styresmakter hadde flyktet hals over hode og lagt landet åpent. På dette tidspunktet var det forhandlinger mellom norske og tyske styresmakter. Quisling og hans tale forhindret videre forhandlinger. Cirka 2000 medlemmer i Nasjonal Samling (NS) vokste raskt. Partiet hadde 50 000 medlemmer på det meste. De færreste av disse var glødende nazister som trodde blidt på det Quisling sa. Noen måtte meldte seg inn i partiet for å beholder jobbene sine, fordi det ble forventet av dem og på grunn av press av venner, familie og kollegaer. En del meldte seg inn fordi de følte at de måtte gjøre det, og meldte seg ut av partiet så snart de kunne. Noen var enige i litt av det Nasjonal Samling sto for, men fullstendig likegyldig til andre ting som partiet sto for. Dette er likt for samtlige politiske partier og grupperinger

 

 

 

Hvor lenge deltok Norge egentlig i krigen ?

 

Tyskerne kom til Norge 9. april 1940, og Norge kapitulerte betingelsesløst 10. juni 1940. Landet vårt var fullstendig overgitt til tyskerne. Noen formell krigserklæring kom aldri, hverken fra norsk eller tysk side. Det norske militæret forpliktet seg til å ikke gripe til våpen mot nazistene eller mot noen av nazistenes allierte. En forutsetning for at dette kan skje er at det ikke fantes noen krig mellom Norge og Tyskland. Alle eksemplarer av kapitulasjonsavtaler mellom Norge og Tyskland forsvant, og dukket ikke opp igjen før i god tid etter at rettsoppgjøret i 1945 var over. . Nygaardsvold og hele hans eksil-regjering nektet for å ha sett noen slike avtaler. Helt til det viste seg at alle sammen hadde undertegnet den. Myndighetene ville ha den norske befolkning til å tro at eksil-regjeringen slåss tappert for landet sitt fra skrivepultene sine i London.

 

Men for å slåss trengs ett militære med soldater og våpen som ikke er overgitt til fienden. Ledet av offiserer som ikke har lovet å avstå fra å slåss. Den norske regjeringen kapitulerte og overlot alt dette til tyskerne etter knappe to måneders kamphandlinger. Det et lettere å fortrenge denne sannheten, og heller late som Norge slåss tappert i fem lange år. Formelt ble krigen mot Tyskland opphevet fra norsk side ved kongelig resolusjon den 13. juli 1953. Papir-krigen varte altså i åtte år etter tyskernes kapitulasjon, og den varte langt inn i den kalde krigen. Istedet for krig var det egentlig okkupasjon i Norge. Det fremdeles en god del nordmenn som ikke helt har fått med seg at det var slik det faktisk var.

 

I en krig kjempes det mot en fiende med det formål å påføre motparten mest mulig tap og nederlag. Okkupasjonen av Norge gikk i all hovedsak ut på samarbeid med okkupasjonsmakten slik at den okkuperte befolkningen kommer best mulig ut av det. Det var ingen aktiv krigføring i Norge, slik det var i mange andre europeiske land. Det er stor forskjell mellom samarbeidet med tyskerne som fant sted i Norge, og det å faktisk slåss med våpen i hånd. Det er en utbredt misforståelse at Norge var en av de allierte. Storbritannia og Frankrike ga begrenset støtte i de to månedene som krigen i Norge varte. Den norske kapitulasjonen fant sted da de allierte styrkene trakk seg ut av Norge. Da hadde de bedre bruk for soldatene sine andre steder.

 

Mot okkupasjonsmakten pliktet Norge som stat å ikke utvise noen fiendtlig handling. Hvis noen enkeltpersoner valgte å gå til krig mot Tyskland var dette frivillig, og Norge som stat bindes ikke. Kompani Linge sto under britisk kommando og Special Operations Executive (SOE) var en britisk militærenhet. Oslo-gjengen som blant annet ble ledet av Gunnar Sønsteby bestod riktignok av nordmenn, men sto under britisk kommando. Den norske eksil-regjeringen i London opprettet Forsvarets Overkommando som hadde kontor i London. Dette var et kontor som verken rådde over soldater eller våpen. Men navnet høres sikkert imponerende ut. Norge overlot jo som kjent det meste av sitt lille krigsmateriell til tyskerne ved kapitulasjonen i juni 1940.

 

Regjering Nygaardsvold var villig til å strekke seg langt for å gi ett skinn av norsk krigføring. De valgte å glemme at de faktisk hadde kapitulert. De opprettet en overkommando som sto uten materiell eller soldater. Ved årsskiftet 1944/45 ble «Den Norske Brigade» ilandsatt i Finnmark. En brigade høres kanskje imponerende ut når en brigade vanligvis består av flere bataljoner med minst tre kompanier hver. En brigade skal egentlig bestå av tusenvis av soldater. Den Norske Brigade bestod av et enkelt kompani bestående av cirka 200 mann som hovedsakelig skulle drive rekognosering under sovjetisk kommando og opplevde svært få trefninger med tyske soldater. Sovjet fritok det norske kompaniet fra sin kommando i februar 1945. da hadde tyskerne trukket seg ut av området fordi det var bedre bruk for dem andre steder og det var ikke lenger noen fiender i området å slåss mot. Sovjet hadde ikke lenger bruk for noen soldater i Finnmark. Frem til frigjøringsdagen 8. mai 1945 ga Den Norske Brigade humanitær hjelp til Finnmarks nødsstilte, samt vokte en liten flik av Finnmarksvidda mot eventuelle inntrengere. Det kom aldri noen slike.Ved krigens slutt mottok ikke Norge noe krigsutbytte, med den begrunnelse at Norge ikke hadde vært noen krigførende part som ikke hadde erklært krig mot Nazi-Tyskland.

 

Ifølge Haag-konvensjonen har okkupanten vide fullmakter i det okkuperte området. Okkupanten skal så godt det lar seg gjøre styre det okkuperte området i tråd med de lover og relger som gjaldt før okkupasjonen fant sted, med de endringer de finner nødvendige. Det okkuperte området har som plikt å samarbeide med okkupasjonsmakten til det beste for den okkuperte befolkningen. Norge hadde kapitulert, og krigen var over for Norges del. Fienden var ikke lenge fiende i rettslig forstand. I Norge ble det i aller høyeste grad samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten. Det var ikke bare de som ble dømt for landssvik etter krigen som samarbeidet med tyskerne. En stor del av næringslivet. Presse, politikere og rettsvesen.

 

Den hemmelige motstandskampen strakk seg fra kommunister til høyreekstreme. Det dreide seg om et vidt spekter av motstand. Alt fra etteretning, spionasje, drap og gerilja-virksomhet. Det var XU og Milorg, sivile og militære organisasjoner, både små og store grupper. Historiebøkene gir ofte inntrykk av at minst annenhver nordmann var aktivt innvolvert i væpnet kamp mot nazistene. Det stemmer overhodet ikke.de få heltemodige aksjonene gir helt feil inntrykk, og skjedde sjelden. De få store aksjonene som fant sted i Norge var som myggstikk mot en godt befestet okkupasjonsmakt. Det var til og med forbud mot sabotasje i Milorg frem til sommeren 1944. Sabotasje-aksjoner ble ansett som en krigsforbrytelse, og det førte til kraftige represalier. Milorg hatet motstandsgrupper som utførte sabotasje-aksjoner mot nazistene, og slike aksjoner var kraftig i strid med Milorgs retningslinjer.

 

Norske kommunister som slåss mot nazistene ble angitt av «gode nordmenn» uten at disse ble ansett som angivere eller fikk noen form for straff. Kommunistene var nesten like hatet og fryktet som nazistene. Da det ble åpenbart for alle at Nazi-Tyskland ville tape krigen, og at det kun var et spørsmål om tid, økte hjemmefronten sitt aktivitetsnivå betraktelig. Men gutta på skauen fikk nok betraktelig mer frisk luft enn faktisk kamp-erfaring. Det ble likvidert 82 nazister i Norge, i Danmark var dette tallet 350. I det okkuperte Frankrike ble det likvidert over 10 000 nazister under den andre verdenskrig. Sjefen for statspolitiet, Karl A. Martinsen ble likvidert den 8. februar 1945, og 28 nordmenn ble drept som represalier. Frykten for represalier mot den norske befolkningen kan være en av årsakene til at det var så få attentat mot nazister i Norge, men represalier mot befolkningen hemmet ikke slike attentat i andre okkuperte land.

 

Nordmenn vil helst tro at det kun var nazistene som Nasjonal Samling som arresterte norske jøder og sendte disse til konsentrasjonsleirer. Det norske folk var fullstendig uvitende om det som skjedde, og politiet og hjemmefronten gjorde alt som sto i deres mak for å advare jøder, samt sabotere nazistenes aksjoner. Men det er ikke til å feie under teppet at den grunnloven som vi er så stolte over og feirer så høylydt, egentlig ble skrevet av jøde-hatere. Det var så viktig å holde jødene ute av landet at det kom inn i den andre paragrafen i grunnloven, rett etter paragrafen om at Norge er et fritt selvstendig land. Paragrafen om jødene ble strengt håndhevet, og jødene ble ofte sparket ut av landet umiddelbart etter ankomst, med en kraftig bot. I tillegg var det sterke anti-semittiske holdninger i norske aviser og litteratur. Den andre verdenskrig nærmet seg med stormskritt, og i Norge var det stor grobunn for nazistenes anti-jødiske meninger. Mange nordmenn var ikke brennende nazister eller NS-medlemmer, men de hatet jødene like fullt.

 

Det var ikke bare politifolk, men også dommere, jurister, funksjonærer og byråkrater rapporterte om jøder fra sine respektive distrikter. Mange av disse dommerne, juristene, funksjonærene og byråkratene fikk beholde jobbene også etter at krigen var over, og de gjorde tjeneste under landssvik-oppgjøret etter den andre verdenskrig. Det var nesten ingen nordmenn som forhindret eller utførte sabotasje-aksjoner under innrapporteringen av norske jøder. Sabotasje skjedde først da tyskerne og Nasjonal Samling ville registrere helnorsk ungdom for å pålegge dem arbeidstjeneste for tyskerne. Da sprengte hjemmefronten arkivene. Men når det gjaldt de norske jødene var det fullt samarbeid som gjaldt.

 

Den 26. november 1942, forlot to båter Oslo med kurs mot Nazi-Tyskland. Ombord disse to båtene var det 548 norske jøder, 522 var ombord på DS Donau, og 26 stykker var ombord på MS Monte Rosa. Disse jødene var blitt arrestert av norsk politi på ordre fra statspolitiet som la beslag på jødenes forume og eiendommer. Det var få eksempler på at politifolk advarte jøder på forhånd, men det er jo en fin historie å fortelle etter krigen når ofrene var døde og det ikke var noen som kunne ta til motmæle mot løgnene. Få land var like flinke enn Norge til å registrere og arrestere jøder slik at tyskerne lett og raskt kunne rydde dem av veien. Noen jøder slapp riktignok unna, og rømte blant annet til Sverige. Det var flere grenseloser som tok stor personlig risiko, og fortjener ros for dette. Men blant disse grenselosene finnes en av de mer grelle historiene på at «gode nordmenn» ikke alltid hadde det synet på jødene som for ettertid er blitt tillagt dem.

 

Rachel og Jakob Feldman var et velstående jødisk ektepar fra Oslo. De hadde merket at jorden hadde begynt å brenne under føttene på dem. De hadde en del eiendeler med seg, blant annet smykker og cirka 12 000 kroner i kontanter som utgjorde rundt to årslønner på denne tiden. Hjemmefrontens grenseloser Håkon Løvestad og Peder Pedersen skulle lede ekteparet over grensen til Sverige. De to grenselosene ble klar over de store verdiene ekteparet hadde med seg. Ekteparet og grenselosene reiste gjennom Østfold og stoppet ved Trøgstad der ekteparet ble drept og dumpet i et tjern. Grenselosene møtte en jødisk bekjent av Feldmann-paret i Sverige som oppdaget av de gikk rundt med en dyr klokke som hadde tilhørt Jakob Feldmann. De tilsto senere ugjeringene, men hevdet at de var redde for å bli oppdaget av tyske soldater, og påberopte seg nødverge. Saken kom opp for Eidsivating Lagmannsrett etter krigen. Dommeren var tydelig partisk, og la stor vekt på at grenselosene var gode norske gutter og medlemmer av hjemmefronten. Som grenseloser hjalp de mange mennesker, også jøder, til sikkerhet i Sverige. Flere vitner fra hjemmefronten gikk god for dem, og det ble mer enn anntydet at ekteparet var noen alkoholiserte og plagsomme folk. Hvis det fantes noen som hadde et godt ord å si om ekteparet fikk ikke disse vitne mot morderne deres. Håkon Løvestad og Peder Pedersen ble frikjent for å ha drept, ranet og dumpet et forsvarsløst ektepar som stolte på dem og hadde lagt sine liv i deres hender.

[Nedward]

Liten digresjon:

Om kvelden den 8. april 1940 var den norske vaktbåten POL III på patrulje i Ytre Oslofjord. Kaptein Leif Welding-Olsen varsler norske myndigheter om at fremmede krigsskip på vei inn i Oslofjorden. Tyskerne krevde at vaktbåten skulle overgi seg til dem. Svaret var nei. Tyskerne åpnet ild, og kaptein Leif Welding-Olsen ble drept mens POL III ble satt i brann. Det tyske overfallet på Norge hadde krevd sitt første norske offer.

Denne båten levde faktisk helt fram til 2011. I 2009 var jeg ombord i den å gjorde overhaling på en generator. Fikk en litt spesiell følelse når en av mannskapet fortalte at dette var den båten varslet om skip i Oslofjorden.

[ymerguer]

Den offisielle historien om andre verdenskrig i Norge handler om en fredselskende liten nasjon som ble tatt fullstendig på sengen av et helt uprovosert angrep fra Nazi-Tyskland. Kongefamilien og regjeringen klarte med fienden like bak å unnslippe til England, og derfra inspirerte de sitt folk til krig mot okkupasjonsmakten. Til tross for en meget aktiv og heroisk motstand blant befolkningen forble landet vårt okkupert av en overlegen militærmakt i fem lange år. Gode nordmenn kjempet tappert for sitt fedreland, mens et lite mindretall med Vidkun Quisling i spissen svek sitt land. Da Norge vant krigen ble alle landssvikerne konfrontert med sine forbrytelser og fikk sin rettferdige straff. Denne historien om andre verdenskrig er en del av våre kollektive norske bevissthet og identitet. Et overveldende flertall av det norske folk har likt syn på hvordan den andre verdenskrig foregikk. Ondskapen fra nazistene er innprentet fra barnsben av.

 

Det er fremdeles et stort hull mellom den nasjonalromantiske forestillingen nordmenn flest forbinder med andre verdenskrig, og det som egentlig skjedde. Mye skjedde blant gode nordmenn, og de som lot som de var det. Det er her forskjellen mellom myter og virkelighet er størst. Hvor mange vet at Nasjonal Samling (NS) hadde flere medlemmer enn det hjemmefronten kunne oppgi som sine? Det slåss flere nordmenn i uniform sammen med tyskerne enn mot dem. Dette er ikke hemmeligholdt informasjon. Vi går bare ut fra at det umulig kan være tilfelle. Det er ukjent for folk flest, og det passer ikke inn i den versjonen av andre verdenskrig som vi har gjort til den offisielle historien.

 

Hei,

 

mange interessante poenger her, og stort sett god flyt og sammenheng. Dog noen ting som jeg synes trenger noe mer belegg.

 

Jeg lurer derfor av ren nysgjerrighet på hvilke hovedkilder du bruker til denne redegjørelsen? Jeg kunne være interessert i å sette meg litt nærmere inn i noen av disse.

[Gjest Slettet+127836]

Vel en har anslått ca 5000 frontkjempere, med ca 840 døde. (rundt 15000 som prøvde å bli med dog)

Samtidig var det ca 500 frontsøstre. (ca 1000 som prøvde å bli med)

 

Milorg talte ved krigens slutt ca 55 000 medlemmer.

 

Nå er dette her bare samlet sammen via wikipedia siden jeg er på jobb, men kan bla litt i litteraturen jeg har samlet når jeg kommer hjem fra jobb hvis det er ønskelig.

[Mr.M]

Hvor mange vet at Nasjonal Samling (NS) hadde flere medlemmer enn det hjemmefronten kunne oppgi som sine?

 

Nå var vel NS's sine medlemmer kanskje hovedsaklig innmeldt lenge FØR krigen? Og under krigen, fordi medlemskap nærmest var forventet i visse typer jobber?

 

Bortsett fra det, er det vel ikke overraskende at motstandsbevegelser generelt, "sliter" litt mer med medlemsverving, siden involvering i denslags aktiviteter i verste fall ble "belønnet" med ei kule (etter forutgående tortur)

[herzeleid]

Det er i allefall ett veldig godt poeng at de som skulle styre landet i forkant av krigen virkelig sviktet fundamentalt. At de slapp så billig unna, mens unge gutter døde for å forsvare dem, er egentlig ganske motbydelig, og at kritikken har vært så fraværende som den er synes jeg er veldig rart.

 

Jeg fikk litt bakoversveis her om dagen da jeg var innom arbeiderpartibygget over den gamle operaenog kunne se at de stolt lot plakater fra mellomkrigstiden med "brukne geværs politikk"-motiver pryde veggen.

[norskgoy]

Antikrigretorikken var da sterk i hele verden. At man "missforstod" historien kan vel strengt tatt ikke bare Ap ta "æren" for i verden. Frem til mars 1935 var det venstre og bondepartiet (sp) som var i førersetet. Da hadde altså Hitler allerede gitt mange hint på hva som var i anmarsj. Dessuten hadde aldri Ap flertall og styrte på nåde fra de borgerlige partiene.

 

Om en har lyst til ensidig å skyte på Ap så ser man vekk fra de borgerlige. Ett moment er f.eks hvem som satt i Administrasjonrådet rett etter 9 april. Ikke mange røde der forsåvidt.

[Blue Pointer]

Antikrigretorikken var da sterk i hele verden. At man "missforstod" historien kan vel strengt tatt ikke bare Ap ta "æren" for i verden. Frem til mars 1935 var det venstre og bondepartiet (sp) som var i førersetet. Da hadde altså Hitler allerede gitt mange hint på hva som var i anmarsj. Dessuten hadde aldri Ap flertall og styrte på nåde fra de borgerlige partiene.

 

Om en har lyst til ensidig å skyte på Ap så ser man vekk fra de borgerlige. Ett moment er f.eks hvem som satt i Administrasjonrådet rett etter 9 april. Ikke mange røde der forsåvidt.

 

Jeg vil bare oppfordre alle som interesserer seg for dette temaet. Lese bøkene til sjefen i Milorg D-13, Oliver H Langeland, "Dømmer ikke" og "For at I ikke skal dømmes". Har lest mye om krigen, og visste at Regjeringen, les særlig Nygaardvold og Koth, var fullstendig på en annen planet. men at det skulle være så ille som det blir beskrevet i boken, er helt ufattelig. Regjeringen forsøkte for øvrig og straffe Langeland for feil og injurier, men han ble frifunnet. Likevel ble bøkene inndratt og ikke gitt ut på nytt før i 2010.

Langeland, og hans kritikk av regjeringen, ble visst ikke nevnt i kjent norsk krigs litteratur før i 1995, om jeg husker riktig.

De bare "visket han ut av historien", etter manges mening for at AP skulle vinne valg.

 

Fra boken "Dømmer Ikke" s. 41 (loggført) 9 april kl. 0.08 "Melding at fortene Rauøy og Bolærne er i kamp. Regjeringen sover.

 

0.25 Flyalarm i Oslo. Regjeringen kommer sammen ca kl. 1. Ingenting besluttes. Koth gikk hjem ettter tannbørste og pysjamas.

 

1.44 Melding: 4 store kryssere har passert Fugle-huk kl. 24. Regjeringen mobiliserer fremdeles ikke.

 

2.06 Admiralstaben får melding om angrep mot Bergen. Ca. kl. 3 beslutter regjeringen delvis mobilisering med frammøte torsdag.

 

Nygaardsvold & co ofret nesten 900 norske soldater for å rømme lande for selv og komme seg i sikkerhet.

De norske soldatene var elendig utstyrt og trent, men de klarte å sinke tyskerne tilstrekkelig til at de prominente svikerne slapp 5 år med terror og nød. Disse siste setningene er mine egne, bare så det er nevnt.

Har selv tjenestegjort 14 måneder i den norske marinen. Kommer opprinnelig fra innlandet, så in gen sjøulk var jeg til å begynne med. Men noe av det første en lærer, og som de fleste nok og vet fra før, er den uskrevne regelen om at kapteinen er den siste som forlater sitt synkende skip.

I april 1940 var det helt motsatt.

 

Oi ble mye mine egne følelser på slutten her, men poenget er at bøkene er et must og lese om en vil få noe annet en bare glansbilder av konge, regjering og gutta på skauen.

 

Weserübung er av mange militærhistorikere beskrevet som en av de dristigste militæraksjoner noen sinne.

10 juni var det over.

 

Til slutt fremhever Langeland det faktum (han var militærutdannet og major).

De underlegne tyske styrkene ved Narvik ville til slutt ha måttet gi tapt for de norske, franske, engelske og polske styrkene(Styrkeforholdet var så til de grader i nordmennenes favør.

 

Men hva skjedde? Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, J Cappelen og Ordfører Clausen i Trondheim skrev under et opprop som oppfordret normenn til å hjelpe tyskerne å utbedre flyplasser. Med en hjelpen kunne Luftwaffe berge de tyske soldatene og ta tilbake Narvik. Noen av de som var med på arbeidet fik straff etter krigen. Cappelen ble justisminister i Gerhardsens regjering, selv om han oppfordret til å hjelpe tskerne med flyplassene i Trøndelag. (Han representerte for øvrig Høyre som justisminister, rett skal være rett.

AP politikeren Ivar Skjaanes skrev og under, han ble fylkesmann i Sør-Trøndelag etter krigen.

 

Dette er bar noen små eksempler på hva som blir beskrevet i bøkene. Selv om teoretisk bare 50% skulle ha vært korrekt, ville det fortsatt være en skandale og en skam for landet vårt.

[Cristian]

Hei.

kan noen hjelpe med dette spørsmålet?

 

hvordan kunne folkeforbundet og/ eller de store demokratiene (USA, Frankrike og Storbritannia)

forhindret andre verdenskrig? fokuser på perioden etter Hitlers maktovertagelse i 1933? 

[Neymarjr]

 

Endret 26. mars 2017 av Neymarjr

[Neymarjr]

Hei. Jeg skal ha en presentasjon i morgen 27.03.17 om bombingen av Laksevåg. Da tenkte vi at vi skulle skrive et dikt, noen som kunne hjulpet meg litt med å skrive et? trenger ikke å være langt men må har enten parrim eller kryssrim.

[Delvis]

Ser akkurat på denne dokumentar serien om temaet Alliert og alene på NRK nett tv. veldig bra, anbefales.