Min perfekte mann har ett problem. Eller overdriver jeg?

[AnonymDiskusjon]

Okey, har selv svart litt på denne seksjonen, så prøver å få med så mye informasjon som mulig, siden jeg vet at det hjelper.

 

Så jeg er sammen med en fyr. Vi har vært sammen i 6 år, har nettopp flytta sammen, og jeg er 27 år, og han er 29 år.

Jeg jobber som lærer på barneskolen, og han jobber innen økonomi.

Han kommer fra en veldig "velykket" familie. Faren hans er doktor eller professor i fysikk og mattematik, og har av den grunnen alltid vært veldig opptatt av at sønnene skal være intelligente og flinke. Når de var sammen hadde de mattestunder sammen ogsåvidere. Moren hans er verdens kosligste dame, og har ingen jobb, men er veldig aktiv. Dere kjenner sikkert typen. Hun som alltid lager kaker, og er leder på friskis og svettis.

Han har en eldre bror som studerer det samme som han, som er bestekompisen hans. Ikke tenk det feil vei, min mann har aldri hatt problemer med å få seg venner, og er meget populær, men han og broren hans (ett år eldre) har alltid vært bestevenner og kan prate om alt.

Han har en yngre bror (10 år yngre) som ser veldig opp til sine to brødre, og har begynt å studere matte. Kjempetrivlig og smart gutt. Og hans bror har også fått seg barn nå, verdens skjønneste litt jente som jeg er blitt tante til. Høres idyllisk ut, ikke sant? Vel, kanskje familieforholdet er LITT for perfekt.

 

Mannen min fikk ny jobb for ikke så lenge siden. Vi har nå kjøpt en leilighet i Oslo til 11 millioner (tror du jeg følte meg som en trophywife eller? haha) og har planlagt å få barn. Livet smiler. Mannen min er i veldig god form, han er svært intelligent, flink i alt, handyman, rolig og har mange venner. Han er omsorgsfull, veldig morsom, og sexen er fantastisk. Men han har ett rart forhold til familien sin.

 

Det som utløste at jeg begynte å virkelig stusse på dette var i desember, da vi diskuterte julen. Jeg har de siste årene feiret jul med hans familie, siden vi bare er to, og de har en kjempestor feiring. Veldig koslig, såklart! Men i år foreslo jeg at vi kunne feire sammen, bare jeg og han. Det ville han ikke. Han overtalte meg med "Dette er jo kanskje siste året vi feirer med familien, siden vi snart skal få barn" og blabla. At han skulle feire jul med meg var jo uaktuelt. Han sier det ikke på en frekk måte, men han fikk det frem at han skulle feire jul hjemme hos familien, og jeg kunne velge hvor jeg ville feire (hos han eller med min familie), ikke som om vi var en enhet.

Familien hans ringer hver dag. Broren hans bor i Oslo og kommer ofte innom (dette er bare koslig) og de koser seg mye. Faren ringer daglig og spør om alt mulig, og forteller om vitenskap han har lest og alt. Det kan bli mye, men de har ett godt forhold. Moren ringer også hver kveld for å si god natt. Lillebroren hans ser jeg snakker mye til han på facebook og meldinger.

Dette var en egenskap jeg elsket med han før, siden familen hans er ufattelig koselig, og han er så omsorgsfull både ovenfor familie, kjæreste og venner, men jeg begynner å frykte hva som skal skje nå som vi får barn. Jeg har blitt gravid, men har ikke fortalt det enda. Når vi snakket om barn hos foreldrene hans en gang, så tok moren fram ett hefte med "familienavn" som hun ga til oss, som om hun forlangte at barnet skulle hente det. Dette løste mannen min fint (noe som irriterer meg, for jeg vil bli sint på han. Haha) med å si: "Hehe, vi skal vurdere det, men dette er det jo jeg og xxxx som bestemmer " men jeg VET at kommer til å argumentere sterkt for å ta ett familienavn fra hans side. Og hvor mye kommer hans foreldre til å komme innom? jeg vet at brorens lille jente besøker foreldrene minst en gang i uka, kanskje mer. Jeg frykter det samme skal skje med oss. Jeg vil at VI skal bli en ny familie, ikke at vi skal bli med en annen. Hva tenker dere? Anonym poster: f7137308e3c79d736ce5d0fa39253e72

[Danek]

Tror det er viktig at dere prater ut sammen om dette. Og at han forstår hvordan du opplever situasjonen, det at du til tider kan føle deg tilsidesatt. Enkelte ganger er det ikke værre en det, også føles det så mye bedre etter å ha snakket ut sammen om ting og tang.

[AnonymDiskusjon]

Tror det er viktig at dere prater ut sammen om dette. Og at han forstår hvordan du opplever situasjonen, det at du til tider kan føle deg tilsidesatt. Enkelte ganger er det ikke værre en det, også føles det så mye bedre etter å ha snakket ut sammen om ting og tang.

 

Takk for svar. Glemte å nevne hvordan moren hans er. Hvis mannen min er opptatt og sier at han ikke kan komme når vi er invitert på middag og annet så gir hun han litt "dårlig samvittighet"

Litt sånn "åja.. jaja.." sånn som mange bestemødre gjør når de føler de ikke blir besøkt ofte nok. Og jeg vet at mannen min HATER dette. Han prøver alt han kan for å gjøre alle glade hele tiden, og når moren hans gjør dette, faller han som oftest etter. Han er rett og slett litt for glad i familien sin, og jeg har ikke liksom til å måtte være "bitter" for å "få han" hvis dere skjønner. Anonym poster: f7137308e3c79d736ce5d0fa39253e72

[Danek]

Uff.. Ja, skjønner. Klart det ikke er noen hyggelig situasjon å være i. Noen ganger er det bare sånn det er og da er det vanskelig å håndtere. På den ene siden er han jo sikkert glad i sin mor, og da er det vanskelig å nekte henne besøk. Men på den annen side er han en fullvoksen mann med sine prioriteringer (deg blant annet) og må således også kunne si nei til henne en gang i blant UTEN å skulle måtte føle skyld eller ha dårlig samvittighet for dette.

[BuffyAnneSummers]

Jeg tror det vil bli litt annerledes når dere får barn. Dere må omprioritere og får ikke like mye tid til å farte hit og dit hele tiden. Dere kan jo også for all del feire jul med foreldrene hans innimellom når dere får barn.. Så det var ett tynt argument.

Jeg tror du bare må være veldig klar på hva du vil og hva du orker av familiebesøk o.l. for din partner. Som Danek skrev så må dere prate om dette, kommunikasjon er viktig.

[PanserJohan]

Tror du må innse at med mannen din, kommer også familien hans. Det er en del av regnestykket (no pun..)

Å tro at du kan endre dette, og komme unna med det uten konsekvenser, tror jeg er naivt av deg. (sier ikke at du har sagt det)

Familien er en del av hvem han er, og jeg tror du må innse at du må ta det ene med det andre.

 

Men det er klart du må sette standaren for hvor hyppig besøkene skal være, hvor intmt det skal være osv. Den må du sette tidlig, ellers er løpet kjørt.

[Danek]

Og ikke minst er det viktig å være klar over hvor man har svigermor. Det lønner seg alltid å være på god fot med partnerens familie. Alt blir så mye enklere da.

[djgudleif]

Mannen min er i veldig god form, han er svært intelligent, flink i alt, handyman, rolig og har mange venner. Han er omsorgsfull, veldig morsom, og sexen er fantastisk. Men han har ett rart forhold til familien sin.

 

Det er nettopp pga at han vokst i en sånn familie at han har blitt så flink. Ta fra han det, og han kommer til å råtne opp innvendig.

[Arcturus2]

Den familien høres jo rå ut da? Ser ikke problemet. Vær glad for at han ikke kommer fra et knust hjem og harry bakgrunn. Dette er bare trivielle problemstillinger dere vokser dere inn i. (Eventuelt at du lærer deg å sette pris på gode ting.)

[Secretalias]

jeg vet at brorens lille jente besøker foreldrene minst en gang i uka, kanskje mer. Jeg frykter det samme skal skje med oss.

 

Ja stakkars deg. Takke meg til familier som ikke vil ha noe med hverandre å gjøre. Er du ekstra heldig vil ikke barnet ditt ha noe med deg å gjøre heller når det vokser opp, tenk så stas! Å når du da er gammel å grå og glad for å være helt alene kan du sikkert finne deg en koselig advokat som har fortjent alle millionene dine! Da får du sikkert feire jul uten sånne brysomme folk også, så deilig!

[Gjest Slettet-GlDE6z]

luksusproblemer nå til dags...

[Nyph]

Jeg tror du overdriver. Men jeg syns likevel du bør fortelle mannen din hvordan du føler det. Kanskje han er litt enig selv? Eller kanskje han kan hjelpe deg å føle det bedre rundt temaet. Som BuffyAnneSummers sier tror jeg også det vil bli bedre når dere får barn. Hvis ikke det blir det, er det dine svigerforeldre som har et problem om å "la sønnen gå".

[sol12]

Vet akkurat hva du mener. Selv er jeg bare 19, men har vært sammen med samboeren min i 3 år og har således hatt mye å gjøre med familien hans og denne "problemstillingen" har også vært ekstra sterk på grunn av vår unge alder. Men det har blitt bedre for hvert år. Jeg pratet med ham og fortalte hvordan det føltes for meg, og at jeg var redd for de langsiktige konsekvense med tanke på at vi kanskje skal dele livet sammen og få barn sammen. Jeg tror også noe av problemet fra familiens side var at de ikke helt greide å la han "gå". Å skjønne at han nå var voksen og ikke minstebarnet lengre. Og at han brydde seg faktisk om meg og, og at forholdet var mer en bare en ungdoms"fling". Som sagt har vi vært sammen i tre år nå, og vi snakker om det jevnlig, men selvsagt spesielt mye i ferier o.l. Han har også to eldre søsken som flyttet ut tidlig i hans barndom pga stor aldersforskjell. Han sier også at han føler at han svikter dem og at de blir sure/lei seg viss han ikke prioriterer dem hele tiden når de først er hjemme. Ettersom vi har pratet endel om dette skjønner han mer av hva jeg mener, men ikke minst har jeg nå en mye større forståelse for hans side av saken. Og han ser også at rasjonelt sett så prioriterer han ikke så urettferdig som han av og til følte, og har også pratet med familien sin om dette.

 

Kanskje kan løsningen være å ta det opp i situasjoner der du ikke har blitt trigget pga en slik hendelse, men i en helt "nøytral" situasjon og tilnærme deg saken på en objektiv og rasjonell måte. Slik er det kanskje letter for han å se at det ikke bare er du som ikke forstår og er egoistisk, men at du faktisk har noen poeng, og at han kanskje til og med er enig i en del, men har bare ikke tenkt over det skikkelig før.

[#Kroenkeout]

Er i samme båt selv. Jeg ville bare si at dette blir ikke noe bedre, selv etter du har prøvd å snakket med din bedre halvdel om det. Men, det funker kanskje for deg.

 

Alt jeg vil si er; prøv å ha godtmot i at de ønsker dere alt godt og (forhåpentligvis) er glad i dere. Det hadde vært mye værre hvis det hadde vært det strake motsettningen, selv om det "idylliske" kan bli for mye rosenrødt til tider.

 

Lykke til <3

[chriztr]

Er mannen din faktisk lykkelig? Høres veldig slitsomt ut og tilfredstille alle konstant og bøye seg for alle sutrer litt ekstra når de ikke får det helt som de vil.

 

Hvordan er mannen din på egenhånd? Klarer han å ta egene, selvstendige valg og vurdere konsekvensen av ting?