Mentale problemer - hva gjør jeg?

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Jeg er en kar på 21 år og holder for øyeblikket på med sykepleierstudiet på universitetet i Agder.

 

Over de siste årene har jeg slitt en del med dårlig selvbilde. I starten var det også en del perioder med sterk nedstemthet - spesielt når jeg var alene. Så vidt jeg kan huske, har den mentale situasjonen min vært varierende (opp- og nedstemthet) fra jeg har vært på alder på ca rundt 16. Nå de tre siste årene har det derimot blitt værre og værre. Spesielt det siste halvannet året - siden jeg begynte på sykepleierutdanningen høsten 2011 - har det vært spesielt gale med veldig sterk nedstemthet, angst i forhold til fremtiden (ser ingen håp), insomnia og null mestringsevne hverken i forhold til studiene og den generelle situasjonen rundt meg. Samtidig merket jeg at dette gikk noe utover min daglige funksjon. Jeg begynte å miste interessen for studiene, for hobbiene mine og ble dårligere til å ta kontakt med vennene mine rundt meg.

 

Etter at studiene begynte på an igjen etter sommerferien i fjor, var det rett før jeg var gikk helt ned for telling. Alt var mørkt, negativt, håpløst og jeg hadde ingen håp eller motivasjon for å jobbe med studiene. Til slutt ble det så gale at jeg begynte å røyke marijuana for å få en pause fra alle disse negative følelsene som hadde bygget seg opp. Tro det eller ei, men dette hjalp noe på den mentale situasjonen - så lenge jeg ikke overdrev bruken. Etter et par uker med marijuana og humøret begynte så vidt å hente seg opp til et "normalt-nivå", noe som jeg ikke hadde følt på lenge - begynte jeg å tenke over hva jeg egentlig holdt på med og konsekvensene av det og klarte å legge marijuanaen fra meg et par uker før jul og har ikke røykt noe siden.

 

Nå derimot, er jeg tilbake til en den depressive tilstanden jeg har nevnt. Jeg sliter med et stressnivå som relativt ofte ligger oppunder taket, kraftig nedstemthet, pessimistisk tankegang med ganske mørke fremtidsutsikter, sliter med å sove om nettene, hukommelsen virker ikke alltid som den skal og et ganske dårlig selvbilde. Nå skal jeg ut i sykehuspraksis i slutten av dem kommende uken - og dette har vært med på å forverre situasjonen noe i form av stress og dårlig med informasjon fra skolens side om oppmøtesteder og praksislister.

 

Det skal være sagt at jeg har en del gode venner rundt meg, og når jeg er sammen med dem så demper det problemene mine noe. Eneste problemet er at jeg ikke føler jeg har noen jeg kan snakke med samtidig som at med en gang jeg er på enmannshånd med meg selv kommer alt tilbake. Jeg har vurdert å gå til psykolog eller en terapeut for å prøve å finne en løsning - men er samtidig noe redd for dette i og med at jeg har en frykt for at en diagnose kan gjøre min egen situasjon værre enn det den er.

 

Hvis dere har kommet så langt at dere leser dette, tusen takk for at dere tok tiden til det!!! Jeg er sjeleglad for alle seriøse svar! Anonym poster: 52f0a338054dacef11808924fccfae91

[Rosario]

Utbrenthet -> depresjoner

Her: Utbrenthet -> depresjoner

Endret 5. januar 2013 av Rosario

[dag1234]

På tide å poste denne igjen. Gå og få deg hjelp, det er det beste du kan gjøre mot deg selv.

 

 

http://www.youtube.com/watch?v=XiCrniLQGYc

[vidor]

Du har egentlig kommet til konklusjonen du trenger selv, så du har gjort en bra jobb.

 

Husk at ingen er en diagnose. Det er jo ikke noe forskjell på deg før og etter en diagnose, annet enn en milepæl for et positivt vendepunkt.

For mange kan en diagnose være en befrielse fordi noe man lenge har båret på kommer til en avklaring, noe som gjør at man kan styre ting i en bedre retning over tid.

 

Poenget er jo å finne ut av hva som skjer og gjøre noe med det sammen med noen som skjønner mekanismene i deg bedre enn deg selv.

 

Basert på konteksten i det du skriver vil jeg anta at riktig terapi vil ha en god effekt.

Det er mange som er i samme situasjon som deg.

[Rosario]

Sykdommen depresjoner har en årsak eller kombinasjon av flere årsaker. Helbredelse ligger i å fjerne årsak/årsakene. Her er årsak neppe noe mystisk, mer det vanlige: usunne vaner som for mye lekselesing, for mye forelesninger, for mye kaffe og kantine, for mye maurtue ...

 

Hva med bivirkninger? Dersom man fjerner uvaner / alt det stresset .. kan dette medføre farlige bivirkninger? Nei, det er ingen bivirkninger av å fjerne årsaker. Bivirkninger er noe man får etter at legene har begynt med sin coctail av (gud vet hva ... stay away)

Endret 5. januar 2013 av Rosario