Effekter av en eventuell avsløring av friend-zoned.

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Før jeg skriver mer vil jeg kort forklare hva jeg lurer på her. Enkelt sagt lurer jeg på om det er lurt eller ikke å være dønn ærlig med den typiske jenta som du liker litt ekstra godt, og som du har god kontakt med fra før av. Har vurdert konsekvenser fram og tilbake aldri så lenge, men kommer stadig frem til at det er en tung bør å bære å ikke vite. Uvisshet er tross alt den mest pinefulle av alle påkjenninger.

 

Jeg har såvidt nevnt at jeg var forelsket i henne tidligere, og det er hun nok klar over også. Så sånn sett kan det godt hende jeg er naiv og henger igjen i et lite håp. Men hey, religiøse har håp nettopp på grunn av det som er uvisst i vitenskapen, så kanskje det ikke trenger å være så galt med dette håpet?

 

For å forsterke den naive siden: en gang nevnte jeg en gest jeg gjorde mot henne, og filosoferte litt over hvor rart det var at jeg gjorde akkurat det. Irrelevant hva det var. Men repsonsen hennes var: "ja, kanskje du ikke skal tenke så mye på det?". En ganske tydelig respons i utgangspunktet, men håp kommer stadig tilbake.

 

Så til kjernen. Det jeg nå vurderer seriøst, er å ha en god samtale med henne om alt jeg har følt for henne, og få vite om det noen gang har vært realistisk å tenke på et eventuelt forhold. Jeg regner henne som en av mine nærmeste bekjente, og hver jul for eksempel treffer vi hverandre. Ser på det venneforholdet vi har som ganske tett og bra. Så for å samle egne tanker liker jeg å skrive dem ned. Her er et resultat og noe jeg sterkt vurderer å samtale med henne om, skrevet som en slags monolog:

 

PS: det som kan være greit å vite er at når jeg var forelsket i henne, så kapret en kompis av meg henne i 3 år, dermed fikk forelskelsen intet utspring.

 

 

 

 

"Kan jeg spørre om en ting? Har det noen gang vært realistisk å lure på om det kunne blitt noe mer mellom meg og deg?

 

Jeg har i alle fall i det siste tenkt at uvisshet er den mest pinefulle av alle påkjenninger, og det er ganske sant. Om jeg kommer inn i en samtale der jeg ikke har peiling på hva det er snakk om, så vil jeg føle meg ganske utilpass, og ha lyst på mer informasjon. På samme måte kommer jeg stadig tilbake til tanken om at du rett og slett er en av de aller fineste jeg vet om, og jeg har alltid lurt på om det var realistisk å tenke at det kunne bli noe mer. For jeg var jo forelsket, men det fikk aldri noe utspring, og det å i dag ha deg som en av mine nærmeste bekjente kombinert med at du så langt er den som har satt sterkest spor i meg, det er ikke alltid lett.

 

Derfor har det faktisk vært deilig når du har vært ilag med noen, som nå nylig, for da er den uvissheten litt borte, i og med at jeg ikke i min villeste fantasi kunne tenke meg å bryte opp noe du har pågående, og min fantasi kan strekke seg ganske langt. Men det er når du er singel igjen, da begynner jeg alltid å lure litt, for da er det denne uvissheten trer fram igjen. Det eneste jeg vil er å få klarert om det noen gang var eller om det er noen sjanse for at jeg og du kan fungere i et tettere forhold. For jeg begynner å bli lei av å gå rundt og lure i en form for naivitet. Selv om mange ting kan ha vært med på at jeg naturligvis burde ha tolket deg bedre, så vil den tolkingen aldri være direkte sann.

 

Nå nylig så blokkerte jeg deg faktisk fra Facebook, i ren impulsivitet. Litt som et resultat av tankegang etter at du spurte om det var litt kleint den ene kvelden (vi hadde litt unormalt nær, intim kontakt under en film). Jeg begrunnet det (blokkeringen) med at jeg ville distansere meg fra deg, for av og til har jeg vanskeligheter med å forholde meg naturlig til deg, nettopp på grunn av at om jeg ser et eller annet om deg på Facebook, så begynner hjernen å lure igjen. Jeg vet dette sikkert hørest dramatisk ut, og jeg overdriver sikkert, men jeg vil bare prøve å være dønn ærlig. Jeg vet at du ikke nødvendigvis liker å si ting akkurat sånn som de er, men heller pynte litt på det og la mottageren tolke, men akkurat nå så trenger jeg å være dønn ærlig. Og sannheten er at du er min største forelskelse så langt, men som aldri fikk et utspring. Sikkert ikke noe spesielt unormalt i det, men kombinert med at vi i dag er gode venner, så blir det noe helt annet. Alle mine framtidige jenter jeg blir betatt av blir målt opp mot deg, og så langt har ingen strukket til. Og det er ikke bare det at jeg synest du er nydelig, jeg kjenner også at det er godt å være i ditt nærvær, og at vi kan le godt ilag. Jeg tror vi har litt samme humor.

 

Når det er sagt, så har jeg gang på gang slått i fra meg tanken om at vi kunne fungert ilag. Mest pga kommunikasjon. Jeg har stadig tenkt at du er helt umulig å tolke, men også at det er nettopp det som gjør deg så fantastisk, at det er noe magisk i uvissheten. Så da kan jeg spinne videre og tenke at det svaret jeg forhåpentligvis kommer fram til nå vil sprekke denne magiske boblen, som også er uvissheten for så vidt. Uansett utfall tror jeg det blir best å vite. Forhåpentligvis i alle fall. For jeg har jo også vært inne på tanken at jeg sannsynligvis skaper et litt overdrevent magisk bilde av et evt. utspring fra denne forelskelsen, og at det i realiteten kanskje ikke stemmer. Men klart, livet er ikke perfekt, og som Arne Garborg en gang sa: en vet ikke hvor feil en tenker når en tenker alene. Så kanskje du kan evt. rette litt opp i mine tanker og si hva du tenker om alt dette?"

 

 

 

Noen innspill? Kom gjerne med konkrete erfaringer der dette for eksempel ikke har fungert i det hele tatt og bare skapt trøbbel, eller det motsatte. Helst det selvsagt, hehe.

 

Og guide meg gjerne i riktig tråd om dette er en veldig vanlig sak. Noe jeg igrunn vet at det er, men lurer mer på konsekvensene av evt. å være helt ærlig. Liker ikke å dekke over slike ting. Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40 Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

[tom waits for alice]

Søtt, men alt for mange ord. Slik blir det ofte når man skal skrive ned det man vi ha sagt. Om du er på villspor blir en slik monolog bare klein. Om hun har tenkt tanken selv, så trenger du ikke mange ordene for å få fram budskapet.

 

Og her er formuleringer du antagelig aldri ville bruke i daglig tale, som "uvisshet er den mest pinefulle av alle påkjenninger". Si heller "det går på helsa løs å ikke vite", eller hvordan du nå ville sagt det. Men det er kanskje unødvendig det også, om ting går rette veien. Dropp "Som Arne Garbord engang sa:", med mindre han er relevant på en eller annen måte virker det bare påtatt i en slik samtale. Det er en kjærlighetserklæring, og da trenger du ikke kildehenvisninger.

 

Ikke spør om du kan spørre henne. Det vet hun ikke før etter at hun har hørt spørsmålet.

 

"Jeg må si deg noe: Jeg er forelsket i deg og skulle ønske vi kunne være sammen. Kanskje du vet det alt. Kan du tenke deg å være det?" (Pause så det får synke inn.) "Bare stopp meg når du vil jeg skal holde kjeft, og si ja eller nei. Så vet jeg i hvertfall." (Ny pause.)

 

http://www.youtube.com/watch?v=5m2T5yfgsZ0

 

Geir

Endret 3. januar 2013 av tom waits for alice

[AnonymDiskusjon]

Søtt, men alt for mange ord. Slik blir det ofte når man skal skrive ned det man vi ha sagt. Om du er på villspor blir en slik monolog bare klein. Om hun har tenkt tanken selv, så trenger du ikke mange ordene for å få fram budskapet.

 

Og her er formuleringer du antagelig aldri ville bruke i daglig tale, som "uvisshet er den mest pinefulle av alle påkjenninger". Si heller "det går på helsa løs å ikke vite", eller hvordan du nå ville sagt det. Men det er kanskje unødvendig det også, om ting går rette veien. Dropp "Som Arne Garbord engang sa:", med mindre han er relevant på en eller annen måte virker det bare påtatt i en slik samtale. Det er en kjærlighetserklæring, og da trenger du ikke kildehenvisninger.

 

Ikke spør om du kan spørre henne. Det vet hun ikke før etter at hun har hørt spørsmålet.

 

"Jeg må si deg noe: Jeg er forelsket i deg og skulle ønske vi kunne være sammen. Kanskje du vet det alt. Kan du tenke deg å være det?" (Pause så det får synke inn.) "Bare stopp meg når du vil jeg skal holde kjeft, og si ja eller nei. Så vet jeg i hvertfall." (Ny pause.)

 

 

Geir

 

Takk for svar. Og er igrunn helt enig. Har tenkt som Occam's Razor og trur at det å bare bringe spørsmålet på bordet kan være det enkleste, og la det gå der ifra. Realistisk sett å bringe fram en slik monolog blir nok falskt som du sier. Men det å spørre: "kan jeg spørre deg om en ting?" er jo ganske normalt, og vekker litt opp motparten, fordi det du skal spørre om da sannsynligvis er noe litt dypere.

 

Men dilemmaet ligger fremdeles i om dette er lurt å gå inn på i det hele tatt. Altså realistisk sett så ser jeg faktisk på et eventuelt forhold som sannsynlig.

 

Vil bare ikke sitte igjen etterpå og tenke "dette var totalt unødvendig". Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

[johanf]

Jeg vil tro at om du kommer ut av skapet, er det for deg en win win (win?) situasjon...

 

1. Hun kan ta deg imot med åpne armer. (win)

 

2. Hun kan trekke seg tilbake og dere får mindre og mindre kontakt. (win, så lenge du er forelska i henne)

 

3. Hun kan si "åh så søtt, men jeg har ikke sånne følelser for deg". (win? Kanskje ikke, men da vet du i det minste og kan gå videre)

[AnonymDiskusjon]

Jeg vil tro at om du kommer ut av skapet, er det for deg en win win (win?) situasjon...

 

1. Hun kan ta deg imot med åpne armer. (win)

 

2. Hun kan trekke seg tilbake og dere får mindre og mindre kontakt. (win, så lenge du er forelska i henne)

 

3. Hun kan si "åh så søtt, men jeg har ikke sånne følelser for deg". (win? Kanskje ikke, men da vet du i det minste og kan gå videre)

 

Helt enig. Det som er dilemmaet fortsatt er aftermathen. Jeg vet ikke om jeg klarer å være så kynisk å si at jeg egentlig ikke trenger henne i livet mitt. For det er jo det jeg eventuelt ofrer. Eller er det som du sier kun win, win, win? Har jeg vært ute for slike lignende situasjoner før og beholdt bekjentskapet likevel, så kanskje det bare er å fyre på. Det vanskeligste er å fullføre løpet når en først er i gang. En gang når jeg kjørte henne hjem sa jeg noe merkelig dumt. Jeg nevnte så vidt at jeg hadde vært forelsket i henne tidligere, og det visste hun til en viss grad. Så spurte hun: "ja når skal du få deg en kjæreste da?". Var på den tiden jeg ikke hadde hatt noen enda. Og da svarte jeg: "nå". Ler litt av det nå når jeg tenker meg om .

 

Trur også det er viktig at jeg vet at jeg og hun har tid, slik at jeg ikke starter en samtale, og så sier hun "men du, jeg må nesten gå". Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40 Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

[frevild]

Jeg er helt enig med tom waits for alice. For å si det kort: Keep it simple, stupid.

 

Teksten din minner mest om en tale fra gamle dager, nærmest en kronikk. Den er alt for lang og faktisk ganske tørr. Ikke noe som smelter hjerter, og det er dét du her bør prøve på.

 

Skal du absolutt spørre skriftlig, må du gjøre det helt annerledes.

 

Ellers er det noe som heter at handling taler sterkere enn ord. Vil du ha noe mer? Da kan du vise det, ikke si det. Men du bør kanskje være forsiktig - lodd stemningen, se hva hun går med på - da blir det også mindre kleint om hun tydeligvis ikke er interessert. F.eks.: Er dere på kino? Ta armen rundt henne. Hvis du gir henne en klem, hold blikket hennes lenger enn det som er typisk for venner (eller noe i den duren). Går dere bare tur? Arm rundt midjen. Det finnes hundrevis av muligheter. Men det må være naturlig.

 

Jeg tror du kan være tjent med å begynne slik og eskalere forsiktig og naturlig.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er helt enig med tom waits for alice. For å si det kort: Keep it simple, stupid.

 

Teksten din minner mest om en tale fra gamle dager, nærmest en kronikk. Den er alt for lang og faktisk ganske tørr. Ikke noe som smelter hjerter, og det er dét du her bør prøve på.

 

Hehe, ja jeg realiserer det mer og mer. Den blir for oppsvulmet og lite jordnær. Det er uansett mer en hypotetisk monolog for å rydde opp i egne tanker. Men jeg har ikke lyst å forlate en eventuell samtale med henne uten å ha fått delt/fått svar på det meste. Derfor keg skrev som jeg skrev.

 

Skal du absolutt spørre skriftlig, må du gjøre det helt annerledes.

 

Mulig det, hvordan da i så fall? Det å informere om noe sånt skriftlig har jeg uansett veldig lite tro på. Var ikke intensjonen bak det jeg skrev heller. Må nok manne opp.

 

Ellers er det noe som heter at handling taler sterkere enn ord. Vil du ha noe mer? Da kan du vise det, ikke si det. Men du bør kanskje være forsiktig - lodd stemningen, se hva hun går med på - da blir det også mindre kleint om hun tydeligvis ikke er interessert. F.eks.: Er dere på kino? Ta armen rundt henne. Hvis du gir henne en klem, hold blikket hennes lenger enn det som er typisk for venner (eller noe i den duren). Går dere bare tur? Arm rundt midjen. Det finnes hundrevis av muligheter. Men det må være naturlig.

 

Ja, har tenkt i disse baner mye, og ideelt sett er det slik et forhold starter. Men jeg har gjennom mangfoldige år prøvd å tolke henne, og gjort enkelte ting som venner vanligvis ikke gjør. Som å gi henne en personlig skrevet sang, og flere dikt. Jeg liker generelt sett godt å gjøre dette, men ikke rettet mot noen så mye som i disse tilfeller.

 

Jeg tror du kan være tjent med å begynne slik og eskalere forsiktig og naturlig.

 

Skal faktisk på kino med henne og noen andre i morgen, håper på å få litt alenetid da. Men problemet er at vi kjenner hverandre såpass godt nå at et subtilt hint til flørting vil nok bli "avslørt" ganske fort. Føler det kan bli mer kleint å drive på sånn. Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40 Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

[tom waits for alice]

Men dilemmaet ligger fremdeles i om dette er lurt å gå inn på i det hele tatt. Altså realistisk sett så ser jeg faktisk på et eventuelt forhold som sannsynlig.

Da ville jeg gamblet på det. For å si det med et sitat av en eller annen engelskmann (på forum kan vi oppgi kilder, men jeg aner ikke):

 

“Regret for the things we did can be tempered by time; it is regret for the things we did not do that is inconsolable.”

 

Geir

[IntelAmdAti]

Jeg leste ikke teksten din men jeg så hvor lang den er.

 

Du har kanskje hørt dette før men du TENKER for mye, du har sikkert dine grunner til det men andre får lett for å se på deg som vag, ubesluttsom og USIKKER når du tenker.

 

Du VET at du liker henne, du VET at du vil ha henne og du bør VITE at du kaster bort tiden din med å bare tenke.

 

Dette går på følelsene, hun blir ikke kjæreste med deg fordi hun TENKER at det er en god ide (isåfall bruker hun deg), hun blir sammen med deg fordi det FØLES riktig.

At du tenker og er eller virker usikker legger lokk på følelser.

Så glem tankene og fokuser på å lage en romantisk stemning der hun føler seg trygg sammen med deg.

 

 

Hvis du syntes det er vanskelig å virke selvsikker og trygg så kan du bare huske på at du har INGENTING å tape. Dersom du gjør et fremstøt og hun sier nei så finner du en annen jente og du slipper å kaste bort tid på å vente på ei jente du ikke har noen fremtid med. Du trenger ikke å vite at du får henne, men du må vite at du vinner både dersom du får et ja eller nei fra henne - og derfor er du ikke redd for hva svaret blir.

 

Lykke til!

[AnonymDiskusjon]

Jeg leste ikke teksten din men jeg så hvor lang den er.

 

Du har kanskje hørt dette før men du TENKER for mye, du har sikkert dine grunner til det men andre får lett for å se på deg som vag, ubesluttsom og USIKKER når du tenker.

 

Haha, ja det har du helt rett i. Litt passiv. Ufyselig irriterende igrunn.

 

Du VET at du liker henne, du VET at du vil ha henne og du bør VITE at du kaster bort tiden din med å bare tenke.

 

Akkurat det der er faktisk en sannhet med modifikasjoner. For jeg har også tenkt at "hva om det ikke blir akkurat som jeg har tenkt?". Det blir det selvsagt aldri, men vil bare ikke gå i den fellen å ville ha noe, og med en gang man har det, så vil man ikke ha det lenger. Men ser nå at jeg igjen tenker for mye, hehe.

 

Dette går på følelsene, hun blir ikke kjæreste med deg fordi hun TENKER at det er en god ide (isåfall bruker hun deg), hun blir sammen med deg fordi det FØLES riktig.

At du tenker og er eller virker usikker legger lokk på følelser.

Så glem tankene og fokuser på å lage en romantisk stemning der hun føler seg trygg sammen med deg.

[/QUote]

 

Ja det har du nok rett i. Følelsene blir så absolutt lagt lokk på. Det irriterende er at når jeg litt subtilt har hintet frampå at jeg liker henne, så har jeg av og til fått hesiterende respons. Som "kanskje du ikke skal tenke så mye på det?". Husker faktisk en gang der jeg sa til henne at søsteren hennes hadde kommentert dette: "flørter du med søsteren min eller?". Sagt med et smil. Så nevnte jeg det for henne, og da sa hun: "men du gjør jo det". Akkurat i det tilfellet var det nok min feil at det ikke gikk noe videre, men vi var iallfall begge enige om at det var noe flørt der.

 

Hvis du syntes det er vanskelig å virke selvsikker og trygg så kan du bare huske på at du har INGENTING å tape. Dersom du gjør et fremstøt og hun sier nei så finner du en annen jente og du slipper å kaste bort tid på å vente på ei jente du ikke har noen fremtid med. Du trenger ikke å vite at du får henne, men du må vite at du vinner både dersom du får et ja eller nei fra henne - og derfor er du ikke redd for hva svaret blir.

 

Lykke til!

 

Ja! Nettopp. Har tenkt det samme selv. Egentlig så handler det ikke så mye om utfallet, men mer om det å faktisk få et utfall.

 

Takk for tips! Skal selvsagt ha tråden i mente og respondere på hvordan det eventuelt går. Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

[AnonymDiskusjon]

Da ville jeg gamblet på det. For å si det med et sitat av en eller annen engelskmann (på forum kan vi oppgi kilder, men jeg aner ikke):

 

“Regret for the things we did can be tempered by time; it is regret for the things we did not do that is inconsolable.”

 

Geir

 

Kjenner til den ja. Bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort. Veldig sant, godt å bli minnet på iblant.

 

Kan nevne at en gang, når jeg var på vei til å treffe henne på en fest, så var jeg skråsikker på at jeg ville slenge ut det at jeg har vært/er forelsket i en bisetning, bare for å få det ut. Men når hun først var i mitt nærvær, da var liksom disse følelsene tilbake, som jeg var sikker på var borte. Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

[IntelAmdAti]

 

Akkurat det der er faktisk en sannhet med modifikasjoner. For jeg har også tenkt at "hva om det ikke blir akkurat som jeg har tenkt?". Det blir det selvsagt aldri, men vil bare ikke gå i den fellen å ville ha noe, og med en gang man har det, så vil man ikke ha det lenger. Men ser nå at jeg igjen tenker for mye, hehe.

 

Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

 

Om du vil beholde henne, får du nok av tid til å reflektere siden. Akkurat nå så vil du ha henne, om enn bare for å se om du kunne fått henne dersom du vil

[AnonymDiskusjon]

Om du vil beholde henne, får du nok av tid til å reflektere siden. Akkurat nå så vil du ha henne, om enn bare for å se om du kunne fått henne dersom du vil

 

Stemmer. Jeg vet ikke om det er tilfeldig eller ikke, men nå denne kvelden når jeg har diskutert litt her samt skrevet melding med henne, så har en sånn sterk merkelig følelse kommet frem igjen. Ikke akkurat hjertebank, men et sånt indre trykk på en måte, der en bare må trekke pusten dypt og trekke litt på smilebåndene.

 

Rare greier dette her altså. Tror jeg har en fin inngangsportal forresten. Noe ala:

 

"Når du spurte meg om det var kleint den kvelden, hva mente/tenkte du på da? Syntest du det var kleint kanskje?"

 

Rett og slett åpne direkte med å snuse litt på hva hun tenkte i den gitte situasjonen. Viss det da brer seg en slags "jeg vet ikke, men det var noe rart", så kan jeg bygge litt videre med å si "jeg tenkte en del på det selv, men konkluderte igrunn med at det føltes mer godt og spennende enn kleint". Her må jeg selvsagt prøve å få fram en helt ærlig mening fra hennes side, uten at hun skal tilfredsstille meg på en måte. Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

[IntelAmdAti]

Stemmer. Jeg vet ikke om det er tilfeldig eller ikke, men nå denne kvelden når jeg har diskutert litt her samt skrevet melding med henne, så har en sånn sterk merkelig følelse kommet frem igjen. Ikke akkurat hjertebank, men et sånt indre trykk på en måte, der en bare må trekke pusten dypt og trekke litt på smilebåndene.

 

Rare greier dette her altså. Tror jeg har en fin inngangsportal forresten. Noe ala:

 

"Når du spurte meg om det var kleint den kvelden, hva mente/tenkte du på da? Syntest du det var kleint kanskje?"

 

Rett og slett åpne direkte med å snuse litt på hva hun tenkte i den gitte situasjonen. Viss det da brer seg en slags "jeg vet ikke, men det var noe rart", så kan jeg bygge litt videre med å si "jeg tenkte en del på det selv, men konkluderte igrunn med at det føltes mer godt og spennende enn kleint". Her må jeg selvsagt prøve å få fram en helt ærlig mening fra hennes side, uten at hun skal tilfredsstille meg på en måte. Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

 

De fleste forholdene jeg vet om har begynt med at bare en ting ledet til det andre. Ikke noen nøye planlagt slagplan men ting tatt på sparket.

 

Gjerne at du er med ei jente du liker og en gjeng ute og har det kjekt inntil det begynner å regne, dere vil ikke være ute i regnet så dere går hjem til en av dere for å se film, så blir det sent og resten av gjengen som ikke allerede har dratt de drar hjem, mens du eller henne "glemmer" å ta siste bussen og gjerne erter hverandre med putekrig og kiling, og taxi blir dyrt men det går fint å overnatte på sofaen eller på gulvet. Alene på kvelden prater dere og deler noen hemmeligheter og ting dere ikke forteller hvem som helst og får bedre kontakt og stoler mer på hverandre enn resten av gjengen som dro tidligere. Før lysene slukkes så glemte noen å lukke vinduet og det er kaldt på soverommet, "hei, det er plass til deg i sengen hvis du vil sove med meg" uten å implisere noe mer men derifra så går naturen sin gang.

 

Hadde du gått til henne samme dagen og sagt "hei, skal vi dra hjem til meg og se film og så dele seng?" hadde svaret gjerne vært "eeeh nei jeg kan ikke desverre, må studere i kveld".

 

 

Dreier seg ikke om å ha en diskusjon og så bli enige om en konklusjon eller gunstig løsning. Det handler om å legge til rette for, at dere to ender opp i situasjoner der dere kan få følelser for hverandre.

[AnonymDiskusjon]

De fleste forholdene jeg vet om har begynt med at bare en ting ledet til det andre. Ikke noen nøye planlagt slagplan men ting tatt på sparket.

 

Gjerne at du er med ei jente du liker og en gjeng ute og har det kjekt inntil det begynner å regne, dere vil ikke være ute i regnet så dere går hjem til en av dere for å se film, så blir det sent og resten av gjengen som ikke allerede har dratt de drar hjem, mens du eller henne "glemmer" å ta siste bussen og gjerne erter hverandre med putekrig og kiling, og taxi blir dyrt men det går fint å overnatte på sofaen eller på gulvet. Alene på kvelden prater dere og deler noen hemmeligheter og ting dere ikke forteller hvem som helst og får bedre kontakt og stoler mer på hverandre enn resten av gjengen som dro tidligere. Før lysene slukkes så glemte noen å lukke vinduet og det er kaldt på soverommet, "hei, det er plass til deg i sengen hvis du vil sove med meg" uten å implisere noe mer men derifra så går naturen sin gang.

 

Hadde du gått til henne samme dagen og sagt "hei, skal vi dra hjem til meg og se film og så dele seng?" hadde svaret gjerne vært "eeeh nei jeg kan ikke desverre, må studere i kveld".

 

 

Dreier seg ikke om å ha en diskusjon og så bli enige om en konklusjon eller gunstig løsning. Det handler om å legge til rette for, at dere to ender opp i situasjoner der dere kan få følelser for hverandre.

 

Ja, jeg ser den. Ideelt sett er det jo slik forelskelser bør utarte seg. Men det vil være mye mer naturlig ved for noen ukjente vil det ikke? Vi har jo kjent hverandre lenge, og vil sannsynligvis skjønne hvor det leder hen ut fra slik subtil flørting.

 

Men du mener jeg bør gå for en mer flørtende fremgangsmåte? Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

[IntelAmdAti]

Ja, jeg ser den. Ideelt sett er det jo slik forelskelser bør utarte seg. Men det vil være mye mer naturlig ved for noen ukjente vil det ikke? Vi har jo kjent hverandre lenge, og vil sannsynligvis skjønne hvor det leder hen ut fra slik subtil flørting.

 

Men du mener jeg bør gå for en mer flørtende fremgangsmåte? Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

 

 

Jeg mener du bør tenke mindre og handle mer etter følelsene, eller sagt på en annen måte, bare gjør noe uten å bry deg om konsekvensene. Eller enda bedre, gjør noe uten å tenke over konsekvensene.

 

Gi slipp på det og vær litt uforutsigbar, ta noen sjanser for å se hva som skjer.

 

Noen ting kan du tenke over og reflektere over livet ut uten å bli klokere på, mens det riktigere å gjøre er egentlig bare å stupe uti og ta det som det kommer

 

 

Det som jeg er ganske sikker på er at du ikke kan tenke deg inn i et forhold :b

[AnonymDiskusjon]

Jeg mener du bør tenke mindre og handle mer etter følelsene, eller sagt på en annen måte, bare gjør noe uten å bry deg om konsekvensene. Eller enda bedre, gjør noe uten å tenke over konsekvensene.

 

Gi slipp på det og vær litt uforutsigbar, ta noen sjanser for å se hva som skjer.

 

Noen ting kan du tenke over og reflektere over livet ut uten å bli klokere på, mens det riktigere å gjøre er egentlig bare å stupe uti og ta det som det kommer

 

 

Det som jeg er ganske sikker på er at du ikke kan tenke deg inn i et forhold :b

 

Hehe, godt sagt det. Her må handling til ja! Skal som nevnt på kino med henne og noen andre i morgen kveld. Blir spennende å se hva som kan skje.

 

Takk for tips!! Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

[Nittutt]

Har selv vært i den situasjonen du beskriver før, flere ganger, og har bare noen få tips.

 

Nr 1: Ikke spør om noe. Ikke spør om dere skal bli sammen, ikke spør om noe. Spør du om noe sier du at du "forventer" noe av henne. I den situasjonen du er ønsker du ikke at hun skal føle at du forventer noe. Da får hun en enda dårligere følelse hvis hun ikke kan gi deg det du forventer. Erklære kjærligheten din, ikke forvent noe svar og ikke be om noe.

 

Nr 2: Hold det kort. Si hva du føler, hvorfor du føler det og vær ferdig. Gi henne tid til å tenke, vis henne at det eneste du vil er at hun skal vite hvor hun har deg, ikke at du vil / må ha noe tilbake. Ikke inngå et kompromiss. Sier hun: "Jeg vil bare ha deg som venn" er det det du skal ta deg til takke med. Ikke noe nytt forsøk etter denne gang (har ødelagt 3 vennskap selv fordi jeg nektet å gi opp, trodde "venneveien" var den rette veien å gå.)

 

Nr 3: Lær av dine feil til neste gang. Vær TYDELIG på dine intensjoner fra første sekund. Ikke prøv venneveien, den funker SJELDEN.

 

Nr 4: Prøv så godt du kan å ikke la deg påvirke av utfallet, ikke for å være negativ men det kommer mest sannsynlig ikke til å gå din vei. Vet man skal være oppmuntrende osv, men jeg har ikke troen på det. Jeg har troen på at realistiske forventninger skaper positive, realistiske situasjoner.

 

Lykke til!

[AnonymDiskusjon]

Har selv vært i den situasjonen du beskriver før, flere ganger, og har bare noen få tips.

 

Nr 1: Ikke spør om noe. Ikke spør om dere skal bli sammen, ikke spør om noe. Spør du om noe sier du at du "forventer" noe av henne. I den situasjonen du er ønsker du ikke at hun skal føle at du forventer noe. Da får hun en enda dårligere følelse hvis hun ikke kan gi deg det du forventer. Erklære kjærligheten din, ikke forvent noe svar og ikke be om noe.

 

Helt enig her, blir lett å legge alt over på henne, og da blir det urettferdig. Og akkurat det å erklære og "få tømt seg" for å si det sånn, det er mye det jeg er ute etter egentlig.

 

Nr 2: Hold det kort. Si hva du føler, hvorfor du føler det og vær ferdig. Gi henne tid til å tenke, vis henne at det eneste du vil er at hun skal vite hvor hun har deg, ikke at du vil / må ha noe tilbake. Ikke inngå et kompromiss. Sier hun: "Jeg vil bare ha deg som venn" er det det du skal ta deg til takke med. Ikke noe nytt forsøk etter denne gang (har ødelagt 3 vennskap selv fordi jeg nektet å gi opp, trodde "venneveien" var den rette veien å gå.)

 

Godt poeng, det med å gi henne tid til å tenke. Bare presentere det som en mulighet i og med at jeg alltid har sett på det som en mulighet. Merker jeg må trø forsiktig for å unngå å si noe dumt.

 

Nr 3: Lær av dine feil til neste gang. Vær TYDELIG på dine intensjoner fra første sekund. Ikke prøv venneveien, den funker SJELDEN.

[/Quote]

 

Ser den. Men kan det ikke tenkes at det er en god vei å gå, men der det krever baller og det kan være en må ofre noe? Jeg vil jo tross alt at min framtidige kjæreste skal være en god venn også, så "check" der iallfall.

 

Nr 4: Prøv så godt du kan å ikke la deg påvirke av utfallet, ikke for å være negativ men det kommer mest sannsynlig ikke til å gå din vei. Vet man skal være oppmuntrende osv, men jeg har ikke troen på det. Jeg har troen på at realistiske forventninger skaper positive, realistiske situasjoner.

 

Lykke til!

 

Ja, har tenkt mye på det. Skal ikke forvente noe, og må være realistisk. Ellers enig, dess mer realistisk en tenker, dess mindre skuffet vil en bli.

 

Men takk! Og tilleggsspørsmål: siden du har vært i samme situasjon før, flere ganger, hvordan sammenligner du de med mitt tilfelle? Har kjent henne nå i 8-9 år faktisk. Jøss, innså det nettopp nå. Anonym poster: 923ad073e0af6293d12499afa3c1cb40

[BuffyAnneSummers]

Eh.. jeg har fått sånne ''brev'' av en kar jeg var god venn med en gang tilbake i tiden. Det er en grunn til hvorfor vi ikke er venner nå lenger....

 

Ikke gjør det hele så jævla tungvindt. Ikke spør engang, kyss henne, vær romantisk, kos med henne, og hvis du da har litt sosial intelligens så burde det være lett å lese hennes kroppsspråk for å finne ut av hva hun synes om situasjonen. Det er en forskjell i det å ligge i en kars armer og kose i flere timer og så bare plutselig spørre ''Du søta.. hvor er vi på vei hen?'' enn å gi henne ett langt, KLEINT brev hvor du skriver masse som er direkte overflødig.