Vil snart ikke mer

[dreamofanewlife]

Jeg tror snart ikke jeg har lyst til å leve mer.

Jeg er en jente på 17 år som har sosial angst, rødmer ukontrollert hele tida, går første året på videregående uten en eneste venn, spiser matpakken min på do hver dag fordi jeg er redd for å gå inn i den stappfulle kantina, er misfornøyd med meg selv, kroppen min, ansiktet mitt, alt, og begynner å bli skikkelig deprimert.

 

Det er sikkert vanskelig å forstå for de som ikke har sosial angst. Jeg vet at jeg har det bedre enn så utrolig mange mennesker der ute, likevel er jeg ikke lykkelig. Jeg klarer ikke å like meg selv, og akseptere at jeg har angst. Jeg har begynt å gå til psykolog, men jeg klarer ikke å ta opp det at jeg rødmer mye. Det plager meg ekstremt. Jeg har også lest at mennesker med sosial angst har vanskeligheter for å finne en kjærste. Hvis ikke jeg kan det, ser jeg ingen positive ting igjen i livet mitt.

 

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan få det litt bedre?

[Rosario]

Verden er full av slike som deg. Selvtillit er noe som kommer med erfaring, ikke før erfaring ...

Men først trenger vi foto beskrivelse av hva som ikke er perfekt med deg (glem de andre)

 

(du finner tips hvis du leter i denne kategorien. Problemene folk har er forskjellige, men tipsene er de samme hele veien. De to tipsene som går igjen er: 1) oppsøk lege 2) ikke oppsøk lege)

Endret 3. januar 2013 av Rosario

[Euklid]

Det gjorde vondt å lese dette innlegget. Ingen fortjener å ha det slik, likevel er det sånn virkeligheten ser ut for ganske mange, spesielt i denne perioden av livet. Noen ukvalifiserte tanker:

(i) Det er mange som ikke akkurat har sine lykkeligste øyeblikk i alderen 15-19 år. Man kan finne på å stå opp en dag, kikke seg i speilet og oppdage at man er en helt annen en den man har vært vant til å være, det som var gode venner kan være usikre skrotnisser som går inn for å såre deg om det gir mulighet til et øyeblikks egoboost. Selv om det kanskje ligger en ørliten trøst også i å vite at dette er en fase som går over for de fleste synes jeg du skal trekke ut en litt mer konstruktiv konklusjon: dette er noe man kan jobbe seg bort fra. Hvis du absolutt skal tenke på at du har sosial angst, husk alltid å ta med i tanken at dette er noe du har nå. Det kommer en annen tid.

 

(ii) Det står ikke stemplet utenpå alle de andre i kantinen, men de fleste som er der er også redde, forvirrede sjeler på leting etter noe de ikke vet hva er. Det er langt fra alle som sitter med den angsten du har. Men mange andre er også misfornøyde med kroppen, mange andre lurer på hvor de har vennene sine, hva de gjør om noen år.

 

For din del (og andre i samme situasjon, vi er mange som har vært der) er frykten mer konkret, smertefull og fysisk tilstede. Dette føles tvers gjennom jævlig, men det har én fordel: du legger grunnlaget for å kjempe tilbake. Når angsten er håndgripelig, når du tvinges til å bli kjent med alle dens sider hvert våkne øyeblikk lærer du dine egne reaksjonsmønstre, lærer hva som trigger angsten, vet å sette pris på gleden de gangene du har døyvet smertene.

 

Det er aldri bra å lide, sosial angst er ikke positivt, du fortjener så absolutt en bedre situasjon her og nå. Men når du en gang har klart å kjempe deg til en bedre tilstand vet du med deg selv at det er du som har tråkket opp den stien, du som har svart de vanskelige spørsmålene, du som har knekt nakken på de indre demonene. Når du ligger nede kan det bare gå oppover.

 

(iii) Glem den der med å skulle ha dårlig samvittighet for å ikke ha det bra selv om du har det bra målt etter noen objektive kriterier. Fører ikke til noe godt. Du skal ha det så bra som du er klar for å ha det, så gjelder det å legge opp livet, tankene og drømmene så du er klar for å ha det knallbra. «Du er mett, varm og rik så smil!» er tøv fra ende til annen. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha et dårlig selvbilde.

 

(iv) På ett eller annet nivå må du lære å akseptere deg selv som den du er, inkludert alle dine usikkerheter, all angsten, alle spøkelsene i skapet. Det betyr ikke at du skal akseptere dette som en blivende tilstand, langt mindre at du skal slå deg til ro. Men det er ille nok i seg selv å ha sosial angst om du ikke skal være sint og frustrert på deg selv i tillegg.

 

Et dagsaktuelt eksempel fra eget liv: det hjelper meg lite om jeg er fly forbannet på en som har behandlet meg dårlig, uansett hvor fortjent min harme måtte være; elendigheten har allerede skjedd, sårene er der, glasskårene ligger strødd. Like lite produktivt er det å være forbannet på meg selv for ikke å være en utadvendt og fryktløs sjel uten bekymringer. Bare når jeg har akseptert virkeligheten har jeg en mulighet til å sette i gang en endring.

 

(v) Det blir ikke lettere å finne en kjæreste om man aldri tør snakke med en annen sjel og bor for seg selv i en hytte i skogen. Det er klart. Men dette her går seg til. Livet er langt, du er ung, mye kommer til å skje i løpet av noen få år.

 

Det kommer ikke nødvendigvis noen magisk løsning i det du runder 20, det er ikke alltid endringer man gjør ender som planlagt (på vei til en planlagt megatransformasjon på andre siden av jorden oppdaget jeg for noen år siden det ubeleilige faktum at jeg selv hadde blitt med på turen, med alle mine komplekser og bekymringer; hvordan skal jeg da være lat og lykkelig hippie?).

 

(vi) Du skulle bare visst hvor mange som lar seg sjarmere av rødming.

 

(vii) Praktiske endringer. Finnes det noen sosiale aktiviteter i nærheten av deg du kunne tenke deg å begynne med? Trening eller idrett i en eller annen form? (Min personlige anbefaling: yoga er magiske greier.) Foto eller en filmklubb som ser på rare filmer på enda rarere språk? Å gå opp til et tilfeldig bord i kantinen og forlange plass på sekundet er kanskje ikke realistisk, men prøv å ta noen små skritt. Et lite smil til en fremmed på kafé, noen små gester på trening, samarbeid med en klassekamerat på en skoleoppgave; tusen mikroskopiske handlinger som alle skyver angsten litt lengre bort og trekker lyset ørlite granne nærmere.

 

Det tragiske er at kilden til smerten ligger i deg selv, så det nytter ikke å løpe. Trøsten er at du selv kan løse det, litt etter litt. Tror jeg, da. Håper jeg. For din, min og mange andres del. Lykke til.

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Jeg tror snart ikke jeg har lyst til å leve mer.

Jeg er en jente på 17 år som har sosial angst, rødmer ukontrollert hele tida, går første året på videregående uten en eneste venn, spiser matpakken min på do hver dag fordi jeg er redd for å gå inn i den stappfulle kantina, er misfornøyd med meg selv, kroppen min, ansiktet mitt, alt, og begynner å bli skikkelig deprimert.

 

Det er sikkert vanskelig å forstå for de som ikke har sosial angst. Jeg vet at jeg har det bedre enn så utrolig mange mennesker der ute, likevel er jeg ikke lykkelig. Jeg klarer ikke å like meg selv, og akseptere at jeg har angst. Jeg har begynt å gå til psykolog, men jeg klarer ikke å ta opp det at jeg rødmer mye. Det plager meg ekstremt. Jeg har også lest at mennesker med sosial angst har vanskeligheter for å finne en kjærste. Hvis ikke jeg kan det, ser jeg ingen positive ting igjen i livet mitt.

 

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan få det litt bedre?

 

Min venn, du er langt fra aleine om å ha angst, det er bare å heve seg over det, har dere psykolog på skolen? Hvis så er det bare å snakke med han/hun, det hjelper mye, jeg lover deg!

 

Edit: Oi, jeg leste ikke hele innlegget..

 

Det er veldig positivt at du går til psykolog, og du bør fortelle hva som gjør at du har angst. Jeg har selv angst, men kjemper hver dag mot det.

Endret 3. januar 2013 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Rosario]

(vi) Du skulle bare visst hvor mange som lar seg sjarmere av rødming.

 

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn ei jente som rødmer. Trodde vel at de var en utdødd rase. En mann vil dumpe hvilken som helst kone (om så selge huset) for en jente som rødmer (= hun må være ærlig, ellers rødmer hun). Det blir en helt annen verden enn dagens jenter, dem går det 20 på dusinet av. (mulig TS ikke har skjønt det enda - hvor populær hun egentlig er, hun tror menn er på jakt etter jenter med "erfaring" Jo mere "erfaring" jo billigere blir de)

Endret 3. januar 2013 av Rosario

[PantZman]

Føler med deg TS.

Ikke lett å finne en løsning på dette.

Har hatt det mye likt selv fra jeg var 14-15 (kanskje til og med før, ubevist)

Jeg gikk fra å være en middels elev på barneskolen til å knapt greie å møte opp på ungdomskolen. Knapt nok oppmøte til å få karakter i flere fag. Prøvde meg på videregående men kan ikke si det gikk noe bedre. Har fortrengt/husker ikke store deler av skolen. Skoletiden gikk med på å føle et sterkt ubehag og trang til å komme seg bort/gjemme seg unna. Ikke minst tanker om selvmord.

Jeg følte at jeg ikke var en interessant person. Sa jeg noe var det som om stemmen min ble overkjørt av andres og ingen hørte min røst. I blant andre var jeg det tredje eller femte hjulet.

 

I dag sliter jeg med en del av det samme. Mye av ubehaget er der fremdeles, men jeg har blitt flinkere til å håndtere/overse dem.

Et triks jeg har lært meg (ikke at det nødvendigvis hjelper for alle andre) er å slutte å bry meg så mye med disse tankene som oppstår i enkelte situasjoner.

 

Skal jeg f.eks ta bussen (har ikke skrekk for buss, men vet at noen har - putt gjerne inn hva du vil) så prøver jeg ikke å tenke så mye på det før bussen står der.

Har blitt langt flinkere til å bare hive meg med på ting uten å tenke så mye over det.

Skal jeg f.eks gjøre noe hos tannlegen eller lege generelt (en jævlig operasjon f.eks) så tar jeg den timen som er nermest nåtid. Til lengre jeg må vente til mer har jeg tid til å tenke og gruble over negative tanker.

 

Det er noe som "feiler" alle medmennesker. Det du synest feiler deg selv er ikke nødvendigvis det andre ser.

 

Under kommer et bilde av meg selv tatt for en del år tilbake på et hotell i Antalya, Tyrkia. På dette tidspunket var fremdeles det å stå på en scene fremfor en liten bataljon noe av det værste jeg kunne tenke meg, men der - blant mange ukjente folk strakk jeg hånden i været og nermest løp opp på scenen.

[IntelAmdAti]

Jeg tror snart ikke jeg har lyst til å leve mer.

Jeg er en jente på 17 år som har sosial angst, rødmer ukontrollert hele tida, går første året på videregående uten en eneste venn, spiser matpakken min på do hver dag fordi jeg er redd for å gå inn i den stappfulle kantina, er misfornøyd med meg selv, kroppen min, ansiktet mitt, alt, og begynner å bli skikkelig deprimert.

 

Det er sikkert vanskelig å forstå for de som ikke har sosial angst. Jeg vet at jeg har det bedre enn så utrolig mange mennesker der ute, likevel er jeg ikke lykkelig. Jeg klarer ikke å like meg selv, og akseptere at jeg har angst. Jeg har begynt å gå til psykolog, men jeg klarer ikke å ta opp det at jeg rødmer mye. Det plager meg ekstremt. Jeg har også lest at mennesker med sosial angst har vanskeligheter for å finne en kjærste. Hvis ikke jeg kan det, ser jeg ingen positive ting igjen i livet mitt.

 

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan få det litt bedre?

 

Det er gutter som syntes jenten som står midt på bordet og danser er kjedelig mens jenten som sitter alene og stille i et hjørne og spiller pokemon på mobilen er den mest attraktive i rommet.

Sosial angst trenger ikke å hindre deg i å finne en kjæreste, men du bør kunne gi kjæresten litt rom og tid for seg selv også. Ei jeg var i lag med måtte ha kontakt absolutt hele tiden, til og med mens jeg var på jobb og det ble litt mye

Endret 4. januar 2013 av Pycnopodia

[Rosario]

Det viktigste for seriøse gutter om de kan klappe igjen skravla. Hvis ikke - neste. Thai-jenter har alle fordeler, jobber som bare det og kan holde kjeft. Hva med en kontaktannonse: "Sky jente 17 år søker gutt" vs. "Skravle søker make"? Her er problemet om de som leser annonsen tror på reklamen, kan også være at annonsør pretenderer å være "17" år og "sky". Man vet jo aldri. Jeg ville tvilt.

Endret 4. januar 2013 av Rosario

[PantZman]

Skjønner ikke helt poenget ditt Rosario.

Tviler på at ~20 åringer trenger å bekymre seg med konkurranse fra "Thai" jenter/damer.

 

Det er de som skriker mest som får mest oppmerksomhet. De som er snill og still får som regel ingenting (om de ikke har utseende på riktig side av skalaen).

 

Er du Jente som prøver deg på nett-dating så er det stor sansynlighet for at du får mye kontakt, men også mye "dritt".

[Rosario]

Eksempel Roger Ingebrightsen, som 37-åring må han ha vært attraktiv nok, men han dumpet jevnaldrende kvinner til fordel for en 17-årig jente. 17-årige gutter tenker annerledes. De er ikke noe å satse på for TS. "Erfaring" er ingen betingelse for en jente, omvendt.

 

Skandinavisk kultur er litt sær. I Sør-Europa tilhører man mer familien. I Skandinavia lever ungdom sitt eget liv fra 15-27 ca,, så blir de mere normal. Den "ungdomskulturen" er uheldig tror nå jeg. Verdiene snus opp ned

Endret 4. januar 2013 av Rosario

[IntelAmdAti]

Eksempel Roger Ingebrightsen, som 37-åring må han ha vært attraktiv nok, men han dumpet jevnaldrende kvinner til fordel for en 17-årig jente. 17-årige gutter tenker annerledes. De er ikke noe å satse på for TS. "Erfaring" er ingen betingelse for en jente, omvendt.

 

17-åringer er ikke noe å satse på mens alle 37-åringer er noe å satse på?

Og du er 37år gammel???

[Rosario]

Man gifter seg helst på toppen (status). For menn blir det høyere alder enn kvinner, sånn ca. 37 år. De er veldig attraktive. For kvinner er toppen mer 28 år.

Endret 4. januar 2013 av Rosario

[privacyparanoia]

Skal gi deg noen råd, og ja, jeg vet hvordan du har det. Som en gutt som har droppet ut av skole minst 5 ganger grunnet sosial angst, så kan jeg fortelle deg hvordan man overkommer den til en viss grad.

 

Nå er jo vi forskjellige, du sliter med ditt og jeg slet med mitt. Men det som hjalp meg mest, var det å TVINGE megselv til å sitte i kantina uansett hvor mange teite tanker jeg fikk. Hjernen spøy ut selvforakt, alle negative tanker flommet gjennom meg. Adrenalinet når noen så på meg, så uutholdelig. Første gangene måtte jeg forlate kantina uten å ha spist ferdig maten engang. Jeg dro hjem, og så var jeg jo tydelig skuffa. Men så kom åpenbaringen, jeg så på framgangen jeg hadde gjort. Ved å tvinge megselv til å være i kantina i lengre og lengre perioder så ble det mindre og mindre plagsomt. Dette overførte jeg så til det å kunne være i forelesninger, og etter 5år(!) klarte jeg endelig å møte opp og dra på skolen hver dag.

 

Husker selv at jeg så på alle som så lykkelige ut, der de satt og småsnakket mens de spiste. Etter å ha faktisk snakket endel med folk på skolen og blitt bedre kjent med de, så har jeg bare ett ord for det: fasade. Tro ikke for ett sekund at de ikke sliter med angst, har dårlig selvtillit, eller sliter med det du sliter med. Ved å sammenlikne mine dårlige sider mot deres dårlige sider, klarte jeg omsider å akseptere at jeg ikke var så skada som jeg trodde jeg var.

 

Sett deg mål, tren og prøv å spise sunn mat. Finn deg en hobby og dyrk den. Meditasjon kan hjelpe. Har gått til min del psykologer gjennom årene, men husk at den eneste som kan hjelpe deg er degselv. Gå gjennom rutiner du har hver dag og se hva du kan gjøre bedre. Si fem ting du syns er positivt om degselv når du ser i speilet på morgenen, og før du legger deg om kvelden. Dette fikser du - du er awesome. Ikke glem det!

[Gjest]

Vær så snill å gi faen i å hijacke hele tråden med thaidamer og nett-dating. Denne tråden omhandler sosial angst.

[Balthier]

Vet akkurat åssen du har det, TS. Det viktigste er å finne ut i hvilke situasjoner du er redd og så bare utsette deg for det. Det kalles de-sensitivitering og funker som bare det. Er du redd for å spise offentlig?

 

Sett deg på en parkbenk eller på trappa og begynn å spise! Når det funker og du ikke er redd lenger så eskalerer du til noe mer intimt osv. Det virker kanskje som ett dumt eksempel men poenget er at du må trosse frykten. Hvordan skal du ellers kunne fungere normalt med noe som helst hvis du er redd for å gjøre de aller minste ting? Finn motet, det er nøkkelen!

[Rosario]

eg har også lest at mennesker med sosial angst har vanskeligheter for å finne en kjærste. Hvis ikke jeg kan det, ser jeg ingen positive ting igjen i livet mitt. Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan få det litt bedre?

 

Vær så snill å gi faen i å hijacke hele tråden med thaidamer og nett-dating. Denne tråden omhandler sosial angst.

 

TS tror hun ikke vil få kjæreste fordi hun hun har sosial angst. Så begynner folk å svare som om hvis man har sosial angst for det offentlig rom da får man neppe kjæreste her må man først bli kvitt sosial angst .. slik at man kan gå ut på byen.... og det er et realistisk mål på 5 år

 

Det er liksom veldig vanskelig for er sky jente på 17 år å få kjæreste ... fordi menn vil heller har skravlete damer med erfaring

 

Med kjæreste er problemet med kjæreste løst. Det er den enkle løsningen. Sky jenter er søte jenter.

 

Jeg har aldri hørt om jenter som ikke blir kjent med noen av det motsatte kjønn i livet sitt, uansett hva de er. Det går ikke an. Jenter trenger ikke kunne prate for å få kjæreste

 

Vi har noe tilsvarende for språk og sex. Må man lære seg språket i det landet man kommer til for å få sex, eller må man ha sex for å lære seg språket i det landet man kommer til. Det siste er enklest Og da skjønner vi hvorfor jenter lærer seg språk veldig fort, og hvorfor flerbarnsmødre har vanskelig for å lære seg språket i det landet de kommer til

 

(Og hvis sex er tabu ... muslimsk land eller bedehusbygd.... da blir det vanskelig å lære seg språket)

 

(sex = akseptert for hva man er, null sex = null aksept for hva man er)

(TS tror hun ikke blir "akseptert" )

En tifeldig kurve med rett form. Slik som menn 40-50 år vurderer verdien av motsatt kjønn sånn ca. "Null erfaring" er best (kilde er en prostituert, de lærer hva kundene liker)

I muslimske land / Tusen og en natt = det samme. Derfra kan man finne "prisen" på en brud i dollar/gull

 

Slik som gutter vurderer verdien av motsatt kjønn. Helt annerledes enn menn. 16 år kommer lavt på den lista. Noen med "erfaring" er flott for dem.

 

TS er på toppen, hun tror hun er på bunnen

 

Ikke hva menn søker. Verdi på bruktmarkedet = minimal

 

Nydelig jente

Endret 5. januar 2013 av Rosario

[festen]

Jeg tror de som rødmer mye tenderer mot å ha genetiske variasjoner som gir mindre serotonin og mer dopamin, i den fremre delen av hjernen som gir økt reaktivitet i amygdala. Også trekk i retning OCD.

[djgudleif]

Du tror det?

Leste du det en plass eller fikk du en genial idé ut av det blå?

 

Forøvrig veldig interessant, du har ikke en kilde?

[Rosario]

(glem det)

Endret 5. januar 2013 av Rosario

[Malways]

Vet hvordan du har det