Håpløst forelsket......I en jente som er i forhold...

[jh1972]

Hei.

Dette er ett litt omfattende å spesielt innlegg.

 

Jeg traff for 2 år siden ei utrolig flott jente. Vi hadde verbal kontakt i ett halvt år. i den perioden begynte det å bli følelser mellom oss. Jeg merket fort savn og lengten etter henne når vi ikke var ilag. Nå kommer det som sikkert sjokkerer mange.

Hun har samboer, å de har vært sammen i mange år. De har barn.

Hun sier at hun og han ikke har noe samliv, og at de kun er venner, og at hun kun bor der for barna.

Jeg har igjennom disse 2 årene blitt veldig godt kjent med henne. Vi kaller hverandre kjærester, og treffes noen ganger i uka. Vi har vel gjort det meste sammen som ekte kjærester gjør.

Hun sier at hun kun er lykkelig sammen med meg, å det samme føler jeg også.

Hun vil ikke flytte fra han pga barna. Det er den eneste grunnen til at henne bor der.

jeg for min del sliter litt.

det vil si.... Jeg sliter mer og mer. Jeg elsker henne utrolig høyt. Jeg har aldri i verden noen gang elsket noen på den måten jeg har elsket henne.

Grunnen til at jeg skriver her, er vel min frustrasjon over hvordan min situasjon føles til tider.

Hun er jo meste av tiden hjemme med barna og familien sin. Jeg sitter ofte i mitt hjem å savner henne.

Jeg er en person som er full av følelser. Full av kjærlighet, nærhet. mm.

I denne høytiden som nå har vært, så har jeg nesten gått på vegene i huset mitt pga savn. Jeg har vært sammen med familie å venner i julen, men uansett tenker jeg på henne å savner henne.

Jeg har masser med tid til å treffe henne, men hun har ingen tid, da hun er opptat med barna og familien.

Dager å kvelder føles ofte forferdelig.

Hvordan kan man savne en person så mye. hun er verdens flotteste og herligste jente. Lengter hvert sekund etter henne. Vi meldes endel på SMS. Dvs mange titalls meldinger hver dag.

 

Jeg ønsker meg så inderlig at hun går ifra han og blir sammen med meg. Hun gjorde det klart for meg veldig tidlig at hun ikke kom til å forlate han... Men jeg har vel uanett levd i håpet.....

 

Jeg vet att våre følelser er gjensidige.

Jeg elsker henne over alt på Jord.

jeg har vært å pratet litt med Psykolog... Hun mener jeg må gi denne jenta ett valg. Velge mellom han eller meg....

Men ett slikt valg greier jeg ikke gi henne.....

Vet da at hun velger han, å da sitter jeg der med skjegget i postkassa....

 

så da er alternativet å leve videre slik vi gjør, noe hun er komfortabel med.....

Men vet ikke hvor lenge jeg orker det.

Jeg savner så utrolig mye.

Jeg vil gjerne være sammen med henne hver dag. Gjøre ting sammen uten å være redd for å bli merket. Bor på ett lite sted som alle nesten kjenner alle.... så det blir til at hun må luske seg til meg, eller at vi reiser bort sammen nå og da...

jeg savner å være i lag med familie...

Jeg savner å være ilag med venner....

savner å finne på noe med barna sammen....

savner å ligge meg inntil henne hver kveld....våkne inntil henne hver morgen....

savner så utrolig mye..... Vi treffes flere ganger i uka, så intimiteten får vi pleid. Når vi er sammen føles alt så perfekt, livene våre og alt er topp. dette er gjensidig......

men problemet mitt er savnet. Det enorme savnet når vi ikke er sammen...

det gjør vondt, det smerter. hender jeg gråter litt. Føler jeg noen ganger isolerer meg fra omverdenen...har ikke lyst å treffe venner.... har bare lyst å se henne.... Blir nesten gal av det.... føler meg nesten deppa..... nesten skremmende å kjenne hvordan følelsene river i brystet mitt.

Tanken på å velge henne vekk greier jeg ikke tenke....

Hva skal jeg gjøre hvis jeg går fra henne.

Går ikke an å finne ei jente som henne.

Kommer aldri til å finne noen andre jeg kan elske...

Hjelp.....

Noen som kjenner seg igjen????

[Gjest medlem-82119]

Folk holder sammen av mange grunner, økonomi, barn osv og antar mannen ikke er slem med henne siden hun holder ut. Hun vil neppe dra fra han, så det løpet er kjørt. Jeg tror det beste du kan håpe på er en het helg på noe vis, om hun slår i en plate og sier hun skal på hyttetur med noen venninner osv og at den hete helgen blir den første og siste før dere skiller lag.

[TMB]

Hvis hun er fast bestemt på å ikke forlate samboeren, er det nok lettest for deg å gjøre det slutt nå enn senere. Hvem vet, kanskje når barna blir eldre at hun vil gå fra han da? Men det blir lenge å vente.

[jh1972]

ikke mange anbefallinger her.

Vi treffes noen ganger freler ganger i uka, men så kan det gå ett par uker mellom treffene. Det er i disse periodene jeg savner henne så. Savnet er uutholdelig nimellom.

 

Er det normalt å savne slik...?? savne så man gråter seg i søvn?!??

[TMB]

Vil ikke si det er unormalt.

[jh1972]

Vet snart ikke helt hva som er normalt eller unormalt.

Når jeg forteller henne om hvordan jeg føler savnet etter henne, så blir hun irritert på meg.. Kaller meg deprisiv mm..

Jeg mener selv jeg ikke er det...

Dette føles ufattelig vondt...

Vet det beste hadde vert å gått ifra henne.. Men alt i min kropp å mitt hjerte og hode sier at hun er den rette for meg....

 

[Skandinav]

Trasige greier du opplever, men blod er tykkere enn vann.

[jh1972]

Trasige greier du opplever, men blod er tykkere enn vann.

 

Vet, men hva mener du med det .-)

[Resonate]

Du må se an hva som er er best for deg selv. Fra mitt syn, som ikke er så klart, vil jeg si meg enig med psykologen din. Gi henne et valg. Sånn som det er nå ser det ut som det står stille i livet ditt og at du ofrer alt for henne. Om det fortsetter sånn her i fem år fremover før det tar slutt står du på bar bakke da. Og de fem åra virker ikke som en positiv livssituasjon siden det forholdet dere har nå gjør deg depressiv. Prøv å tenk litt på det, fortsett å snakk med psykologen din om det, og ta et gjennomtenkt valg som fører til en positiv selvutvikling.

[jh1972]

ikke mange svar her, men setter pris på de som har kommet.

er veldig glad det er ingen som har skutt meg for å være med ei som er i forhold.....

Jeg vet at det er feil, men virker som dere alle her ser helheten :-)...

[Skandinav]

Vet, men hva mener du med det .-)

Jeg mener at hun alltid (forhåpentligvis), vil sette barnens velferd forran både seg selv og deg. Dersom hun mener at det er til barnas beste at de bor sammen med sine biologiske foreldre under for de voksne, noenlunde levelige forhold, vil hun velge dette.

[AnonymDiskusjon]

Ser ikke hvor gammel du er, men jeg er selv i sent 20 årene og har mange venner som har barn, og noen av de er enten aleneforeldre eller har delt omsorg for barna.

 

Det virker for meg at dama ikke helt forstår at du sliter med dette. Om hun sier ingenting skjer sammen med faren til barna, hvordan skal hun forklare til ungene at foreldrene ikke viser noe omsorg til hverandre slik som andre foreldre gjør?

 

Jeg vil si meg enig med psykologen din også, og gi henne et ultimatum. Si at du ikke er komfortabel med at hun bor sammen med eksen, og at du ikke tror du kommer til å takle det lenger.

 

Eneste erfaring jeg har å gi er at å være "venner" med eksen er ikke bra for noen, jeg erfarte at det tok mye lengre tid å komme over eksen når vi var venner etter bruddet. Ingen av oss kom noe særlig videre i livet, levde i en slags skjærsild. Er selvfølgelig kjipt for barna at foreldrene ikke er sammen, men mange vokser opp med "skilte" foreldre nå til dags og fungerer fint.

 

Til syvende og sist må du tenke på deg selv, om du er ulykkelig over situasjonen du er i nå så prøv å gjøre noe med det, for det er lite sannsynlig at det vil forbedre seg over tid. Dersom du gjør det slutt så vil det nok gjøre vondt, men når det har gått nok tid så kan du se tilbake på det og innse at du var nødt til å gjøre et valg. Kanskje det er for det beste også? Anonym poster: 8c789d02537ff092ae2d595e1666bed3