Konsekvensene av å spise kun 2 dager i uken?

[AnonymDiskusjon]

Du har nok mistet en del vannvekt ved å kjøre på så hardt, og nå skjer det litt balansering, men vekttapet vil nok fortsette. Det er usansynelig at du klarer å få i deg BMR*3,5+eventuell aktivitet minus metabolsk adapsjon på maksimalt 20% på én dag. Da må du faktisk spise mer ellers blir dette å klassifisere som en form for anorexia. Selv er jeg tvangsspiser, noe som er en lang og grimm historie. Jeg hadde en del traumer og krenkelser i barndommen med to foreldre og deres vennekrets som alle var alkoholikere. Jeg har i tillegg flere fysiske medfødte sykdommer som gjorde meg utsatt, og holdt på å ta livet av meg. I tenårene slet jeg også med bla. selvmordstanker og ensomhet, men dette er ting som har gått seg til, og selv om jeg nå er tykkere enn noengang så er jeg også langt lykkeligere og har fått et helt annet perspektiv på livet. Husk at å være undervektig er langt, langt, langt farligere enn å være overvektig! Samfunnet dømmer også overvektige på en helt annen måte enn undervektige.

 

Dette kontrollbehovet ditt og selvmordstanker bekymrer. Ensomheten gjør også selvmordsforsøk langt mer sansynelig. Jeg sier ikke dette for å skremme deg, men jeg tror du må trumme gjennom skallen på psykiateren at dødstanker og ensomhet er noe du faktisk tenker ofte på. En del psykiatere vil forsøke å glosse over slike ting i den tro at man først må behandle eventuell depresjon, og at vips skal ting bli bedre, gjerne med litt SSRI, men slik er det sjelden. Cipralex er ikke all verden heller.

 

Jeg har en kusine med anorexia (hun vokste opp sammen med meg og alle alkoholikerne) som er 180cm og nå veier under 40kg. Jeg sier til deg som jeg sier til henne.... du må ikke sitte og vente på at noen skal redde deg. Sykehus og leger følger regler og protokoller. Når de går hjem for dagen må de av hensyn til eget psyke tenke på helt andre ting. De har ikke den opplevelsen av din situasjon som du har. Du må derfor selv finne en måte å gjøre ting bedre på.

 

Å rekke ut en hånd her på forumet f.eks er et godt første skritt. Jeg synes det er bedritent og urettferdig at du f.eks må tilbringe bursdagen din alene. Se alle oppslagene i avisene og hvor opprørte folk ble av alle de gamle som ikke hadde noen å feire jul med. Men disse gamle har levd lenge, opplevd mye, ting du aldri har opplevd. Ting du og jeg og alle andre også fortjener.

 

Jeg har lyst til å rive fatt i personer som lider og filleriste dem og rope "LIVE DAMNIT!!!" men jeg mestrer det jo ikke selv engang, så ting er aldri så enkle. Du må finne en vei å sno deg rundt sykdommen din på. Spiseforstyrrelser har gjerne sammenheng med personlighetsforstyrrelser (angstlidelser, traumer, krenkelser) osv. Nå er du jo anonym, men hvis du ikke ønsker å utlevere slikt her kan du f.eks sende meg en PM (vet ikke om du kanskje må lage egen profil for det... bare lage en anonym profil kanskje?).

 

Det eneste jeg vet helt sikkert er at det ikke nytter å gi opp. Jeg begynte i en alder av 31 på skolen igjen, og fikk karaktersnitt på 5 med cirka 70% fravær. Jeg er helt sikker på at du også har masse å bidra med i alle slags sosiale situasjoner. Er det å være enslig et valg du tar fordi det er vanskelig å være sosial? Eller føler du at det er vennene dine som har forlatt deg?

 

Tusen tusen takk for ett langt og utfyllende svar! Å være enslig er egentlig ikke ett valg jeg har tatt. Jeg liker ikke å være alene hele tiden men siden jeg aldri hadde venner på barne og ungdomsskolen så har det på en måte bare fortsatt inn i voksenlivet. I og med at jeg aldri har gått på videregående eller hatt en skikkelig jobb så har jeg ikke klart å møte noen som jeg kunne utvikle vennskap med. Anonym poster: 1199cf153edb5877dbfcc62c7a02c9ad

[Rosario]

Når halve Norge er utenfor arbeidslivet, og heller ikke Røkke hadde VGS (Røkke gikk på Bekkevoll ungdomsskole helt til i 1974 da han seksten år gammel ville jobbe i stedet) blir du også ganske mainstream.

 

(Det handikappet du har med å kunne høre på verdens beste forelesninger i form av youtube videoer istedenfor middelmådige lærere om det samme - er ikke så stort egentlig, snarere intet handikap)

Endret 1. januar 2013 av Rosario

[omnomnomnivore]

Tusen tusen takk for ett langt og utfyllende svar! Å være enslig er egentlig ikke ett valg jeg har tatt. Jeg liker ikke å være alene hele tiden men siden jeg aldri hadde venner på barne og ungdomsskolen så har det på en måte bare fortsatt inn i voksenlivet. I og med at jeg aldri har gått på videregående eller hatt en skikkelig jobb så har jeg ikke klart å møte noen som jeg kunne utvikle vennskap med. Anonym poster: 1199cf153edb5877dbfcc62c7a02c9ad

 

Bare hyggelig

 

Det finnes nettsteder som aktivitetsvenner.no osv. men som 18 år gammel jente bør man kanskje være en smule skeptisk til slike steder. Eventuelt begynne med å utveksle telefonnumre og navn osv. for å forsikre seg om at du møter en annen jente på din alder f.eks og ikke en 60 år gammel mann, og selvfølgelig møtes i det offentlige rom for første gang. Jeg har vurdert å melde meg på der selv etterhvert, kanskje finne en treningsvenn eller noe i Oslo.

 

Bor du i en stor by eller et lite sted?

[AnonymDiskusjon]

Bare hyggelig

 

Det finnes nettsteder som aktivitetsvenner.no osv. men som 18 år gammel jente bør man kanskje være en smule skeptisk til slike steder. Eventuelt begynne med å utveksle telefonnumre og navn osv. for å forsikre seg om at du møter en annen jente på din alder f.eks og ikke en 60 år gammel mann, og selvfølgelig møtes i det offentlige rom for første gang. Jeg har vurdert å melde meg på der selv etterhvert, kanskje finne en treningsvenn eller noe i Oslo.

 

Bor du i en stor by eller et lite sted?

 

Den er middels stor.Er ca 50.000 innbyggere her Anonym poster: 1199cf153edb5877dbfcc62c7a02c9ad

[omnomnomnivore]

Da treffer du garantert folk hvis du leter litt

[Euklid]

Gratulerer med dagen, trådstarter! Håper du finner noen lyse punkter i løpet av dagen.

Endret 4. januar 2013 av Euklid

[omnomnomnivore]

Det er mange gode mennesker der ute som gjerne ville feiret dagen med deg om de hadde sjans, og visste hvem du var og hvordan ting stod til. Og ikke på grunn av sympati, men fordi vi mennesker er sosiale vesner som trives i samlag og ved å gjøre positive ting sammen. Håper som Euklid at ikke alt var grått i går. Gratulerer med dagen!