Konsekvensene av å spise kun 2 dager i uken?

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for svar dere Jeg går til psykiater to ganger i uken. Har ikke gått på videregående og har heller ingen jobb på grunn av de psykisk problemene gjør at jeg ikke klarer det. Om jeg skulle dø eller bli svært syk så spiller det egentlig ingen rolle for meg, for jeg har verken venner eller en kjæreste så bortsett fra vektnedgangen min er livet ganske tomt og trist. Anonym poster: 1199cf153edb5877dbfcc62c7a02c9ad

[johanf]

Venner får man fort, og vi er mange på forumet som er fine venner.

 

Kjærester kommer seg naturlig etterhvert, det trenger du ikke ha hastverk med. Det finnes mange datingsider som tjener bra med penger på andre som ikke har kjærester, så du er ikke alene.

 

Skjønner at du har det tungt, og at det er vanskelig å få hodet over vannet - jeg har lang erfaring med det selv, så har full forståelse for det.

 

Fortsett å prat om det som tynger deg, bare dét er et tegn på at ting kan bli bedre etterhvert. Du vet, det er i motbakke det går oppover!

[AnonymDiskusjon]

Venner får man fort, og vi er mange på forumet som er fine venner.

 

Kjærester kommer seg naturlig etterhvert, det trenger du ikke ha hastverk med. Det finnes mange datingsider som tjener bra med penger på andre som ikke har kjærester, så du er ikke alene.

 

Skjønner at du har det tungt, og at det er vanskelig å få hodet over vannet - jeg har lang erfaring med det selv, så har full forståelse for det.

 

Fortsett å prat om det som tynger deg, bare dét er et tegn på at ting kan bli bedre etterhvert. Du vet, det er i motbakke det går oppover!

 

Nja, venner er ikke noe jeg synes det er lett å få, stort sett fordi jeg sliter sosialt. I tillegg når man ikke går på skole eller jobber så er det litt vanskelig å møte nye folk. Da jeg var yngre prøvde jeg å finne venner via nettet, men stort sett alle jeg møtte bodde enten i Oslo eller der omkring, klarte aldri å finne noen som bodde nært meg. Anonym poster: 1199cf153edb5877dbfcc62c7a02c9ad

[johanf]

Nei, skjønner. Det er tydeligvis populært å bo i Oslo. Bor du langt unna?

[€uropa]

Noen i denne tråden mener at spisemønsteret ditt ikke er skadelig, men det er i hvert fall lite sannsynlig at du tar noen skade av å spise oftere og legge på deg vekt. 54 kg, som du veide i utgangspunktet, er ikke mye for ei jente på 160 cm.

 

Hvis jeg forstår deg riktig, er dette en spiseforstyrrelse som henger sammen med at du føler deg avvist sosialt. Du har sikkert hørt det før, men selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem. Selv om du ikke har venner eller jobber eller går på skole nå, er du fortsatt ung, og det vil bli bedre. Hvis du ønsker en venn å treffe fysisk, vet jeg ikke hvor godt utvalget er, men hvis du ønsker noen å snakke med, så foreslår jeg at du tar en titt på denne tråden: https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530 .

[AnonymDiskusjon]

Nei, skjønner. Det er tydeligvis populært å bo i Oslo. Bor du langt unna?

 

Jeg bor nok på andre siden av landet.

 

Noen i denne tråden mener at spisemønsteret ditt ikke er skadelig, men det er i hvert fall lite sannsynlig at du tar noen skade av å spise oftere og legge på deg vekt. 54 kg, som du veide i utgangspunktet, er ikke mye for ei jente på 160 cm.

 

Hvis jeg forstår deg riktig, er dette en spiseforstyrrelse som henger sammen med at du føler deg avvist sosialt. Du har sikkert hørt det før, men selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem. Selv om du ikke har venner eller jobber eller går på skole nå, er du fortsatt ung, og det vil bli bedre. Hvis du ønsker en venn å treffe fysisk, vet jeg ikke hvor godt utvalget er, men hvis du ønsker noen å snakke med, så foreslår jeg at du tar en titt på denne tråden: http://www.diskusjon...howtopic=852530 .

 

Jeg har prøvd sånt før, men det har som regel endt med at folk ha sluttet å svare meg. Kan hende jeg kanskje orker å prøve igjen senere.. Anonym poster: 1199cf153edb5877dbfcc62c7a02c9ad

[Green_Monster]

Hvis du først skal begrenser deg selv med spising, så er det nok et godt råd å heller spise litt hver dag. Jeg vil tro at kroppen opplever det som et sjokk når du fyller på 2ggr i uken, dessuten tilvenner du deg en rutine som ikke er sunn. Kroppen går i "sparebluss" og tærer på sine egene muskler og til slutt skelettet. Du endrer forbrenningen. Næring skal den ha uansett, selv om du bare ligger helt stille så bruker kroppen energi og et sted skal det taes. Hva om du kommer deg ut av depresjonen som du sier du har og kroppen fortsatt er vant til å bare få mat 2 ggr i uken. En annen ting å huske på er at om du ikke gir kroppen mat og energi så vil du mest sannsynlig forlenge depresjonen. Hva tror du selv er grunnen til at du begrenser spisingen? Altså, ønsker du å straffe deg selv eller mener du at du ikke fortjener mat, eller er mat kvalmende og ekkelt? Et grunnleggende behov er å spise. Så spis i det minste noe hver dag - en banan og et eple, en possjon havregrøt.

[AnonymDiskusjon]

Hvis du først skal begrenser deg selv med spising, så er det nok et godt råd å heller spise litt hver dag. Jeg vil tro at kroppen opplever det som et sjokk når du fyller på 2ggr i uken, dessuten tilvenner du deg en rutine som ikke er sunn. Kroppen går i "sparebluss" og tærer på sine egene muskler og til slutt skelettet. Du endrer forbrenningen. Næring skal den ha uansett, selv om du bare ligger helt stille så bruker kroppen energi og et sted skal det taes. Hva om du kommer deg ut av depresjonen som du sier du har og kroppen fortsatt er vant til å bare få mat 2 ggr i uken. En annen ting å huske på er at om du ikke gir kroppen mat og energi så vil du mest sannsynlig forlenge depresjonen. Hva tror du selv er grunnen til at du begrenser spisingen? Altså, ønsker du å straffe deg selv eller mener du at du ikke fortjener mat, eller er mat kvalmende og ekkelt? Et grunnleggende behov er å spise. Så spis i det minste noe hver dag - en banan og et eple, en possjon havregrøt.

 

Hovedgrunnen er jo at jeg vil mer ned i vekt. Andre grunner kan jeg egentlig ikke komme på. Trening orker jeg ikke på grunn av depresjonen. Ligger i sengen på rommet mitt hele døgnet bortsett fra de få timene i uka jeg er hos psykiateren så jeg må jo begrense kaloriinntaket mitt. Anonym poster: 1199cf153edb5877dbfcc62c7a02c9ad

[Rosario]

Hva tror du selv er grunnen til at du begrenser spisingen? Altså, ønsker du å straffe deg selv eller mener du at du ikke fortjener mat, eller er mat kvalmende og ekkelt? Et grunnleggende behov er å spise. Så spis i det minste noe hver dag - en banan og et eple, en possjon havregrøt.

 

Det er opplagt for meg at hun ubevisst følger den logikken vi lærer - om hvordan lykkes i livet

 

 

Det er den samme hemmeligheten for å lykkes hele veien

 

slank -> ettertraktet -> lykkelig -> de lykkes -> den indre lykken kommer til uttrykk som skjønnhet

 

Og omvendt her

Kilde

Tykk -> upopulær -> ulykkelig -> livet er en fiasko -> stygg

 

Vi snakker om en "enkel logikk"

 

TS tror på dette, at de som blir stjerner i Hollywood var spesielt pene i første omgang = derfor ble de stjerner (Hun har ikke oppdaget at de som ikke blir stjerner var enda penere)

 

Ble også stjerne, men ikke på grunn av utseende

De finnes pene jenter i Mexico også, produsentene behøver ikke gå til andre land for å finne dem

Endret 1. januar 2013 av Rosario

[Green_Monster]

Godt poeng !

 

Sånn samfunnsmessig så er jeg enig at det er for mye fokus på perfeksjonismen, slank, mange venner, dyre biler, suksess osv. Heldigvis, eller uheldigvis, så kommer selvsikkerhet og selvtillit med alder. Man blir tryggere på at man er verdt noe selv om man ikke er på MTV eller lever livet fra en musikkvideo, eller en suksess historie. Personligheten kommer jo ikke fra ting vi eier eller fra utsende, ikke verdien i livet heller. Man kan jo se på de menneskene man er glad i. I mitt tilfelle så ser de ikke ut som hollywood stjerner og ikke har dem millioner i banken heller.

Endret 1. januar 2013 av Green_Monster

[omnomnomnivore]

I den opprinnelige posten skrev du at du ikke hadde gåt ned i vekt, men 12% på 3 måneder er medisinsk et meget vesentlig vekttap. Det betyr at du ikke spiser nok på spisedagene dine. Og da vil du om noen uker eller måneder fortsette videre ned i vekt, noe som er uakseptabelt.

 

Du sier du går til psykiater, men det høres ikke ut som om det hjelper noe særlig. Har du fortalt denne personen hvordan ting virkelig ligger ann? Jeg er redd du er mer ærlig her på forumet enn ovenfor psykiateren.

 

Utrolig trist å høre at du ikke har noen venner. Jeg kjenner meg igjen på mange måter. Jeg lider også av en spiseforstyrrelse og har gjort det i mange år og er ofte sosialt isolert på fritiden. Det finnes imidlertid både gruppeterapi, gruppetilbud osv., men om ikke det er tingen din (det var hvertfall ikke tingen min) så finnes det andre muligheter.

[Rosario]

Utrolig trist å høre at du ikke har noen venner. Jeg kjenner meg igjen på mange måter.

 

Jeg synes denne historien er lærerik

Når man ikke har venner tror man at venner er himmelen. Når man har venner setter man mere pris på å få være "i fred". Man narrer seg selv hele tiden. Helsa er viktigere enn venner.

Endret 1. januar 2013 av Rosario

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Håper det ordner seg.

Endret 3. juli 2014 av Slettet-w7DZlO15

[AnonymDiskusjon]

I den opprinnelige posten skrev du at du ikke hadde gåt ned i vekt, men 12% på 3 måneder er medisinsk et meget vesentlig vekttap. Det betyr at du ikke spiser nok på spisedagene dine. Og da vil du om noen uker eller måneder fortsette videre ned i vekt, noe som er uakseptabelt.

 

Du sier du går til psykiater, men det høres ikke ut som om det hjelper noe særlig. Har du fortalt denne personen hvordan ting virkelig ligger ann? Jeg er redd du er mer ærlig her på forumet enn ovenfor psykiateren.

 

Utrolig trist å høre at du ikke har noen venner. Jeg kjenner meg igjen på mange måter. Jeg lider også av en spiseforstyrrelse og har gjort det i mange år og er ofte sosialt isolert på fritiden. Det finnes imidlertid både gruppeterapi, gruppetilbud osv., men om ikke det er tingen din (det var hvertfall ikke tingen min) så finnes det andre muligheter.

 

Ja, jeg burde kanskje ha sagt i den første posten at jeg hadde gått ned noen kilo, det har bare stått stille såppass lenge nå at jeg anså at jeg kanskje ikke ville gå ned mer i vekt. Jeg vet jo ikke om jeg går ned mer i vekt om jeg fortsetter slik..

 

Psykiateren min er en fantastisk flott mann, og jeg er 100% ærlig med han. Han fokuserer hovedsakelig mer på depresjonen og selvmordstankene mine enn spiseforstyrrelsen så langt da. Han har satt med på cipralex som jeg har gått på i 3 uker nå.

 

Jeg klarer meg uten venner selv om det selvsagt er ett savn. Det er egentlig verst nå siden jeg fyller år på fredag og ikke har noen å feire med, men det går over. Anonym poster: 1199cf153edb5877dbfcc62c7a02c9ad

[Rosario]

Psykiateren min er en fantastisk flott mann, og jeg er 100% ærlig med han. Han fokuserer hovedsakelig mer på depresjonen og selvmordstankene mine enn spiseforstyrrelsen så langt da.

 

Ok, Hvis du vil ha råd om medisiner snakk med lege. Hvis du vil ha råd om tro snakk med prest. Hvis du vil ha råd om trening snakk med helsestudio. Her får du hva du ønsker å få, cipralex... Hadde du ønsket healing, akupunktur eller yoga hadde du fått det også (en som ønsker sex bør ikke gå til psykolog, men til prostituert, mye billigere)

 

Problemet er ikke ekspertene, men deg selv

Endret 1. januar 2013 av Rosario

[AnonymDiskusjon]

Ok, Hvis du vil ha råd om medisiner snakk med lege. Hvis du vil ha råd om tro snakk med prest. Hvis du vil ha råd om trening snakk med helsestudio. Her får du hva du ønsker å få, cipralex... Hadde du ønsket healing, akupunktur eller yoga hadde du fått det også (en som ønsker sex bør ikke gå til psykolog, men til prostituert, mye billigere)

 

Problemet er ikke ekspertene, men deg selv

 

At det er jeg som er problemet har jeg visst i mange år. Anonym poster: 1199cf153edb5877dbfcc62c7a02c9ad

[Rosario]

Det psykiatrikere vil gjøre er å skrive ut medisin. Det er like forutsigelig som at det tannlegen vil gjøre er å undersøke tennene, eventuelt ta et røntgenbilde. Du prøver å teste ut hvor lenge bilen går uten påfyll av vann på radiator og olje. Så stoppet den opp. Så får verkstedet reparere. Så på nytt uten påfyll av vann på radiator og olje ...

Endret 1. januar 2013 av Rosario

[omnomnomnivore]

Ja, jeg burde kanskje ha sagt i den første posten at jeg hadde gått ned noen kilo, det har bare stått stille såppass lenge nå at jeg anså at jeg kanskje ikke ville gå ned mer i vekt. Jeg vet jo ikke om jeg går ned mer i vekt om jeg fortsetter slik..

 

Psykiateren min er en fantastisk flott mann, og jeg er 100% ærlig med han. Han fokuserer hovedsakelig mer på depresjonen og selvmordstankene mine enn spiseforstyrrelsen så langt da. Han har satt med på cipralex som jeg har gått på i 3 uker nå.

 

Jeg klarer meg uten venner selv om det selvsagt er ett savn. Det er egentlig verst nå siden jeg fyller år på fredag og ikke har noen å feire med, men det går over. Anonym poster: 1199cf153edb5877dbfcc62c7a02c9ad

 

Du har nok mistet en del vannvekt ved å kjøre på så hardt, og nå skjer det litt balansering, men vekttapet vil nok fortsette. Det er usansynelig at du klarer å få i deg BMR*3,5+eventuell aktivitet minus metabolsk adapsjon på maksimalt 20% på én dag. Da må du faktisk spise mer ellers blir dette å klassifisere som en form for anorexia. Selv er jeg tvangsspiser, noe som er en lang og grimm historie. Jeg hadde en del traumer og krenkelser i barndommen med to foreldre og deres vennekrets som alle var alkoholikere. Jeg har i tillegg flere fysiske medfødte sykdommer som gjorde meg utsatt, og holdt på å ta livet av meg. I tenårene slet jeg også med bla. selvmordstanker og ensomhet, men dette er ting som har gått seg til, og selv om jeg nå er tykkere enn noengang så er jeg også langt lykkeligere og har fått et helt annet perspektiv på livet. Husk at å være undervektig er langt, langt, langt farligere enn å være overvektig! Samfunnet dømmer også overvektige på en helt annen måte enn undervektige.

 

Dette kontrollbehovet ditt og selvmordstanker bekymrer. Ensomheten gjør også selvmordsforsøk langt mer sansynelig. Jeg sier ikke dette for å skremme deg, men jeg tror du må trumme gjennom skallen på psykiateren at dødstanker og ensomhet er noe du faktisk tenker ofte på. En del psykiatere vil forsøke å glosse over slike ting i den tro at man først må behandle eventuell depresjon, og at vips skal ting bli bedre, gjerne med litt SSRI, men slik er det sjelden. Cipralex er ikke all verden heller.

 

Jeg har en kusine med anorexia (hun vokste opp sammen med meg og alle alkoholikerne) som er 180cm og nå veier under 40kg. Jeg sier til deg som jeg sier til henne.... du må ikke sitte og vente på at noen skal redde deg. Sykehus og leger følger regler og protokoller. Når de går hjem for dagen må de av hensyn til eget psyke tenke på helt andre ting. De har ikke den opplevelsen av din situasjon som du har. Du må derfor selv finne en måte å gjøre ting bedre på.

 

Å rekke ut en hånd her på forumet f.eks er et godt første skritt. Jeg synes det er bedritent og urettferdig at du f.eks må tilbringe bursdagen din alene. Se alle oppslagene i avisene og hvor opprørte folk ble av alle de gamle som ikke hadde noen å feire jul med. Men disse gamle har levd lenge, opplevd mye, ting du aldri har opplevd. Ting du og jeg og alle andre også fortjener.

 

Jeg har lyst til å rive fatt i personer som lider og filleriste dem og rope "LIVE DAMNIT!!!" men jeg mestrer det jo ikke selv engang, så ting er aldri så enkle. Du må finne en vei å sno deg rundt sykdommen din på. Spiseforstyrrelser har gjerne sammenheng med personlighetsforstyrrelser (angstlidelser, traumer, krenkelser) osv. Nå er du jo anonym, men hvis du ikke ønsker å utlevere slikt her kan du f.eks sende meg en PM (vet ikke om du kanskje må lage egen profil for det... bare lage en anonym profil kanskje?).

 

Det eneste jeg vet helt sikkert er at det ikke nytter å gi opp. Jeg begynte i en alder av 31 på skolen igjen, og fikk karaktersnitt på 5 med cirka 70% fravær. Jeg er helt sikker på at du også har masse å bidra med i alle slags sosiale situasjoner. Er det å være enslig et valg du tar fordi det er vanskelig å være sosial? Eller føler du at det er vennene dine som har forlatt deg?

[Rosario]

Nå du (TS) står overfor et valg så går det an å diskutere det valget anonymt - Ikke så lite bare det. Hva skal du gjøre i morgen? Mange har råd om det (det dreier seg om hva du skal gjøre 365 dager i året). Hva skal du spise? (365 dager i året) Hva skal du handle? (365 dager i året). Hvilken butikk skal du handle i ? (365 dager i året)

 

Hva sier legen din? (her kan han bli så slaktet at han vil saksøke hele forumet for "legemsfornælse")

Endret 1. januar 2013 av Rosario

[Euklid]

Da jeg var yngre prøvde jeg å finne venner via nettet, men stort sett alle jeg møtte bodde enten i Oslo eller der omkring, klarte aldri å finne noen som bodde nært meg. Anonym poster: 1199cf153edb5877dbfcc62c7a02c9ad

Det bor folk også andre steder her i landet, inkludert mange som kunne ønske seg flere venner. Så godt som alle jeg studerte med har havnet i Oslo mens jeg bor i Stavanger, det har gått seg til på et vis det også, selv om det er tungt å begynne fra scratch på et sted du ikke kjenner en sjel.

 

En enkel måte å komme i kontakt med andre er en eller annen forening -- idrett, musikk, brettspill, kunst, foto, tegning, fjellturer, hundeeiere, seiling, fluefiskere, litteraturinteresserte ...

 

Men jeg skjønner at det å begynne med noe slikt nå kanskje kan bli for slitsomt. Det du går gjennom er ekstremt smertefullt, håper du klarer å komme deg opp av grøfta fort, så ser du forhåpentligvis ganske snart ei ålreit jente i speilet, slik andre gjør når de ser deg på vei opp en gågate. Det kommer bedre dager.