Komplisert situasjon. Trenger råd.

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Vi har gitt opp å få hjelp fra politi eller helsevesen, det er for vanskelig å finne noen som konkret kan fortelle oss hva vi skal gjøre.

 

Situasjonen gjelder en kvinne (uten å gå nærmere inn på dette) i min samboers nære familie. Jeg har ingen forhåpninger om at noen her skal komme med løsningen, men det er frustrerende for oss å aldri finne ut hva vi kan gjøre.

 

Denne personen er psykisk syk (bipolar), samt alkoholiker. Hun har vel dermed en dobbeltdiagnose, noe som gjør situasjonen desto mer komplisert. Den tredje faktoren er at hun bor sammen med en voldelig (psykisk syk?) mann. Denne personen holder henne i praksis som gissel i sitt eget hjem, han unnlater henne å ha egen telefon, han slår henne, og brenner alle hennes personlige eiendeler.

 

Da jeg og min kjære dro opp dit for to år siden, holdt han seg unna mens vi bodde der, men han og vennene hans kjørte forbi huset flere ganger daglig. I forkant av dette besøket hadde hun ringt samboeren min mye, og skreket og ropt om hjelp, fortalt at hun ble slått og at hun ville ha ham vekk. Og her kommet det store problemet i saken inn, når vi var der, da er det ikke lenger noe stort problem lenger. Da er det vi som er problemet, og vi som vil henne vondt. Hun er rett og slett ikke til stede mentalt.

 

Vi måtte den gang ta henne med på legevakten fordi hun hadde store indre smerte (av ukjente årsaker), men ble etter hvert sendt hjem. Politiet har blitt sendt opp dit flere ganger, men vi får alltid beskjed om at ting er som det skal. Det er det virkelig ikke! Et halvt år etter av vi var der, ringte naboene hennes politiet grunnet høye skrik, politiet tok ham på fersk gjerning, og han måtte sone 8 måneder (latterlig!) for drapsforsøk.

 

Hadde hun vært ved sine fulle fem hadde hun benyttet slike muligheter til å komme seg unna. Det går desverre ikke.

 

Status nå er at hun har tatt ham tilbake, og i kveld ringte hun igjen, skrek (som i dødsskrik) og ba oss ringe politiet. Det gjorde vi, snakket med dem. De ringte oss etterhvert tilbake, hadde snakket med henne, og ham. De sa at alt var fint (selvfølgelig). Vi ba dem likevel dra opp å sjekke, men det kunne de ikke gjøre siden hun har sagt det ikke er akutt. Hva hvis han sitter med en kniv rettet mot henne? Eller kanskje hun overdriver. Men nå er jo han dømt for drapsforsøk. Politimannen presterte til og med å spørre oss om hvorfor hun har tatt ham tilbake.. Vi måtte jo bare oppgitt svare at det er vel ikke første gang en kvinne tar tilbake en voldelig mann.

 

Når vi nå ringer tilbake får vi enten mobilsvar, eller så hører vi pusting i røret. Det er ikke så lett for oss å dra dit. Det er langt, er psykisk belastende for min samboer spesielt, og det hjelper ikke en dritt.

 

Ingen kan svare oss på hva vi skal gjøre. Tvangsinnlegging går ikke sier de. Hun er såpass syk at hun oppfører seg annerledes ovenfor oss og ovenfor helsepersonell. Det er klart at denne situasjonen er så vanskelig som den er på grunn av hennes irrasjonelle oppførsel.

 

Vi aner ikke hva veien videre er. Det beste hadde vært om denne mannen hadde dødd. Det er den eneste løsningen jeg ser på problemene. Nå har jeg ikke planer om å ta livet av denne mannen, men jeg ser ikke hvordan vi får hjelp i helsevesenet.

 

Jeg innser ved å skrive dette hvor komplisert situasjonen er. Forventer ikke at noen skal forstå dette, og det kunne sikkert blitt forklart bedre.

 

Har kommet frem til at vi må få tak i den rette ene personen som kan fortelle oss hva vi skal gjøre. Som konkret kan si hvor vi skal gå, hvem vi skal ringe. Hvis ikke må vi bare vente til den dagen kommer hvor hun dør av skrumplever eller vold. Det er den veien det går. Takk Anonym poster: 40a298a76639038d964a88868d4c6601 Anonym poster: 40a298a76639038d964a88868d4c6601

[dag1234]

Klassisk problemstilling du tegner opp der. Den det gjelder klarer ikke, eller vil ikke, ut av et destruktivt forhold, og verken politi eller helsevesen har muligheter til å gripe inn.

 

Det kan høres ut som om typen hennes er psykopat, om det stemmer kan det være svært vanskelig å komme løs fra ham.

 

Forstår jeg det rett at dere opplever at hun glatter over situasjonen for dere?

[vidor]

Hvis samboer har stor kontroll over henne og hvor hun er til enhver tid og han ikke alltid er tilstede så kan hun lese denne boka for å bli mer bevisst hvilke muligheter hun har og hvordan situasjonen egentlig er. Det kan være starten på en endring, selv om personlighetstypen hennes er sårbar.

 

Psykopatens grep

hvordan komme fri fra helsefarlige mennesker

av Aud Dalsegg ; Inger Wesche

 

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5233152

[dag1234]

Aud Dalseng skrev også bok med psykiater Alf Dahl: Sjarmør og tyrann. Lettfattelig og grei - hvis den er å få tak i.

 

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=116610

[BuffyAnneSummers]

Det er dessverre lite å gjøre når personen det gjelder ikke ønsker å endre situasjonen. Dette er noe hun må bestemme seg for at hun vil ut av, og til den dagen kommer er det lite andre kan gjøre..

[dag1234]

Hvis beskrivelsen av situasjonen stemmer, så er jeg enig med deg ByffyAnneSummers.

Jeg har vært ute for denne situasjonen mange ganger, og det er lite å gjøre for de som står rundt når den det gjelder ikke selv ser hva som må gjøres og tar valg ut fra det.

 

Det minner på mange måter om rusavhengige, der kan det lenge være de pårørende og nettverket rundt som ser, er bekymret og forsøker å få misbrukeren til å endre seg. Men det fører aldri til varig endring hvis ikke den det gjelder selv vil endre seg. Da kan de pårørende både slite seg selv ut, og paradoksalt nok vedlikeholde misbruket.

 

Det beste er å gi uttrykk for hva en mener om valgene den det gjelder gjør, men så holde nødvendig avstand. Det er viktig å være tilgjengelig for den det gjelder, i fall den skulle ønske å gjøre noe med situasjonen. Det er klart en vanskelig blanse når det er noen en er følelsemessig knyttet til. Men likevel er det som regel den beste løsningen, det er mange har kjent at det er enda vanskeligere å prøve og endre noen som ikke vil endre seg.

 

I denne saken gjelder det en kvinne med alkoholproblemer og bipolar lidelse. Det er en uheldig kombinasjon, da ved begge disse tilstandene er benekting den vanligste forsvarsmekanismen og unnvikelse den vanligste problemløsningsstrategien, altså to uheldige problemløsningsmåter som virker sammen i negativ retning. Det er funsksjonsmåter som er svær motstandsdyktige mot endring, og i alle fall vil stritte mot ytre press til endring.

 

Poltibetjenten stilte det sentrale spørsmålet: Hvorfor går hun tilbake til han? Inntil hun selv kan stille seg det spørsmålet, og ta konsekvensene av svaret, er det lite andre kan gjøre. Dessverre.

[Dufen]

*følge med*

 

(kompis i samme situasjon)

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for svar! Trodde ikke jeg skulle få respons.

 

Ja, det føles virkelig håpløst. Problemet er at hun er så mentalt "vekke" at vi ikke klarer å snakke med henne om hva vi skal gjøre praktisk. Derfor er jeg redd at hun egentlig vil ut av dette, men at hun ikke klarer det. I går for eksempel fikk vi kontakt med henne, sa til henne at hun burde gå til politistasjonen på mandag og anmelde. Da begynner hun bare å jamre seg og klage over hvor vondt hun har det.

 

Det som deretter skjedde var at hun la fra seg telefonen uten å legge på, hvorpå vi gjorde et opptak hvor vi hører hun si at han slår henne, og vi hører at hun ber om å få telefonen, og han roper nei, flere ganger.

 

Finnes det ingen klinikk i oslo-området hvor vi kan avtale at vi kan ta henne til, en for dobbeltdiagnoser? Vi synes det er så vanskelig å finne et sted for begge deler, samtidig er hun veldig kresen på hvor hun vil være. Nevnte jeg den fjerde faktoren i det hele? Hun har store problemer med å forholde seg til autoriteter, leger, politi osv.. Hun hater dem. Anonym poster: 40a298a76639038d964a88868d4c6601

[dag1234]

Hun stoler heller ikke på fastlegen sin?

[Bear^]

Eneste jeg ser av juridiske veier er umyndiggjøring: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2004/nou-2004-16/9/2/2.html?id=386615

 

Men hvordan man går frem med dette vet jeg dessverre ingen ting om. Dette er en virkelig betent sak, og når man ikke frem til vedkommende på noen måter, er det fint lite man kan gjøre.

[marradi]

Hei,

 

Jeg skal forsøke å svare på et par av deres spørsmål:

 

1. Nei hun glatter ikke over situasjonen overfor oss, tvert imot virker det som det er kun til oss hun forteller hvor kjipt hun har det.

 

2. Skal vurdere å sende henne disse bøkene, men klarer ikke å se for meg at det hjelper på henne.

 

3. Nei, hun hater fastlegen sin, fordi han ikke skriver ut valium til henne. Hun tror også hun vet mye mer enn leger. Hun vil gjerne ha hjelp for sine lidelser, men hun nekter å bli sløvet ned på medikanter som hun sier selv. Hun føler seg som en zombie. Derfor er det vanskelig å finne et sted til henne. Valium er det eneste hun mener hun får noe hjelp av.

[vidor]

Ser linken jeg la ut ikke lar deg kjøpe selve boken.

Ser ut til at bokklubben har en tidligere bok av samme forfatter;

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3037323

 

Boken Dag1234 anbefaler finnes også her;

http://www.haugenbok...&r=1&cid=101618

 

Her er en god blogg med informasjon, også utdrag fra boken;

 

http://annakathrine....med-en-psykopat

 

1) Gi slipp på håpet om forandring: Du kan aldri redde psykopaten fra seg selv.

 

2) Bruk din kraft og styrke til egen fordel: Selv om det strider mot alle dine idealer, vær egoistisk.

 

3) Erkjenn sorgen og ambivalensen: Erkjenn at du vil miste noe som du også vil savne hos personen. Deretter kan du gi slipp.

 

4) Bryt mønstre: Du kan ikke gjerde inn og få slutt på overgriperens ondskap. Men du kan gjerde inn deg selv, for å kunne leve i godhet og kjærlighet til deg selv.

 

5) Er du kristen, legg Gud til side en stund: Det er ganske vanlig i religiøse miljøer at overgriperen opptrer i Guds navn.

 

6) Tro på ditt menneskeverd: Du har ingen plikt til å underkaste deg et annet menneskes regler og dom

 

7) Styrk deg fysisk og psykisk: Konsentrer deg om de sidene av deg som lider minst – og styrk dem.

 

8) Tenk deg ut av grepet: Har du ennå ikke mulighet til å fjerne deg fysisk, visualiser deg ut av grepet.

 

9) Bryt den jevnlige kontakten: Gjør det om nødvendig skrittvis

 

10) Vær forberedt på krig: Overgriperen vil ikke risikere å miste både næringskilde og container på en og samme gang.

 

11) Velg riktig tidspunkt: Ikke forhast deg. For å gå inn i en krig for å komme ut av maktgrepet skal du være godt rustet.

 

12) Velg dine allierte: Og velg dem med omhu. Husk at overgripers strategi er splitt-og-hersk.

 

(Kilde: “Ut av psykopatens grep” av Aud Dalsegg og Inger Wesche)

 

edit: bytta link til bok som ikke var i salg

Endret 16. desember 2012 av vidor

[dag1234]

Det kan være du skal skaffe deg disse bøkene, og gjerne nevne dem for henne, men ha dem liggende til hun selv er mer motivert til å gjøre noe med situasjonen. Da kan hun få én av dem. I mellomtiden kan du og samboeren din lese bøkene. Det står i alle fall nyttige ting for pårørende i 'Sjarmør og tyrann'. Den andre har jeg ikke lest.

 

Timingen er viktig når du kommer med forslag. Gir du henne gode råd når hun ikke er klar til å ta i mot, så vil hun ta rådene til seg. Vent til hun spør, eller selv er klar til å spørre om råd.

 

Utfordringen er å ansvarliggjøre henne, uten å moralisere. Hvis hun beklager seg til dere, så er det viktig å spørre på en taktfull måte for eksempel hva hun har tenkt å gjøre i forhold til problemene sine. Slik blir løsningsansvaret gitt til henne, og lagt av skudrene deres.

 

Hvis hun hater fastlegen sin, og bare vi ha Valium, vil jeg anta at hun har et grunnlegende problem med å ta i mot hjelp, kanskje med å stole på andre i det hele tatt. Noen er slik skrudd sammen at de ikke er på sitt eget lag, de er selvsabotører. Disse er vanskelig å hjelpe, for de vil avvise hjelpeforslag. Det kan vekke mye fortvilelse og irritasjon hos den som vil komme til unnsetning, og det kan være nyttig for samboeren din og deg å lage større avstand slik at dere ikke bruker så mye energi på å skulle hjelpe ei som ikke vil hjelpes. Det som ikke går, det går ikke - dessverre.

Endret 16. desember 2012 av dag1234

[Iguil]

3. Nei, hun hater fastlegen sin, fordi han ikke skriver ut valium til henne. Hun tror også hun vet mye mer enn leger. Hun vil gjerne ha hjelp for sine lidelser, men hun nekter å bli sløvet ned på medikanter som hun sier selv. Hun føler seg som en zombie. Derfor er det vanskelig å finne et sted til henne. Valium er det eneste hun mener hun får noe hjelp av.

 

Bare for å forsvare henne der, så er dette en rèell problemstilling. Det er mange som synes de får god hjelp av f.eks. Valium, men der fastlegen, psykiateren eller hva det måtte være nekter å skrive ut, bl.a. av frykt for avhengighet og represalier fra helsetilsynet, og istedet pøser på med alle slags søplemedikamenter i C-gruppen, som ofte nesten utelukkende virker sløvende, har mange mye farligere bivirkninger enn benzoer som Valium, og kanskje strengt tatt ikke hjelper noe særlig mot problemet i det hele tatt.

[marradi]

Nå har da politiet hentet fyren får vi vite. De sier at hun må bort fra huset asap. At hun er så langt nede i rennesteinen som man kan komme, og de er enige om at hun må tvangsinnlegges. Det kan de ikke gjøre så lenge hun ikke er suicidal sier de. What to do? Hvor tar vi henne?

[Dufen]

Det er vel til psykisk intensiv? Eller psykisk legevakt om det heter det?

Jeg hadde (selvmord) en kompis som var suicidal, men som virkelig kunne prate for seg. Han kom seg unna psykiatrien enkelt. Om vedkommende er talefør er det vanskelig å tvangsinnlegge de har jeg fått forståelse for.

Jeg mener det at selv om familie ønsker innleggelse så må det en først ilegges en tvangsobervasjon som må gi grunnlag for innleggelse, men dette må mer kompetente svare på...

[dag1234]

Hun vil ikke legges inn frivillig?

[AnonymDiskusjon]

Nei, Vi får se. Tidligere har det kun vært et sted hun er villig til å dra, men tror ikke det er aktuelt eller relevant for hennes tilstand. Uansett, nå har vi sjansen til å få henne innlagt et sted. Vi har kontakt med fastlegen og psykiater, så får se hva de sier. Skal holde dere oppdatert. Men altså ingen gode forslag til steder som behandler dobbeltdiagnoser? Anonym poster: 40a298a76639038d964a88868d4c6601

[dag1234]

De fleste allmenpsykiatriske avdelinger steder skal i utgangspunktet behandle dobbeltdiagnoser.

Men dette er i Oslo-området, etter det jeg forstår, og jeg er ikke lokalkjent der, dessverre. Dette var det jeg fant på nettet:

 

http://www.helse-sorost.no/aktuelt/nyheter/Sider/omradefunksjon-dobbeltdiagnose.aspx

 

Hvis hun ikke vil legge seg inn frivillig, men ikke er syk nok til å legges inn på tvang, så faller dere mellom to stoler er jeg redd for.

 

Men husk igjen på at dere ikke må ta for mye ansvar for hennes endring: så lenge andre ordner opp for henne så trenger hun ikke ordne opp for selv. Ansvarliggjøring er nøkkelordet, hvem skal ha eiendomsretten til hennes bedring - hun eller dere?

 

Hvis hun vet at dere alltid stiller opp og kommer henne til unnsetning, trenger ikke hun å anstrenge seg hardt nok for å komme ut av problemene sine. Dere kan komme i den paradoksale situasjon at dere vedlikeholder plagene hennes når dere tar det ansvaret for helsen hennes som hun selv skullle hatt. Det er det som innen rusomsorgen kalles en 'medmisbruker'.

 

Men jeg vet det ikke er lett å se noen du er glad i gå til grunne, så jeg skjønner at dere gjerne vil hjelpe. Men prøv likevel å overlate mest mulig av ansvaret til henne,