Er jeg urimelig? Råd søkes.

[AnonymDiskusjon]

Hei. Sitter inne med et ganske kinkig problem hvor jeg ikke er helt sikker om det er jeg som forventer for mye av mine venner, eller om det er jeg som faktisk har oppført meg bedritent.

Jeg er en mann, sent i 20-åra. Begynte nå i høst på skole sammen med en da ganske perifer venninne og nabo; vi ble derimot gode venner på skolen. Etterhvert kom det inn en ny jente, tidlig-midten av 20-åra og single mum. Kall henne gjerne Edith. Hun kjente min nabo litt fra før, så det ble derfor naturlig at vi ble en "unit" i klassen, som gjorde lekser og studerte til prøver sammen osv.

Edith ble etter hvert sammen med en kar, de drev forsåvidt å "rota" da jeg først møtte henne, så jeg har vel aldri følt jeg har hatt noen realistiske ambisjoner om å bli sammens med henne. Jeg var først og fremst glad for å få en god venn, som er noe jeg har slitt med ganske lenge, altså mangel på venner. Fikk endog høre at når jeg først var blitt hennes venn, så hadde jeg en venn for livet, tatt meg under sine vinger osv.

Vi fikk stadig bedre kontakt, og hun begynte etterhvert å ringe meg flere ganger i uka, i perioder hver dag, gjerne over en time per dag. Ja, jeg vet at dette fort kan indikere at man har havnet i "gay best friend" kategorien, men har mange ganger gitt signal om at så ikke er tilfelle, ved å snakke plenty om jenter, og også droppa hint om at jeg kunne være interessert i henne. Grunnen til at hun valgte å ringe meg, og ikke naboen, sa hun er fordi hun etter sigende likte bedre å snakke med meg.

Etterhvert fant jeg ut at hun er typen som liker å ha mange gutte-venner på gress samtidig, som "back-up". Vet dog ikke om det er relevant for min skyld, hun fortalte meg mye privat som jeg tror hun ikke ville fortalt en potensiell kjæreste. Sa bl.a. at hun ikke ville skremme bort kjæresten ved å snakke om faren til ungen sin, som virker rimelig psycho.

 

Anyways, so far so good? Inntil nylig har ikke hun og kjæresten pratet på telefon om dagene (long distance shit, de snakket over sms/face....), men det begynte de med for 2 uker siden. Etter det har hun mer eller mindre droppa meg totalt, dvs. jeg får ikke lenger telefoner fra henne, jeg sliter med å få kontakt på facebook/sms, men hun er fremdeles hyggelig i skole-sammenheng. Dette har vært meget tungt for meg, føler vel en slags angst for å være alene igjen. I helgene er det spesielt tungt, da jeg sitter mye alene mens tankene kværner.

Nå på Mandag valgte jeg å teste henne på det jeg nå ser er ganske barnslig vis og var sur og lei hele dagen på skolen, og ignorerte henne. Inni meg var jeg derimot helt knust, og kjente tårene presse på. Håpet var da at hun skulle skjønne at hun hadde gjort meg urett, men det virker ikke som planlagt, hun valgte i stedet å ignorere meg og be hun andre venninna (min nabo) med på tur i fritimene. Da satt jeg der med skjegget i postkassa, nå både sint og lei meg.

Sendte ivei en ganske bitter sms, der jeg "takket" for invitasjonen og at det var godt med så gode venner når man er deprimert og gråtkvalt. Trodde ihvertfall dette skulle få litt reaksjon, kanskje hun ikke visste at jeg hadde det vondt, men at jeg bare var sur og tverr. Men nei, jeg ble behendig ignorert og valgte noen timer senere å gå kanossagang og be om unnskyldning for at jeg var så krass. Sendte henne vel 2 sms, hvor jeg ble stadig mer unnskyldende, uten å få svar. Ba igjen om unnskyldning på skolen i dag, og hun sa det var greit. Ikke noe mer enn det, men hun virker igjen hyggelig / vennlig.

Sendte så en sms igjen i dag, hvor jeg igjen unnskyldte for å ha oppført meg så dårlig på mandag, og hvor jeg spurte hvorfor hun sluttet å ta kontakt med meg, om jeg har fornærmet henne eller sagt noe galt. Denne meldinga følte jeg var såpass forsonende, samt at vi hadde fin tone tidligere på dagen på skola, at jeg forventet et slags svar. Men igjen, nei.

Jeg ser nå sammenhengen i det at hun begynte å snakke med kjæresten og at hun sluttet å snakke med meg, så det er egentlig ikke så overraskende at hun ikke er like kontaktsøkende. Det som overrasker meg er måten hun behandler meg som dritt på etter alle lovordene om evig vennskap and what have you.

Skal dog sies at jeg sliter en god del med angst og depresjon, og at det kan gjøre at jeg har mistolket situasjonen, selv om jeg føler meg ganske klar til sinns akkurat nå. Tror ikke jeg har utelatt noe veldig relevant fra historien, og håper noen kan gi meg litt råd og vink ang. hva jeg bør gjøre. Merk at jeg må uansett omgås henne i hvertfall frem til våren.

Anonym poster: 99c8293414be1cd98eb5b31ece578fbf Anonym poster: 7644197db1c680b0d208784fc25a9c78

[Chad Thundercock]

Tips: skaff deg en venn av det mannlige kjønn. Det vil funke så mye bedre. Og please, slutt å være så jævlig veik. Jeg skjønner at du er deprimert og har angst, men måten du nærmest griner til deg oppmerksomhet er virkelig ynkelig. Jeg fikk vondt inni meg når jeg leste den delen der du bombarderer henne med "forever alone" smsene. Ta deg sammen ffs.

[AnonymDiskusjon]

Ja, du har faktisk helt rett. Følte ikke der og da at jeg bombarderte henne, men ser det nå. Skjemmes!

 

Anonym poster: 7644197db1c680b0d208784fc25a9c78

[Nittutt]

Mhm. Det er aldri noe poeng å unnskylde seg mer enn en gang. Det er bare irriterende. Anyway så kan du vel begynne å ringe henne hvis du ønsker kontakt og ikke forvente at hun skal ringe deg? Mulig hun sluttet siden hun ville skåne deg for eventuelle følelser du ville fått, eller forventninger.

 

Uansett så er jeg enig i det dicktator sier, prøv å "anskaff" en mannlig venn

[vidor]

Dette kan være ganske komplisert, men jeg skal forsøke å gi deg noen innspill.

Noen personer er ganske svart/hvitt i tankegangen sin. Enten er du verdens beste eller så er du verdens værste. Man klarer ikke å se at en person er sammensatt og har både positive og negative egenskaper, og har urealistiske forventninger.

 

Husk at det er ikke alltid er bare deg det er noe galt med (noe personer med depresjon har en tendens til å overfokusere på basert på tidligere eraringer). En relasjon inneholder alltid to personer, og du må forholde deg til det andre har erfart og hvilken modell de har av deg like mye som andre må forholde seg til slike ting i deg. Dette gjør at du man sjelden har en "gjennomsiktig" relasjon og at man lett føler seg misfortstått og dårlig behandlet.

 

Det er ikke alltid man selv er så bevisst på hvordan man behandler andre mennesker og hvilke sårbarheter andre har og ofte skjuler. Alle relasjoner gir rom for erfaringer og personlig vekst, men det er viktig å være klar over alle nøyansene. Mennesker er ganske komplekse og forutsigbart reaktive og de aller fleste vet egentlig forsvinnende lite om seg selv, og langt mindre om andre.

Endret 14. desember 2012 av vidor

[Solaar]

Fint innlegg Vidor, pluss for den.

[Realzi]

Mhm. Det er aldri noe poeng å unnskylde seg mer enn en gang. Det er bare irriterende. Anyway så kan du vel begynne å ringe henne hvis du ønsker kontakt og ikke forvente at hun skal ringe deg? Mulig hun sluttet siden hun ville skåne deg for eventuelle følelser du ville fått, eller forventninger.

 

Uansett så er jeg enig i det dicktator sier, prøv å "anskaff" en mannlig venn

Siden du virker ganske flink med sosiale taklinger av livstiler.

Som kokk og arbeider er jeg alltid hyggelig og unnskylder meg hele tiden til gjester og ansatte.

Er dette en svakhet eller en del av jobben,

 

Har jobbet med (noen) av beste kokkene i Norge og de kjefter på kundene sine visst de går over streken, Jeg sa er ikke det imot koden vår, så sa han at det bare blir sån når du lager mat til 600 personer om dagen,

 

Men er det dumt og beklage i en jobb, for jeg viser respekt i hver jobb jeg har, vil bare vite om det er rart ?

Endret 20. desember 2012 av Realzi

[Nittutt]

Siden du virker ganske flink med sosiale taklinger av livstiler.

Som kokk og arbeider er jeg alltid hyggelig og unnskylder meg hele tiden til gjester og ansatte.

Er dette en svakhet eller en del av jobben,

 

Har jobbet med (noen) av beste kokkene i Norge og de kjefter på kundene sine visst de går over streken, Jeg sa er ikke det imot koden vår, så sa han at det bare blir sån når du lager mat til 600 personer om dagen,

 

Men er det dumt og beklage i en jobb, for jeg viser respekt i hver jobb jeg har, vil bare vite om det er rart ?

 

Nei. Det er UTROLIG viktig å vise respekt, men det å beklage har nødvendigvis ikke med respekt å gjøre. Vis alltid kundene dine / de du omgås med respekt, men unngå å beklage deg hvis du faktisk ikke har gjort noe beklagelig.

 

Hvis du skjønner.

[Realzi]

Nei. Det er UTROLIG viktig å vise respekt, men det å beklage har nødvendigvis ikke med respekt å gjøre. Vis alltid kundene dine / de du omgås med respekt, men unngå å beklage deg hvis du faktisk ikke har gjort noe beklagelig.

 

Hvis du skjønner.

Skjønner. jeg beklager meg selv for mye undødvendige ting for det er jo det de beste gjør .

Men ser nå at det kanskje er unødvendig når beklaging kanskje ikke trenges i visse situasjoner

[Tmz]

Vil tippe at hun syntes det blir slitsomt med all sutringen og derfor holder litt avstand.