Hvordan takler man optimisme når man dater?

[AnonymDiskusjon]

Okay, jeg har tydeligvis en i utgangspunktet god egenskaper som tydeligvis ikke er så positiv når man dater. Jeg er alt for optimistisk av meg. Riktignok med noen innslag av realistisk optimisme, men i all hovedsak ren, pur og blind optimisme, og det virker å være en helt utrolig kjip egenskap når man dater. Jeg bygger meg opp forventinger fordi jeg tror ting kan fungere, noe det sikkert også kan hvis det ikke hadde vært for at personen jeg snakker med ikke bryter løfter og avtaler. Med andre ord, jeg tillegger ting større vekt enn andre.

 

For å ta den relevante delen fra begynnelsen:

Jeg har kjent ei jente som vi kan kalle for K i ca 4 år. Ikke noe dypt vennskap akkurat, men vi har snakket med hverandre med større mellomrom. På starten av året gikk hun og daværende kjæreste frahverandre. For all enkelthet har hun vært opptatt hele tiden før dette. Hun er i tillegg noen år eldre enn meg. Jeg er et par år under 30 og hun er litt mer over 30. I begynnelsen av august la jeg an på henne, noe som kom overraskende på henne. Der og da kysset vi lett, gikk hver til sitt og tok kvelden. Dagen etterpå var hun i det langt mer flørtete hjørnet og vi hang sammen utover kvelden. Etterhvert gikk vi bort fra alle de vi var sammen med og fikk litt mer privat sfære over det hele. Ikke at jeg husker eksakt hva vi snakket om, men hun lurte iallfall veldig på hva dette betydde for meg. Om hun bare var en midlertidig greie jeg bare kom til å kaste vekk i morgen osv. Jeg svarer som sant er at jeg ikke er interessert i det, men noe varig. Jeg er lei av å være alene, og ønsker meg noen jeg ha et varig forhold til. Lengre kommer jeg ikke før K begynner å kysse meg. Flott, endelig har jeg funnet meg drømmedama! Vi koser med hverandre uten at det ender opp i noe sex av den grunn. Innen vi kom så langt at det var aktuelt så var klokka såpass seint at hun ønsker å legge seg. Hun er såpass gira på meg at hun ønsker at vi legger oss hver for oss. Det går jeg med på, og hun lover meg at dette kan vi fortsette på i morgen.

 

Morgen kommer og hun snur 180 grader i løpet av dagen. Vi passer plutselig ikke sammen. Ingenting annet skjer enn at vi klemmer hverandre og skiller lag dagen etterpå. Jeg kommer hjem til meg selv og bryter totalt sammen. På tross av å ha ørten «feil» er K definitivt drømmedama og kunne levd helt fint med alle «feilene». Jeg gir ikke helt opp og har mer jevnlig kontakt med K. Etter en måned tar K kontakt på facebook og sier mer eller mindre rett ut at hun trenger litt av min kjærlighet, men da av den midlertidige sorten. Greit nok, det vel bedre enn å bare gå rundt og ikke ha noen i det heltatt. Det er en uke til vi begge skal på et felles arrangement. Vi gleder oss begge til å se hverandre igjen. Arrangementet kommer, og dag en ender med at hun ønsker alenetid. Dag to får vi i det minste litt tid til å snakke ordentlig sammen om ting som skjer. Hun forteller meg en meget alvorlig ting som har hent. Jeg skal ikke gjengi det her på noen måte, men det forklarer hvorfor hun ønsket seg alenetiden dagen før. Jeg er glad for at hun deler dette med meg, og tar i grunn nesten til tårer av det hun forteller (tro meg, det er alvorlige saker og man bør ha et steinhjerte om man ikke blir rørt av det). Vi blir stående å klemme og kysse litt, og går så tilbake til de andre vi er sammen med. Jeg føler vi har kommet litt nærmere innpå hverandre igjen, og øyner muligheten for at det faktisk kan bli litt ordenlig action. Den gang ei ... Jeg, K og A (ei annen jente), stikker ut på nærmeste pub. Der finner K mer eller mindre første og beste gutt, og ender opp med å kline med han, for all hensikt rett forran ansiktet mitt. Jeg blir skuffet, men har puslet såpass mange biter sammen at jeg skjønner at K bare er ute etter bekreftelse på seg selv og null sex. Dagen avsluttes med noen lette kyss og vi går igjen hvert til vårt, og dagen etterpå drar vi så hjem til hvert vårt sted. Jeg er ganske skuffet over at så lite skjedde og at savnet etter litt nærhet til noen ikke på noen måter ble tilfredstillt.

 

Det går to uker, og vi er på et nytt arrangement sammen. I grunn samme rulla som sist. Vi klemmer og kysser litt, men aldri særlig lenge. Den ene kvelden klår hun litt ekstra og sier hun skal vurdere sex osv. i morgen, og sier ganske rett ut at det er fristende, men at hun vil tenke litt på det. Det ender i at hun ombestemmer seg dagen etterpå. Vi drar hvert til vårt etter helga, og vi har i etterkant utvekslet mindre enn ti meldinger på de 2 mnd. som har gått. Jeg klarte ikke lenger hele runddansen med håp og så henne som bryter det ned igjen. I ettertiden har hun fått seg kjæreste, en kjæreste jeg tviler på at det vil vare spesielt lenge med. K er i utgangspunktet en badgirl, og kjæresten hennes er en badboy, antagelig av den riktig ille sorten. Om noen år så ender nok også det forholdet direkte eller indirekte fordi han ikke aksepterer hennes røffe og tøffe kanter. K fremstår gjerne visuelt som veldig feminin, men straks kjolen blir borte så er K såpass tøff og røff at det går på maskuliniteten løs for endel menn, spesielt de som må fremstå som matcho-mann. Jeg er aldeles ingen sånn person, og føler i grunn at jeg slik sett passer K langt, langt bedre. Uansett, det var slutten på min historie med K.

 

Parallelt med alt dette har jeg drevet litt med nettdating. Det har gitt noe potensielle kjærester innimellom, men hittil er det bare ei som har pekt seg veldig ut. Hun velger jeg å kalle J. J er første og hittil eneste jenta som faktisk kan måles opp mot K. På personlighetsnivå overgår J glatt K med stor margin, og jeg har derfor raskt fått en følelse av at dette er jenta å satse på. Vi begynte å snakke sammen mellom de to siste arrangementene jeg var på som K også var på. Det har gått veldig trått med kommunikasjonen siden J har vært tidvis ganske opptatt, men nå i slutten av november løsnet det veldig. Vi har snakket mer eller mindre daglig på Skype, og våre samtaler levner liten tvil. Personligheten hennes passer meget bra med min. Vi er på samme bølgelengde på mange områder, og hun virker å være ei oppriktig knalljente. J og jeg har de siste to ukene snakket løst om å møtes, og dette materialiserte seg i at jeg skulle plukke henne opp i dag ettermiddag og så skulle vi ut på en kaffé i en naboby. Dette kanselerer hun i siste liten fordi hun har truffet på ei venninne som hun ikke har sett på en god stund. Jeg ble såklart skuffet over det. Venninnen hun tydeligvis ikke har så mye kontakt med uansett, er altså mer viktig enn meg som hun allerede har planer om å møte. Mulig det er feil av meg å ha de forhåpningene jeg har, men jeg tror/trodde jo jeg og J kan faktisk fungere, og jeg lengter veldig etter akkurat denne «noen å ha». I stedet møtes jeg med en følelse av at jeg er langt mindre viktig enn mine forhåpninger, og det ripper opp i sårene etter K. Det gir meg den samme følelsen av å være verdiløs, men inntil videre ikke i like stor grad.

 

Så til spørsmålet:

Hvordan kan man bedre takle optimisme når man dater noen? Det er tydelig at jeg må begrense mine forventninger for ikke å bli såret gjentatte ganger, men hvordan?

Anonym poster: bfdeb3f7dfa2f18977216f14031b39de

[Extraterrestrial]

Hmm, det virker som du har vært veldig uheldig her. Husk at kvinner også liker "jakten" når de leter etter noen. Om du blir altfor tilgjengelig, kan det bli kjedelig. Med K virker det som at du mer er denne, ekstra gode kompisen hun kan prate med om det meste, og som er der når hun trenger deg. J derimot, kan jo være at hun er mer usikker på hva intensjonene dine er? Jeg vet selv, at jeg kan bli redd dersom jeg liker en kar, men er usikker på intensjonene hans. Alt i alt, tror jeg egentlig du burde prøve å være litt mer tilbakeholden, la kvinnfolket ta initiativ til å møtes (om det er over nett). Generelt også, du kan vise at du er interessert, og gjøre det klart - men la kvinnfolket ta de første 'største' stegene..

[Arcturus2]

Jeg tror ikke det er noe galt med din optimisme. Vær glad for at du ikke er misantropisk og mistroende til de rundt deg. Det er bare positivt! Fortsett med dette, alle liker glade mennesker som smiler.

 

I håp om at det ikke skal høres så strengt ut som det gjør, er "desperasjonen" din til å ta å føle på. Du er i en alder der de fleste er godt igang med barn og hus. Klart du har belegg for å føle at du henger etter. Det ville jeg også gjort. Det er dog mange i din situasjon, det er tydelig når man ser hvor mange i din aldersgruppe som er single.

 

Det er håp! Masse håp. Ikke tro at du aldri vil få det til. Ta hver dag som den kommer. Ikke tenk for langsiktig i startfasen. Bruk mulighetene dine fremfor å se begrensninger. Du er en singel kar, sikkert en flott fyr? Bruk det. Ha det gøy for pokker:) Livet er en dans. Problemet ditt er at "K" er en møkkakjerring (unnskyld), som behandler deg som en ventepølse. (Fact.) Slutt å romantiser det hele. Dating er egentlig latterlig enkelt. Problemet ditt er ikke deg, det er at du ikke har truffet riktig jente. Når du treffer henne vil alt fremstå så enkelt. Da vil du spørre deg hvorfor du i det hele tatt stresset så fælt.

 

 

Her er et par gode råd:

1: Gå på litt shopping. Personlig ville jeg gått fullstendig bananas på Ferner Jacobsen's Ralph Lauren avdeling.

2: Tren utholdenhetstrening og spis sunt.

3: Nyt hvordan din nyskaffede skarpe stil og kropp gjør underverker for ditt utseende og ditt indre (utstråling).

 

 

PS: Jeg ser at stiltipset kan være veldig subjektivt og miljømessig ladet. Gjør det som er aktuelt for deg og din omgangskrets. Jeg skal likevel legge til at i mitt miljø på Oslo vest er det slik man ser ut. En nystrøket skjorte med et spennende slips, casual blazer, beige chinos og dyre sko(!). Hvem tror du damene kommer til? Dette er selvsagt avhengig av hvem du er. Man støter like mange vekk som man trekker til seg. Men igjen, det er da vitterlig poenget. Ikke glem viktigheten av sosial/kulturell status.

Endret 11. desember 2012 av Arcturus2

[olsen_1]

"... og dermed null sex"

 

forklarer mer for meg om hvorfor jentene trakk seg enn alt det andre du skrev til sammen.

[AnonymDiskusjon]

Hmm, det virker som du har vært veldig uheldig her. Husk at kvinner også liker "jakten" når de leter etter noen. Om du blir altfor tilgjengelig, kan det bli kjedelig. Med K virker det som at du mer er denne, ekstra gode kompisen hun kan prate med om det meste, og som er der når hun trenger deg. J derimot, kan jo være at hun er mer usikker på hva intensjonene dine er? Jeg vet selv, at jeg kan bli redd dersom jeg liker en kar, men er usikker på intensjonene hans. Alt i alt, tror jeg egentlig du burde prøve å være litt mer tilbakeholden, la kvinnfolket ta initiativ til å møtes (om det er over nett). Generelt også, du kan vise at du er interessert, og gjøre det klart - men la kvinnfolket ta de første 'største' stegene..

Tja, vi har avtalt å møtes to ganger etter jeg skrev det første innlegget. Begge ganger har vært mer på hennes premisser, spesielt den siste (i dag), og begge ganger avlyser hun. Etter å ha presset henne litt så viser det seg at hun mer eller mindre hverken er interessert i noe forhold, eller sex. K er ikke noen å satse på, og J ser ut til å ha meldt seg inn i samme gruppe.

 

Jeg tror ikke det er noe galt med din optimisme. Vær glad for at du ikke er misantropisk og mistroende til de rundt deg. Det er bare positivt! Fortsett med dette, alle liker glade mennesker som smiler.

 

I håp om at det ikke skal høres så strengt ut som det gjør, er "desperasjonen" din til å ta å føle på. Du er i en alder der de fleste er godt igang med barn og hus. Klart du har belegg for å føle at du henger etter. Det ville jeg også gjort. Det er dog mange i din situasjon, det er tydelig når man ser hvor mange i din aldersgruppe som er single.

 

Det er håp! Masse håp. Ikke tro at du aldri vil få det til. Ta hver dag som den kommer. Ikke tenk for langsiktig i startfasen. Bruk mulighetene dine fremfor å se begrensninger. Du er en singel kar, sikkert en flott fyr? Bruk det. Ha det gøy for pokker:) Livet er en dans. Problemet ditt er at "K" er en møkkakjerring (unnskyld), som behandler deg som en ventepølse. (Fact.) Slutt å romantiser det hele. Dating er egentlig latterlig enkelt. Problemet ditt er ikke deg, det er at du ikke har truffet riktig jente. Når du treffer henne vil alt fremstå så enkelt. Da vil du spørre deg hvorfor du i det hele tatt stresset så fælt.

 

Jeg skjønner godt at du mener K er ei «møkkakjerring», men det er akkurat den typen holdning som gjør at hun føler seg dårlig. Hun føler hun konstant blir kritisert for alt hun gjør, og ingenting er bra nok, mens det i praksisk er mange personer på moralske høyhester ute og går. Utover det så sier jeg takk for sympatien Anonym poster: bfdeb3f7dfa2f18977216f14031b39de