- Den fornuftige troen -

[Abigor]

Hvis angsten melder seg så er det fordi man ikke gjør slik guden til Mr. K vil at vi skal gjøre.

 

Dette er religiøs imperialisme av verste sort. Budskapet er direkte kvalmende.

 

Milliarder av mennesker klarer seg helt fint uten angsten som guden til Mr.K deler ut fordi vi som frie mennesker ikke følger hans ønske.

Endret 27. april 2013 av Abigor

[Gjest Bruker-95147]

Hvis angsten melder seg så er det fordi man ikke gjør slik guden til Mr. K vil at vi skal gjøre.

 

Dette er religiøs imperialisme av verste sort. Budskapet er direkte kvalmende.

 

Milliarder av mennesker klarer seg helt fint uten angsten som guden til Mr.K deler ut fordi vi som frie mennesker ikke følger hans ønske.

 

Kanskje du leser bare ordene, og "ser" ikke bak dem?

 

Kan illustrere hva jeg mener med denne historien:

 

“We think far too much, and that stops us from getting any peace in life. Whenever you’re thinking about life, you can’t enjoy life. You’re just listening to the commentary. You’re reading the book about life. The thoughts and ideas in your mind. You’re not really enjoying the real thing.

Similarly, an old meditation story of Lao Tzu. Every evening he would go on a walk, and he would choose one of his disciples. Only one could go on a walk with the great master. But there was a golden rule, if you were on a walk with a great Taoist master, you have to be quiet. You were not allowed to speak, not even one word.

One day this young man was going on a walk with the master. And they got to a region of mountains and there was this sunset. And it was one of those amazing gorgeous sunsets.

The young man couldn’t help but say ‘Wow what a beautiful sunset.’

He broke the rule. Lao Tzu turned around, returned to the monastery and would never allow that young man on a walk ever again.

The young man’s friend pleaded for him. ‘It was only one sentence. Give him a break. Cut him some slack… What’s the big deal anyway of keeping silent.’

That’s when the master said this very profound explanation.

He said, ‘When that young man said, ‘what a beautiful sunset’, he wasn’t watching the sunset anymore. He was only watching the words. He wasn’t watching the sunset. He was only watching the words.’

Every time you think you’re watching a beautiful sunset, you’re not watching it anymore.”

[Abigor]

Det jeg leser er et ynkelig forsøk på å overtale andre mennesker om å tro på sin egen gud.

 

"Det eneste fornuftige er å tro på nøyaktig den guden jeg tror på. Hvis ikke vil du føle angst og du vil ikke være autentisk og du vil brenne i helvete."

 

Det kommer ikke på tale. Slikt skaper kun konflikt.

[IHS]

Jeg tror angsten ikke har noe som helst med din gud eller guden din sin vilje å gjøre. Angsten er et menneskelig psykisk fenomen, ikke noe religiøst eller overnaturlig.

Jo, angst, frykt, skyld osv. kommer av at du har vendt kjærlighten dvs. Gud ryggen

 

1 Joh 4:8 "Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet"

 

1 Joh 4:18 "I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut."

 

Det ser ikke ut til at du forstår hva den kristne relgionen dreier seg om.

Endret 28. april 2013 av IHS

[Mr.K.]

I helliggjørelsen. Kort oppsummering. Enhvert system baserer seg altså på rasjonelle prinsipper, og subjektivitet er ikke rasjonelt. Kierkegaard mente dermed ikke at svaret lå i å finne frem til det perfekte "system". Til "systemet" som løsningen på alt.

 

Man slukes på et veldig tidlig stadie opp av samfunnets normer og forventninger, gjerne uten selv å være bevisst om dette (Kierkegaard). Ubevisst flykter man fra muligheten til å leve et autentisk liv. Diskret holdes menneskets sanne selv hen i det uvisse. Resultatet er at man blir fremmedgjort fra seg selv.

 

Nettopp i denne prosessen mister man sitt fra Guds side tiltenkte (naturlige) jeg.

 

- Ikke alle passer like godt til denne tilstanden eller "forførelsen". Dernest kan også angst oppstå. Det hevdes dermed at angsten, en tilstand av meningsløshet, depresjon eller nedstemthet her kan ha sitt opphav, som en konsekvens av denne tilstand, da angsten er menneskets følelse av ikke å være i sann overensstemmelse med seg selv.

- Eller man lar seg som den gemene hop mer naturlig rive med (slukes opp), og i det blir man ofte litt spissborgeren, selvsentrert, hovmodig osv. Og like fullt har man også her "mistet seg selv". Gud står den stolte imot, mens den ydmyke gir han sin nåde.

 

Fram mot målet. "Filip 3, 12 Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. 13 Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, 14 og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. 15 La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det."

 

Konklusjon; Helliggjørelsen skjer ikke under utførelse av ritualer, gudstjenester eller evt. overholdelse av sabbaten, men på det personlige planet i sammenheng med Den levende Hellige Ånd.

[Mr.K.]

Vær lydige mot Gud Jak 4, 4 Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!. Også derfor denne eksistensialismen, og bevisstgjørelsen i seg selv. Troens betingelse: å tre i Jesu fotspor. - ) - Således fremheves Kristus som forbilde og etterfølgelsen av ham som den sanne formen for kristendom. Når et menneske lever nær Gud, ser det også mer av det som er syndig og ondt, både i seg selv og i omgivelsene. Jo mer en kristen vokser i nåden, jo mer blir avgrunnen i syndefordervelsen klar for ham. Derfor er det først og fremst Åndens fattigdom som preger et rett gudsliv. Et helliggjort menneske er derfor ikke stolt og seiersbevisst, men ydmykt og avhengig av Jesus.

 

Hvorvidt man har kommet frem til troen gjennom en eksistensiell bevisstgjøring, som har ledet frem til konfrontasjon med paradokset og troen, eller om man har blitt frelst ut av krise er irrelevant. Mennesket vil komme til å trenge Kristi støtte til å fullt ta innover seg sine eksistensielle betingelser og leve et autentisk liv.

 

- Legger til dette, siden folk har en lei tendens til å ville misforstå kristendommen; Det omhandler ingen isolasjon eller tilbaketrekking fra samfunnet, men om bevisstgjøringen i seg selv. Individualismen innenfor kristendommen er ment å legge grunnlaget for en dyp nestekjærlighet og et sterkt mellommenneskelig fellesskap. Kierkegaard er også opptatt av at et autentisk liv må gjenspeiles gjennom samspill med andre mennesker.

[Mr.K.]

Det er nettopp denne overgivelsen fra den falne natur (verden) og ånd over til Kristus, som selv for den troende kan virke noe absurd (Kristus Jesus er fortsatt fornuften selv). Og nettopp i dette "steget" ligger noe av gjenfødelsen og fornyelsen i Kristus.

 

Det finnes mange som er troende, men ikke alle er blitt født på nytt, dem sitter med det samme også uten noen personlig kjennskap til Jesus. Dem er kanskje også tilhengere av organisert religion, og tror at dette i seg selv er nok. Kun et personlig forhold til Jesus Kristus vil kunne redde oss. 2 Kor 5:17:”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.”

 

“Det jeg ønsker for dem, er at de skal få nytt mot, bli knyttet sammen i kjærlighet og nå fram til hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så de kan fatte Guds mysterium, som er Kristus.” (Kol 2:2)

[RWS]

Det merkelige er at troende selv ikke klarer å forklare hva nøyaktig man lærer om troen når man blir en troende, selv om de selv påstår de må være troende for å forstå og som de selv hevder ikke kan forstås av ikke-troende...

 

Hva er det å forstå? For meg virker slikt kun som selvbedrag, men innbiller seg at man vet uten at man kan peke på hva man vet som troende... For hva er det å vite som ikke troende ikke vet om tro?