- Den fornuftige troen -

[Abigor]

Mennesket har ikke noe behov for jesus eller noe annet fra asia for å ta inn over seg sine eksistensielle betingelser og leve et autentisk liv.

 

Den eksistensialistiske filosofen Sartre klarte seg hvertfall utmerket uten.

[Mr.K.]

Jada, vi er ikke uenige - dette har vi jo snakket om før. Jeg fikk bare lyst til å skrive litt om tomhet. Hører ofte folk si det; det føles så tomt, alt er så meningsløst ... osv

 

Jeg tror at de som sier det er nærmere sannheten enn de aner - og hvis de overvant instinktiv frykt for å gjøre seg kjent med tomheten, ville de se at den er ikke tom, den er selve balansen - og den gir fred og lykke.

 

Det handler om å finne seg selv, bli selvstendig, ha sine egne tanker og stå for dem. En eksistensiell bevisstgjøring. Sett med Kierkegaards øyne er hvert

enkelt menneske imidlertid fra Guds side tenkt som noe særskilt, noe

dyrebart, uerstattelig og hellig.

[Gjest Bruker-95147]

Det handler om å finne seg selv, bli selvstendig, ha sine egne tanker og stå for dem. En eksistensiell bevisstgjøring. Sett med Kierkegaards øyne er hvert

enkelt menneske imidlertid fra Guds side tenkt som noe særskilt, noe

dyrebart, uerstattelig og hellig.

 

Jeg er ikke helt sikkert på hva jeg selv fant i "tomheten", men er ganske sikker på at der var ingen "person" til stede, bare en "ren og vedvarende tanke", og sterke fornemmelser av at; her kan du få hvile deg, her er det trygt, og en følelse av melankoli. Men jeg har gitt opp å forsøke å forklare/diskutere dette. Jeg tror ikke folk som ikke selv forsøker (forsøker innstendig og grundig) kan helt sette seg inn i den "atmosfæren".

[Mr.K.]

Kierkegaard, sett under ett, strekker ut en reflektert tanke til den ikke-troende, som er i sin tilstand, preget av verden (spissborgeren), og indirekte til at kabalen først går opp i møtet med Den levende hellige ånd. Møtet med troen fremstår som et møte hinsides vår rasjonalitet. Samtidig har den et trekk av et lidenskapelig valg, noe man stuper inn i. "Selv om det i bunn og grunn både er fornuft og sannhet i det for den som opplever Den Hellige Ånd, fremstår nok budskapet i seg selv som noe irrasjonelt for den ikke- troende (den som enda ikke er født på nytt). Men hvis man til tross for dette likevel tror, så kan man i troen finne ut om det er sannhet i det eller ikke". Kor 1:18 For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.

 

Mye av det som kjennetegner den gjenfødte kristne er at han er (ingen spissborger lenger) - ydmyk og lever i samfunn med Gud (i den nye natur). .."og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som "verden" (eksistensialismen fokuserer på den enkelte og dens frihet og har slik en tendens til å løsrive individet fra dets sosiale sammenheng – den inderlige subjektivitet, den enkelte revet ut av miljøet og stilt overfor Gud) - ikke kan ta imot. Joh 14:20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere".

 

Hvorvidt man har kommet frem til troen gjennom en eksistensiell bevisstgjøring, som har ledet frem til konfrontasjon med paradokset og troen, eller om man har blitt frelst ut av krise er irrelevant. Mennesket vil komme til å trenge Kristi støtte til å fullt ta innover seg sine eksistensielle betingelser og leve et autentisk liv.

 

Karakteristisk er betoningen av kristendommen som en personlig sak, og kravet om personlig omvendelse og et hellig liv. Man er blitt rettferdiggjort ved tro, men hva innebærer helliggjørelsen? ”for uten helliggjørelse skal ingen se Gud ” (Heb 12,14). Her ser man en modifikasjon som etter Guds vilje og plan for den individuelle vil prege en ytre virkelighet for andre. Derfor er det viktig for den enkelte å kjenne etter disse virkningene av Den Hellige Ånd i sjelen. Ånden vil virke sin frukt gjennom oss som er: ”kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse” (Gal 5,22).

 

En foreløpig konklusjon; Man må etter min mening selv erfare hva som oppleves på den andre siden av nåden. Jeg hadde også tidligere hatt troen på en gud (eller noe overnaturlig), men det var ikke før jeg ba om nåden i Kristus jeg fikk en kjennskap til ham. Hvorfor noen opplever mer enn andre, vet jeg ikke, men jeg synes heller ikke man bør gi helt opp. Men selv om han for meg oppleves som virkelig, omhandler det ulike grader av tro.

[Dore123m]

Kan jeg få lov til å kalle kristne svake personer fordi de ikke klarer å ta egne valg?

[Gjest Bruker-95147]

 

 

En foreløpig konklusjon; Man må etter min mening selv erfare hva som oppleves på den andre siden av nåden. Jeg hadde også tidligere hatt troen på en gud (eller noe overnaturlig), men det var ikke før jeg ba om nåden i Kristus jeg fikk en kjennskap til ham. Hvorfor noen opplever mer enn andre, vet jeg ikke, men jeg synes heller ikke man bør gi helt opp. Men selv om han for meg oppleves som virkelig, omhandler det ulike grader av tro.

 

Ja, og som du sier så er det ikke så interessant om man søker i fortvilelse, eller føler en sterk dragning mot dette "noe". Nøkkelen tror jeg er at man gir seg selv fullt og helt, og det er ikke en enkel beslutning. Som et apropos til forrige poster, som antyder at "vi" er noen sveklinger fordi vi innser at vi ikke makter alt. Jeg for min del har aldri gjort noe så "mandig" og tøft som å bøye den ganske så stolte og kunnskapsrike/fornuftige nakken min.

 

Det måtte litt knasing til, for å si det sånn

 

[Mr.K.]

Som et apropos til forrige poster, som antyder at "vi" er noen sveklinger fordi vi innser at vi ikke makter alt.

 

Her tror jeg nok det bare er du som misforstår meg litt.

 

Jeg for min del har aldri gjort noe så "mandig" og tøft som å bøye den ganske så stolte og kunnskapsrike/fornuftige nakken min.

 

Det måtte litt knasing til, for å si det sånn

 

Her blir vi mer samkjørte .

[Mr.K.]

Kan jeg få lov til å kalle kristne svake personer fordi de ikke klarer å ta egne valg?

Eksistensialismen fokuserer på den enkelte og dens frihet og har slik en tendens til å løsrive individet fra dets sosiale sammenheng – den inderlige subjektivitet, den enkelte revet ut av miljøet og stilt overfor Gud. Kristen eksistensialismen handler om å finne seg selv, bli selvstendig, ha sine egne tanker og stå for dem. En eksistensiell bevisstgjøring.- Sett med Kierkegaards øyne er hvert

enkelt menneske imidlertid fra Guds side tenkt som noe særskilt, noe

dyrebart, uerstattelig og hellig.

[Abigor]

Eksistensialisme handler vel ikke noe om Gud. Sartre hadde ikke noe behov for din gud i sin filosofi, og han er jo en verdensskjent eksistensialistisk filosof.

 

Jeg ser på alt med mine øyne. Det ser ut som du ser på alt med kierkegaards øyne. Kierkegaard var en mann som ikke kjente verden, han levde et kort liv alene uten å ha reist eller opplevd mye. Han vokste opp i et kristent samfunn og ble opplært til å bli kristen. Naturlig nok ble hans religion kristendommen, noe annet valg eksisterte ikke.

[Gjest]

Kan jeg få lov til å kalle kristne svake personer fordi de ikke klarer å ta egne valg?

 

Om du kunne velge selv å mene at det er det rette hadde du ikke vært en hykler.

Endret 23. april 2013 av Gjest

[Mr.K.]

I kierkegaards fremhevelse av det psykologiske ligger også en liten oppfordring mot den tidens filosofiske motstrømning, hegelianismen, i den grad den setter all sin lit til den menneskelige fornuft. Det fantes en annen fornuft, mente kierkegaard, eller rettere sagt en fornuft av en annen orden - en annen karakter, der den angivelige uorden hadde sine egne lover, sin egen logikk, og dette var er annet og dypere område i menneskelivet, i det irrasjonelle - som psykologien hadde i sin oppgave å avdekke.

 

Det hevdes dernest at forstanden, evnen til begrepsmessig tenkning, til en viss grad gir et feilaktig bilde av tilværelsen. Den arbeider først og fremst i romlige, statiske begreper. Til forskjell fra forstanden, som forblir utenfor det den erkjenner, trenger intuisjonen inn i det den erkjenner, den er i direkte kontakt med sin gjenstand uten bruk av symboler og gir absolutt viten. Forstanden er likevel et nyttig hjelpemiddel i tilværelsen, nettopp fordi dens domene er det romlige og naturlovenes nødvendigheter. Den er primært et praktisk orienteringsmiddel for handling, - ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet. Derfor er fornuften en avsporing, et nyttig verktøy, men ikke for erkjennelse av den egentlige "sannhet", - som må bli oss gitt.

 

I møtet med Den hellige ånd:-) Møtet med troen fremstår som et møte hinsides vår rasjonalitet. Samtidig har den et trekk av et lidenskapelig valg, noe man stuper inn i. Den kristne tro krever at man innser det paradoksale og absurde i det kristne gudsbegrepet. Men bare for tanken virker dette absurd, ikke for troen. Derfor må troen gå alene det siste stykke uten tenkningens ledsagelse. Og derfor knytter kristendommen seg ikke essensielt til menneskets rasjonelle evner, men til den inderlighetens subjektive lidenskap som bare et enkelt eksisterende menneske kan være i besittelse av.ikke på bekostning av.

[Gjest Bruker-95147]

Du er flink til å forklare det som er komplisert, takk "MR.K."

 

[Mr.K.]

Du er flink til å forklare det som er komplisert, takk "MR.K."

 

 

Jo, bare hyggelig (og godt at det finnes noen som følger med) - Takk

[Abigor]

Det er ikke annet enn tomme påstander som mer eller mindre sammenfaller med dine egne tomme påstander. Fra en monoteist til en annen.

[Gjest Bruker-95147]

Det er ikke annet enn tomme påstander som mer eller mindre sammenfaller med dine egne tomme påstander. Fra en monoteist til en annen.

 

Det later i hvert fall til at vi koser oss

 

[Mr.K.]

Fil 3, 18 For, som jeg ofte har sagt og nå gjentar med tårer: Mange lever som fiender av Kristi kors. 19 Fortapelse er deres mål og magen deres gud, skam gjør de til ære, og de søker bare det jordiske. - Fil 3,7 Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. 8 Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus 9 og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro. 10 Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han 11 – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!

 

Man går forresten fortsatt til helvete uten tro i andre deler av den kristne verden, som f.eks. i andre deler av Europa og i USA. Personlig ser jeg ingen grunn til at dette ikke også skulle gjelde Norge, selv om kirkedepartemanget i sin tid avskaffet helvete gjennom et juridisk grep. Matthew 25:46 Then they will go away to eternal punishment, but the righteous to eternal life.

 

- Jeg tror dermed det kan være lurt å vende seg om fra synd over til et liv i tro.

[Abigor]

Jøss, enda en monoteist som har en religion som forbausende nok sier at alle dem som ikke tror på samme gud skal dømmes til fortapelse.

 

Utrolig at du kom frem til konklusjonen at alle andre bør tro på din religion. Så unikt!

[Mr.K.]

Jeg tror videre på en fallen verden, der alt utenom den inderlige subjektivitet, den enkelte revet ut av miljøet og stilt overfor Gud er "Satan". Jeg tror på at forførelsen man blir utsatt for er samfunnet selv, der den "demoniske tilstand" ligger i prosessen hvor mennesket distanserer seg fra sitt, fra Guds side tiltenkte jeg. Man slukes på et tidlig stadie opp av samfunnets normer og forventninger, gjerne uten selv å være bevisst om dette. Resultatet er at man blir fremmedgjort fra seg selv. Jeg tror på en bevissthet omkring dette, og ikke isolasjon.

 

Jeg tror også at angsten, en tilstand av meningsløshet, depresjon eller nedstemthet her kan ha sitt opphav, og er en del av den "demoniske tilstand". Angsten er menneskets følelse av ikke å være i sann overensstemmelse med seg selv. Angsten spiller en avgjørende rolle i menneskets identitetsdannelse, fordi angsten fungerer som en sladrehank. Hvis angsten melder seg, er det fordi mennesket har begynt å avvike i sitt forhold til det selv, slik Gud hadde tiltenkt det. Hva angsten forsøker å si oss, er at mennesket forsøker å være en annen, enn hva det i sitt vesens opprinnelse er anlagt til å være.

- Jeg tror altså man slik blir forført her i dette livet.

[Abigor]

Jada, spe på med svovel og helvetesild. De som ikke er med deg er mot deg. Du står får det absolutt gode, og de som er uenig med deg må følgelig stå for den absolutte ondskap. Slik skaper du et sunt og balansert syn på verden og menneskene omkring deg!

 

Jeg tror angsten ikke har noe som helst med din gud eller guden din sin vilje å gjøre. Angsten er et menneskelig psykisk fenomen, ikke noe religiøst eller overnaturlig.

[Gjest Bruker-95147]

Det er helt pussig hvor man kan få så forskjellig oppfatning av de samme ordene. Det "Abigor" oppfatter som truende, oppfatter jeg som helt basic knowledge for hvordan vi tenker og føler. Oppfatter hverken svovel eller noe annet fælt, bare informativt og hjelpsomt.

 

Ja, språket er spesielt, men budskapet er ikke truende - min oppfatning ...