- Den fornuftige troen -

[Mr.K.]

- Den kristne nestekjærligheten er av universell karakter og rettet mot selve det menneskelige hos hver enkelt. Den neste er å forstå som hvert menneske vi møter på vår vei, og vi er forpliktet til å elske denne av hele vår sjel. Denne plikten er ment å skulle knytte sammen hele menneskeheten. Det er viktig å merke seg at nestekjærligheten (i den forstand) kun kan realiseres fullt ut innenfor den autentiske kristendommen (i sammenheng med den levende Hellige Ånd). For å komme til den autentiske nestekjærligheten må hver enkelt først gå gjennom den eksistensielle bevisstgjøringen som leder til konfrontasjonen med paradokset og troen (ubevisst, eller mer eller mindre bevisst) Da vil vi også i våre vennskapelige relasjoner og kjærlighetsrelasjoner utøve ekte nestekjærlighet. Troen i seg selv åpner for en dypere nestekjærlighet som knytter hele menneskeheten sammen. Den eksistensielle prosessen som leder til troen er en individuell ferd som den enkelte må klare alene. Deretter vokser en omfattende nestekjærlighet og muligheten for nærere menneskelige relasjoner frem. Dette er med på å understreke den åndelige innvielse.

 

- Viktigere enn å finne Sannheten med stor S, er det ifølge Kierkegaard å finne slike sannheter som har betydning for den enkeltes liv. Det avgjørende er "sannheten for meg". Dermed setter han individet, eller "den enkelte" - opp mot "systemet". Kierkegaard mente dermed at svaret ikke lå i å finne frem til det perfekte "system". Til "systemet" som løsningen på alt. For ethvert system baserer seg på rasjonelle prinsipper, og subjektivitet er ikke rasjonelt. Vi tror løgnen, den ufullstendige sannhet vi til daglig omgir oss med. Noen bruker den riktignok til det gode, mens andre til det onde. - Det sies at matematikken er sannhet, ellers er det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten, og fortjener ikke annet enn tilnavnet løgn. Hele samfunnsstrukturen vår er bygget og fungerer på en velfungerende løgn. Og vi mennesker blir styrt inn i fortapelsen fordi vi ikke har blitt gitt noe annet og tror den. - Vi blir lurt til å tro at evnen til begrepmessig tenkning skal gi oss det endelige eksistensielle svaret i en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares. Alt som ikke innehar den fullstendige løsningen over tid, er mer løgn enn sannhet. Alt fra organisert religion til forskjellige politiske ideologier osv. Og selve grunnen til at vi lar oss lure gang på gang er simpelthen at vi ikke kjenner til annet enn løgnen.

 

- Kierkegaard ser det som et trekk ved sin samtid (mer aktuelt den dag i dag) at man kollektivt forsøker å unngå en slik bevisstgjøring ved å ty til overfladiske normer. I Sygdommen til Døden (1849) personifiserer Kierkegaard en holdning med karakteren spissborgeren. Dette er et individ som ubevisst flykter fra muligheten til å leve et autentisk liv. En spissborger kan nok ha sterke meninger og fremtre som moralsk høyverdig i andres øyne, men egentlig er dette et ureflektert individ. Spissborgeren slukes opp av samfunnets normer og forventninger, gjerne uten selv å være bevisst om dette. Resultatet er at spissborgeren blir fremmedgjort både fra seg selv og samfunnet.

 

- Kierkegaard mener videre ikke at det i seg selv er negativt å støtte opp om allment aksepterte normer eller samfunnsordninger. Flertallets synspunkter er ikke nødvendigvis feilaktige, poenget hans er nok heller at man ikke må tilkjenne den gjengse mening noen autoritet i seg selv. Kierkegaard er opptatt av at man må tenke over holdningene i samfunnet og selv vurdere hva som er rett og galt. Et individs verdier må være et resultat av eksistensielle valg. Det viktige er å bevare sin selvstendighet og ansvar i samspill med andre mennesker, og det er nettopp denne ansvarligheten spissborgeren aldri har utviklet.

 

- Kierkegaard er opptatt av at vi må forsøke å leve et mest mulig ekte og autentisk liv, noe som vil medføre en eksistensiell bevisstgjøring hos hver enkelt. En slik prosess må rette et ærlig blikk på våre eksistensielle betingelser, som vår frihet og vår kroppslige situasjon. Hver enkelt av oss må konfrontere våre begrensninger og håpløsheten ved menneskets situasjon. Et ærlig blikk på tilværelsen vil avsløre mangelen på åpenbar mening med vårt daglige strev. Selv om prosessen vil være utfordrende må vi forsøke å tilegne oss en slik eksistensiell redelighet. Et individ som har fullført den betingelsesløse eksistensielle selvransakelsen som Kierkegaard krever av oss har nådd grensen for hvor langt den intellektuelle fornuft kan føre oss.

 

- Inn i paradokset. For å finne seg selv, for å virkelig bli seg selv, klarer nemlig ikke mennesket alene. Troen kommer etter en oppgivelse av alle våre illusjoner om menneskets situasjon. Møtet med troen fremstår som et møte hinsides vår rasjonalitet. Samtidig har den et trekk av et lidenskapelig valg, noe man stuper inn i. Kierkegaard ønsker å vise oss at de dypeste eksistensielle erfaringene overskrider språkets rammer. Det er vesentlig for ham at menneskets fornuft i seg selv ikke vil åpenbare troen. Det er viktig for Kierkegaard at den autentisk religiøse omfavner Kristus på et mye dypere plan enn det rent argumentative og intellektuelle nivået vi normalt befinner oss på. Det er av største betydning for Kierkegaard at mennesket trenger Kristi støtte til fullt å ta innover seg sine eksistensielle betingelser og leve et autentisk liv. Nødvendigheten av en mer lidenskapelig tro, hvor den enkeltes subjektive forhold til Kristus står i sentrum. Eksistensialismen fokuserer på den enkelte og dens frihet og har slik en tendens til å løsrive individet fra dets sosiale sammenheng. - den inderlige subjektivitet, den enkelte revet ut av miljøet og stilt overfor Gud.

 

- I en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares, bør man ta et visst utgangspunkt i det irrasjonelle rundt oss, mener jeg, som f.eks i åpenbar uendelighet, (hvis det finnes en ende, hva ligger så bak der igjen?) - hvis man i det hele tatt ønsker å jage etter sannheten. Nå sier jeg ikke at jeg ikke er for vitenskapen, jeg arbeider ikke imot vitenskapen. Men hvor lite sannhet finnes egentlig der ute? Det sies at matematikken er sannhet, ellers er det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten, og fortjener ikke annet enn tilnavnet løgn.

 

- Ifølge den naive realismen er virkeligheten nøyaktig slik vi oppfatter den. Mer utbredt er den kritiske realismen som er enig i at sansene kan fortelle oss noe om verden og dens beskaffenhet. Det sies at forstanden, evnen til begrepsmessig tenkning, til en viss grad gir et feilaktig bilde av tilværelsen. Den arbeider først og fremst i romlige, statiske begreper. Til forskjell fra forstanden, som forblir utenfor det den erkjenner, trenger intuisjonen inn i det den erkjenner, den er i direkte kontakt med sin gjenstand uten bruk av symboler og gir absolutt viten. Forstanden er likevel et nyttig hjelpemiddel i tilværelsen, nettopp fordi dens domene er det romlige og naturlovenes nødvendigheter. Den er primært et praktisk orienteringsmiddel for handling, - ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet.

 

- Derfor er fornuften en avsporing, et nyttig verktøy, men ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet, - som må bli oss gitt. - Hva hvis man heller da hengir seg til hva Gud har lovet oss er løsningen, "den irrasjonelle troen". Nå sier jeg ikke at den skal erstatte noe, det er bare et ekstra steg på tampen av (f.eks viten), ikke på bekostning av. Troen er for mange noe som kommer i tillegg til folkeopplysning og utdannelse. Det irrasjonelle er derfor i den sammenheng kun et ekstra, vel så "fornuftig" steg i riktig retning. Der fornuften kommer til kort, overtar simpelthen det irrasjonelle.

 

- Det påfølgende steget over i troen er en langt mer gåtefull bevegelse.

Endret 8. desember 2012 av Mr.K.

[Mr.K.]

- Jeg utfordret en gang dette! (mer eller mindre ubevisst) Og der kommer også denne ydmykheten bibelen etterlyser inn i bildet. - Vi erkjenner oss utilstrekkelige som mennesker, og hengir oss til den irrasjonelle fornuftstridige troen. Det er dette jeg vitner om i mitt vitnesbyrd. - Og fikk full uttelling. Så ble jeg frelst i møtet med Gud. Egentlig er det også her det aller mest fornuftige som til slutt seirer. Det irrasjonelle var i den sammenheng det aller mest fornuftige. Kabalen gikk til slutt opp, for enkelte av oss.

 

- Sannheten finner man ikke ut av på egenhånd, men det er noe man må bli gitt.- Vitnesbyrdet henger i sammen med det hele, ellers ville det jo fremkommet slik at min intensjon var å bringe blind tro på folk. Jeg har en gyldig grunn, slik jeg ser det, ellers hadde jeg nok aldri våget å blande meg inn i tro. - Ellers er det en stadig fordypning ovenfor meg selv i autentisk Kristendom og veien jeg gikk og går. - En eksistensialist mener at spørsmålet om hva det vil si å være menneske, er uendelig mye viktigere enn objektive undersøkelser av tilværelsens natur. En allmenngyldig beskrivelse av menneskets natur eller menneskets vesen er fullstendig uinteressant. - Det eneste viktige "steget" her er den enkeltes egen "eksistens".- På det religiøse stadiet hengir mennesket seg til gud – og evigheten. Denne hengivelsen er hinsides fornuften og tankens evne.. Å hengi seg til gud er å hengi seg til det ubegripelige. -- Det er et absurd sprang, et ubegripelig valg, og derfor det modigste og mest reflekterte av dem alle.

 

- Jeg hadde selv en litt spesiell opplevelse omkring dette. Helt siden jeg ble bønnhørt har jeg forstått det nær sagt som en plikt ovenfor mine medmennesker å stå frem med dette. Etter en slik opplevelse ville enhver troende satt seg frivillig i gjeld til omverden ved å gjøre nettopp hva jeg gjør.

 

- Selv om jeg hadde troen da jeg ba, hadde jeg ikke på forkant forsøkt å forutse på hvilken måte jeg kom til å få åpenbart Kristi nåde på, eventuelt om jeg i det hele tatt ville bli frelst. Jeg ba kun, og lot alt det andre være opp til han. Så det gikk på tvers av forventning, men også inntil da tillært kunnskap - Noe av det var rene irettesettelser, med et eller flere underliggende budskap. - Innledningsvis til frelsen, så gikk jeg en tid og grunnet over, hvis det var en himmel, ville jeg da slippe inn der? (veldig kortfattet dette omkring opptakten) - Men så var jeg engang alene inne på hytta til min far. Der kom jeg over en kristent skrifthefte der det av annet sto skrevet - «kristen er den som har opplevet Jesu blod til rensing for sine synder, og som av hjertet er blitt lydige til herrens bud. Kun den som er frelst er kristen» - (medfølgende en frelsesbønn). Hovedsakelig gikk bønnen, be om nåde for dine synder, ledelse og det evige liv. Oppi det hele så ga jeg også da opp mine synder, de tidligere interesser og til dels innbilte verdier og tilhørende materie. Det hele utgjorde en ganske umiddelbar snuoperasjon. Deretter så ba jeg, ved syndens erkjennelse, flere innstendige bønner om nåden, ledelse og det evige liv.

 

- Jeg kunne faktisk høre en røst tale til meg i en liten tidsbegrenst periode i dagene rett etter at jeg ble frelst (John 10:27) - Først i en drøm, men underlig nok så fortsatte Ånden å tale til meg i dagene etter frelsen, i våken tilstand. - Den første muntlige kontakten jeg hadde, var påfølgede natt etter bønnen. Den natta hørte jeg først en stemme, kvinnelig røst synge så vakkert, med instrumenter og det hele. Ferdig produsert greie. Først på engelsk, så på norsk, og jeg er hverken Mozart eller Beethoven, så jeg fatta at her måtte det jo være noe hellig i gjerde, så jeg spurte: Jesus Kristus?, da hørte jeg en stemme si - "Ja". Dagen etterpå begynte jeg å høre stemmen tale til meg i våken tilstand. Tydelig tale, som om den kom fra mitt eget hjerte. - En kristen personlighet - en stikkordbasert tale.

- Jeg har også tidligere hatt troen på noe, et håp eller et ønske om noe. - Så, hvorfor slo ikke disse "hørselshallusinasjonene" inn også da - på et mye tidligere tidspunkt? - Hvorfor hørte jeg den hørbare stemmen kun i en liten tidsbegrenset periode rett etter frelsen i Kristus? - Hvorfor var disse ord svært kristendomsrelaterte ?

 

- For den filosofiske praktikeren innebærer fenomenologien en påminnelse om å lytte til det motparten sier uten å la mistanker eller symptomfokus styre tolkningen. - Det finnes forresten en markant forskjell på f.eks. psykotiske tilstander og lidelser, og på Guds kjærlighet - som virker både mentalt oppbyggende og givende - Derfor er dette den levende troen - Joh. 10:27 - Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg - . (jeg har også erfart en ikke hørbar røst) - ( - Kor.2.14 Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem. - Det står altså skrevet at det skal oppfattes som dårskap for den som går fortapt. - Selvsagt står man ikke og faller på et enkelt begrep.

 

- Det er etter at Ånden er kommet til oss at vår identifikasjon med Kristus vil bli en sann erfaring. Det at vi er i Ham, og Han er i oss, blir vår erfaring ved Den Hellige Ånd. Så når jeg tar for meg ordet "åpenbaring", så kan det innebære så mangt, men det betyr at troen blir virkeliggjort i møtet med Gud (i frelsen i Kristus), - at det blir ekte. - Og at denne « hjørnesteinen » ikke bare er noe en går rundt og innbiller seg er til.

 

- Jeg tok så for meg Det Nye Testamente først i etterkant av denne opplevelsen.

Endret 8. desember 2012 av Mr.K.

[SonicDragon]

dere to skriver alt for mye

[Civilix]

Etter å ha lest posten skulle jeg ønske at jeg hadde hatt mer fornuft til tl;dr.

 

Så, trådstarter, var det noe du ville diskutere? Å begynne å å plukke ut alle feil i inlegget ditt blir for stor jobb, hvis du mener at noe av det du postet foregår utenfor hodet ditt kansje starte med det.

 

Men ta gjerne og les hele bibelen før du gjør opp din mening om den guden beskrevet der, enkleste måten å konvetere en kristen er å få dem til å lese bibelen.

[SonicDragon]

Etter å ha lest posten skulle jeg ønske at jeg hadde hatt mer fornuft til tl;dr.

 

Så, trådstarter, var det noe du ville diskutere? Å begynne å å plukke ut alle feil i inlegget ditt blir for stor jobb, hvis du mener at noe av det du postet foregår utenfor hodet ditt kansje starte med det.

 

Men ta gjerne og les hele bibelen før du gjør opp din mening om den guden beskrevet der, enkleste måten å konvetere en kristen er å få dem til å lese bibelen.

 

Jeg SA jo at de skrev for mye hører du ikke etter!? Så mye teksts gjør at det blrlezzzzzzzzzzzzzzzz snork zz

[Mr.K.]

- Enten så skjønner dere det, eller så gjør dere det ikke.

 

Kierkegaards fokus på troen problematiserer i første omgang individets rolle i det menneskelige fellesskap. Kierkegaard ønsker å vise at de dypeste eksistensielle erfaringene overskrider språkets rammer. Den eksistensielle ærligheten som Kierkegaard krever kan være destruktiv for intermenneskelige relasjoner om den utøves feil. - "Den demoniske" representerer en som til forskjell fra spissborgeren har rukket å møte seg selv på et dypere plan, men som likevel ikke erkjenner sin åndelighet. Den demoniske makter ikke møtet med Gud og muligheten for autensitet og trekker seg tilbake i sitt eget skall. - Essensen i denne eksistensielle hengemyren er et mislykket møte med ens dypere selv. Dette kjennetegner mye nevrotisk patologi og religiøsitet som er gått i vranglås, men også en rekke sosialt aksepterte fenomener.

 

 

- For eksempel har vi nok alle møtt tilsynelatende reflekterte og velfungerende tilhengere av et bestemt livssyn eller levesett og erfart hvor affekterte de kan bli om man rokker for mye ved det de «tror» på. Det omhandler derfor en personlig gudskontakt. Nødvendigheten av en mer lidenskapelig tro, hvor den enkeltes subjektive forhold til Kristus står i sentrum.- En tro og et liv som ikke nødvendigvis trenger å være støttet opp av annet enn Gud. Det betyr at troen blir virkeliggjort i møtet med Gud (i frelsen i Kristus), - at det blir ekte. - Og at denne « hjørnesteinen » ikke bare er noe en går rundt og innbiller seg er til. Det er viktig for Kierkegaard at den autentisk religiøse omfavner Kristus på et mye dypere plan enn det rent argumentative og intellektuelle nivået vi normalt befinner oss på. Det er av største betydning for Kierkegaard at mennesket trenger Kristi støtte til fullt å ta innover seg sine eksistensielle betingelser og leve et autentisk liv.

[Mr.K.]

- Den levende troen. - 14:21 Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham. ”PÅ DEN DAGEN skal dere kjenne at Jeg er i min Far, og dere i Meg, og Jeg i dere.” (Joh. 14:20) Det er etter at Ånden er kommet til oss at vår identifikasjon med Kristus vil bli en sann erfaring. - Det at vi er i Ham, og Han er i oss, blir vår erfaring ved Den Hellige Ånd. - Kristen er den som har opplevet Jesu blod til rensing for sine synder. Kun den som er frelst er kristen. 1Peter - ved Ånden innviet til å være lydige og til å bli renset ved Jesu Kristi blod. Et levende håp - 3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Det dreier seg derfor om den enkeltes personlige forhold til Jesus Kristus. Først når man henvender seg til ham i ydmyk bønn om nåde for synd, og tar ham 100% seriøst vil han åpenbare seg for oss (Joh 14:21) - Når jeg tar for meg "åpenbaring", så kan det innebære så mangt, men det betyr at troen blir virkeliggjort i møtet med Gud (i frelsen i Kristus), - at det blir ekte. Og at denne « hjørnesteinen » ikke bare er noe en går rundt og innbiller seg er til. Først da er man virkelig i gang. Med utgangspunkt i egen frelse vil ånden lede oss i den rette troen. Tar oss i sin tjeneste, virker sine «frukter» (Gal. 5, 22–23; 1. Kor. 12, 4–11)

-- ( - Troens betingelse: å tre i Jesu fotspor. - ) (1 Joh 2:6) (lar seg lære opp) - Således fremheves Kristus som forbilde og etterfølgelsen av ham som den sanne formen for kristendom. Det fører av annet til at man må foreta et valg av hjertet mellom den triumferende, etablerte kirke, og den ekte, kjempende kirken - hvor kirken og frelsesbudskapet flyttes til individets hjerte, følelse og samvittighet. Avvisning av kirkens mandat som frelsesformidler og sakramentenes mirakel til fordel for troen på den mer direkte og personlige gudskontakt. Tyngdepunktet flyttes fra ortodoksi til ortopraksi, dvs. at vekten legges på en personlig fromhet og livsførsel fremfor dogmatisk tilslutning til en bestemt lære. - Guds Ånd ber om overgivelse, oppgjør med synd og lengsel etter et rent liv. Det er meningsløst å være "litt" kristen eller kristen til "en viss grad". - 7:24) Å oppsøke synden stadig vekk, og bruke Guds nåde til å unnskylde oss senere, er å tråkke på Kristi blod (Heb 10:29) og avslører personens sanne syndefulle vesen som er ufrelst. - ( - 1. Johannes 5,17 står det, All urett er synd; men ikke all synd fører til død.)

- Frelsens vei.) - Guds kall er det første trinnet i frelsens "orden". Kallet til omvendelse og tro kan komme på flere måter, gjennom forkynnelsen av Guds ord, men også gjennom spesielle hendelser som fungerer som en indre vekker. Den som er kalt, opplever seg selv som en synder som trenger tilgivelse fra Jesus Kristus (Jesaja 55, 6).

- Det neste steget er omvendelsen der mennesket erkjenner og angrer. - Omvendelse er en personlig møte med Gud - Dette skjer i bønn med et oppriktig ønske om å bli renset fra synd og få ta imot det evige livet - Dette er den levende og personlige tro som omvendelse, helliggjørelse og etterfølgelse.

- Gjenfødelsen er en åndelig gjerning som Gud gjør i menneskehjertet. Dette blir født på ny når han, på en måte vi ikke forstår - skaper nye egenskaper. I forstanden blir det da et nytt lys, i viljen en ny lengsel, lyst og kraft. Det blir altså et helt nytt liv i den som før var åndelig død. Skriften kaller det et nytt hjerte, en ny ånd, et nytt menneske eller en ny skapning. Individet må med seg selv avgjøre, om det har opplevet omvendelsen og gjenfødelsen.

- Så starter det nye livet i Kristus. - Hva innebærer helliggjørelsen? - 1. Et liv etter Guds vilje. ”for uten helliggjørelse skal ingen se Gud ” (Heb 12,14). I helliggjørelsen skal vi ikke sammenligne vårt liv med andres. Vi kjemper med forskjellige ting og har forskjellig utgangspunkt. - Guds nåde er utgangspunkt for helliggjørelsen. Helliggjørelsen er «en prosess» som den kristne kan oppleve, eller komme inn i, gjennom bønn. Den Hellige Ånd kaller, opplyser, helliggjør og opprettholder. Også derfor er det viktig for den enkelte å kjenne etter disse virkningene av Den Hellige Ånd i sjelen. Ånden vil virke sin frukt gjennom oss som er: ”kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse” (Gal 5,22). Mvh.

 

- Dette er kristen essensialisme (åpninginnlegget). Dette skal virke belysende, og være med på å sette riktig fokus, eller perspektiv (det har et godt poeng), og når det peker mot troen for annen gang, helt til slutt, så er det virkeliggjørelsen av troen, i frelsen i Kristus og møtet med den levende hellige ånd det siktes til. - "Det påfølgende steget over i troen er en langt mer gåtefull bevegelse", - troen blir virkeliggjort i møtet med Gud (i frelsen i Kristus), - at det blir ekte. - Og at denne « hjørnesteinen » ikke bare er noe en går rundt og innbiller seg er til. Dette vil medføre en tro og et liv som ikke nødvendigvis trenger å være støttet opp av annet enn Gud. Mvh. Kristian.

 

 

- Men det går litt ned i dybden, og man må lese litt mellom linjene.

[Abigor]

Kierkegaard var en filosof som var preget av sin samtid og hans tanker er begrenset til samfunnet i Danmark på 1800-tallet. Et samfunn gjennomsyret av kristendommen, og hans filosofi er derfor bundet til dette. Han døde ung og levde et liv uten de store begivenhetene. Han reiste kun noen få ganger til nabolandene Sverige og Tyskland.

 

Hans tanker gjelder ikke for andre enn ham selv og eventuelt de kristne som måtte være enige med ham. For folk flest idag og gjennom hele historien i store deler av verdenen er hans budskap ikke-gjeldende. Hans tanker om synd, kristendom og gud har vi forlengst forkastet. Mye av hans filosofi har gått ut på dato, fordi vi ikke lenger lever i Kjøpenhavn i hans samtid.

 

Til slutt vil jeg påpeke at Kierkegaard regnes som eksistensialismens far og skaper av kristeneksistensialisme. Det er det motsatte av essensialisme som du avslutter med. Andre store filosofer vil ikke si seg enig med Kierkegaards religiøse syn, selv ikke annerkjente eksistensialistiske filosofer.

Endret 21. desember 2012 av Abigor

[Mr.K.]

- På dem har denne profetien hos Jesaja blitt oppfylt: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne. 15 For dette folks hjerte er blitt sløvt, tungt hører de med ørene, øynene har de lukket til, så de ikke ser med øynene, ikke hører med ørene, ikke forstår med hjertet og ikke vender om, så jeg får lege dem. - Mvh.

[Abigor]

Det er ingen sannhet i dine ord, bare slik du som enkeltindivid tenker. Har det noen gyldighet for andre enn deg selv?

 

Hvorfor dette intense ønsket om å påvirke andre med din egen oppfatning? Kan ikke andre få ha sitt eget syn slik du har ditt syn?

[vuraxicon]

Inspirerende tråd TS! Morro å lese litt alternative greier om disse gamle tingene. Kjenner ikke så mye til kierkegaard men fikk lyst å sette meg litt inn i det nå

[Abigor]

Er dette kristen essensialisme?

 

Eller er dette kristen eksistensialisme?

 

Er Kierkegaard kjent for essensialisme?

 

Det er ingenting universelt med den "kristne nestekjærligheten". Husk at ingen mennesker har noen form for "plikter" til å gjøre noe iforhold til Kierkegaard eller trådstarters religion.

[тurbonєℓℓo]

Herregud så mye meningsløst babbl...

 

- På dem har denne profetien hos Jesaja blitt oppfylt: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne. 15 For dette folks hjerte er blitt sløvt, tungt hører de med ørene, øynene har de lukket til, så de ikke ser med øynene, ikke hører med ørene, ikke forstår med hjertet og ikke vender om, så jeg får lege dem. - Mvh.

Det samme kan sies om dere kristne:

"Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne."

[Mr.K.]

- Kierkegaard's stadielære. - Det eneste viktige "steget" her tar man på det personlige planet, og det er den enkeltes egen "eksistens". Det sies at man i troen tar spranget ut på troens "70 000 favner dyp". Dette blir også omtalt som det modigeste stadie, men kanskje også da det aller mest reflekterte.

 

- Det første stadiet er det estetiske stadiet. Her dyrker man sine lyster og de estetiske nytelser. Det kan dreie seg om å dyrke kroppslige behov (”piker, vin og sang”), eller om kunstneriske opplevelser som musikk og kunst. Det er uansett sanselige gleder som dyrkes av estetikeren; det skjønne, gjerne romantiske. Men uansett hvor forlokkende dette livet er en stund, vil estetikeren før eller siden bli lei, livstrøtt, og begynne å kjede seg. Tilværelsen oppleves som tom og meningsløs.

 

- Fortvilelsen kan føre til at man velger seg selv på nytt, som etiker. Det etiske stadium er det nivået i livet hvor man velger å være ansvarlig, gjerne med ekteskap og barn. Etikeren lever på mange måter som spissborgeren, men ikke ”fordi det er sånn man gjør”, men snarere fordi ”dette har jeg valgt”. Til forskjell fra estetikerens kortvarige og lystbetonte glede ved uforpliktende forhold til andre mennesker, velger etikeren med alvorstung glede den forpliktende kjærligheten for livet. Men til slutt blir også etikeren fortvilet. For etikeren vil nok seg selv, men kan ikke. For å finne seg selv, for å virkelig bli seg selv, klarer nemlig ikke mennesket alene. Etikeren har for eksempel valgt ekteskapet for livet. Men livet er begrenset, tiden er kort. Etikeren rår ikke over alle forhold og omstendigheter som styrer livet. Han mislykkes, og føler skyld. Skylden peker mot en ny dimensjon, et nytt stadium: det religiøse, mot evigheten.

 

- Ifølge Kierkegaards lære er heller ikke det etiske stadium tilfredsstillende. Også pliktmennesket vil til slutt gå trett av alltid å være pliktoppfyllende og pertentlig. Mange mennesker opplever en slik tretthetsreaksjon langt opp i voksen alder. Noen faller også tilbake til det lekende livet på det estetiske stadium - Mens enkelte tar et nytt sprang over til det religiøse stadium. De velger troen fremfor estetisk nytelse og fornuftens krav om plikter - På det religiøse stadiet hengir mennesket seg til gud – og evigheten. Denne hengivelsen er hinsides fornuften og tankens evne.. Å hengi seg til gud er å hengi seg til det ubegripelige. Det er et absurd sprang, et ubegripelig valg, og derfor det modigste av dem alle. Den religiøse – den ekte religiøse, ikke spissborgeren som går i kirken fordi ”sånn gjør man” – velger seg selv ”i sin evige gyldighet” ved å velge gud.

[Gjest Bruker-95147]

nytelsens innerste vesen er lidelsen

 

[olsen_1]

Så Kristendommen har patent på autentisk nestekjærlighet?

 

[Gjest Bruker-95147]

Så Kristendommen har patent på autentisk nestekjærlighet?

 

 

Vet ikke, men om så var - er det noe feil med det? Hva med å ikke henge seg opp i ett ord "kristendommen", og heller fokusere på det det handler om, nemlig; nestekjærlighet?

 

[olsen_1]

Vet ikke, men om så var - er det noe feil med det? Hva med å ikke henge seg opp i ett ord "kristendommen", og heller fokusere på det det handler om, nemlig; nestekjærlighet?

 

 

Ja det ville vært totalt feil om så var. Fordi min religion har patent på nestekjærlighet!

 

[Gjest Bruker-95147]

Ja det ville vært totalt feil om så var. Fordi min religion har patent på nestekjærlighet!

 

 

Javel, vi er litt barnslige i dag - hva med å bake litt kake? klappe klappe søte, mye deilig fløte ...

[olsen_1]

Javel, vi er litt barnslige i dag - hva med å bake litt kake? klappe klappe søte, mye deilig fløte ...

 

+1 i nestekjærlighetens navn