Mortifikasjon av ærekrenkende beskyldning

[omko]

Håper det er en her inne som har rimelig peiling på æreskrenkelsessaker og mortifikasjon.

 

 

Jeg kom over en interessant kjennelse som ble rettskraftig i lagmannsretten. Den går som privat straffesak.

 

Saksøkte hadde kommet med en konkret beskyldning mot saksøker. Saksøkte hevdet å være en videreformidler av denne beskyldningen, men nektet å fortelle hvem kilden var. Beskyldningen var i sitats form og nedtegnet. Gjennom prosesskriv kom det frem at saksøkte innehadde et dokument som beskrev mer om forholdet rundt beskyldningen og også navnga kilden.

 

Saksøkeren fremmet krav om at dette beviset måtte legges frem av saksøkte noe saksøkte nektet. Gjennom prosesskriv kom det frem at saksøkte ikke ønsket å føre sannhetsbevis for beskyldningen, men han var enig i at dokumentet han hadde i sin besittelse kunne benyttes som sannhetsbevis!.

 

Tingretten og lagmannsretten kom så til en meget rar avgjørelse. Lagmannsrettsavgjørelsen ble gjort med dissens 2-1. Den begrunnet at dokumentet ikke måtte legges frem med at det ikke "kunne antas" at det hadde verdi som bevis. De var enige i at dokumentet kunne brukes som sannhetsbevis, men at det var den saksøktes "privilegium" å legge dette frem eller ikke!!!

 

De slo videre fast uten noe bevisvurdering at saksøkte kun var en formidler av beskyldningen og gjenstanden for hovedforhandlingen var om saksøkte fremla beskyldningen på en aktsom måte eller ikke! Det er verdt å merke seg at den saksøkte part ikke er media, som vel kan påberope seg et rettskildevern.

 

 

Dette må jo mildt sagt være en meget spesiell kjennelse. Jeg vil hevde at det legger hele mortifikasjonsinstituttet dødt.

 

Hvis noen går til mortifikasjonssak nå kan de, selv om de vinner saken, risikere å komme langt dårligere ut enn før de gikk til sak. La meg ta et eksempel:

 

Sett at en mann eller organisasjon fremsetter kraftige beskyldninger om pedofili osv mot en annen. De blir saksøkt og gjennom prosesskriv hevder saksøkte at de sitter med konkrete beviser for at beskyldningen er sann, MEN at de velger å ikke legge frem disse sannhetsbevisene. De håper sannsynligvis på at de blir frikjent på annet hvis feks.

 

Hvis det blir slik at saksøkeren vinner frem, og beskyldningen blir mortifisert vil og saksøkte kanskje må betale en liten symbolsk sum penger til saksøkeren, MEN.. saksøkte sitter fortsatt og hevder han besitter beviser som sier det motsatte. Hvem vil den vanlige mann i gata tro på? En rett som mortifiserer, kjenner en beskyldning død og maktesløs, eller den saksøkte som hevder å sitte på beviser som sier at beskyldningen er sann?

 

Selvfølgelig vil den vanlige mann i gata tro på saksøkte.

Ved at norske domstoler sier at injurianten innehar et privilegium til å legge frem sannhetsbevis eller ikke undergraver de jo sin egen (rettens) troverdighet!! Derfor må jo denne kjennelsen være riv ruskende gal?

 

Hvis det er noen som har peiling .. finnes det noe juridisk litteratur der ute som sier noe om forholdet der saksøkte innrømmer at han sitter på sannhetsbevis, men nekter å legge det frem?

[krikkert]

Jeg ser ikke helt problemet - man kan ikke pålegge saksøkte i en sak plikt til å forsvare seg selv på det grunnlag saksøker mener er best. Hvis saksøkte ikke ønsker å føre sannhetsbevis er det saksøktes problem - og det kan være gode grunner for ikke å ønske å føre dette (f.eks. fordi beviset ikke vil holde som tilstrekkelig sannhetsbevis i retten). Dokumentet er jo da heller ikke av betydning som bevis med mindre saksøkte ønsker å føre sannhetsforsvar (fordi med mindre saksøkte gjør dette handler saken om beskyldningen, ikke dens sannhet).

 

Ei heller ser jeg hvordan dikotomien din er særlig belysende. Dersom beviset ble ført i retten men funnet utilstrekkelig, og retten mortifiserte, kan vedkommende fortsatt hevde at han/hun har sannhetsbevis. Stillingen vil fortsatt være den samme ("retten mortifiserer, den saksøkte hevder å sitte på beviser som sier at beskyldningen er sann"). Den vanlige mann i gata vil ikke lese eller analysere rettens kjennelse for å avgjøre om retten har vurdert sannhetsbevis eller ikke.

[omko]

Takker for svar. Jeg er ingen jurist og det bærer nok mitt innlegg preg av

 

Joda, du ser noen av problemstillingene men ikke alle. Du ser problemstillingen kun fra injuriantens side og ikke fra den fornærmedes side. Det er dette som er spesielt med mortfikasjonssaker. Det er TO som er anklaget. Injurianten, men også den fornærmede. Han er feks anklaget for å ha gjort en korrupt handling.

 

Den fornærmede har en interesse.. at den hele og fulle sannhet kommer frem så langt det går an slik at han kan renvaske seg.

 

Retten har beveget seg så langt bort fra å være opptatt av den objektive sannhet i mortifikasjonsretten at det nå kan være svært skadelig å gå til slik sak for den fornærmede. De er kun opptatt av måten

beskyldningen ble fremsatt på.

 

Jeg sier ikke at man pålegger saksøkte å forsvare seg selv, men at fornærmede får hånd om beviset for selv å bruke det for å bevise sin uskyld fordi han mener bestemt at det sannhetsbevis som injurianten besitter ikke er reelt. Det samme bevis som injurianten hevder er et sannhetsbevis hevder den fornærmede vil styrke hans sak. Dette er det hjemmel for og nylig rettspraksis i en kjent skattesak der saksøkte hevdet at det ville være selvinkriminerende for ham å måtte gi bevisdokumenter til motparten, påtalemyndigheten. Påtalemyndighetene vant denne.

 

At injurianten kan føre sannhetsbevis vil ikke si at ikke den fornærmede har rett til å føre motbevis? Når hovedforhandlingen starter kan man ofte si at sannhetsgehalten av beskyldningen er 50/50%. På grunn av den omvendte bevisbyrden vil ikke retten kunne si at det er ført tilstrekkelig sannhetsbevis. Men det vil ikke si at ikke den fornærmede har en stor verdig rettslig interesse i å minske troverdigheten til beskyldningen ned til 30-40% eller endog tilnærmet null, at injurianten til slutt innrømmer at beskyldningen var fabrikkert.

 

Den omvendte bevisbyrden skulle jo være til fornærmedes fordel, nå brukes den mot den fornærmede. Den fornærmede hadde altså sett seg tjent med SELV å ha vanlig bevisbyrde for å bevise sin uskyld, da ville han med stor sannsynlighet fått ut beviset fra injurianten som han ønsket å bruke.

 

Du sier at det kan være gode grunner til at saksøkte ikke ønsker å føre sitt sannhetsbevis, men det kan likeså være lite verneverdige kriminelle grunner til at han ikke ønsker det samme.En mortifikasjonssak dreier seg om oppreisning, ære og integritet og ikke miste ansikt. At injurianten sier han har beviser som kan brukes som sannhetsbevis, men ønsker ikke å føre det er jo en kjempetaktikk for å slippe og miste ansikt, omdømme selv på bekostning av den fornærmedes omdømme.

 

La oss ta to eksempler, først et fra den virkelige verden:

 

Pål Refsdal vant mot norsk flyktningehjelp i en mortfikasjonssak for en del år siden

http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/07/20/270406.html

 

Norsk flyktningehjelp som injuriant hadde en meget ydmyk tilnærming og før saken startet var det klart at dette var falske anklager mot Refsdal.

 

Sett nå det motsatte, at flyktningehjelpen som injuriant langt fra hadde noen ydmyk tilnærming, men påstod etterhvert at de innehadde et dokument eller lyd/filmopptak som kunne benyttes som sannhetsbevis for beskyldningen, men at de valgte å ikke legge dette frem. Hvilken verdi hadde Refsdal da sittet igjen med av en vunnet mortififkasjonssak? Han hadde sittet enda verre i det. Samme hva retten hadde sagt satt fortsatt en seriøs stor organisasjon og hevdet at de satt på beviser som viste hans skyld. Så betalte de en liten oppreisning på 50.000 kroner til Refsdal, men beholdt omdømmet sitt, mens Refsdal tapte sitt.

 

Et annet eksempel er der beskyldningen rammer vidt, en begrenset gruppe av personer, men beskyldningen peker ikke konkret ut hvem i gruppen eller organisasjonen som er den som har gjort det som beskyldningen beskriver. Et klassisk eksempel er korrupsjonsbeskyldninger mot en selskap/forening osv. Her er alle i selskapet/foreningen fornærmet, men de er OGSÅ fornærmet hver og en av dem hvis beskyldningen skulle være sann, at en av dem er en utro tjener. De fornærmede har da to valg, enten å tro på beskylningen og gå etter den som har gjort korrupsjonshandlingen, eller gå til mortififkasjonssak mot den som har frembrakt beskyldningen.

 

En organsisasjon eller selskap kan aldri akseptere at en domstol ikke forholder seg til sannheten i beskyldningen, men bare "måten" beskyldningen er fremsatt på. Det skaper stor uro og mistanke blant medlemmene i organisasjonen hvis ikke de påståtte sannhetsbevisene fremlegges i retten.

 

Håper jeg har gjort meg litt forstått.

[krikkert]

Men mortifikasjonsdom er ikke en dom for at beskyldningen er usann (Rt. 1957 s. 33 på s. 38). Mortifikasjonsinstittutet vil derfor aldri kunne gi noen dom for at motparten tar feil. Det er heller ikke det retten skal ta stilling til når noen anlegger mortifikasjonssak.

 

At organisasjoner eller selskaper ikke kan akseptere dette innebærer at de enten ikke har forstått mortifikasjonsinstituttet eller at de ikke ønsker å forholde seg til det slik det eksisterer.

 

Eller, for å sitere Høyesterett igjen: "Hensikten med en mortifikasjon - slik reglene fremtrer i straffeloven - er ganske visst å gi den krenkede den oppreisning som ligger i at det ikke er ført bevis for uttalelsens objektive sannhet."

 

Med andre ord, "du har sagt noe du ikke hadde grunnlag for". Ikke "du har sagt noe som er feil".

 

Med dette som grunnlag er det strengt tatt ikke nødvendig å si noe om betydningen av å føre eller ikke føre sannhetsbevis, men mitt forrige innlegg forklarer ganske godt hvor jeg står på den fronten.

[nicho_meg]

Lite spørsmål: Hvis saksøkte hevder å sitte på bevisene etter rettsaken, kan da saksøker gå til ny rettsak? Eller er det "fritt frem" for å hevde at bevisene er gyldige om man ikke viser dem for retten?

[omko]

Lite spørsmål: Hvis saksøkte hevder å sitte på bevisene etter rettsaken, kan da saksøker gå til ny rettsak? Eller er det "fritt frem" for å hevde at bevisene er gyldige om man ikke viser dem for retten?

 

Joda, saksøker kan gå til ny rettssak i og med at injuriantens nye påstander om at han sitter på beviser kan anses som en ny beskyldning. Men den fornærmede kan aldri få tak i eller innsyn i de beviser injurianten hevder å besitte uansett hvor mye injurianten provoserer ved å hevde han besitter beviser A, B, C o.s.v. Det er nå injuriantens privilegium å legge frem slike bevis. injurianten kan i prosesskriv smøre tjukt på, røyklegge den fornærmedes omdømme totalt uten å måtte legge frem beviser.

 

Videre må du som fornærmet tenke over om du ønsker å kaste bort 4-5 år av ditt liv, 3 år før den kommer opp til hovedforhandling, til å kjøre en mortifikasjonssak. Så lang tid tar det Videre har vi det økonomiske aspektet der saksomkostningene kan nå godt over millionen hvis injurianten er vrang nok. En tapt kjennelse koster minimum 200.000,- Disse se og hør advokatene tar seg urimelig godt betalt

 

Jeg har nevnt noen eksempler ovenfor, men vi har også noen fra virkelighetens verden. Vi har feks disse beskyldningene i forhold til doping i norsk skisport som har vært i media i det siste. Skiforbundet vil aldri få identiteten til kilden. De vil heller aldri få ut beviser som pressen skulle hevde å besitte. Dette er vel og bra hvis vi har en ansvarlig presse og et fungerende PFU. Verre er det i det private næringsliv der dominerende aktører kan fabrikkere beskyldninger over en lav sko for å ramme enkeltpersoner eller mindre selskaper. Store aktører kan kjøre små grunder- selskaper til bunns for så å plukke opp det som er av verdi.

 

Vi har et meget svakt vern i norsk rett mot slik urett, norske domstoler er totalt ubrukelige.

 

Som jeg sa tidligere. mortifikasjonsinstituttet er i realiteten dødt og totalt ubrukelig.

 

Det kan nå være penger i det å fabrikkere beskyldninger og selge disse til større aktører. Et anti- korrupsjonsselskap som i realiteten selger beskyldninger til den som måtte trenge dem

[krikkert]

Lite spørsmål: Hvis saksøkte hevder å sitte på bevisene etter rettsaken, kan da saksøker gå til ny rettsak? Eller er det "fritt frem" for å hevde at bevisene er gyldige om man ikke viser dem for retten?

 

Saksøker kan gå til sivil rettssak om sannheten av beskyldningen - forutsatt, selvsagt, at det kan relateres til et rettskrav (typisk erstatning/oppreisning). Domstolene avgjør rett og galt, ikke sant og usant. Her vil temaet for saken være nettopp beskyldningens sannhet (i motsetning til en mortifikasjonssak), og begge parter vil ha bevisføringsplikt om dette temaet.

 

Mortifikasjonsinstituttet har vært dødt og ubrukelig i flere år. Men dette fordi de fleste borgere har innsett at rettsvesenet er en fryktelig dårlig arena for å gjenopprette en såret ærefølelse.

[NgZ]

Det problemet som biter meg i nesen i førstepost, er at man tydeligvis kan hevde å kunne ha videreformidlet påstanden, og bli trodd på dette uten at dette sannsynliggjøres etter alminnelige bevisregler. Dersom omko har rett i at dette medfører at en evt. oppreisning blir illusorisk, (da underforstått sammenliknet med hva den ville vært om saksøkte også var beskyldningens opphavsmann) er det jo rimelig problematisk. Det skurrer såpass at jeg regner med noe i resonnementet der også er feil?

[omko]

Det problemet som biter meg i nesen i førstepost, er at man tydeligvis kan hevde å kunne ha videreformidlet påstanden, og bli trodd på dette uten at dette sannsynliggjøres etter alminnelige bevisregler. Dersom omko har rett i at dette medfører at en evt. oppreisning blir illusorisk, (da underforstått sammenliknet med hva den ville vært om saksøkte også var beskyldningens opphavsmann) er det jo rimelig problematisk. Det skurrer såpass at jeg regner med noe i resonnementet der også er feil?

 

Det kan være jeg er en smule subjektiv i saken siden jeg har kjennskap til saksøker og saksøkte. Jeg kunne valgt å legge ved kjennelse, men lar være å gjøre det foreløpig.

 

Som sagt er jeg ingen jurist, men saksøkte har bevisbyrden for sannheten,men like så viktig er at han har bevisbyrden for at han er en videreformilder også. I den beskrevne lagmannsrettskjennelsen ovenfor oppleves lagmannsretten å behandle dette noe vilkårlig. I det ene øyeblikk beskriver de at saksøkte "fremsatte" beskyldningen, i det andre øyeblikk beskriver de det som at saksøkte "videreformidlet" beskyldningen. De slår kategorisk fast at temaet i hovedforhandling i tingretten må bli om saksøkte hadde god nok grunn til å videreformidle beskyldningen. Et av mine (mange) spørsmål er da om Tingretten er bundet av dette i hovedforhandlingen, eller om Tingretten kan kreve at saksøkte må bevise at han er en videreformidler?

 

Saksforholdet var at et selskap "A" hyrte såkalte korrupsjonsjegere, selskap "B" for å undersøke et annet selskap "C". "C" var i uvitenhet om at det var sendt ut korrupsjonsjegere for å undersøke dem. "A" har innrømmet at "B" er deres underleverandør, men at selskapet selv bare er en videreformidler av korrupsjonsbeskyldningen fra "B"."A" vil ikke gi ut identieten til "B", de vil heller ikke gi ut identiteten til grunnkilden "D" som kom med beskyldningen. De sier bare at kilden til beskyldningen er svært troverdig. Selskap "A" hevder at om beskyldningen er sann eller ikke er for dem likegyldig.

 

Selskap "C" hevder på sin side at "A" har bevisbyrden for at de er en videreformidler og at denne kun kan oppfylles hvis identiteten til "B" og "D" blir gitt dem. Det at det har skjedd en betaling fra "A" til "B" tilsier at "A" ikke kan anses som en videreformidler i rettslig forstand. Selskap "A" kan hverken bekrefte eller avkrefte at det har skjedd en betaling fra "A" til grunnkilden "D". Selskap "C" hevder videre at det ikke er usannsynlig at Kilden "D" er ansatt eller har et tillitsverv i selskap "A".

 

Forvirra..??

[krikkert]

Spørsmålet er strengt tatt om det vil få noen betydning for mortifikasjonsspørsmålet og oppreisningsutmålingen om vedkommende er en videreformidler eller om han er den opprinnelige kilden. Det er ikke nødvendig (og ufruktbar bruk av rettens tid) å føre bevis for forhold som ikke får konsekvenser for rettskravet som er brakt inn til pådømmelse - uavhengig av hvor interessert saksøker er i å få vite om forholdet.

 

For det rettslige spørsmålet om hvorvidt uttalelsen kan mortifiseres er det uten betydning om det du har sagt er suget av egen eller annens bryst. Oppreisningsutmålingen må også nødvendigvis knyttes til klanderverdigheten av hva du har gjort, og i denne vurderingen kan det ikke sies å ha nevneverdig betydning hvorvidt du er opprinnelig opphav eller ei.

[krikkert]

Så, med andre ord, selskap C er kjempeinteressert i å finne ut hvem det er som snoker hos dem, og bruker mortifikasjonsinstituttet for å prøve å finne det ut. Fantastisk form for misbruk av rettsvesenet...

[omko]

Forvirra..??

 

Det er verdt å nevne igjen at dette er snakk om mortifikasjon etter straffeprosessuelle regler. Det er også krevd oppreisning, men ikke straff og øk. erstatning

 

Den STORE tabben var vel at det fornærmede selskap tok med mortfiifkasjon og ikke bare det sivile krav, oppreisning.

 

Det er også verdt å nevne at selskap "A" er en vesentlig større aktør enn selskap "C". Noe av hensikten fra "C"s side med saken var rett og slett å få ut identiteten til "B" og "D" siden selskap "B" var en så stor aktør at de anså det som nytteløst å føre en sak mot dem. Selskap "B" har gjentatte ganger kommet med forliksforslag som innebærer at dientiteten til "B" og "D" gjøres kjent for dem mot at selskap "B" gir garantier for å ikke føre sak mot "A" uansett hva som ville komme opp.

 

Selskap "A" påberoper seg at de ikke kan gi ut identiteten til "B" eller "D" siden de har en avtale med dem om taushetsplikt.

[omko]

Så, med andre ord, selskap C er kjempeinteressert i å finne ut hvem det er som snoker hos dem, og bruker mortifikasjonsinstituttet for å prøve å finne det ut. Fantastisk form for misbruk av rettsvesenet...

 

Tja.. det store spørsmålet er jo hvem som i realiteten misbruker rettsvesenet. Selskap "A" eller "C".?

[NgZ]

For det rettslige spørsmålet om hvorvidt uttalelsen kan mortifiseres er det uten betydning om det du har sagt er suget av egen eller annens bryst. Oppreisningsutmålingen må også nødvendigvis knyttes til klanderverdigheten av hva du har gjort, og i denne vurderingen kan det ikke sies å ha nevneverdig betydning hvorvidt du er opprinnelig opphav eller ei.

Nja, det vil da alltid være forskjell på å lyve om non for å sverte dem, og uskyldrent videreformidle løgnen. Her er det jo også veldig enkelt å hevde at kilden er en svært seriøs aktør som man hadde all grunn til å stole på. Dersom retten skal ta en påstand om at den ene parten kun er videreformidler uten bevis, hvor setter man grensen for hvor mye av historien man svelger?

[omko]

Så, med andre ord, selskap C er kjempeinteressert i å finne ut hvem det er som snoker hos dem, og bruker mortifikasjonsinstituttet for å prøve å finne det ut. Fantastisk form for misbruk av rettsvesenet...

Selskap "C" er ikke fremmed for at selskap "A" kan ha en (legitim) interesse i å snoke i selskapet sitt. Selskap "C" hevder tvert om at selskap "A" kan snoke så mye de vil, de inviteres nærmest til å snoke. Selskap "A" skal ha lov til å lage så mange eventyr og konspirasjonsteorier de bare vil etter denne snokingen, men i det øyeblikk disse eventyrene skulle forlate selskap "A"s fire vegger og lager skade i selskap "C" må de gi fra seg alt de har snoket til seg og de metoder de brukt i snokingen. Endret 9. desember 2012 av omko

[krikkert]

Tja.. det store spørsmålet er jo hvem som i realiteten misbruker rettsvesenet. Selskap "A" eller "C".?

 

Er det? Selskap C ønsker å oppnå informasjon, og anlegger rettssak om et tema (mortifikasjon) som er irrelevant for å oppnå at den informasjonen blir fremlagt... Med mindre det verserer flere saker mellom A og C er spørsmålet ikke særlig vanskelig.

 

Nja, det vil da alltid være forskjell på å lyve om non for å sverte dem, og uskyldrent videreformidle løgnen. Her er det jo også veldig enkelt å hevde at kilden er en svært seriøs aktør som man hadde all grunn til å stole på. Dersom retten skal ta en påstand om at den ene parten kun er videreformidler uten bevis, hvor setter man grensen for hvor mye av historien man svelger?

 

Nei, i rettslig sammenheng er det ikke det. Den som fremsetter en beskyldning har selv ansvar for beskyldningen.

 

Hvis man hevder at kilden er en svært seriøs aktør må man kunne føre bevis for det - typisk som et ledd i føring av sannhetsbevis. Men man har aldri plikt til å føre sannhetsbevis, jfr. tidligere innlegg.

 

Selskap "C" er ikke fremmed for at selskap "A" kan ha en (legitim) interesse i å snoke i selskapet sitt. Selskap "C" hevder tvert om at selskap "A" kan snoke så mye de vil, de inviteres nærmest til å snoke. Selskap "A" skal ha lov til å lage så mange eventyr og konspirasjonsteorier de bare vil etter denne snokingen, men i det øyeblikk disse eventyrene skulle forlate selskap "A"s fire vegger og lager skade i selskap "C" må de gi fra seg alt de har snoket til seg og de metoder de brukt i snokingen.

 

Da får selskap C finne et rettslig grunnlag for dette kravet.

[omko]

Spørsmålet er strengt tatt om det vil få noen betydning for mortifikasjonsspørsmålet og oppreisningsutmålingen om vedkommende er en videreformidler eller om han er den opprinnelige kilden. Det er ikke nødvendig (og ufruktbar bruk av rettens tid) å føre bevis for forhold som ikke får konsekvenser for rettskravet som er brakt inn til pådømmelse - uavhengig av hvor interessert saksøker er i å få vite om forholdet. For det rettslige spørsmålet om hvorvidt uttalelsen kan mortifiseres er det uten betydning om det du har sagt er suget av egen eller annens bryst. Oppreisningsutmålingen må også nødvendigvis knyttes til klanderverdigheten av hva du har gjort, og i denne vurderingen kan det ikke sies å ha nevneverdig betydning hvorvidt du er opprinnelig opphav eller ei.

Jeg synes du, og hvis domstolene er enige med deg, står i motstrid til hva den vanlige mann i gata og også lovgiver har som syn på mortifikasjonsinstituttet. Mortifikasjonsinstituttet har et klart "erstatningspreg" over seg, der det ikke bare er oppreisning i form av penger, men også en oppreisning av omdømmet. Hele lovgivningen og (gammel) juridisk litteratur på området har som fokus at ikke rettsprosessen rundt mortifikasjon ikke skal kunne benyttes av injurianten til å sverte fornærmedes omdømme enda mer. Det er en RADIKAL dreining av mortifikasjonsinstituttet vi ser nå. Jeg er klar over at norsk rettssystem er i det totale villrede nå når det gjelder mortifikasjonsinstituttet. Den norske stat tapte så det sang for ikke lenge siden over denne "Bopliktsaken" i EMD... har ikke link til dommen foran meg nå. Til og med jeg som "idiot" på området så jo at fornærmede som vant i høyesterett aldri skulle ha vunnet den mortifikasjonsdommen. Og når jeg som "idiot" ser en slik dom komme i EMK så mister man respekten totalt og man begynner å spekulere på motivene for dommen. Det blant annet de norske domstoler synes å glemme er at det er STOR forskjell om det er media som står som saksøkt enn det er andre aktører. Dette er det jo tatt høyde for i straffeloven ved at media er gitt et unntak, et kildevern. Det som her skjer er at andre aktører enn media også gis et kildevern. Dette er svært betenkelig. Kan virkelig jeg som privatperson påberope meg et kildevern? Hvis vårt rettssystem skal kunne bli tatt seriøst på området må de gå tilbake til å se på hva lovgiver har ment med det hele.. det skader heller ikke å ta seg en titt på hva gammel juridisk litteratur måtte mene. Det er mye fornuftig som der står skrevet. Nå er det den "Nye vinen" blant jurister som råder grunnen. Jeg ser blant annet at denne Kyrre Eggen blir benyttet som sakkyndig på området.. han er advokat, og befinner seg alt etter hvor pengene er på alle sider av bordet. Han prosederte blant annet i denne "Bopliktsaken" og vant for høyestrett og blir referert til hyppig på rettsområdet. Endret 9. desember 2012 av omko

[omko]

Da får selskap C finne et rettslig grunnlag for dette kravet.

 

Og dette rettslige grunnlag finnes i mortifikasjonsintituttet jfr ovenfor. Det synes som om vårt rettssystem rett og slett blir feige. Faren for at vårt rettsystem blir feige er løst ganske greit i forhold til media ved at denne maktkampen er regulert i straffeloven, media har stort sett et kildevern. Men, at vår domstol feiger ut i forhold til andre aktører er bekymringsfullt. Det er så enkelt som å pålegge dagbøter i passende størrelse til den som skjuler kilden.

 

Straffeloven har også en hjemmel som sier noe om at om mulig, hvis fornærmede går til sak mot videreformidler, skal det først føres sak mot kilden. Saken mellom fornærmede og videreformilder skal legges på vent inntil sak mellom fornærmede og kilden er fullført. Dette er tatt fra mitt hode, men regner med at dere kjenner denne... selskap C har påberopt seg denne, men den ble totalt oversett av tingrett og lagmannsrett.. litt rart.

 

Altså, straffeloven gir uttrykkelig uttrykk for at det skal skilles mellom kilde og videreformidler. Dette skillet er avgjørende og hvis man ikke hensyntar dette kommer man totalt skjevt ut.

[krikkert]

Det er hyggelig at du påberoper deg lovgiverautoritet. Er du lovgiver? Hvis du ikke er lovgiver bør du kunne vise til hvor du har denne lovgiverautoriteten fra.

 

Vi er ikke uenig i at mortifikasjonsinstituttet (selv om min mening er at instituttet er vesentlig foreldet og i seg selv dårlig bruk av rettsvesenets tid og ressurser) er ment å innebære en oppreisning for ærefølelsen, noe som gjenspeiles i inngangsvilkåret for mortifikasjon: at det er begått en ærekrenkelse. Dette har jeg også sitert rettspraksis på i et tidligere innlegg i tråden. Jeg har imidlertid også understreket at mortifikasjonsinstituttet ikke eksisterer for å få en rettslig avgjørelse av sant og usant.

 

Når noen som "idiot" på området ser at noen aldri skulle ha vunnet i Høyesterett, så er det verdt å minne om at en rettssak har to utfall: Vinn eller forsvinn. En femtiøring har 50 % sjanse til å gjengi riktig utfall, men man tilskriver ikke femtiøringen noen spesielle egenskaper av den grunn. Bopliktsaken er sak 510/04 i EMD, Rt. 2003 s. 908.

 

Det er verdt å minne om at lovgivers høyeste, sterkeste, og klareste uttrykk for hva han legger i loven er lovteksten og plasseringen. Mortifikasjonsbestemmelsen åpner med "Når det har vært adgang til å føre bevis for sannheten av en beskyldning og beviset ikke er ført". Allerede her legger lovgiver implisitt til grunn at det ikke er plikt til å føre sannhetsbevis. Plasseringen av mortifikasjon i straffeprosessens former er enda et moment: I straffeprosessen har tiltalte ingen plikt til å opplyse påtalemyndighetens sak (ei heller har saksøkte plikt til å opplyse saksøkers).

 

Bjørnar Borvik foreslo i 2008 etter oppdrag fra JD at mortifikasjon burde overflyttes til tvisteloven, og da som en ordning der domstolene skal gi dom for at en påstand er usann. Nyordningen vil slik jeg ser det innebære bevisføringsplikt for begge parter for alt som kan ha betydning for saksforholdet.

 

Og dette rettslige grunnlag finnes i mortifikasjonsintituttet jfr ovenfor.

 

Nei.

Endret 9. desember 2012 av krikkert