Dama drikker

[AnonymDiskusjon]

Dette er ikke en tråd hvor jeg ber om hjelp til et problem, det er mer for å høre hvilke synspunkter andre har på saken.

 

Hva tenker dere når partneren deres er på fest uten at du selv er der? Saken er at kjæresten min innimellom drar ut for å drikke. Jeg har aldri vært med på dette selv, dels fordi jeg ikke har blitt invitert med av henne noen gang, har svært sjelden blitt invitert med av andre, og dels fordi jeg ikke egentlig har hatt noe stort behov for det. Dama mi drikker ikke ofte, kanskje 10-12 ganger i året maks, og det er ca så lenge vi har vært sammen.

 

Det som skjer er at de gangene jeg vet eller har sterk mistanke at hun er ute å drikker så får jeg en helt grusom følelse inni meg hele helga. Vet ikke helt hvorfor, for jeg er ikke spesielt redd for at det skal skje noe med henne eller at hun skal være utro eller noe, men jeg får bare en guffen følelse inni meg. Hun er som oftest veldig åpen de gangene hun har planer og forteller meg dagen etterpå hva som skjedde og så videre, men jeg får fremdeles litt angst når jeg ikke er 100% sikker på hva som egentlig skjedde kvelden før. Jeg stoler på henne og alt det der, men dette skjer hver eneste gang. Er det noen andre som føler det slik eller er det bare jeg som overreagerer veldig?

 

Vi er forresten 17 år.

Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

[TMB]

Snakk med henne om det... vis henne det du har skrevet her.

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler egentlig at jeg har snakket med henne flere ganger om det, og hun har forståelse for at jeg ikke syns det er så veldig morsomt. Har ikke fortalt at det gnager helt ekstremt i meg, men jeg tror ikke det er så lurt, vil ikke virke som om jeg er veldig usikker og ikke stoler på henne. Men er det normalt å reagere slik jeg gjør? Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

[Nedward]

Til en viss grad, ja. Det er normalt. Enkleste kuren er å finne på noe å gjøre selv. Dra til en venn eller noe slik. Sitter du alene og tenker blir det veldig lett å få den guffene følelsen du skriver om.

[Coglione]

Jeg var i omtrent samme situasjon for noen måneder siden, og jeg ville ikke fortalt det til kjæresten din. Hun kan overreagere, og det er i bunn og grunn noe som har med deg å gjøre, såfremt hun ikke er utro hver gang da.

 

Hvis du ikke klarer å identifisere hva det er du er redd for blir det vanskelig å gjøre noe med det. Er du redd for at hun skal være utro, eller at hun skal skade seg, eller er det noe helt annet? Hvis du finner roten til problemet - for min del var det sjalusi som bunnet i en grunnleggende mistillit til jenter etter en upålitelig ex - kan du ta det derfra.

 

Det hele er litt som en sykdom. Hvis du har vondt kan du ta smertestillende, men du blir ikke frisk av den grunn. Derfor må du finne ut hvilken sykdom du har, og kurere den så slipper du å ta smertestillende i fremtiden. Derfor synes jeg heller ikke det er noe poeng i å skyve problemene vekk ved å dra til kompiser eller prøve å tenke på noe annet, for du fjerner bare angsten midlertidig, men årsaken vil alltid være der, og den ligger i deg.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har tenkt litt mer og jeg er ganske sikker på at det som plager meg er frykten for at hun skal være utro. Dette er ei jente jeg har ekstreme følelser for og om hun var utro ville det knust meg. Det er svært usannsynlig at hun er utro, og hun har sagt mange ganger at hun aldri ville gjort noe sånt, men jeg føler at vi har så mye å tape at dette hjemsøker meg når hun er ute og drikker.

 

Jeg er usikker på om jeg skal fortelle henne dette, er litt redd for å virke en smule desperat og gal. Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Jeg er usikker på om jeg skal fortelle henne dette, er litt redd for å virke en smule desperat og gal. Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

 

Du trenger vel ikke være bekymret for å si at du er gal og desperat av kjærlighet til henne ... utallige før deg har vært i samme situasjon, og utallige etter deg vil komme i den situasjonen. Så det er bare å la det stå til ... sånn er livet

 

[Coglione]

Jeg har tenkt litt mer og jeg er ganske sikker på at det som plager meg er frykten for at hun skal være utro. Dette er ei jente jeg har ekstreme følelser for og om hun var utro ville det knust meg. Det er svært usannsynlig at hun er utro, og hun har sagt mange ganger at hun aldri ville gjort noe sånt, men jeg føler at vi har så mye å tape at dette hjemsøker meg når hun er ute og drikker.

 

Jeg er usikker på om jeg skal fortelle henne dette, er litt redd for å virke en smule desperat og gal. Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

Vet du hvorfor du frykter dette? Har du hatt dårlige forhold før, eller på en annen måte blitt sveket og hatt vansker med å stole på folk? Forsøk å tenk i positive baner, så baller det ofte på seg. Hver gang du tar deg i å kjenne den ubehagelige følelsen i magen må du si til deg selv at hun ikke kommer til å være utro, og at hun helt sikkert bare hygger seg. Det er faktisk sant, det å si ting til seg selv nok ganger får deg til å tro på det.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er fullt klar over at dette er et ordentlig fjortis-svar og det høres helt latterlig ut for en som er "voksen". Jeg føler at det er nødvendig å få et lite innblikk i historien vår for å skjønne hva som plager meg.

 

Som jeg sa har jeg og denne jenta vært sammen i nesten et år. Egentlig er det litt feil å si, vi har vært sammen i litt over 8 måneder. Men vi har en lengre historie enn de fleste på vår alder. Vi har "holdt på" som en kaller det i ca 3 år. Det hele begynte på ungdomsskolen hvor vi gikk i klasse. I begynnelsen var vi veldig unge og hemmelig forelsket før dette endte med en del misforståelser og greier og rot som førte til at vi nesten ikke så på hverandre eller snakket med hverandre i perioder som kunne vare i flere måneder. Men det var noen positive perioder hvor vi var så godt som venner slik at håpet om et lykkelig forhold holdt seg ved like før det igjen skar seg på nytt og på nytt. Dette er nok den jævligste tiden av mitt liv, og er ganske sikker på at hun hadde det på samme måten. I sommerferien mellom ungdomsskolen og videregående ble alt mye, mye verre. Vi hadde ikke snakket ordentlig på månedsvis og jeg gjorde et fortvilet forsøk på å ringe henne, men hun tok den ikke, så hun sendte en melding hvor hun sa det beste var om det fortsatte slik det hadde vært; altså null kontakt. Jeg ble selvfølgelig helt knust, vi hadde da vært frem og tilbake i over et og et halvt år hvor det var ca 50/50 fordeling mellom de gode og de dårlige periodene.

 

Dette med at vi hadde null kontakt varte til mange måneder ut i VGS, jeg hadde forstatt et intenst håp om at alt en dag skulle løse seg, jeg klarte ikke å få henne ut av hodet, men hverdagen gikk for det meste greit ettersom tiden leger alle sår og bla bla bla. Men så en dag ut av intet sendte hun en melding hvor hun spurte om jeg ville fortsette å ha det slik. Dette var i oktober 2011, altså nesten to år etter det hele begynte, og jeg var egentlig ekstremt lei av å ha henne surrende rundt i hodet døgnet rundt så jeg var ganske negativ og satte høye krav om å oppføre seg ordentlig denne gangen (akkurat hva som skar seg flere ganger er irrelevant for problemet i dag). Men iallefall tok vi opp kontakten og vi ble sakte men sikkert venner igjen. Utpå nyåret skjedde det at jeg ble kjent med en ny jente. Det viste seg at denne jenta viste litt interesse for meg, og jeg fikk et ufattelig tungt dilemma, jeg måtte velge mellom the love of my life, og denne nye jenta som det aldri hadde vært noe problemer med. Long story short, jeg valgte den gamle. Vi ble sammen kort tid etter, og her begynner kapitlet om den beste tiden av mitt liv.

 

Nå var plutselig hverdagen at jeg kunne tenke at all den ventetida var over, smertene hadde endelig vært verdt det. Og det er akkurat her jeg tror problemet med drikkingen kommer inn. I periodene hvor vi ikke snakket med hverandre gikk jeg hver kveld, og spesielt i helgene å tenkte over hva hun gjorde. Jeg hadde helt panikk for at hun skulle være med andre gutter fordi det ville vært kroken på døra for alltid. Og det er nøyaktig slik jeg tenker i dag også, jeg får et slags flash-back til den verste tiden av livet mitt. Jeg har flere ganger tenkt at hvis jeg ble sammen med en annen jente ville jeg ikke brydd meg på samme måte, hun kunne drukket uten meg uten at jeg hadde fått puls. Men kjæresten min er på en måte denne drømmeprinsessa jeg har ventet på så lenge, og jeg føler at alt blir satt på spill når jeg ikke har kontroll over hva hun gjør på fester. Jeg klarer ikke å se for meg et liv med noen andre enn henne, så jeg tror ikke jeg takler å miste henne flere ganger.

 

Det som gjør at jeg blir redd er altså ikke at sjansen for det er stor, men jeg føler at jeg har så mye å tape.

 

Håper noen av dere gadd å lese dette sølet..

Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

[Nedward]

Da kan du jo tenke på at hun ikke har vært med andre gutter som er like bra som deg, om hun har vært med andre gutter.

[AnonymDiskusjon]

Snakker du om før eller etter vi ble sammen? Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

[Nedward]

Både før og etter. Hun er med deg fordi du er awsome.

[AnonymDiskusjon]

Fattig trøst om noe skulle skje.. Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

[Broseph]

Dette kalles sjalusi, og det er ekstremt vanlig. Jeg har slitt med dette en stund, men vokste det av meg og er for lengst kvitt det. Det samme skjer nok med deg. Nå skal det sies at det har vært flere jenter siden jeg var sjalu, så det kan ha noe med det å gjøre.

 

Du kan hvertfall slappe av i forhold til om det er "normalt" eller ikke. Utover det er det klart veldig vanskelig. Jeg skjønner godt at all turbulensen mellom dere har gjort at du får tanker i hodet og er usikker. Dette er noe jeg synes du bør ta opp med henne. Samtidig kan det gjøre at hun føler du ikke stoler på henne, bli lei av at du er sjalu og "innpåsliten" og så videre. Jeg tror det vil gå fint å snakke med henne om det, hvis du forklarer grunnen, foreslår tiltak og jobber med det selv. Hvis du er kjip mot henne flere ganger på grunn av dette, derimot, altså "ikke lar henne av kroken" for teite ting hun har unnskyldt seg for fra før flere ganger, så kan det gnage veldig på henne.

 

Er det noen grunn til at hun ikke inviterer med deg? Har dere veldig forskjellige vennekretser? Jeg vil tro dere begge har godt av å feste litt sammen, så dere kan lære hverandre å kjenne i den settingen.

 

En annen ting er at det er helt greit å ha en drømmeprinsesse når man er så ung, men du kommer til å klare deg hvis dette skjærer seg en gang i fremtiden. Seriøst. Jeg har selv gaula over at jeg aldri kommer til å komme over en jente (herregud hva var det jeg gjorde, hun var ikke så spesiell ), men BAM, så kommer man over dem allikevel. Plenty more fish in the sea og den regla der. Du virker som en oppegående og reflektert fyr. Jeg prøver ikke å være pessimistisk altså, jeg sier bare at det ikke er verdens undergang hvis det ikke varer.

 

Ellers skal du uansett vite at det sannsynlig noe du vil vokse av deg. Jeg kjenner følelsen du har veldig godt, og er ekstremt lettet over at jeg er kvitt den. Men som noen over sa, sånn er livet.

[AnonymDiskusjon]

Du kan hvertfall slappe av i forhold til om det er "normalt" eller ikke. Utover det er det klart veldig vanskelig. Jeg skjønner godt at all turbulensen mellom dere har gjort at du får tanker i hodet og er usikker. Dette er noe jeg synes du bør ta opp med henne. Samtidig kan det gjøre at hun føler du ikke stoler på henne, bli lei av at du er sjalu og "innpåsliten" og så videre. Jeg tror det vil gå fint å snakke med henne om det, hvis du forklarer grunnen, foreslår tiltak og jobber med det selv. Hvis du er kjip mot henne flere ganger på grunn av dette, derimot, altså "ikke lar henne av kroken" for teite ting hun har unnskyldt seg for fra før flere ganger, så kan det gnage veldig på henne.

Jeg vet at hun blir veldig såret når hun føler at jeg ikke stoler på henne. Jeg sier jo at jeg stoler på henne, men jeg forstår at reaksjonene mine ikke sier det samme, og det er egnetlig der jeg må skjerpe meg mest, men viser seg å ikke være så lett.

 

Er det noen grunn til at hun ikke inviterer med deg? Har dere veldig forskjellige vennekretser? Jeg vil tro dere begge har godt av å feste litt sammen, så dere kan lære hverandre å kjenne i den settingen.

Egentlig vet jeg ikke hvorfor hun ikke inviterer meg med. De gangene hun har vært på fest etter hun ble sammen med meg har hun alltid sagt at det er en jentekveld, men det er bare tull.. Vi har mange felles venner, jeg har for det meste bare jentevenner og mange av de er også hennes venner så akkurat det er ikke noe problem. Jeg vil ikke invitere meg selv med, men neste gang tror jeg at jeg skal spørre om hvorfor hun ikke vil ha meg med.

 

Jeg skjønner at det mest sannsynlig blir oss for alltid, det er jo sjelden at folk finner den rette når de er 14-15.. Men jeg føler ikke at jeg burde basere meg på at dette bare kommer til å vare en stund, jeg er helt overbevist om at det kommer til å bli oss. Men så er jeg jo overbevist om det fordi jeg er blindet av forelskelse..

 

Men nå har jeg planlagt å fortelle henne hele greia om hva som plager meg neste gang sjansen byr seg Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

[Broseph]

Jeg vet at hun blir veldig såret når hun føler at jeg ikke stoler på henne. Jeg sier jo at jeg stoler på henne, men jeg forstår at reaksjonene mine ikke sier det samme, og det er egnetlig der jeg må skjerpe meg mest, men viser seg å ikke være så lett.

 

 

Egentlig vet jeg ikke hvorfor hun ikke inviterer meg med. De gangene hun har vært på fest etter hun ble sammen med meg har hun alltid sagt at det er en jentekveld, men det er bare tull.. Vi har mange felles venner, jeg har for det meste bare jentevenner og mange av de er også hennes venner så akkurat det er ikke noe problem. Jeg vil ikke invitere meg selv med, men neste gang tror jeg at jeg skal spørre om hvorfor hun ikke vil ha meg med.

 

Jeg skjønner at det mest sannsynlig blir oss for alltid, det er jo sjelden at folk finner den rette når de er 14-15.. Men jeg føler ikke at jeg burde basere meg på at dette bare kommer til å vare en stund, jeg er helt overbevist om at det kommer til å bli oss. Men så er jeg jo overbevist om det fordi jeg er blindet av forelskelse..

 

Men nå har jeg planlagt å fortelle henne hele greia om hva som plager meg neste gang sjansen byr seg Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

Bra! Bare pass på å ikke være for "masete"

 

Jeg er for øvrig 22 år, hvis du skulle lure.

[Arcturus2]

Voldsomme stikk av sjalusi er ganske barnslige greier. Egentlig er sjalusi et uttrykk for at du ikke fullstendig aksepterer hennes autonomi. Det er etisk betenkelig. Sagt med litt mindre akademiske (og mer unøyaktige) terminologier er det dumt at du ikke tar på alvor at hun er et annet menneske. Du har tråkket over noen grenser for hennes individuelle grunnleggende frihet. Ikke glem at dere mest sannsynlig ikke kommer til å være sammen for alltid. (Jada, jada, vi vet, dere skal gifte dere. Det skal alle som er 17, jeg har selv vært der.) Du må rett og slett ta på alvor at du må respektere hennes frihet til å gå hvor hun vil, snakke med hvem hun vil, drikke hva hun ønsker, etc.

 

Alle kjærlighetsforhold er i sin basisform en sosial kontrakt. Man blir enige på bakgrunn av usagte regler )(normer) om at man skal eksempelvis være trofaste seksuelt og mentalt, være ærlige med hverandre, etc. Alt vi binder opp mot det å være "kjærester" i vår kultur. Når du begrenser hennes liv gjennom din sjalusi går du egentlig utover denne kontraktens grenser. Det vil i ytterste konsekvens være tafatte forsøk på å stanse et ustanselig tog av hendelser. Forholdet vil med en viss statistisk sikkerhet i 8/10 tilfeller ta slutt. Det er den ene siden. Den andre siden er at du må humant etisk og filosofisk sett takle at hun ikke er deg. Hun lever sitt eget liv med sine egne tanker. Alt du kan gjøre er å ta ansvar for egne handlinger. Når du tar ansvar for hennes handlinger, da er du sykelig sjalu.

[AnonymDiskusjon]

.

Ganske fjollete svar må jeg si. Jeg er fult klar over at jeg er mer sjalu enn det som er anbefalt, men jeg er ikke interessert i å være i et forhold hvor man gjør akkurat hva man vil. Selvfølgelig skal man leve selvstendig og ha et fritt liv, men når man er i et fast forhold er det normer som gjelder, som du nevner. Jeg mener at en av disse normene er at man kan stille "krav" om hvordan forholdet skal være. Jeg har ingen problemer med å gjøre noe annerledes hvis det er noe som plager kjæresten min, og da forventer jeg at hun gjør det samme tilbake. Alt dette er selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser.

 

Hvis du kaller det sykelig sjalusi når man bryr seg om hva den andre i forholdet gjør så har vi helt forskjellige syn på hva et forhold er. Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

[Arcturus2]

Hvis jeg var deg ville jeg filosofert mer over det jeg sier enn å avskrive det som "fjollete". I beste forstand er det ment til å hjelpe deg. Kanskje du ikke ser mine poenger før det er for sent. Lykke til!

[Nittutt]

Ganske fjollete svar må jeg si. Jeg er fult klar over at jeg er mer sjalu enn det som er anbefalt, men jeg er ikke interessert i å være i et forhold hvor man gjør akkurat hva man vil. Selvfølgelig skal man leve selvstendig og ha et fritt liv, men når man er i et fast forhold er det normer som gjelder, som du nevner. Jeg mener at en av disse normene er at man kan stille "krav" om hvordan forholdet skal være. Jeg har ingen problemer med å gjøre noe annerledes hvis det er noe som plager kjæresten min, og da forventer jeg at hun gjør det samme tilbake. Alt dette er selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser.

 

Hvis du kaller det sykelig sjalusi når man bryr seg om hva den andre i forholdet gjør så har vi helt forskjellige syn på hva et forhold er. Anonym poster: 741ba6baed42394eb14c8017eff1ab1c

 

Ehm... Du bryr deg ikke om hva hun gjør, du liker det ikke. Du ønsker ikke å være med henne ut, du ønsker at hun ikke skal dra ut uten deg. Du vil ikke forbedre forholdet med denne jenta, du vil kontrollere henne. Og det Arcturus2 skriver, selv om det er kanskje litt vidt for akkurat dette, er veldig sant.

 

Du er sykelig sjalu og det er KUN DU som skal fikse det.

 

Det har heller ikke noe med at du ikke stoler på henne, det er at du ikke stoler på deg selv. Du tror ikke du er bra nok for henne og derfor vil hun være utro. Og hvis hun så skulle vært det, hvorfor skal du bli lei deg? Hun kastet bort deg (og jeg håper du syntes du er helt fantastisk) som da vil være hennes tap.

 

Hva enn du gjør ikke "ta opp saken" med henne. La henne dra ut og heller ta initiativet til å dra ut før hun skal ut. Si f.eks" Vi stikker ut å tar en pils da shnuppa!" og inviter gjerne dine venner. Dra på guttekveld, gjør noe annet enn å sitte hjemme med denne sutringen. Hvis hun elsker deg, hvis hun bryr seg om deg, så kommer hun ikke til å være utro. Så enkelt er det.