Har Aspergers syndrom. Familen kjefter og maser om at jeg er udugelig og lat.

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg er en 21 år gammel mann og ble diagnostisert med Aspergers når jeg var 18.

På grunn av at jeg har Aspergers så kan jeg ikke kommunisere med mennesker på en normal måte, ikke "face to face" iallefall. Derfor har jeg verken jobb eller førerkort.

Flere ganger i uka påminner familien meg om hvor udugelig jeg er, at jeg er lat, er et sykt menneske, at jeg ikke kan føre et normalt samtal og at jeg burde ha tatt lappen for flere år siden. Får hele tiden høre at jeg ikke duger til noenting.

 

Men de vet ikke at jeg har Aspergers. Om jeg sier det, så får de jo bekreftelse på at jeg er "et sykt menneske". Om det er bra eller ille, det vet jeg ikke. Burde jeg fortelle dem? Anonym poster: 5954c22239b588bb845ea3cf5c5e7c82

[hugRmunR]

Jeg syns så absolutt at du bør fortelle dem at du har Aspergers. Diagnosen forklarer jo en hel del.

[fenele]

Fortell dem. Men ikke bruk diagnosen din som "unnskyldning" for å være enda mer lat.

[AnonymDiskusjon]

Jeg syns så absolutt at du bør fortelle dem at du har Aspergers. Diagnosen forklarer jo en hel del.

 

Vet ikke hvordan jeg skal si det til dem. Dersom jeg sier det så blir det jo en slags bekreftelse på at jeg er udugelig...Og de vet med all sannsynlighet ikke hva Aspergers syndrom er for noe, så da må jeg forklare det også. Anonym poster: 5954c22239b588bb845ea3cf5c5e7c82

[fenele]

At du har aspergers syndrom betyr ikke at du er udugelig. Du får forklare familien hva det er hvis de ikke vet. Hvis de tar dette som en "bekreftelse" på at du er udugelig så vil jeg ikke si familien er mye å ta vare på.

[Boris Yeltsin]

Du BØR fortelle dem det. Kanskje du har fått en del informasjonshefter fra dine besøk hos psykolog? Du kan jo vise dem disse, da kan du fortelle dem hva Aspergers er for noe, i tillegg til å være lat

[Rosario]

Det enkleste er å snakke om "Aspergers syndrom" til foreldrene dine som om det er "en uhelbredelig sykdom" (Aspergers syndrom er ikke noe sykdom, men det er vanlig overtro, og den diskusjonen vinner du hvis du vil)

Endret 2. desember 2012 av Rosario

[Skandinav]

Selv om det er uvanlig at du blir diagnostisert uten at det er innhentet komparentopplysninger, skjer det. Har ikke sykehuset gitt deg tilbud om å informere noen i familien med deg tilstede? Hvis ikke foreslår jeg følgende: Velg en fra familien som du føler at du har en god relasjon med og som du føler du kan stole på. Det kan være søskenbarn, tante, onkel, etc.

Be om en legetime hos fastlegen, eller time hos psyk (hvis du fortsatt har kontakt med dem). Ta med deg den personen du har utpekt til å være din representant (du har juridisk rett til det). Be legen om å informere din representant om din diagnose og hva det i korthet medfører. Siden kan du bruke vedkommende til å informere resten av familien.

Dette kan høres drøyt ut, men er veldig vanlig siden veldig mange ikke kan/orker fortelle familien om sine lidelser.

[Rosario]

[aagmed]

Vel du kan da fortsatt være lat uavhengig av dette syndromet.

 

Jeg forstår heller ikke den direkte relevansen av å fortelle det. Om du ikke klarer å ta lappen så fortjener du å bli behandlet med respekt av familien din uansett, - uavhengig av om du har en diagnose som grunn eller ikke. Tilsvarende gjelder for andre "feil" også. Behandler de deg ikke ordentlig kommer det neppe til å forandre seg.

[Nittutt]

Enten fortell dem eller slutt å vær lat. Hjelper hvertfall ikke å klage :-)

[hugRmunR]

Få her som har forståelse for Aspergers ser jeg.

[aagmed]

Få her som har forståelse for Aspergers ser jeg.

 

Hvorfor mener du det?

 

Jeg mener selv at jeg har en svært god forståelse og jeg kan ikke se noen problemer.

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Men de vet ikke at jeg har Aspergers. Om jeg sier det, så får de jo bekreftelse på at jeg er "et sykt menneske". Om det er bra eller ille, det vet jeg ikke. Burde jeg fortelle dem? Anonym poster: 5954c22239b588bb845ea3cf5c5e7c82

 

Så klart må du fortelle dine nærmeste, hvordan det egentlig står til med deg ... hvordan skal de ellers kunne forholde seg til deg på en forståelsesfull måte?