Depresjon

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg er en person som sitter igjen med mange vonde minner fra barndommen, fra min fars side.

Har ikke hatt kontakt med han på mange år, pga at han ikke er så interessert.

Også er han voldelig, han har flere ganger slengt meg inn i bilen osv når jeg var liten. Og puttet en snøball i halsen på meg fordi jeg gråt.

Moren og faren min er skilt.

 

Det er skikkelig vondt og tenke på, nå som jeg er ungdom.

Pga det sliter jeg mye med depresjon og manglende livsglede.

Leksene mine gjør jeg aldri, som fører til brev hjem og kjeft hjemme.

Har blitt mobbet og ertet når jeg gikk på barneskolen, og folk har spredt rykter om meg.

 

Har en psykolog som jeg snakker med ofte, ca hver 14 dag gjennom skolen.

Sliter veldig med sosial angst, og takker ofte nei hvis kompiser spør om og bli med ut.

Så dem blir ikke interessert lenger, som jeg forstår.

Men jeg føler et enormt stort behov for og være alene, og tenke gjennom ting.

Det er enormt koselig og være med vennene mine, noe som ikke jeg forstår på forhånd.

 

Når jeg blir voksen har jeg lyst til og flytte herfra, pga vonde minner og ting å at jeg har lyst til og starte med blanke ark.

Har noen år igjen før jeg blir myndig, så da blir det litt vanskelig med flytting.

 

Sitter veldig lenge oppe om natten, og er da trøtt og sliten dagen etter når jeg står opp.

Jenter er heller ikke min sterkeste side, er litt sånn tilbakestående når det kommer til den fronten. Blir ofte nervøs og uinteressang.

 

Noen som har forslag til hva jeg kan gjøre med alt dette?

Trenger virkelig svar, og setter pris på alle kommentarene.

Mangler den gnisten i livet.

 

 

Anonym poster: 9503d1fdb92656170c695108b0bdab27 Anonym poster: 9503d1fdb92656170c695108b0bdab27

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Gir deg en stor klem, jeg.

[dag1234]

Du gjør alt en del bra, men ta dette opp med psykologen din som kjenner deg. Da kan dere sammen legge opp en plan for hvordan du kan få det bedre, og hvor det er smartest å begynne på bedringsprosessen.

 

Du vil ikke få gode nok råd og tilstrekkelig hjelp på nettet.

[Systematisk]

Hvor gammel er du? Det har litt å si med hvilke råd jeg ville gitt.

[heblilla]

AnonymDiskusjon skrev (På ‎01‎.‎12‎.‎2012 den 1.13):

Hei.

 

Jeg er en person som sitter igjen med mange vonde minner fra barndommen, fra min fars side.

Har ikke hatt kontakt med han på mange år, pga at han ikke er så interessert.

Også er han voldelig, han har flere ganger slengt meg inn i bilen osv når jeg var liten. Og puttet en snøball i halsen på meg fordi jeg gråt.

Moren og faren min er skilt.

 

Det er skikkelig vondt og tenke på, nå som jeg er ungdom.

Pga det sliter jeg mye med depresjon og manglende livsglede.

Leksene mine gjør jeg aldri, som fører til brev hjem og kjeft hjemme.

Har blitt mobbet og ertet når jeg gikk på barneskolen, og folk har spredt rykter om meg.

 

Har en psykolog som jeg snakker med ofte, ca hver 14 dag gjennom skolen.

Sliter veldig med sosial angst, og takker ofte nei hvis kompiser spør om og bli med ut.

Så dem blir ikke interessert lenger, som jeg forstår.

Men jeg føler et enormt stort behov for og være alene, og tenke gjennom ting.

Det er enormt koselig og være med vennene mine, noe som ikke jeg forstår på forhånd.

 

Når jeg blir voksen har jeg lyst til og flytte herfra, pga vonde minner og ting å at jeg har lyst til og starte med blanke ark.

Har noen år igjen før jeg blir myndig, så da blir det litt vanskelig med flytting.

 

Sitter veldig lenge oppe om natten, og er da trøtt og sliten dagen etter når jeg står opp.

Jenter er heller ikke min sterkeste side, er litt sånn tilbakestående når det kommer til den fronten. Blir ofte nervøs og uinteressang.

 

Noen som har forslag til hva jeg kan gjøre med alt dette?

Trenger virkelig svar, og setter pris på alle kommentarene.

Mangler den gnisten i livet.

 

 

Anonym poster: 9503d1fdb92656170c695108b0bdab27 Anonym poster: 9503d1fdb92656170c695108b0bdab27

 

Håper psykologen din kan hjelpe deg. At ikke de 7 åra han/hun studerte psykologi var forgjeves..

Endret 11. mai 2020 av heblilla

[Zakke]

Gammel tråd dette, folkens.

[Horten Market]

Hei.

 

Jeg er en person som sitter igjen med mange vonde minner fra barndommen, fra min fars side.

Har ikke hatt kontakt med han på mange år, pga at han ikke er så interessert.

Også er han voldelig, han har flere ganger slengt meg inn i bilen osv når jeg var liten. Og puttet en snøball i halsen på meg fordi jeg gråt.

Moren og faren min er skilt.

 

Det er skikkelig vondt og tenke på, nå som jeg er ungdom.

Pga det sliter jeg mye med depresjon og manglende livsglede.

Leksene mine gjør jeg aldri, som fører til brev hjem og kjeft hjemme.

Har blitt mobbet og ertet når jeg gikk på barneskolen, og folk har spredt rykter om meg.

 

Gammel tråd, ja, men føler en viss trang til å påpeke at det sjelden er mulig å peke på enkelthendelser eller personer som årsak til psykiske lidelser. Den som har årsakene så klart for seg har nok heller i mange tilfeller funnet seg en syndebukk. Det er klart at enkeltpersoners oppførsel over tid kan få fatale konsekvenser for andres psykiske helse, men dette kommer sjelden uten en at det samtidig finnes flere andre uheldige omstendigheter i personens arv og miljø.

 

Du kan prøve å snakke med ham om det, konfrontere ham, si hva du syns om mishandlinga hans. Forhåpentlig skammer han seg, og ber om tilgivelse.

Hvis noen har et eksempel på at det har kommet forsoning ut av en konfrontasjon, så hører jeg gjerne om det unntakstilfellet.

 

Prøv å sette deg i den andre personens opplevelse: Du blir klandret for alt det negative den andre har opplevd i livet sitt. Vel husker du enkelthendelser som sulle vært ugjort, men at du skal ha bevirket alt dette virker ikke rimelig. Alle har en selvsagt rett til å beskytte seg mot urimelige beskyldninger, derfor er det åpenbart for alle utenforstående at en konfrontasjon bare vil føre til at konflikten eskalerer.

 

Kan du kreve at andre skal be om din tilgivelse? Det er vel å snu forholdet på hode. Vis deg heller som den personen du ønsker andre skal være, og be andre om tilgivelse for det du eventuelt har begått av urett. De som har gjort urett mot deg kan du komme i møte ved å gi dem tilgivelse på forhånd for alt de har gjort mot deg. Du gjør ikke dette for deres skyld, men mest for din egen. Det er befriende å kunne legge vonde ting bak seg, uten å være avhengig av at overgriperen tar initiativet eller må forandre seg.

 

Overgriperen kan uansett ikke gjøre noe fra eller til for deg nå. Ting som foreldrene dine gjorde i barndommen kan ikke lenger repareres av dem, det vinduet er lukket når man kommer i ungdom og voksen alder. Dette må du håndtere selv, eller helst sammen med en psykolog.

[heblilla]

 

Gammel tråd, ja, men føler en viss trang til å påpeke at det sjelden er mulig å peke på enkelthendelser eller personer som årsak til psykiske lidelser. Den som har årsakene så klart for seg har nok heller i mange tilfeller funnet seg en syndebukk. Det er klart at enkeltpersoners oppførsel over tid kan få fatale konsekvenser for andres psykiske helse, men dette kommer sjelden uten en at det samtidig finnes flere andre uheldige omstendigheter i personens arv og miljø.

 

Hvis noen har et eksempel på at det har kommet forsoning ut av en konfrontasjon, så hører jeg gjerne om det unntakstilfellet.

 

Prøv å sette deg i den andre personens opplevelse: Du blir klandret for alt det negative den andre har opplevd i livet sitt. Vel husker du enkelthendelser som sulle vært ugjort, men at du skal ha bevirket alt dette virker ikke rimelig. Alle har en selvsagt rett til å beskytte seg mot urimelige beskyldninger, derfor er det åpenbart for alle utenforstående at en konfrontasjon bare vil føre til at konflikten eskalerer.

 

Kan du kreve at andre skal be om din tilgivelse? Det er vel å snu forholdet på hode. Vis deg heller som den personen du ønsker andre skal være, og be andre om tilgivelse for det du eventuelt har begått av urett. De som har gjort urett mot deg kan du komme i møte ved å gi dem tilgivelse på forhånd for alt de har gjort mot deg. Du gjør ikke dette for deres skyld, men mest for din egen. Det er befriende å kunne legge vonde ting bak seg, uten å være avhengig av at overgriperen tar initiativet eller må forandre seg.

 

Overgriperen kan uansett ikke gjøre noe fra eller til for deg nå. Ting som foreldrene dine gjorde i barndommen kan ikke lenger repareres av dem, det vinduet er lukket når man kommer i ungdom og voksen alder. Dette må du håndtere selv, eller helst sammen med en psykolog.

Jeg er delvis uenig i din konklusjon. Foreldre har ansvar for sine barns helse. Det burde i teorien være fult mulig å når som helst ta en samtale om ting man mener de har gjort en urett. Først og fremst er det viktig å huske på at man ikke selv har skylden for alt. Denne faren er ikke interessert i sønnen sin, hva sier det om ham? At han "flykter" fra farsansvaret sitt, mener jeg. Skal sønnen bare godta at faren ikke bryr seg om å tilbringe tid sammen med ham? Han har lov til å prøve å nærme seg ham, mener jeg. Hvis ikke blir han kanskje gående gjennom livet og lure.

Selvfølgelig må sønnen ta ansvar for sitt eget liv og helse også....jo eldre man blir, jo mere ansvar må man ta. Men det er ikke lett å være ung og møte motgang av den typen han her møter...

[Horten Market]

Først og fremst er det viktig å huske på at man ikke selv har skylden for alt.

Ja, og andre har heller ikke skylden for alt.

 

Han har lov til å prøve å nærme seg ham, mener jeg.

Selvfølgelig. Men man "møter" ikke mennesker gjennom konfrontasjon.