Veiledning vs. veileding

[Finholt]

Noe som jeg har fundert på av og til, er hvorfor vi kaller det veiledning, og ikke veileding.

 

Ordet stammer vel fra å lede, og for min del ville veileding være det mest naturlige. Veiledning høres for meg ut som en gjenstand, en vei-ledning, kanskje en strømledning langs veien e.l.?

 

Synspunkter?

[Latias]

Noen ganger kan ing-avledningen av et verb betegne selve handlingen, mens ning-avledningen betegner resultatet av handlingen eller har en konkret betydning: bygging (av hus)/bygning (det som er bygd), rydding (av tomta)/rydning (i skogen); skaping (av et kunstverk)/skapning (det som er skapt), fletting (av kurver)/fletning (selve flettverket i kurven), lysing (med lykt)/lysning (i skogen), trekking (av garn)/trekning (i Pengelotteriet, i ansiktet), strekking (av tøy)/strekning (veistrekning).

 

Men i mange tilfeller kan verbalsubstantivet dannes med enten -ing eller -ning, uten at det spiller noen rolle for betydningen: rettskriv(n)ing, forsk(n)ing, bøy(n)ing.

 

Suffikset -ing brukes mer enn -ning. Det er et produktivt ordlagingselement, som brukes ved nylaginger og øyeblikksdannelser. Avledninger på -ing konkurrerer med (og utkonkurrerer ofte) eldre avledninger med suffikset -else: bearbeiding/bearbeidelse, bilegging/bileggelse, drøfting/drøftelse, ransaking/ransakelse, forkorting /forkortelse, igangsetting/igangsettelse.

 

Mange ord har hevd med suffikset -ning. Det gjelder for eksempel verbalsubstantiver som begynner på an-, be-, for-: anmerkning, ansøkning, bevilgning, erstatning, formodning. (Men det forekommer vakling også ved avledning er til en del slike verb.)

 

Valget av -ing eller -ning kan også være bestemt ut fra rent lydlige forhold.

 

Kilde: Språkrådet