Frafalt PPU-student med negativt syn på skolesystemet trenger innspill.

[Rognalf]

Del 1: Bakgrunnsinformasjon

 

Hei! For en måneds tid siden sluttet jeg som PPU-student, vel vitende om at jeg gir avkall på en solid utdanning. I følge eks-læreren min ved studiet kan det ennå være mulig å ta utdanningen i løpet av to år, i stedet for ett, som opprinnelig planlagt, men jeg sliter med mitt negative syn på skolesystemet. Jo mer jeg tenker over systemets (tilsynelatende i alle fall) absurditet, jo mer frustrert blir jeg.

 

Jeg begynte på barneskolen i 1996, og har vært elev frem til nå nylig. Jeg har hatt et par sommerjobber og fagassistentstillinger på høgskolen, men jeg har for det meste bare skoleerfaring å vise til. Den manglende arbeidserfaringen er bare én av mange ting jeg frustreres av ved skolesystemet. Jeg har alltid fått gode karakterer og gjort det jeg skulle. Teoretisk anlagt og lydig - den gode elev.

 

Jeg er forberedt på å få synspunktene mine utfordret, eller til og med endret, og ser frem til konstruktive innspill fra dere. Jeg ser alt for mange problemer, og for få løsninger. Jeg skjønner også nå at mange av problemene jeg har hatt opp gjennom skolegangen min er ting jeg selv kunne tatt tak i - problemet er bare at man aldri blir fortalt eller vist dette. Man blir en passiv part i sin egen kunnskapstilegning. Gjør som du blir fortalt, så går det bra - men er det egentlig slik?

 

Undervisning, kanskje?

 

Etter endt bachelorgrad i medieteknologi var jeg lei av å jobbe med datamaskiner. Jeg resonnerte meg frem til at læreryrket var tingen for meg. Jeg hadde lest massevis om pedagogikk, psykologi, personlig utvikling, filosofi, og lignende, og tenkte det måtte være midt i blinken å få jobbe med noe slikt. Jeg tok et årsstudium i spansk slik at jeg kunne ta PPU med fagdidaktikk i IKT og spansk.

 

Mens jeg studerte spansk (som jeg for så vidt kunne fra før), fikk jeg prøvd meg som spansklærer på videregående; først som tilkallingsvikar, så som klasseansvarlig. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg gjorde, men jeg likte å prate og diskutere med elevene, og dele diverse ukonvensjonelle språklæringsressurser (f.eks Fluent in 3 Months, All Japanese All the Time). Jeg trivdes godt som tilkallingsvikar, men ting endret seg etter jeg ble spurt om å være klasseansvarlig.

 

Den evinnelige planleggingen, prøvelagingen og -rettingen og karaktersettingen (uhensiktsmessig dømming) opplevdes som meningsløs. Jeg tenkte gjennom alle tingene jeg virkelig mestrer, og en av fellesnevnerne jeg så var at ingen av dem innebar skolesystemets planlegging, strukturering, evaluering (dømming), eller noe slikt. Jeg tror at vi alle er læringsmaskiner, og at skolesystemet bryter ned potensialet vårt. I løpet av dette året leste jeg mye, og begynte å stille spørsmål ved flere av de bevisste og ubevisste antagelsene mine rundt måten samfunnet fungerer på, og synet mitt på ting.

 

Kom inn på PPU, men usikker

 

Søknaden til PPU var sendt, men jeg følte egentlig ikke for å bli lærer lengre. Jeg tenkte allikevel at jeg bare fikk gjøre det beste ut av det, og at det ikke minst ville se svært bra ut på papiret. Det trengs visstnok flere unge menn som lærere, og en nyutdannet sosialt oppegående og smart kar som meg med PPU-utdannelse ville være svært ettertraktet på jobbmarkedet. Selv nå som jeg har sluttet synes jeg tankegangen her er god.

 

Jeg var bare PPU-student et par måneder, og er dermed ikke i en posisjon til å uttale meg alt for mye, men jeg syntes det var merkelig at oppi alt snakket om variert, nyskapende og kreativ undervisning, ble ting formidlet nesten utelukkende gjennom trauste forelesninger og PowerPoint-presentasjoner. All kunnskapen min om egenlæring gjorde det også vanskelig å bare sitte å motta kunnskap passivt, til tross for klasseromsdeltagelsen min.

 

PPU er nok allikevel et godt alternativ for å gjøre det beste ut av det nåværende skolesystemet. Det finnes mye ny forskning og tiltak som vil bidra til positiv forandring. Valgfag, egenvurdering, økt pedagogisk innsikt - ting blir sikkert bedre vil jeg tro. Videre ser jeg også for meg at de jeg gikk i klasse med vil gjøre en fremragende jobb, og være svært gode forbilder for de unge. Regjeringens økte satsing vil nok også føre til at flere leser seg opp på utdanning, pedagogikk, metalæring, o.s.v.

 

Allikevel bestemte jeg meg for å slutte. Basert på det ovennevnte høres grunnlaget kanskje noe tynt ut, men det var en hel rekke momenter jeg opplevde som problematiske:

 

Del 2: En hel rekke ting som plager meg ved det nåværende skolesystemet

 

Det kan godt hende at synet mitt er i overkant negativt. Jeg er klar over dette, og jeg er vanligvis i god stand til å se en sak fra flere sider, men når det kommer til skolesystemet, sliter jeg veldig. Etter å ha vært i skolen siden midten av 90-tallet sitter jeg for det meste igjen med frustrasjon og forvirrelse.

 

Jeg tar for øvrig hovedsaklig for meg grunnskolen, og spesielt de teoretiske/akademiske aspektene.

 

Det har så klart vært mange positive opplevelser opp gjennom skolegangen min. Jeg er veldig glad i å lese og lære ting, og har som regel vært godt fornøyd med folkene jeg har hatt som lærere. Det var ofte kjekt å få prøvd nye ting, og det var så klart flott å være sikret et godt (for meg i alle fall) sosialt miljø. Allikevel - dette er ikke ting som kun er forbeholdt skolesystemet.

 

Å gjøre det dårlig

 

Hele systemet er basert på premisset om at det er negativt å feile, og at feilene må fokuseres på for å unngå dem. Prøver ser ut til å ha denne funksjonen, og feilene blir dermed hovedfokuset og konsekvensen, heller enn det faktiske læringsutbyttet. Å få feilene påpekt fører ikke nødvendigvis til suksess, men ofte til frykt for å prøve. Falitterklæringer basert på et nummer mellom 1 og 6 er en merkelig greie, men jeg er sikkert ikke den eneste som har gitt opp matte bare fordi jeg gjorde det dårlig.

 

Ordet suksess betyr egentlig "konsekvens av" (engelsk succession, to succeed), uten positive eller negative assosiasjoner. Det motsatte av suksess blir dermed ikke å feile, men å la være å prøve, og det er nettopp det jeg ser rundt meg over alt.

 

Klasserom og lesing

 

Jeg har venner med dysleksi, læringsvansker og ADHD. At de skulle sitte stille gjennom de samme timene som meg, og bli stemplet som vanskeligstilte elever plagde meg. De hadde flere andre egenskaper og praktiske ferdigheter som aldri kom til uttrykk, siden de ble dømt etter hvor teoretisk anlagte de var. Noen av dem hadde det vanskelig hjemme fordi de ikke gjorde det bra på skolen, noe som for så vidt er forståelig siden foreldre vil det beste for barna sine. De følte seg som tapere helt til de endelig kom seg på mekanisk, elektro eller byggfag. Hvorfor kunne de ikke fokusert på de tingene allerede på barneskolen?

 

Det er for så vidt vanskelig å gjøre noe med så vidt jeg har forstått, men å ha 30 unger/ungdommer i ett klasserom er en merkelig greie.

 

Når det kommer til bøker ble de ofte sett på som "det som inneholder svaret på det du har blitt fortalt at du skal gjøre", heller enn en ressurs for kunnskap, visdom, avslapning og glede. Å analysere noe mens man følger instrukser for å senere bli bedømt, er etter min erfaring den mest effektive måten å drepe leselyst på. Selv for meg som alltid hadde likt å lese tok det slutt på videregående. Refleksjon og økt forståelse er bra ting, men ikke når de går på bekostning av leselyst og motivasjon.

 

Individuelle prestasjoner

 

Selv på høgskolen virket arbeidslivet som en helt separat greie. De fleste samfunn sitter på en stor varietet av folk, ressurser og kunnskap - allikevel tilbringer alle elever og studenter mesteparten av dagen innenfor skolegården. Tenk om de heller kunne kommet seg ut i lokalsamfunnet for å være til hjelp, eller i det minste bli gode på å hjelpe hverandre, og benytte seg av ressursene i nærmiljøet sitt.

 

Skolen er vel det eneste stedet hvor samarbeid blir sett på som juksing. Jeg lærte fort å ikke snakke med folk, og finne ut av ting på egen hånd. Jeg fikk gode individuelle resultater, og det gav meg riktignok mestringsfølelse og selvtillit, men jeg har minimal erfaring med å samarbeide med folk og benytte meg av folks styrker og være til hjelp - og det er jo slik verden egentlig fungerer.

 

Å måle individuelle resultater for å forberede folk til arbeidslivet høres ganske bakvendt ut.

 

Strukturerte omgivelser

 

Ring ring! Inn i klasserommet, flokken min! Hadde det ikke vært litt mer logisk å latt barna selv lære seg å styre tiden sin? Tid er tross alt vår viktigste ressurs, og jeg synes det er rart vi aldri tilegner oss kunnskap om hvordan den best kan brukes. Det hadde vært genialt om jeg for eksempel kunne valgt å dedikere en hel dag til å studere matte på barneskolen, uten å konstant bli avbrutt av ringeklokkene. Jeg ser for meg de skaper en viss ADHD-mentalitet, eller i alle fall fravær av dyp forståelse i emner.

 

Slik jeg har forstått det skjer ordentlig læring under ustrukturerte forhold. Jeg lærte ikke å sykle i forhåndsbestemte tidsstykker på 45 eller 90 minutter. Det samme gjelder alle de andre tingene jeg virkelig mestrer. Hvorfor skal alle lære akkurat det samme, på akkurat samme tidspunkt? Hadde det ikke vært bedre om folk hadde forskjellige ferdigheter og kunnskaper, med dyp emneforståelse, og brukte hverandre som ressurser? Er det ikke slik verden fungerer ellers?

 

Pensum

 

Jeg liker ikke pensumkonseptet. Det er som om det blir påført kunstige grenser og barrierer på kunnskap. Læringsutbyttet er forhåndsbestemt, og jeg synes det er trist. Hvor blir da rommet for oppdagelse og selvstendighet? Pensum skal egentlig være minimum, men selv opplevde jeg det alltid som det maksimale. "Kan du hele pensum får du 6-er, men 4-er er jo greit det også" liksom. Ingen vits i å oppsøke ressurser på egen hånd når alt finnes i læreplanen og de overprisede skolebøkene.

 

Ingen vet hvordan verden kommer til å se ut om 5 år, så igjen slik jeg ser det ville det vært mer logisk å fostre et variert og spesialisert sett ferdigheter i hver enkelt, heller enn å sende alle gjennom ett nasjonalt pensum. Hva med bibliotekene? Internett er en genial kunnskapskilde, men alle vet hvor mange distraksjoner som lurer. Derfor tenker jeg det hadde vært genialt å sendt elevene inn på biblioteket, enten for å finne ut av en viss oppgave, eller for å simpelthen lese seg opp på ting de interesserer seg for, og dele det med folk. Egenlæring i praksis.

 

Tenk hvis elevene kunne lagd sitt eget pensum, til en viss grad, og ble stilt spørsmål som "hva vil du lære?" - for nå til dags kan hvem som helst lære seg hva som helst. "Hvordan kan du løse dette problemet? Hvordan kan klassekameratene dine hjelpe deg, og hvordan kan du hjelpe dem?" eller "Hva er den kuleste ideen dere har hatt nylig? Hvordan kan dere realisere den, og hvem i lokalmiljøet kan hjelpe dere?". En kraftig annerledes fremgangsmåte enn å bare sitte alene med hver sin bok.

 

Passivitet

 

"Lær meg ting, og fortell meg hva jeg skal gjøre, o lærer, for det er din jobb!". Jeg har selv tenkt slik underbevisst, og det kan umulig være bra. Det som impliseres er at læring er noe som bare kan skje i et klasserom med en lærer til stede. En slik apatisk mottakermentalitet tror jeg kan koste mye i lengden.

 

Jeg synes det er litt skummelt å tenke over hvor mye kontroll og ansvar som pålegges læreren. I stedet for å bli brukt som en ressurs og inspirasjonskilde sitter det et helt rom nærmest hjelpeløse uten lærerens instrukser, irettesettelser, oppmuntringer, sanksjoner og logistikkhåndtering.

 

Da jeg gikk på videregående var slagordet "ansvar for egen læring" - et slagord jeg er helt enig i, men jeg så nesten ingenting til det i praksis. Jeg sliter med å se hvordan det kan realiseres i et såpass overstrukturert og planlagt system, med alle problemene jeg har nevnt og nevner under. Jeg gikk til timene, gjorde det jeg ble fortalt, og ingenting mer.

 

Lite kritisk tenkning

 

Dette gjelder vel samfunnet generelt, men jeg ser det ganske tydelig i skolen også, i etterpåklokskapens klarhet. Jeg har lært så mye de siste to årene, og jeg overraskes stadig over alle tingene jeg aldri har stilt meg kritisk til. På skolen gjorde jeg det "bra", men jeg husker aldri å ha spurt meg selv eller lærerne "Hvorfor lærer jeg dette?", "Hvordan får jeg bruk for dette senere?", "Hva er argumentene på den andre siden av saken?", "Hva er dine/deres tanker om dette?", o.s.v.

 

Det bekymrer meg litt, for jeg har alltid sett på meg selv som smart og skoleflink, men jeg må ærlig si at jeg har hatt litt sauementalitet. Spørsmålet om hvorfor vi lærte tingene vi lærte var basert på antagelsen om at utdanningsdirektoratet og politikerne selvfølgelig visste akkurat hva de gjorde, og at jeg kom til å få bruk for det en vakker dag. En lydig borger er en god borger.

 

http://www.youtube.com/watch?v=Uo-QIY7ys-k

 

Lite klasseromsdiskusjon

 

Har det ikke alltid vært slik at kunnskap har blitt videreført og delt muntlig, og demonstrert praktisk, helt til de siste århundrene? En dynamisk prosess med aktive deltagere og et ukjent utfall. Mesteparten av det jeg har sett i skolen har vært en-til-mange-kommunikasjon. "Svarene er i boken; vær rolige, er dere snille". Vent med snakkinga til friminutt (het det ikke frikvarter før?).

 

Vi lærer ting best ved å se dem fra forskjellige perspektiver (derfor burde jeg opprettet dette emnet tidligere, for så vidt), og i en klasse har man 30 forskjellige perspektiver å velge fra. Medelevers synspunkter tror jeg ville vært lettere å relatere seg til enn en gammel lærers; barn er dessuten ganske smarte når de får slippe til. Det er synd at det handler så mye om hva læreren sier (det er jo det som kommer på prøven, tross alt).

 

Sokrates var visst ganske radikal:

"Det skriftlige er umenneskelig. Det forsøker å omgjøre levende tanker i menneskesinnet til objekter i den fysiske verden. Når folk stoler på det som er skrevet, heller enn det de selv kan tenke, svekkes tanke og hukommelse. Sann kunnskap kan kun komme fra et forhold mellom aktive menneskesinn. I motsetning til en person, kan ikke en tekst svare på et spørsmål; den vil bare si det samme om og om igjen, uansett hvor mange ganger den motbevises."

(Fritt oversatt fra http://en.wikipedia.org/wiki/Orality)

 

Hobbyer

 

Hvorfor er ikke barns hobbyer del av skolen? Det hadde jo vært fantastisk å bli kjent med ungene og finne ut hva de brenner for. Jeg kunne ha delt entusiasmen min for musikkproduksjon og skriving, og kun ut fra mine venner, ville man fått populærvitenskap, elektronikk, filmskaping, religion, teater, kunst, politikk og mye mer! Jeg tror at mange kule oppdagelser ville kunne finne sted i slike omgivelser.

 

Bare tenk; alle kunne fått delt det de er virkelig gode til! En slik mestringsfølelse tror jeg ville vært mye verdt i et system hvor alt for mange føler seg som tapere.

 

Sosiale ferdigheter

 

Jeg har lest mange bøker om psykologi, pedagogikk og sosiale ferdigheter de siste par årene, og skulle virkelig ønske jeg hadde lært disse tingene på skolen, eller blitt oppmuntret til å lese meg opp på dem. Jeg var aldri sjenert, og fikk lett venner, men jeg var noe selvbevisst og ukomfortabel rundt fremmede, "de kule" i klassen og så klart rundt jenter jeg likte. Det var mange sosiale greier jeg ikke helt forsto.

 

Etter å endelig ha lest meg opp på og gått inn for å lære mer om sosiale ferdigheter, er disse tingene uproblematiske, men jeg skulle ønske vi hadde lært om slike emner og tatt dem opp mye mer, eller bli gitt anledning/oppmuntring til å lese oss opp på ting vi ikke får til. Det finnes en del negative og usosiale tankemønstre der ute, og det er riktignok et komplisert tema, men jeg tror økt kunnskapsoppsøking og -deling ville kunne bidra positivt.

 

Metalæring og initiativ til kunnskapsoppsøking er noe jeg først har oppdaget etter skolen; det synes jeg er veldig rart. Det samme gjelder sosiale ferdigheter - å omgås folk kommer man ikke utenom, men allikevel er det ikke et fag på skolen en gang. Kanskje like greit; det hadde nok blitt en del bullshit ut av det.

 

Gym og ernæring

 

Hvorfor er det ikke gym hver dag på skolen? Flere og flere barn (og voksne) er overvektige og late, og har problemer med å fokusere. Spesielt gutter sliter, siden det er i deres natur å være aktive. Argumentene for fysisk aktivitet er velkjente, og det har så vilt mye å si, ikke bare fysisk men også psykisk. Klassen med gym hver dag ser jeg for meg ville utklassert klassen med gym to timer i uka.

 

Og hvorfor er det karakter i gym? De som trenger det mest får bare dårlige karakterer og dårlig selvtillit. Jeg er negativt innstilt til karakterer generelt, men spesielt i aktiviteter som gym, musikk, og kunst og håndverk. Hvorfor skal alt absolutt måles i en såpass simplistisk målestokk? Et tall mellom 1 og 6? Er en sprek fotballspillers hverdagskost verdt mer enn den overvektige elevens kamp mot fysiske og psykiske påkjenninger?

 

Vet folk egentlig hva sukker og prosessert mat gjør med dem? Tenker de over hva de putter i seg? Jeg var overvektig mesteparten av videregående skole, og trodde det kun var fordi jeg ikke trente nok. Tenk om jeg hadde visst hvor viktig kosthold er! Da hadde jeg kutta ned på alle de forbanna brødskivene, spist mer råvarer, og sluppet å være overvektig. Det er ikke fett som gjør oss feite.

 

Prøver og karakterer

 

Den systematiske "stemplingen" og stigmatiseringen gjennom skolen er ganske omfattende. Slik jeg forstår det, er det meningen at prøver og karakterer skal si deg "hvor du befinner deg" (som om kunnskap har grenser), og vise deg alle feilene du gjorde, slik at du kan unngå å gjøre dem i fremtiden og forbedre deg. Alt gjort av én person med Feilenes Røde Penn, og et tall i en sirkel som sier om du duger eller ikke.

 

Denne måten å gjøre ting på var selvsagt hard mot mine såkalte vanskeligstilte kamerater. Jeg kan bare se for meg stresset, mindreverdighetsfølelsene, den reduserte nysgjerrigheten og lave selvtilliten det må ha medført. Karakterer er stigmatiserende - jeg har aldri sett noen med dårlige karakterer være motiverte eller ha tro på sine ferdigheter. Elever blir satt i en boks av tallet de oppnår, enten det er høyt eller lavt. Jeg gjorde det alltid bra, aldri dårlig, men heller aldri dritbra. Og kompisene mine forble skoletapere gjennom grunnskolen, selv om de jobba hardere enn jeg noensinne gjorde.

 

"Det handler ikke om hva jeg lærer, men om hva som kommer på prøven". Jeg har tenkt det selv, og hørt det fra andre. "Tingene du snakker om er interessante, men vi vil heller bare lære det som kommer på prøven" hørte jeg da jeg selv underviste. Forståelig, siden karakterer ofte avgjør om man kommer inn på det man vil, men når fokuset er på prøveresultater heller enn læringsutbytte, blir jeg bekymret.

 

Ingen utforskning på eget initiativ - alle skal ha vurdering ved flere anledninger hvert semester. Dette medfører så klart en hel haug arbeid for læreren; tid som kunne blitt brukt så mye bedre, både for lærerens og elevenes del. Jeg har hørt lærere vært opptatte av hvordan elevers dårlige prestasjoner skal vurderes ("3 eller 2?"), heller enn hvordan en positiv og konstruktiv opplevelse kan tilrettelegges.

 

Del 3: Hva nå?

 

Jeg er ikke alene i mine frustrasjoner. Jeg har senere oppdaget andre som deler mine synspunkter. Er skole i det hele tatt en nødvendighet nå til dags? Det må da gå an å møtes for å lære og være sosiale innenfor friere og mer humane rammer? Det er vel det skole i bunn og grunn handler om?

 

Jeg ser veldig godt selv hvor ensidig negativt og pessimistisk perspektivet mitt er. Vanligvis er jeg som sagt i stand til å se ting fra flere synspunkter, men jeg sliter virkelig denne gangen.

 

Ken Robinson oppsummerer det hele ganske bra, synes jeg:

 

www.youtube.com/watch?v=zDZFcDGpL4U

 

Dumbing us Down av John Taylor Gatto tar også for seg mye av dette.

 

Kanskje læreryrket simpelthen ikke er noe for meg. Jeg har tenkt alt for mye de siste par månedene, og trenger nye innspill. Jeg ser frem til å høre hva folk har å si! Håper ikke innlegget ble for langt.

 

- Kristian

[HOK]

Nå har ikke jeg lest hele innlegget ditt, men jeg tror jeg forstår hva du mener. Og om jeg forstår hva du mener, så er jeg helt enig. Som du sier peker Sir Ken Robinson på et viktig tema.

 

Jeg har vært skolelei siden slutten av ungdomsskolen. Jeg liker ikke å sitte på skolen. Allikevel har jeg lyst til å bli lærer. Og det er det jeg skal bli. Jeg aksepterer ikke skolehverdagene slik de er nå, men jeg velger å jobbe med det, og ikke mot det.

 

Selvom jeg ser forbedringspotensialer, ser jeg også begrensningene, og hvorfor det er slik det er. Skal man få inn alles ønsker i en skolehverdag blir skoledagen enormt lang. Jeg ønsker gym hver dag, flere valgfag og ingen lekser, men ser også at det vanskeliggjøres av lengden på skoledagen. Hvorfor har vi lekser? Jo, for å repetere faget som undervises i på skolen, og for å lære faget bedre. Kutter man ut dette må man øke timene i fagene som gir lekser for å klare å komme igjennom pensumet. Gym hver dag gjør ikke bare barna godt fysisk og psykisk sett, men jeg mener det hjelper på hele skoledagen. Man får rørt på seg og kanskje man klarer seg igjennom all teorien resten av dagen. Mer valgfag er komplisert. Man må få inn flere spesialiserte lærere, selve timekabalen blir vanskeligere, og et evt fravær av lærere får større konsekvenser.

 

Men hvordan kan man gjøre alle tilfreds? Noen liker å høre på musikk når de jobber, andre liker å jobbe i grupper og småprate, andre må igjen ha det helt stille for å jobbe. Noen lærer mest av tradisjonell tavleundervisning, noen av gruppearbeid, noen av å lese selv og andre lærer av praktiske øvelser og prosjekter. Det er så stor forskjell på barna at det blir vanskelig å tilrettelegge for maksimal læringsutbytte for alle. Tilpasset opplæring er jo lovfestet, men det fungerer ikke veldig bra i praksis.

 

Læreryrket er utfordrende, men også like mye givende. Jeg vet at man ikke kan hjelpe alle like mye, men det skal da ikke behøve å stoppe meg i å prøve.

 

Jeg syns du skal ta ferdig PPU'en, jobbe litt som lærer, og se hva du får ut av det. I værste fall sitter du der om to år med god erfaring i sekken.

[dmaa]

Synes mye av det du skriver virker veldig lite gjennomtenkt. Skolen slik du skisserer den ville garantert vært en katastrofe. Enkelte av forslagene kunne riktignok fungert i en ideell verden, men i praksis blir det grenseløst naivt å fantasere om elever i grunnskolen som velger pensum selv, og undervisningsopplegg og -innhold som skal skreddersys enkeltindividet.

 

Jeg tror snarere tvert i mot at man behøver mer disiplin og struktur i dagens norske skole.

 

Hva synes du forresten om Steinerskolen? Der har man vel inkorporert noen av de mindre radikale forslagene dine?

[Rognalf]

HOK: Du er inne på mange av de samme tankene jeg selv har vært gjennom, og hørt fra andre jeg har snakket med på PPU. Jeg tror tilnærmingen din er den mest fornuftige, og jeg er sikker på at mine tidligere klassekamerater på PPU kommer til å utgjøre en veldig positiv del av barn og unges skolehverdag, med tilsvarende tankesett som utgangspunkt. Alle sier jeg ville blitt en utmerket lærer, og jeg er for så vidt enig med dem, men jeg har sjeldent vært sikrere på noe i mitt liv som avgjørelsen min om å slutte. Jeg forbinder en overveldende utilpasshet med lærerrollen, så foreløpig tror jeg den beste løsningen blir å finne en annen vei, eller peile meg tilbake på eller mot sporet jeg begynte på, altså bachelorgraden min i medieteknolgi.

 

Jeg vurderer om jeg skal dedikere neste semester til realfagsstudier, og peile meg inn på en master innen informatikk eller samfunnsfag, eller til og med ta et årsstudium i realfag til høsten, etterfulgt av en mastergrad i et noe mer teknisk emne. Jeg har de siste månedene begynt å interessere meg veldig for realfag, vitenskap og verden rundt oss. Realfagsresultatene mine fra videregående er elendige, men med faginteresse, og forståelse for pedagogikk, læring og atferdspsykologi, burde det nok gå an å oppnå bra resultater. Eller er jeg nå tilsvarende naiv, som da jeg søkte PPU med utgangspunkt i interessen min for nettopp pedagogikk?

 

Hvis noen gjør seg tanker om hva som kunne vært en idé, lytter jeg selvsagt. Jeg vet også at dette er noe jeg må finne ut av selv, til syvende og sist.

 

dmaa: Jeg ser den. Det er det som er hovedproblemet mitt, tror jeg; at tankene mine ikke har noe særlig med det faktiske systemet og virkeligheten å gjøre. Det blir mye spekulering.

 

Jeg har ikke noe imot disiplin, og ser godt for meg at det kunne kommet som en konsekvens av spesialisering og dypere fokus, og økt forståelse for hvordan ens egen læring og psykologi faktisk fungerer. Men dette er for det meste bare spekulasjoner fra min side, som sagt, og sikkert utfordrende å implementere i praksis. Holdninger fra elever og læreres side har nok også en del å si.

 

Steinerskolen høres interessant ut, men må lese meg opp mer før jeg uttaler meg om dem. Selv skulle jeg likt å sett en friere struktur av sokratisk art, med ustrukturert nysjerrighet og kritisk tenkning som en grunnstein i systemet. Skolebibliotek er en fantastisk ressurs, og jeg liker tanken på periodiske oppdagelsesfremføringer og diskusjoner, til utbytte for både elever og lærere. En lærer skal jo også lære; det ligger jo på en måte i yrkestittelen i norsk språk.

 

Uansett: All denne tenkingen er slitsom. Nyåret skal dedikeres til mer kunnskapsutveksling og samtale med erfarne folk; en litt mer sokratisk tilnærmingsmåte. Fundering og spekulasjoner er gøy, men er når jeg tenker over det ganske pedagogisk utilstrekkelig, selv om monologene mine oppleves som aldri så innsiktsfulle, givende og underholdende.

 

Til begge og andre: Hvordan er/har deres egne utdannings- og yrkessti vært?

[aagmed]

Ts jeg oppfatter deg som en del av de moderne holistiske alternativ lærerne som jeg sterkt missliker.

 

Som en tidligere elev med svært gode ferdigheter i "tradisjoenelle fag" (god i språk og realfag), men som var dårlig i alt annet må jeg si meg svært lite forstått av lærere opp gjennom. Først ved den offentlige skolen også ved steinerskolen.

 

Det er veldig i tiden nå virker det som og verdsette disse ikke-akademiske ferdighetene i skolen. Man skal sosialisere, sosialisere og sosialisere. Man skal røre på seg og man skal utrykke seg kunstnerisk og kulturelt. Det er stort fokus på at vi må ta vare på disse "stakkarne" som ikke er så naturlig gode i de akademiske fagene. Men min erfaring er at lærerne ofte glemmer at akkurat som at man ikke kan ha forutsetninger for å gjøre det bra i de akademiske fagene, så kan man også mangle forutsetninger for å gjøre det bra i de alternative-fagene. Jeg opplevde flere ganger og bli kjeftet på og latterliggjort fordi jeg "var så dårlig at jeg umulig kunne prøve ordentlig" i bla kunstfagene ved steinerskolen, - en skole som tar sin stolthet i å se de "individuelle behovene til eleven". Det høres fint ut på papiret, men i praksis betyr det at de verdsetter praktikerne, og oppfører seg like dårlig mot teoretikerne som de kritisere den gamle-skolen for å ha gjort mot praktikerne.

 

Min mening er at skolen ikke skal bli i enda større grad et statlig organ for all sosialisering av barna. Det er foreldrenes ansvar og organisere fritidsinteresser, sosialisering, religion, kosthold osv. Skolen har to formål; Lære elever opp til spesifikke yrker eller skape fremtidige akademikere rusted til å bli leger, ingeniører og lykkes på andre universitetsstudium. Det burde være skolens første prioritering.

 

De som ikke er gode i tradisjonelle akademiske fag bør bli tilbytt ANDRE ARENAER for prestasjon, vi burde ikke forme skolen etter deres behov.

 

Klarer ikke en elev og sitte stille å regne fordi han/hun må røre på seg så er det greit det, send dem på en aktiv yrkessretted linje og fotball på fritiden, men ikke form hele skolen etter dette behovet og gi elevene gym hver dag. Det er ikke disse elevene som kommer til å lykkes akademisk og ha behov for den akademiske kunnskapen uansett.

[Melkesjokoladen]

Jeg stoppet opp i posten din etterhvert, men ser ca hva det går i.

 

EDIT: Ser jeg fremstår som krass nedenfor. I utgangspunktet ikke ment som det.

 

For det første: PPU-utdannelsen gjør deg ikke til en god lærer. Den gir deg de fagteoretiske nødvendige kunnskapene for at du skal være kvalifisert på minstebasis i skolen. Dét er uten tvil at de dårligste lærerne vi har i landet har feks en master i geologi og en fin PPU etterpå. Hvordan kan jeg påstå noe slikt og samtidig ha belegg for det?

 

Forskjellen mellom en PPU-lærer og en allmennlærer/grunnskolelærer er at vi som har gått på lærerhøgskolene har pedagogikk spredt over 3år. Dette gjør at vi får svært gode muligheter til å foreta pedagogiske refleksjoner over profesjonen vår under studiet, samtidig som vi modnes både mennesklig og faglig. Pedagogikk er et modningsfag, og da nytter det fint lite å ha en bachelor med mediekunnskap i ryggen - for deretter å ta et miniutdannelse - hvorpå der å tro at en vil bli en god lærer.

 

Nå, til hovedpoenget mitt. Ved å hoppe av PPU-utdannelsen din så har du allerede foretatt deg et valg. Og det er at du ikke skal bli lærer. Gode lærere vet hva de skal bli, de tviler ikke og prøver ikke for å se om "det går eller ikke går". Hva pokker med elevene? Det er dem som skal være i fokus, og ikke hvorvidt du er skapt for jobben eller ikke.

 

Dersom du likevel tror du kan ha noe i skoleverket å gjøre, start på grunnskolelærerutdannelsen. Først da får du en god lærerutdanning som vil være til hjelp for samfunnet og elevene.

Endret 13. desember 2012 av Melkesjokoladen

[Rognalf]

Jeg er ganske enig med dere begge to, spesielt deg, Melkesjokoladen. Jeg føler egentlig jeg har funnet ut av situasjonen min, skaffet meg svar på det jeg ønsket, og fått gode innspill. Takk!

[arne22]

Da håper jeg at enigheten går ut på at du ikke mener at innholdet i det første innlegget er helt feil.

 

Mange av de elevene som kommer inn i den videregående skolen bærer jo nærmest preg av at de har vært til oppbevaring i et 10 årig utdanningsforløp, nærmest uten å lære noe som helst.

 

Spesielt innenfor basisfag som norsk og matematikk så kan elevenes kompetansenivå være meget svakt.

 

Den norske grunnskolen oppnår jo gjennomgående en nokså svak rangering i i forhold til elevenes kompetanse sammenlignet med skolene i utlandet. Dette må jo selvfølgelig ha en grunn.

 

De grunnene som nevnes i det første innlegget som startet denne tråden, er kanskje noen av grunnene.

 

Det er selvfølgelig helt feil at man kan lære pedagogikk eller bli en dyktig lærer gjennom å "foreta pedagogiske refleksjoner over profesjonen vår under studiet, samtidig som vi modnes både mennesklig og faglig.".

 

Hvis man tror det, da ender man fort opp med en skole som er slik som den faktisk er akkurat nå.

 

Det som er viktig for skolen, det er selvfølgelig at "noen" forstår status for skolen nå i dag, og "hvorfor" situasjonen er slik som den er.

 

Den første posten i denne tråden bærer bud om "noen" som har forstått situasjonen "litt rett". En god lærer må først og fremst være i stand til å forstå hvorfor situasjonen er som den er, i stedet for å være en "blind og systemtro tjener" i et system som ikke ivaretar sine oppgaver på en god nok måte.

Endret 13. desember 2012 av arne22

[Rognalf]

Arne22: Neida, jeg står fremdeles fast ved det jeg sa innledningsvis. Dette er tanker jeg har reflektert over det siste året, og som fortsetter å vokse seg sterkere.

 

På en måte var hovedformålet med tråden å finne ut hva jeg skulle gjøre fremover, noe som jeg nå har funnet ut begynnelsen på i alle fall: Ta opp igjen matte og fysikk, etterfulgt av enten årsstudie i realfag, eller finne en mastergrad. For en gangs skyld er baktanken noe mer enn "får vel bare gjøre ett eller annet som høres greit ut". En gjentent(?) interesse og nysgjerrighet for vitenskap og universet, kombinert med innsikt i egenlæring og en kritisk holdning til status quo høres verdt ut å følge. Sagan, Feynman, Dawkins, deGrasse Tyson, o.s.v. fyller meg med glede: http://www.youtube.com/user/TheScienceFoundation/videos?sort=p&flow=grid&view=0

 

Derimot er så klart utdanningssystemet et problemfylt og interessant emne, så jeg ser gjerne en fortsettelse av diskusjonen.

 

Slik jeg ser det, så uttrykker vi alle misnøye ved det nåværende systemet, fra forskjellige men ikke nødvendigvis uforenelige vinkler. "Aagmed" er for eksempel bekymret over statusen til de akademiske fagene og manglende disiplin, og ser i likhet med meg flere ting som ikke er som de skal. Både system- og holdningsendringer trengs, og det er vel det vi begge sier.

 

Selv var jeg for eksempel arbeidsflittig og flere trinn foran de andre i matematikk på barneskolen, men både evner og arbeidsvilje dalte sakte men sikkert på ungdomsskole og videregående. (Vi skulle aldri fått bærbare PC-er på videregående). Nå i ettertid ser jeg så klart at det er flere ting jeg kunne gjort selv, med den rette kunnskapen om egenlæring og en litt annen innstilling enn bare "dilt etter og gjør som du blir fortalt, så går det deg vel", som jeg nå har innsett.

 

Det trengs flere lærere i skolen, og da vil jeg tro at "Melkesjokoladen" vil gjøre en bedre jobb enn jeg ville kunne gjort nå. Med såpass mye snakk om lærerrekruttering de siste par årene vil jeg tro og håpe at utdanningene holder et høyt nivå, og at det stilles spørsmål ved tingenes tilstand. Jeg fikk inntrykk av at mange på PPU-studiet var enige med meg, bare med mer motivasjon for å jobbe med systemet enn mot det. "Make love to the system" heller enn "fuck the system", kanskje. Håper bare de ikke ender opp som systemets bitch (sarte sjeler får unnskylde de noe ufine metaforene).

 

Det hadde vært veldig gøy å bringe "hvorfor" til massene; å virkelig få folk til å stille spørsmål ved alt. Tilbake til den sokratiske tilnærmingsmåten. Jeg ser alt for mange rundt meg som omtrent nekter å sette overbevisningene sine i et spørrende lys; nesten som om de identifiserer seg med dem. Utdanningssystemet er bare ett område hvor jeg virkelig har "sett the matrix"; hva annet i mitt liv er det jeg har tatt for gitt? Jeg har ingen ambisjoner om å bli konspirasjonsteoretiker, men sett vekk fra deres tilsvarende smale verdenssyn, er det nok verdt å utforske den andre siden. Tidligere i år leste jeg en artikkel kalt "How to read books you disagree with": http://www.scotthyoung.com/blog/2008/12/18/how-to-read-books-you-disagree-with/ - Å aktivt gå inn for å se en sak fra flere sider har så langt vært veldig lærerikt.

 

Jeg har også fått en del fornyet innsikt innen tilnærming til høyere utdanning og til arbeidslivet fra Cal Newport og Ramit Sethi:

- http://calnewport.com/blog/

- http://www.iwillteachyoutoberich.com/blog/

 

Det finnes masse fantastiske ressurser der ute, og det å selv måtte stille spørsmål til det man kommer over, er virkelig nyttig lærdom. Det er synd at så mange tror at skolen og andre offentlige institusjoner er den eneste kunnskapskilden og læringsarenaen der ute. Jeg pleide i alle fall å tenke i de baner.

 

Håper ikke dette ble for mye hulter til bulter, men det er mye som svirrer i hodet mitt. Det kunne vært interessant å få systematisert alle disse tankene, eller få brukt dem til noe, på ett eller annet vis.

[arne22]

Når det gjelder læreryrket så er nok dette når sant skal sies noe som har en del med talent å gjøre. Det har nok ganske mye med kommunikasjon å gjøre også. Hvis undervisningen skjer i en naturlig toveis dialog med elevene så fungerer det nesten uansett hva temaet er eller om man har noen lærerutdanning eller ikke. Her hjelper nok den "akademiske refleksjon" man lærer i lærerutdanningen lite fra eller til.

 

Derfor så er nok læreryrket noe som bør prøves. Hvis lærerutdanningen skulle ha blitt noe mer effektiv og fungert på en bedre måte så måtte lærerstudentene bruke en forholdsvis stor del av sin tid til å være ute i virkelige undervisningssituasjoner.

 

Hvis man vil vite hva som skal til for å sving på undrvisningen og å få en forståelse av hva som egentlig skjer i skolen for mange elever, så skal man lese Paulo Freires bok "Pedagogy og the oppressed" eller på norsk "de undertryktes pedagogikk". Boken er egentlig skrevet for andre himmelstrøk og for andre "elever" men det er nok mye av det som skrives som har en ganske brukbar overføringsverdi.

 

I førlge Freire så kommer elevene inn i skolen med positiv interesse for å lære, men så skjer det noe etterhvert som gjør at all "gløden" går ut av læringssituasjonen.

 

Selvfølgelig så skulle elevens hobbyer være en sentral del av undervisningen. eller kanskje motsatt: Undervisningen skulle være lagt opp slik at lærestoffet naturlig ble til elevenes hobbyer. slik at læringen blir til noe man arbeider med for førnøyelsens skyld.

 

For å få til dette så bør skolen få færre akademske tørrpinner, og flere lærere med en bred yrkes og fagbakgrunn og pedagogisk seminar. (Men pedagogisk seminar skulle i større grad være knyttet opp mot klasserommet og den praktiske undervisningsituasjon.)

 

Lærerens viktigste oppgaver er å kunne inspirere og motivere og å kommunisere. og det lærer man ikke alltid ved å lese mange kilo med akademiske tekster om pedagogikk. For å være en dyktig pedagog som kan motivere og inspirer. så må man først og framst kunne noe annet enn bare å være pedagog. Man nå i all enekelhet ha et "fag" å anvende denne pedagogikken på.

Endret 16. desember 2012 av arne22

[zukit]

Kom ikke drassende med en masse problemer om du ikke kan løse de i samme slengen. For sånn er det med crowden. Leste hele innlegget ditt, jeg, og gløttet kjapt over svarene, i rak motsetning til visse andre..

 

Tror ikke du skal ta kritikken altfor tungt, men tviler på at vi skal se noen endring med det aller første. Om jeg får komme med innspill, vil jeg gjerne ta utgangspunkt i en grovdisseksjon i to, slik jeg tolker deg. For det ene du skisser opp, er den praktisk/didaktiske 'krisen' knyttet til skolen som institusjon; elever like knekt som pedagogene de har hatt, som resultat. Det andre er de store konturene du lefler med, uten at du er veldig konkret her: fra den tyske folkeskolen tuftet på pietisme og våpenpuss, fram til vårt eget sosialdemokratiske alibi, 'enhetsskolen'; på hver sine vis bidrag til dannelsesprosjektet. Og jeg vil påstå at enhver formanende ped.-student og lærer som - enten i påøs av spissfaglig patos eller prematur pensjonskløe - ikke evner å sette sin lærergjerning i en slik kontekst, har skrevet seg ut av denne saken og inn i en ganske annen.

 

I denne saken mener jeg nemlig trådstarter lufter noe grusomt (for dere lærere og andre spirer) viktig: berettigelsen. For det var [visst] en gang man kunne snakke om lærervirke som noe ærverdig - et statusyrke, tilogmed. Var det ikke i de dager man mente dannelsen og den almindelige folkeskikk hadde en slags egenverdi? Jo, ganske sikker på det. Så viktig var det at det omså måtte bankes inn .. De siste 30 årene (?) har vi gjort det med spesialpedagoger .. Og det må være rart å være blant alle disse pedagogene og spesialpedagogene. At ens legitimitet som lærer er fullstendig prisgitt utdanningsinstitusjonenes berettigelse i samfunnet: Folk trenger sko. De trenger klær. Mat. De trenger mye. Men skole? "Kunnskap"? "Kunnskapsløft"? Det er ikke gitt..

 

Sikkert frekt å ikke fullføre sånne påstander med mer konkrete argumenter. Men sånt tar tid. Mye tid. Og andre gjør det bedre. Vil bare uttrykke en stor kudos til trådstarter for et innlegg som ikke burde virket så befriende som det gjør.

 

Btw, Melkesjokoladen oppi her: lenge siden jeg sist leste et like krystallklart uttrykk for piss. Du vekker noe traumeaktig i meg, og selv om jeg vet at jeg aldri har blitt sodomisert begynner jeg nesten å lure litt likevel.. 'Læreryrke et kall'? Du må være spiddet!?

Endret 16. desember 2012 av zukit

[zukit]

Interessant kronikk om ordens- og oppførselskarakter av elevombud Sigve Indregard på nrk ytring:

http://www.nrk.no/yt...rsel-1.10850290

 

Da NRK Ytring mener kommentarene blir bedre av å luke bort anonyme, poster jeg likegodt min respons her. Rasket sammen i tung koffeinrus, så bær over repetisjoner fra forrige innlegg og eventuelle skivebommer ellers (lar meg gjerne belære):

 

Synd å se en ellers inspirerende sak gjøres så enfoldig og avkorta. Limbo, liksom. Lærerlimbo. Småkleint. Blir ikke bedre at flere av de som [i kommentarfeltet] utgir seg for å tale elevenes sak, fortsatt diskuterer skole som på lærernes premisser alene. Merkelig. Eller, samtidig ikke.

 

I de fleste av våre institusjoner – i forlengelsen av 40-50 år med reform på reform i skole, barnevern, omsorgsvesen ogsåvidere – nærmer vi oss kanskje enden av en slags byråkratisk blindvei? Mer spesifikt: Skolen må vi kanskje etterhvert innse er til for elevene, ikke lærerne. Og jeg mener Indregard burde gått lengre. Mye lengre. Iallefall på det prinsipielle. Men jeg skjønner også at han som elevombud kan ha vansker for å gjøre nettopp det.

 

Å stemple et menneskes "orden" og "oppførsel" på et papir, er like performativt som å stemple noe som helst på hvem som helst; om hensikten er å gjøre den pedagogisk/didaktiske operasjonen enklere, er det ikke læreren det går utover når skolen bryter sin konstituerte plikt overfor eleven og sender ham/henne ut med en "ng" eller en "lg" og gjerne ei hel blekke full av 2-ere og 3-ere – det er eleven som må slite med dette. SÅ kan man diskutere hvilken funksjon disse stemplene har/skal ha uti arbeidslivet, eller i opptak til høyere utdanning, men det er stengt tatt et sekundært spørsmål.

 

På det prinsipielle kan man kanskje spørre seg: Hvorfor i det hele tatt sette en karakter? Og jeg mener det finner bo og basis kun der institusjonen gjøres til et slags modus for demokratiet. Akademia er virkelig høyborgen her. Det er vanskelig å forestille seg et demokrati uten et velfungerende maskineri for 'myndiggjøring av individet', til tross for at myndighetsbegrepet i øvrighet har mistet all mening for lengst. Dette gamle "kontraktsmessige" er tilogmed spikret fast i menneskerettighetene – så vanskelig er det å forestille seg en verden uten. Men kanskje er det på tide å skille litt mellom snørr og bart her? På to plan:

 

1: Ikke fordi man ikke skal ha rett til skole og utdanning – selvsagt skal man ha det – men fordi dette ikke kan være et rent imperativ for "demokratiet", for isåfall snakker vi snarere menneskeplikt enn vi snakker menneskerett (enig eller ikke, det blir hver sine fundamentalt forskjellige tilnærminger til saken). Og på samme måte som at læreren (i praksis fylkeskommunene) aldri vil holdes ansvarlig for «under gjennomsnittet»-stempelet de setter på eleven, nekter vår fullstendig underutviklede offentlighet og sosialstat å holdes ansvarlig for sine konstituerte plikter overfor enkeltmennesket, enn så lenge man heller tyr til 'korrektiv intervensjon' i etterkant av at caset har gjort seg nettopp til case; knarker, kriminell, psykisk syk, eller en skjønn kombo av alt. Dog, man trenger ikke gå til ytterpunktene før de sosiale implikasjonene blir påtakelig. (Finnes forøvrig et helt hav av såkalte «high functioning»-diagnoser som først de siste par årene har fått noe bedre innpass i 'Daglig-Norge')

 

2: Sofisteriets kjerneverdi, «merittene», videreføres nemlig velvillig i de aller fleste av våre institusjoner, de omfavnes selv av studentene; en hvilken som helst bedrift eller høyere utdanning som ikke skulle få lov til å verne om seg selv hevdes nærmest dødsdømt. Nok et skille virker sårtrengt: enten er disse 'habitatene' av allmennmessig og demokratisk verdi, eller så er de ikke det. I siste fall kan jeg ikke se at de har livets rett heller. Og «meritter» blir like trivielt uansett. Men tradisjoner er naturligvis tunge å snu: sett en lapp på problemet, flytt det rundt (les: nedover) og håp på at det løser seg av automatikk. Eller som vi sosialdemokrater sier: «Klart du skal få hjelp. Men ikke av meg. Hva faen tror du jeg betaler skatt for!?»

Endret 31. desember 2012 av zukit

[arne22]

Synes ikke responsen over var noe å skamme seg over.

 

Det som er med karakteren i orden og atferd det er at det i noen grad er en måte å normere elevenes atferd på. På en skole med hundrevis av elever, så vil det jo alltid være noen som ønsker å strekke strikken i lengste laget. Det er naturlig.

 

Så er spørsmålet: Hvilke alternative måter har man for å normere elevens atferd, når denne for eksempel er til hinder for undervisningen. Da spørs det om ikke karakteren i orden/atferd er kanskje den mest "elvvennlige" varianten.

 

Slik som det er i dag så går jo trinnene omtrnet slik: Anmerkning, advardsel, og utvisning. Hvis man tar vekk de andre sanksjonene så står det jo bare utvisning igjen tilbake.

 

Det ville jo være kjekt og greit hvis det i en gruppe på for eksempel 1000 elever ikke fantes en eneste en med en adferd som krever litt "justering". Hvis dette med anmerkninger og karakter i orden/atferd for en stor del kan ivareta denne funksjonen, så bør det være i elevenes egen interesse at ordningen blir opprettholdt.

 

Ellers så er det vel kanskje også slik at hvis undervisningen eller "læringsarbeidet" oppleves som spennde og interessant så er det lite "bugs" og tilsvarende når det blir "kjempe kjedelig" så kan det bli litt av "ditten og datten". Anmerkninger og ordens/adferdkarakter er nok oså en nødvendig del av systemet, selv om man oppnår mest positiv effekt med å sørge for at elevene trives.

 

Med for eksempel 1000 elever og noen hundre skoledager så vil det alltid være nesten litt kjedelig om det ikke fantes en og annen situasjon, en gang i blant som krever "en litt annen oppfølging". Da er noe av problemstillingen: Hvilke alternativer har man, når det gjelder å få brakt eleven atferd inn under de rammer som kreves for at undervisningen skal fungere ?

Endret 23. desember 2012 av arne22

[zukit]

Er langt på vei enig i at det også er et praktisk aspekt her, og at utfordringene er mange. Om man i det minste kan enes om at begreper som "disiplinering", "straff" og "konsekvens" er avleggs, mener jeg man er i riktig retning. Kan selvsagt være skummelt om nye begreper bare skal overta meningsinnholdet av de gamle, men er ellers helt på linje med deg, Arne, om at man heller bør diskutere normering og avvikende/destruktiv adferd, og hva dette er/bør være.

 

For jeg er (åpenbart?) ikke lærer selv, men når jeg snakker med kjenninger som er det, skjønner jeg at problemstillingen er høyst reell: I et friminutt slår gutt i 4. klasse jente i 3. i ansiktet så hun begynner å blø. Vikarlærer som ser dette og konfronterer gutten, får senere beskjed fra de andre lærerne om at de ikke bruker å gjøre noe med gutten, "han blir så sinna", så de lar ham heller være. I mangel på kompetanse om hvordan man håndterer den problematiske gutten i 4. klasse, må medelever stadig tolerere voldelige utbrudd, uten at voksne stepper inn. Vikarlæreren vet ikke hva han skal gjøre; han vet ikke engang hvor han jobber neste uke, trolig på en helt annen skole en helt annen plass i byen. En av utallige historier fra den norske barneskolen en novemberdag i 2012.

 

Og er det ikke skremmende likt vårt samfunn ellers, bare i et slags miniatyr? Jeg undres: Det skal vel alltids gå bra med jenta i 3. klasse, hun fikk hjelp rett etterpå, har venner og oppegående, omsorgsfulle foreldre. Jeg lurer mer på gutten. Hvordan har han det hjemme. Vet foreldrene at de har krav på hjelp, utredning og eventuell oppfølging gjennom PPT. Skjønner de at gutten trolig trenger det. Skjønner skolen hvor stor rolle de utgjør som ledd mellom foreldrene og PPT. Skjønner lærerne at en pedagogisk leder/rektor som ikke evner å legge til rette for samhandling mellom alle disse partene, har feilet monumentalt, både overfor enkelteleven som åpenbart trenger hjelp og alle medelevene dette går umiddelbart ut over.. Osv.. Hvordan skal det gå med gutten opp gjennom ungdomsskole, videregående, uti arbeidslivet. Ofte går det greit, tross alt. Ofte skal det bare én ansvarsfull voksen til. En som evner å kommunisere med gutten – som gutten evner å kommunisere med.

 

Det som imidlertid bør synes åpenbart, er at det ikke nytter med «disiplinering» her. I den grad noen skulle vært straffet eller vist konsekvensen av det de gjør, er det skolen selv, og vi har ikke karakterer for sånt..

 

Det jeg mener samtidig må frem, er hvilken adferd som faktisk er destruktiv for læringsmiljøet og hvilken som ikke er det. Ingen skal trenge å tåle vold og trakassering, det ville vi ikke i det øvrige samfunnet heller. Men andre forsøk på normering, utover dette, mener jeg bør gjøres med varsomhet. Om elever med funksjonsnedsettelser eller spesifikke lærevansker, er vi kanskje endelig kommet dit at de i størst mulig grad skal få komme inn i det ordinære klasserommet. «Mainstreaming». Én viktig forutsetning for at det skal funke, er selvsagt at spesialkompetansen følger eleven inn i det nye klasserommet og blir en integrert del av det. På samme måte som at eventuelle tekniske hjelpemidler tilpasses og bedres for den nye læringssituasjon. En annen og minst like viktig forutsetning er den tilpassingen som også må skje hos elevene fra «det gamle» klasserommet. Ofte tenker man nok at mainstreaming vil gå på bekostning av disse. Og i en viss grad må det det. De må justeres. Men det totale læremiljøet blir påviselig bedre.

 

I de mest ekstreme tilfellene blir det altså galt å ikke gjøre noen ting, i frykt for å gjøre feil, men like galt å påkalle sanksjoner (fra anmerkninger til utvisning) der man egentlig trenger helt andre tiltak. Dernest, sanksjoner som har til hensikt å normere adferd, i mer ordinær sammenheng, rettes attpåtil feil vei; mot enkelteleven, som om han/hun er et avvik, en abnormalitet, istedenfor mot det intolerante elevmiljøet. Det "normale" er ikke nødvendigvis noen god norm.

 

Mye mer burde vært sagt. Men jeg kan altså hverken se hvordan sanksjoner skulle funke normerende (hverken prinsipielt eller i praksis) eller at normerende virkemidler generelt brukes riktig/rettes mot rett part (les: begge/alle).

Endret 30. desember 2012 av zukit

[omnomnomnivore]

For min del har hovedproblemet med skolen alltid vært to ting:

 

1. Enhetsskolen - Der alle skal lære likt, uansett og det er et MÅL at elevenes individualitet skal slipes ned. I det ØYEBLIKKET man kommer ut av skolen innser man at det ikke stemmer overens med virkeligheten, og at ens individualitet er det viktigste man har.

 

2. Lærerne og lærerutdanningen - De fleste lærerstudentene har svært dårlige karakterer. Når man i hver generasjon tar mange av de dårligste elevene (med enkelte hederlige unntak av folk som faktisk nyter å lære bort), og setter dem til å lære nye generasjoner, så fordummer man seg nedover i et slags idiokrati. Denne utviklingen er i Norge ute av kontroll. Den første gangen jeg fikk en god lærer på en norsk skole var en som var utdannet elektriker og som hadde stor interesse for naturfag. Den andre gangen var det en lektor som var historiker av utdannelse, og som lærte bort historie og samfunnskunnskap.

 

Det er for min del åpenbart at Norge må følge Finlands eksempel. Istedet for å kaste penger på skolen må vi sørge for bedre lærere - helst lektorer slik de bruker. Og ikke skoletapere som skal lære bort 6 forskjellige fag.

Endret 30. desember 2012 av omnomnomnivore

[zukit]

Helt enig i ditt punkt nummer 1 her, men blir en selvmotsigelse gjennom punkt 2..

[omnomnomnivore]

På hvilken måte?

[zukit]

Du mener en enhetsskole gir mer rom for det individuelle, for forskjell, gjennom å kreve at lærerne selv var sekserelever?

 

Om du bytter "karakterer" med "kompetanse" er jeg faktisk enig, men det blir en fullstendig annen ting.. Og personlig er jo min mening (i innleggene over) at man vanskelig kan sette tall på kompetanse, at det er prinsipielt feil. Tror forøvrig ikke man trenger bekymre seg så voldsomt for 'degenerasjon'. Det har pågått jevnlig i flere tusen år, etter de målene vi har brukt i knapt hundre år, og er stort sett et tegn på at vi har fått det ganske mye bedre.

[omnomnomnivore]

Eh, da har jeg nok ikke forklart meg godt nok.

 

Det jeg mener er at vi istedet for å ha et idiokrati hvor de dårligste utdanner neste generasjon, så burde vi kun benytte oss av lektorer som i Finland. For å bli lektor trenger du ikke karakter seks i alle fag. Du trenger en akademisk grad i et fag og ett eller to år med pedagogisk påbygning. Alle blir "eksperter" i fag de brenner for. Dette systemet fungerer ekstremt godt i Finland som har Europas og kanskje verdens beste skoler. Å være lærer (lektor) i Finland er høystatusyrke.

 

I tillegg er det et tredje punkt jeg har tenkt på, og det er disiplin som er et fremmedord i 95% av norske klasserom.

[zukit]

Faktafeil 1:

[...] kun benytte oss av lektorer som i Finland.

 

Finland benytter seg ikke kun av "lektorer". Det ville neppe vært realistisk i Norge heller. Spes.ped, logopedi, etc. har vi allerede, og det er også gledelig om eget masterprogram etterhvert kommer på plass i tillegg. Dog, denne kompetansen er det nok større behov for på barneskoletrinnet enn i ungdomsskolen .. Som i Finland .. Dumt at/om krav (som hhv. Fin./Nor.) gjør at kompetansen kunne vært utnyttet andre plasser bedre, altså tidligere.

 

http://snl.no/Skole_...nning_i_Finland (se spesielt siste avsnitt)

http://www.uniforum....-kafeteria.html

 

Faktafeil 2:

Du trenger en akademisk grad i et fag og ett eller to år med pedagogisk påbygning.

 

Du trenger en høyere akademisk grad for eventuelt å få kalle deg "lektor". Altså minimum 5 år (evt. hovedfag fra gammelt av), 3 + 2 år med allmennlærerutdanning/PPU inkludert i bunn, eventuelt 5 års master + 1 års PPU. Er mye av dette som avgjør hvor realistisk (les: urealistisk) det er at master skal være et krav, enten i barneskolen, ungdomsskolen eller over hele fjøla. Det blir ikke nok lærere.

 

http://no.wikipedia..../Akademisk_grad

http://utdanning.no/...krivelse/lektor

(Ref. også til uniforum-kilden over)

 

Ellers.. Originalt. Fortell mer..

Endret 31. desember 2012 av zukit