Hva skjer når man dør?

[тurbonєℓℓo]

Feil. Ta bare et tomt batteri som eksempel.

Termodynamikkens

Nulte lov: Dersom system 1 og system 2 begge er i termodynamisk likevekt med system 3, så er også system 1 og system 2 i likevekt med hverandre.

Første lov: Energi kan verken oppstå eller forsvinne.

Andre lov: Varme overføres alltid fra et sted med høy temperatur til et sted med lavere temperatur, aldri omvendt.

Tredje lov: Når temperaturen nærmer seg det absolutte nullpunkt, stanser alle termodynamiske prosesser.

kilde

 

At energien ikke lenger er i batteriet endrer ikke dette.

 

Jeg tror ikke at man blir "født på ny", men håper selvfølgelig at det ikke slutter med bare dette ene livet. Jeg ser ikke på min egen bevissthet som noe gudommelig, vitenskapen har nok svar på slikt uten at jeg har satt meg alt for mye inn i hva det vil si å være "bevisst", altså være klar over sin egen tilværelse. Selv om jeg dør, så ble jeg jo født med denne bevisthetten om at jeg lever, kan jeg så bli født igjen i et nytt liv en gang i fremtiden der opplever den samme bevisstheten som jeg gjør i dag? Jeg vet ærlig talt ikke.

Det samme tenker jeg. Jeg gav forøvrig et poeng til den som sa "ingen vet det", for det er helt 100% korrekt.

[тurbonєℓℓo]

Kan virkelig ikke se på "gjenfødelse" som noe trøst. Det er som å bli spist av en ulv. I stedet for å tenke:

"Å neeei, nå dør jeg!" tenker man heller "Å JA! Nå blir jeg en del av en ulv så tøft"

 

Hardrocktarzan dør, så blir han "gjenfødt" som Popstartarzan. Popstartarzan er selveste motstykke til Hardrocktarzan. Han liker pop og elektrisk musik, hater rap og rock.

 

Er egentlig Hardrocktarzan gjenfødt da eller er Hardrocktarzan bare forsvunnet for evig og Popstartarzan nyskapt.

 

Gjenfødelse = Fortapelse

Om det er noe man ønsker er en annen sak. De fleste som tror på gjenfødelse, tilhører en religion hvor man hovedsakelig skal strebe etter å "bryte ut av gjenfødselssyklusen" (samsara). Ettersom jeg anser denne syklusen for å være en naturlov (dersom det faktisk er tilfelle) så anser jeg det som totalt umulig å bryte ut av dette kretsløpet uansett hvordan man lever livet... Eller uansett hvor opplyst man enn blir. Eller uansett hvor mye man tror man har oppnådd nirvana... Er det slik naturen fungerer så er det slik den fungerer, og det er ingen ting vi får gjort med det.

[Gjest Bruker-95147]

Alle tanker er velkommne.

 

Bevissthetens svingdør

 

Siden vanlig bevissthet fører til lidelse, skal vi se nærmere på forskjellige sinntilstander. De vanlige aktivitetenes sinn er grovt. Når vi sovner og drømmer, kommer vi inn i et mer subtilt nivå av bevissthet. I tung, drømmeløs søvn finner vi en annen og enda mer subtil bevissthetstype. Disse tre sinnstilstandene opptrer alle mens kroppen fremdeles puster, men når vi besvimer, er det tilfeller da åndedrettet stanser og sinnet blir enda mer subtilt.

 

Når vi dør, manifesterer det mest subtile sinnet seg til slutt. Når kraften av karmaen som styrer ditt nåværende liv er oppbrukt, vil du dø. Under denne overgangen beveger det seg gradvis varme fra kroppens ekstremiteter inn mot hjertet, der en ytterst subtil bevissthet manifesterer seg før bevisstheten til slutt trekker seg ut.

 

Når den mest subtile bevisstheten opphører, begynner mellomtilstanden mellom to liv. I denne tiden, da du er et midlertidig vesen mellom dine tidligere og dine fremtidige liv, antar du den formen du får i ditt neste liv, og søker et sted å bli gjenfødt på. Hvis du skal gjenfødes som menneske, kommer du til det stedet der mannen og kvinnen som er karma-betinget til å bli dine foreldre, ligger sammen. Du nærmer deg med begjær og trakter etter moren hvis du skal gjenfødes som gutt, og etter faren hvis du skal gjenfødes som jente. Du stormer mot dem for å delta i samleiet. Når du ikke klarer å tilfredstille ditt begjær, blir du sint, og livet ditt i mellomstadiet opphører. Du blir gjenfødt i ditt neste liv.

 

Enda en gang blir du født, eldes, blir syk og dør. Den samme prosessen gjentar seg gang på gang. Til og med mellom to liv samler du opp karma hvert eneste øyeblikk.

Hva er det som forårsaker dette kretsløpet av mange former for lidelse? Plagsomme følelser - i hovedsak de tre giftene; begjær, hat og uvitenhet - og handlinger som oppstår av disse plagene, som de ti negative handlingene vi har drøftet tidligere.

 

[Hardrocktarzan]

Poenget er at det man er bygget opp av, har eksistert for evig og alltid. Nøyaktig samme konstruksjon kan bli produsert om igjen. Det er bare et spørsmål om tid. Selvsagt er det kun mulig dersom man antar at verdensrommet er uendelig og evigvarende. Jeg anser forøvrig universet og verdensrommet som forskjellige ting. Universet er noe som eksisterer inni verdensrommet. Og det finnes uendelig mange univers.

Ja grunnenhetene kan ikke endres men, ting kan bli nyskapt helt likt og ødelegges igjen og igjen.

 

Jeg anser verdensrommet og universet som det samme. Og at universet "ligger" i et sted bestående av ingenting. Altså universet er omringet av "ingentinget".

 

Når du sier verdensrommet, går jeg utifra atdu mener det er 3d rom der.

Da blir dine univers bare store galakser i forhold til hverandre.

 

Selvsagt. Men en gjenfødt vil være nyfødt. En gjenfødt vil bli omtalt som nyfødt. Det er ingen forskjell. Nyfødt betyr ikke: "Har aldri levd tidligere"... Det betyr heller ikke: "har levd tidligere". Men det materialet og energien man består av, det har alltid eksistert. Men ikke nødvendigvis i den formen og sammensetningen.

Enig, brukte nyfødt feil i den sammenhengen. Skulle egentlig skrivd "førstegangsfødt".

Feil igjen. Tror jeg. Fordi verken du eller jeg har samme kropp som det vi hadde da vi var 5 år, kroppene våre er helt fornyet, nærmest alt (om ikke alt) er skiftet ut... Poenget mitt er bare at dette er helt totalt umulig å vite noe om. Folk som påstår at det ikke finnes noe etter livet. Ikke finnes noe sånt som gjenfødsel... De har like lite evidens bak påstandene sine som det folk som påstår det er noe mer, har.

Når det gjelder sannsynlighet, så vil jeg si at gjenfødsel er like sannsynlig som at det ikke skjer noen ting for evig og alltid. Mens "himmel og helvete" i klassisk religiøs forstand, er ikke sannsynlig i det hele tatt...

Du har rett men, man er heller ikke samme person om man er født med en annen bevisthet enn den man hadde.

Jeg ser på naturen som et kretsløp. En runddans der alt som eksisterer nå, kommer om og om igjen. Det samme gresset hver sommer. Dagen, etter natten. Sommer etter vinter.. Alt er en gjentakende sirkulær prosess alt vender tilbake til sin opprinnelige form. Vann, blir til is og snø, for siden å bli vann igjen. Det samme vannet vil komme tilbake til de samme bekkene og fossefallene om og om igjen i all evighet. Sånn er det følgelig med mennesket også. Alt kommer tilbake igjen etter hvert. De som nå lever, trenger ikke ha eksistert på denne jorden før heller... De kan ha levd på en annen tidligere jord som eksisterte før the big bang.

Men selv om de ender opp som et tilnærmet klin likt individ så betyr ikke det at de er samme personen. Her kommer et urealistisk eksempel:

Du får tilbudd om å bli isometrisk kopirert av en gal forsker. Han lager en kropp helt lik din 100%. Du møter nå ditt andre jeg. Ditt andre jeg ser på deg som ditt andre jeg fordi begge husker å ha gått med på kloningen.

Den gale forskeren tar så og dreper deg(originalen).

 

Tror du nå at det går fint fordi du lever praktisttalt fortsatt?

 

Samme problem har man også med teleporteringskonseptet der man deler opp et menneske til mange bestand deler og sender avgårde i storfart. Hvordan vet vi at menneske som kommer fra er originalen eller bare en kopi?

Bevisstheten er på samme måte... Bevisstheten du har i morgen, vil være skapt av en ny energi... Hjertet slår, og skaper ny energi hver dag, men likevel forblir DU den samme. Din bevissthet er den samme... Enten det eller så dør du hver dag, og blir skiftet ut med en ny...

 

På samme måte som at hjernen trenger energi, og bruker ny energi for å produsere "deg" hver dag... Den samme deg hele tiden.

Den du dør hver dag teorien er faktisk mulig. At en ny bevisthet tar over hver planktid. Bevistheten er selvsagt omtrent isometrisk like.

Ja, men det er en logisk selvfølgelighet. Det at alt har kommet ut av intet, er en særdeles ulogisk konklusjon.

Da snakker vi om magi... Det er like usannsynlig for meg som at det finnes en Gud som har tryllet frem alt...

Vi snakker bare om magi hvis det bryter fysike lover. Jeg er enig at spontan oppståelse inni våres univers er magi. Men spontant oppståelsen uten for universet våres i "ingentinget" vil jeg si ikke er det.

 

Mer logisk at universet vårt oppstod sånn enn at det alltid har vært.

La oss si at alt egentlig er energi. Alt er bygget opp av energi og at det er energi i ulike former og størrelser, tetthet og masse... Vel, energi er noe... Selv om man ikke ser det. For eksempel. Tidligere kan det som nå eksisterer ha vært flytende gasser... osv. Før jeg ble født så var jeg vel noe flytende, også, som ble til et menneske. Ganske spesielt eller hva?

Jeg leste ikke dette før jeg sa det ovenfor. Hehe.. =P

Jeg ser på meg som funksjonen av kroppen. Dvs mister jeg en arm så er det ikke en del av meg. Det var. Når hele kroppen min er vekk. Så er jeg vekk siden funksjonen av kroppen har opphørt.

[тurbonєℓℓo]

Ja grunnenhetene kan ikke endres men, ting kan bli nyskapt helt likt og ødelegges igjen og igjen.

Ja. Sier ikke noe i mot det. Det er jo slik jeg tenker også.

 

Jeg anser verdensrommet og universet som det samme. Og at universet "ligger" i et sted bestående av ingenting. Altså universet er omringet av "ingentinget".

OK. Men ingen har noe bevis for noen av delene intil videre. Jeg syntes imidlertid det du sier ikke er sannsynlig. Men så mener sikkert du motsatt. Universet vokser... Vokser i hva da? Det må vokse i noe som er større. Noe annet er totalt usannsynlig for meg. Utenkelig.

 

 

Når du sier verdensrommet, går jeg utifra atdu mener det er 3d rom der.

Da blir dine univers bare store galakser i forhold til hverandre.

Tja. Bare at galakser er noe som er inni universet igjen. Så vi snakker om enorme størrelser. Mitt verdensbilde er preget av at vi lever i et uendelig stort verdensrom/univers. Om universet er alt, så lever vi i et uendelig stort univers. At ting da beveger seg utover, betyr ikke at selve universet utvider seg. Det finnes vitenskaplige teorier som sier forskjellige ting. Noen snakker om multivers etc. da må jo disse eksistere i noe annet. Dette annet kaller jeg verdensrommet. Et rom der tiden og alt eksisterer. Slik som univers, galakser og så videre. Tid og rom er slik jeg ser det uendelig, endeløs og uten begynnelse.

 

Enig, brukte nyfødt feil i den sammenhengen. Skulle egentlig skrivd "førstegangsfødt".

OK. Er med på den. Uansett: Evig er så lenge at det er umulig å fatte det. Umulig å tenke seg det egentlig.

Den samme massen/energien som alle ting består av, inkludert meg og deg, vil for evig og alltid eksistere, og har for evig og altid eksistert. Har helt sikkert tatt ufattelig mange forskjellige former også. På den evige tiden, så er det rart om ikke akkurat samme "formen" har eksistert før. Vi snakker tross alt om en hel evighet. Endeløs, begynnelsesløs. Vel, men om man ser det motsatt, slik du gjør: Alt kommer ut fra ingenting... Så kan alt bli ingenting, og komme ut fra ingenting konstant hele tiden. Så om vi blir til intet, så kan vi komme fra intet igjen (...)

 

Du har rett men, man er heller ikke samme person om man er født med en annen bevisthet enn den man hadde.

Nei. Men bevisstheten, som den materien vi består av, den eksisterer. Hvorfor er det bare alle andre bevisstheter som skal dukke opp igjen og ikke den man har her og nå, som man vet eksisterer? Jeg har aldri sett noe vitenskaplig svar på det. Jeg regner egentlig med at vitenskapen en gang vil finne ut av det, men jeg tviler på at den har funnet ut noe på dette punktet.

 

Men selv om de ender opp som et tilnærmet klin likt individ så betyr ikke det at de er samme personen.

Hvis det er de samme bestanddelene, så vil det jo bli det? Hva i huleste er bevissthet? Jeg tror at bevisstheten vår er avhengig av den fysiske kroppen vår, og ikke kan eksistere uavhengig, men dersom det samme blir reprodusert (bokstavlig talt gjenprodusert) så hvorfor skal det dukke opp en helt ny bevissthet, og ikke den gamle? (Jeg regner selvsagt med at vi ikke tar med oss noen minner fra tidligere liv, i og med at de minnene måtte ha blitt lageret i en hjerne som ikke lenger eksisterer. Som ble brutt ned, og gått i oppløsning etc...

 

Jeg syntes egentlig, når det er sagt, at livet er et stort mysterium. Det er uforståelig. Egentlig ville det mest sannsynlige vært om det ikke fantes noen ting. Ev. at mennesker ikke hadde noen selvbevissthet, men at de kun var noen biologiske roboter uten dette... Hvorfor trenger egentlig kroppen bevissthet? Man kan jo lage programmerte roboter uten bevissthet som kan gjøre svært mange oppgaver uten... =P

Er det mulig å lage roboter med bevissthet? Jeg har mange spørsmål om dette. Jeg tviler på at vitenskapen kan besvare disse spørsmålene nå i dag. Jeg håper at den kan det seinere da...

 

Her kommer et urealistisk eksempel:

Du får tilbudd om å bli isometrisk kopirert av en gal forsker. Han lager en kropp helt lik din 100%. Du møter nå ditt andre jeg. Ditt andre jeg ser på deg som ditt andre jeg fordi begge husker å ha gått med på kloningen.

Den gale forskeren tar så og dreper deg(originalen).

Det er nesten så jeg sjelver når du skriver dette! MERKELIG! Og jeg skal forklare hvorfor. I går så valgte jeg ut en helt tilfeldig film på netflix. Den heter MOON, og har nøyaktig det samme temaet som det du nevner her!!! Se den selv her. Utrolig bra film, men utrolig trist også... Siden jeg har sett denne filmen, så vil jeg IKKE bli kopiert. Av grunner som kommer frem i filmen. Jeg vil anse det som umoralsk også å lage kloner... Men jævlig spesielt at du skulle nevne akkurat det nå... =P

Det skjer noen uhorvelige spesielle tilfeldigheter noen ganger.

 

Tror du nå at det går fint fordi du lever praktisttalt fortsatt?

Jeg tror at dersom jeg dør da, så vil jeg ikke bli klonen min. Den vil alerede ha en bevissthet. Men jeg vet jo ikke. Det vet ingen. Du stiller gode spørsmål.

 

Spørsmålet er hva er bevissthet? Hvorfor er det min bevissthet som er i meg og ikke en annen? Hvilkensomhelst bevissthet kunne vel vært i min kropp og hjerne? Hvorfor kan ikke en annen bevissthet bare ta over min kropp og hjerne? Hvis JEG blir produsert om igjen, vil jeg eller noen andre bli meg?

Dersom man fjerner det som er i mellom de to hjernehalvdelene, så blir man også splittet. Den ene hjernehalvdelen kan jo tro på Gud, mens den andre ikke. Så vil de diskutere med hverandre. Dette har jo faktisk skjedd... Det er en av teologiens vanskeligste dilemaer. Hva skjer da med det mennesket? Blir den ene halvdelen sendt til helvete, mens den andre til himmels?

 

 

Samme problem har man også med teleporteringskonseptet der man deler opp et menneske til mange bestand deler og sender avgårde i storfart. Hvordan vet vi at menneske som kommer fra er originalen eller bare en kopi?

Kjenner at hjernen blir litt sliten nå. Prosessoren får alt for mange oppgaver samtidig som treger ned...

Aaaaner ikke. Jeg bare tar utgangspunkt i at vi er noe som eksisterer som det vi er. Dette vi eksisterer som, det kan gjenta seg. Det er i alle fall det jeg tror. Det som ikke eksisterer kan aldri begynne å eksistere, tror jeg. Bevissthet er noe som eksisterer. Dersom en levende organisme trenger en bevissthet, så vil den ta i bruk noe som allerede eksisterer, dette som allerede eksisterer, tror jeg har vært bevisst før også, selv om den ikke er bevisst når den ikke har noen levende organisme å "ta bolig i". Bevisstheten (selvbevisstheten) er på denne måten en såkalt "sjel" som vandrer. Skulle man "målt" en sjel med vitenskaplig metode, så måtte man målt bevisstheten. Er bevisstheten strøm? Energi? Hva er det? Men om man måler selve strømmen, eller energien så vil man jo ikke bli noe klokere. Man må være selve bevisstheten selv, for å forstå.

 

Den du dør hver dag teorien er faktisk mulig. At en ny bevisthet tar over hver planktid. Bevistheten er selvsagt omtrent isometrisk like.

Hehe. Ja... Men... Det er likevel noe der som sørger for at vi opplever tilværelsen som konstant hele tiden. Som at vi er den samme som lever gjennom hele livet. Døden vil vel fungere på samme måte. Vi vil ikke oppleve den, vi vil bare oppleve livet... Hvor kom egentlig bevisstheten min eller din? Når kom den? Med andre ord: Når tok den bolig i min kropp, og hvor kom den fra? =P

 

Vi snakker bare om magi hvis det bryter fysike lover. Jeg er enig at spontan oppståelse inni våres univers er magi. Men spontant oppståelsen uten for universet våres i "ingentinget" vil jeg si ikke er det.

Det kommer jo an på... Kan ting gå inn og ut av eksistens? Er alt det vi ser rundt oss, noe som engang ikke eksisterte som noen ting? Ikke som energi eller noe som helst? Som ingenting bokstavelig talt? Om det eksisterte utenfor noe, så er jo det greit. Eksisterte det ikke, men plutselig eksisterte, så klarer jeg ikke tro på det...

 

Mer logisk at universet vårt oppstod sånn enn at det alltid har vært.

Universet oppstod. Men jeg tror ikke at det oppstod fra en tilværelse av absolutt ingen ting. I så fall er Gud like sannsynlig i mitt hode.

 

Jeg ser på meg som funksjonen av kroppen. Dvs mister jeg en arm så er det ikke en del av meg. Det var. Når hele kroppen min er vekk. Så er jeg vekk siden funksjonen av kroppen har opphørt.

Ok. Men for meg så er det bare et maskineri som jeg eksisterer inne i. Jeg: "Jeg'et, bevisstheten." Når kroppen dør, så dør også jeget, men dersom kropp og hjerne blir reprodusert/gjenskapt, så kan dette jeget vende tilbake til livet igjen.

[Hardrocktarzan]

Ja. Sier ikke noe i mot det. Det er jo slik jeg tenker også.

 

 

OK. Men ingen har noe bevis for noen av delene intil videre. Jeg syntes imidlertid det du sier ikke er sannsynlig. Men så mener sikkert du motsatt. Universet vokser... Vokser i hva da? Det må vokse i noe som er større. Noe annet er totalt usannsynlig for meg. Utenkelig.

Det er jo mange teorier. Den ene er at man ser på universt som radiusen av hvor langt det første lyset har gått og kaller det universet. Det på utsiden av denne radien er da "det ytre rom". Dette forutsetter at verdensrommet har grener universet ikke har utvidet seg til ennå.

 

En annen teori er at rom har en egenskap som fortreninger "ingentinget" og tar det 0dimensjonalets plass. Da kan universet ese ut så lenge det er nok rom. Rom er egentlig ganske rart.

Tja. Bare at galakser er noe som er inni universet igjen. Så vi snakker om enorme størrelser. Mitt verdensbilde er preget av at vi lever i et uendelig stort verdensrom/univers. Om universet er alt, så lever vi i et uendelig stort univers. At ting da beveger seg utover, betyr ikke at selve universet utvider seg. Det finnes vitenskaplige teorier som sier forskjellige ting. Noen snakker om multivers etc. da må jo disse eksistere i noe annet. Dette annet kaller jeg verdensrommet. Et rom der tiden og alt eksisterer. Slik som univers, galakser og så videre. Tid og rom er slik jeg ser det uendelig, endeløs og uten begynnelse.

Enig og jeg tror "dette annet" som du nevner er noe vi begge to snakker om.

"ingentinget" det null dimensjonale plan og "dette annet" er akkuratt det samme. Jeg bare kaller det "ingentinget" fordi at hvis det var 3d rom der ville det bare være en utvidet del av våres univers. Tror at det er uendelig mange univers i "dette annet". Og at det hele tiden dannes et uendelig antall univers og dette fører til gunstige univers som kan danne liv som dette.

Grunnen til at univers kan spontant dannes i "dette annet" er fordi "dette annet har ikke regler"

OK. Er med på den. Uansett: Evig er så lenge at det er umulig å fatte det. Umulig å tenke seg det egentlig.

Den samme massen/energien som alle ting består av, inkludert meg og deg, vil for evig og alltid eksistere, og har for evig og altid eksistert. Har helt sikkert tatt ufattelig mange forskjellige former også. På den evige tiden, så er det rart om ikke akkurat samme "formen" har eksistert før. Vi snakker tross alt om en hel evighet. Endeløs, begynnelsesløs. Vel, men om man ser det motsatt, slik du gjør: Alt kommer ut fra ingenting... Så kan alt bli ingenting, og komme ut fra ingenting konstant hele tiden. Så om vi blir til intet, så kan vi komme fra intet igjen (...)

Veldig usikker, med en gang et univers har blitt dannet så er det uavhening av "dette annet" og har fått fysiske regler. Sikkert noen univers som tilater forsvinning av energi men, våres gjør det ikke.

Nei. Men bevisstheten, som den materien vi består av, den eksisterer. Hvorfor er det bare alle andre bevisstheter som skal dukke opp igjen og ikke den man har her og nå, som man vet eksisterer? Jeg har aldri sett noe vitenskaplig svar på det. Jeg regner egentlig med at vitenskapen en gang vil finne ut av det, men jeg tviler på at den har funnet ut noe på dette punktet.

 

 

Hvis det er de samme bestanddelene, så vil det jo bli det? Hva i huleste er bevissthet? Jeg tror at bevisstheten vår er avhengig av den fysiske kroppen vår, og ikke kan eksistere uavhengig, men dersom det samme blir reprodusert (bokstavlig talt gjenprodusert) så hvorfor skal det dukke opp en helt ny bevissthet, og ikke den gamle? (Jeg regner selvsagt med at vi ikke tar med oss noen minner fra tidligere liv, i og med at de minnene måtte ha blitt lageret i en hjerne som ikke lenger eksisterer. Som ble brutt ned, og gått i oppløsning etc...

 

Jeg syntes egentlig, når det er sagt, at livet er et stort mysterium. Det er uforståelig. Egentlig ville det mest sannsynlige vært om det ikke fantes noen ting. Ev. at mennesker ikke hadde noen selvbevissthet, men at de kun var noen biologiske roboter uten dette... Hvorfor trenger egentlig kroppen bevissthet? Man kan jo lage programmerte roboter uten bevissthet som kan gjøre svært mange oppgaver uten... =P

Er det mulig å lage roboter med bevissthet? Jeg har mange spørsmål om dette. Jeg tviler på at vitenskapen kan besvare disse spørsmålene nå i dag. Jeg håper at den kan det seinere da...

Veldig usikker her. Hvis vi var biologiske roboter uten bevisthet er jeg helt sikker på at man ville få helt lik resultat ved å lage noe klin likt.

Men det er noe spesielt underlig med bevisthet. Fordi den trengs hverken ikke og hvordan er det mulig for en kjemisk data(hjernen) å få "døde atomer" satt i system til å faktisk føle noe og hva er poenget med det?

 

Hvorfor svarer ikke vi på forumposter bevist og ikke ubevist.

Du nevner noe om å gi roboter bevisthet. Dette går helt klart ann.

Menneske hjernen er bare en kjemisk datamaskin.

Med en god nok data kunne man i teorien simulert et lite univers, eller en planet. Da kunne man bare instalert en dyrke kapsel inni denne verdenen og lagt inn mennesklig DNA som var skannet digitalt og latt et menneske bygge seg opp i denne dataverdnen. Det skumle er at man har da skapt ordentlig kunstig intelligens. Å ta livet av den ville da være like ille som å ta liv av et ordenlig menneske. (Det tenker, derfor er det)

 

Vi kan også i teorien være virutuelt liv. Vi kan aldri finne ut om vi er det eller ikke.

 

Det er nesten så jeg sjelver når du skriver dette! MERKELIG! Og jeg skal forklare hvorfor. I går så valgte jeg ut en helt tilfeldig film på netflix. Den heter MOON, og har nøyaktig det samme temaet som det du nevner her!!! Se den selv her. Utrolig bra film, men utrolig trist også... Siden jeg har sett denne filmen, så vil jeg IKKE bli kopiert. Av grunner som kommer frem i filmen. Jeg vil anse det som umoralsk også å lage kloner... Men jævlig spesielt at du skulle nevne akkurat det nå... =P

Det skjer noen uhorvelige spesielle tilfeldigheter noen ganger.

Hehe, skal garantert se filmen. Nå skal jeg nevne at kloner er helt greit så lenge dem ikke har bevisthet. Eksempel terapautisk kloning. Men går ut i fra at du mener kloner med bevisthet. Der er jeg helt enig, å lage noe som helst med bevisthet er noe enn bør være forskiktig med.

Jeg tror at dersom jeg dør da, så vil jeg ikke bli klonen min. Den vil alerede ha en bevissthet. Men jeg vet jo ikke. Det vet ingen. Du stiller gode spørsmål.

 

Spørsmålet er hva er bevissthet? Hvorfor er det min bevissthet som er i meg og ikke en annen? Hvilkensomhelst bevissthet kunne vel vært i min kropp og hjerne? Hvorfor kan ikke en annen bevissthet bare ta over min kropp og hjerne? Hvis JEG blir produsert om igjen, vil jeg eller noen andre bli meg?

Dersom man fjerner det som er i mellom de to hjernehalvdelene, så blir man også splittet. Den ene hjernehalvdelen kan jo tro på Gud, mens den andre ikke. Så vil de diskutere med hverandre. Dette har jo faktisk skjedd... Det er en av teologiens vanskeligste dilemaer. Hva skjer da med det mennesket? Blir den ene halvdelen sendt til helvete, mens den andre til himmels?

 

Merkelig det der, det du sier avkrefter i allefall sjel konseptet. Jeg tror bevisthet rett og slett er funksjonen av ett eller annet. Det jeg ikke fortsår er at hvorfor har funksjonen av alle de "døde" atomene i kroppen min behov for å overbevise seg selv om at de ikke er "døde". For det er jo det de er sett på som minse enheter.

Kjenner at hjernen blir litt sliten nå. Prosessoren får alt for mange oppgaver samtidig som treger ned...

Aaaaner ikke. Jeg bare tar utgangspunkt i at vi er noe som eksisterer som det vi er. Dette vi eksisterer som, det kan gjenta seg. Det er i alle fall det jeg tror. Det som ikke eksisterer kan aldri begynne å eksistere, tror jeg. Bevissthet er noe som eksisterer. Dersom en levende organisme trenger en bevissthet, så vil den ta i bruk noe som allerede eksisterer, dette som allerede eksisterer, tror jeg har vært bevisst før også, selv om den ikke er bevisst når den ikke har noen levende organisme å "ta bolig i". Bevisstheten (selvbevisstheten) er på denne måten en såkalt "sjel" som vandrer. Skulle man "målt" en sjel med vitenskaplig metode, så måtte man målt bevisstheten. Er bevisstheten strøm? Energi? Hva er det? Men om man måler selve strømmen, eller energien så vil man jo ikke bli noe klokere. Man må være selve bevisstheten selv, for å forstå.

Som tidligere sagt tror jeg det er selve funksjonen av organismen. Men mon tro om maskiner som er kapable til å ha en liten bevisthet gjør akkuratt det samme.

Hehe. Ja... Men... Det er likevel noe der som sørger for at vi opplever tilværelsen som konstant hele tiden. Som at vi er den samme som lever gjennom hele livet. Døden vil vel fungere på samme måte. Vi vil ikke oppleve den, vi vil bare oppleve livet... Hvor kom egentlig bevisstheten min eller din? Når kom den? Med andre ord: Når tok den bolig i min kropp, og hvor kom den fra? =P

Skulle ønske jeg viste svarene. Da hadde jeg nemlig vært det beste en kan være rik og råsmart.

Det kommer jo an på... Kan ting gå inn og ut av eksistens? Er alt det vi ser rundt oss, noe som engang ikke eksisterte som noen ting? Ikke som energi eller noe som helst? Som ingenting bokstavelig talt? Om det eksisterte utenfor noe, så er jo det greit. Eksisterte det ikke, men plutselig eksisterte, så klarer jeg ikke tro på det...

 

Universet oppstod. Men jeg tror ikke at det oppstod fra en tilværelse av absolutt ingen ting. I så fall er Gud like sannsynlig i mitt hode.

 

Det har seg sånn at hvis man tenker seg til det aller aller absolutt første som utløste den eventuelle rekken av hendelser som førte til at universet ble skapt ender vi på at noe må ha spontan oppstått.

 

Og for å få minst mulig untak til de fysiske lover er det enkleste at energi og rom bare ble dannet fra ingenting(da reglene for ingenting ikke motsier at dette kan skje).

Ok. Men for meg så er det bare et maskineri som jeg eksisterer inne i. Jeg: "Jeg'et, bevisstheten." Når kroppen dør, så dør også jeget, men dersom kropp og hjerne blir reprodusert/gjenskapt, så kan dette jeget vende tilbake til livet igjen.

Jeg er kanskje men, dilemmaet kommer hvis noen lager flere hjerner av deg. Blir det flere jeg'er? Jeg tror bevisthet er og vil forbli et mysterium lenger og større enn universets opprinnelse. bevisthet er nemlig noe som jeg føler er fullstendig ulogisk.

 

Ser endelig jeg er på slutten av innlegget. Hjernen er slitt ut til der det går ekstremt utover norsk skrifeferdighetene mine. Men det er søern ikke rart når vi diskuterer ting som man sikkert kan ha flere årstudium i filosofi og skrive et tonn særoppgaver om. :- P

[тurbonєℓℓo]

Det er jo mange teorier. Den ene er at man ser på universt som radiusen av hvor langt det første lyset har gått og kaller det universet. Det på utsiden av denne radien er da "det ytre rom". Dette forutsetter at verdensrommet har grener universet ikke har utvidet seg til ennå.

 

En annen teori er at rom har en egenskap som fortreninger "ingentinget" og tar det 0dimensjonalets plass. Da kan universet ese ut så lenge det er nok rom. Rom er egentlig ganske rart.

 

Enig og jeg tror "dette annet" som du nevner er noe vi begge to snakker om.

"ingentinget" det null dimensjonale plan og "dette annet" er akkuratt det samme. Jeg bare kaller det "ingentinget" fordi at hvis det var 3d rom der ville det bare være en utvidet del av våres univers. Tror at det er uendelig mange univers i "dette annet". Og at det hele tiden dannes et uendelig antall univers og dette fører til gunstige univers som kan danne liv som dette.

Okei.

Da har vi igrunn ganske lik forestilling av det. Bare språket/ord og begreper/beskrivelsene som var litt forskjellige i utgangspunktet. Det du kaller ingenting kaller jeg et "rom".. Et uendelig et. Det er bare et oppholdssted for alt det eksisterende. Det kan man jo selvsagt kalle "ingentinget". Men jeg kaller det bare "rom"/"rommet". (Uten gulv, vegger, tak da hehe... )

 

Grunnen til at univers kan spontant dannes i "dette annet" er fordi "dette annet har ikke regler"

OK, men her skiller også forståelsene våre seg. Jeg tror ikke noe dannes spontant fra ingen ting. Som i spontan skapelse. Det jeg forestiller meg, det er at ting som allerede eksisterer spontant kan innta nye former. For eksempel det som i dag er vårt univers, det tok en helt annen form, før det ble hva det er i dag, osv. For alt jeg vet så kan det utvide seg, og trekke seg sammen igjen, om og om igjen, på samme måte som et hjerte som pumper. Det trekker seg sammen til en ørliten dott, for så å eksplodere (the big bang) og så utvide seg, for så å møte krefter utenfor som sørger for at det trekker seg sammen igjen. What If?!? Nå er jo dette totalt umulig å vite, så vi forholder oss egentlig til forestillingene til hverandre. Men jeg er utrolig interessert i dokumentarer/nyere vitenskap angående dette temaet. Svært interessant. Universet og sånt. Strengteori, osv. Slike ting fascinerer og trollbinder meg.

 

 

Veldig usikker, med en gang et univers har blitt dannet så er det uavhening av "dette annet" og har fått fysiske regler. Sikkert noen univers som tillater forsvinning av energi men, våres gjør det ikke.

Tja. Men det er på en måte avhengig av å eksistere inne i dette "dette annet" (Vi kaller det Romtiden for enkelthetens skyld...) Om universet vårt ikke tillater forsvinning av energi, så må det være et lukket system. Da ser jeg for meg en såpeboble, slik man ofte illustrerer det i dokumentarfilmer om temaet. Blås en masse bobler, og man kan tenke seg at alle boblene representerer flere universer. Alt dette eksisterer inne den uendelige romtiden. Eller det totale intet om du vil.

 

Veldig usikker her. Hvis vi var biologiske roboter uten bevisthet er jeg helt sikker på at man ville få helt lik resultat ved å lage noe klin likt.

Men det er noe spesielt underlig med bevisthet. Fordi den trengs hverken ikke og hvordan er det mulig for en kjemisk data(hjernen) å få "døde atomer" satt i system til å faktisk føle noe og hva er poenget med det?

Aner ikke. Det eneste jeg gjør det er å ta den med i beregningen når jeg filosoferer rundt gjenfødelse.

Det er, slik jeg ser det, noe håndfast som eksisterer på samme måte som materien og energi eksisterer. Det er vel et sammensurium/blanding av disse elementene som til sammen skaper bevisstheten.

 

Og da ligger det meg nærmest å tro at dette kan gjenta seg, dersom "formen/"konstruksjonen" gjentar seg. Og med tanke på at vi eksisterer i et evig ingenting, for å bruke dine ord på det, så er det jo veldig usannsynlig at det aldri i evighet vil gjenta seg? For å si det på en annen måte: Det er derfor jeg tror på gjenfødsel/reinkarnasjon som et alternativ til ingenting. For meg er det like sannsynlig at det skjer noe etter livet som at det ikke skjer noe. Utgangspunktet til denne diskusjonen og andre som jeg deltar i, er jo fordi jeg er nysgjerrig. Jeg tror egentlig ikke noe på folk som uttaler seg skråsikkert i denne sammenhengen, altså: "Det skjer ikke noe mer etterpå" , at de har den viten som skal til for å vite det... Da tenker jeg: Vet de det? Har de tenkt på alle de problemstillingene jeg har tenkt på? Har de tenkt ut problemstillinger som jeg ikke har tatt i betraktning? For meg er det viktig å se alle sider ved den og de sakene jeg engasjerer meg i. Tar jeg feil, greit, da gjør jeg det, men det er bedre at jeg får greie på at jeg tar feil, enn at jeg fortsetter å gå rundt uvitende. Men, når det gjelder skråsikkerhet angående døden, så har jeg på følelsen av at det egentlig er noe de bare tror, og ikke vet. At det er det mest logiske sett fra deres standpunkt. Men da vil jo selvsagt jeg slenge inn på de argumentene og de tankene jeg mener er relevante, slik at de kan se det. =)

 

Det vi har kommet frem til her, det er jo at vi begge to har vansker med å forstå bevisstheten... Det er for oss merkelig at den i det hele tatt eksisterer. Men vi vet at den eksisterer. At de konstruksjonene som utgjør deg og meg, skaper vår bevissthet. Konstruksjonen består av energi og materie, som alltid har eksistert, og som alltid vil gjøre det. Eller motsatt. Men det spiller jo ingen rolle egentlig. Livet er et mysterium. Ingen vet noe som helst om det skjer noe eller ikke etter livet. Er vel det som er min forståelse. Så er det ikke viktig for meg om det skjer noe etterpå eller ikke heller, bare for å få skrevet ned det også. La oss si at det ikke er noe mer etter livet. Vel... Blir for meg akkurat det samme som om man kom til en himmel eller et paradis etterpå...

 

Total ikkeeksistens, bevisstløshet, betyr vel maksimal frihet også? Frihet fra religion. Frihet fra dystre tanker. Frihet fra død. Frihet fra alt? Nei. Jeg skal ikke romantisere døden. Det vil jeg ikke gjøre. Livet er spennende, og det er mye interessant å sette seg inn i.

Samtidig som man lever i fellesskap med andre som kan være like interessante, og som er et like stort mysterium som det man selv er. Så anser jeg vel oss som skapere, på en måte, av den verden vi lever i. Vi danner verdenen og universet i vårt bilde... Vi skaper menneskene i vårt bilde, som et avtrykk av oss selv, og så videre... =) Det som også er svært spennende med livet, er fremtiden... Det ukjente. Det vi ikke har tilgang til å vite noe om her og nå. Hvordan er PC og telefon 20 år frem i tid? 200? 2000?

 

Vil man finne en måte å konservere bevisstheten på, slik at man en gang i fremtiden ikke lenger er begrenset til ca 80 års levetid? Overføring av bevissthet til en syntetisk hjerne som ikke kan brytes og eldes? Om ti år, vil vi i alle fall kunne ta på oss 3D-hjelmer, og vi vil kunne løpe fysisk rundt i en tredimensjonal verden og møte hverandre, snakke med hverandre og så videre, med avatar-ene våre.

Vi vil på en måte være der.. Bare å tenke stort på de tingene som eksisterer i dag. =) Vi vil kunne løpe i alle retninger i denne viriuelle verdenen ved at vi befinner oss inne i en kule. Hva er neste? At man kan flytte totalt inn i den virtuelle menneskeskapte matrix verdenen? At man ikke lenger trenger den fysiske kroppen man eksisterer i nå??? Livet er så alt for mye mer interessant enn døden egentlig... Selv om den også kan være interessant å filosofere litt rundt, ettersom den, slik jeg ser det, er en del av livet. Slutten på noe, er bare en ny begynnelse. =P

 

Hvorfor svarer ikke vi på forumposter bevist og ikke ubevist.

Du nevner noe om å gi roboter bevisthet. Dette går helt klart ann.

Menneske hjernen er bare en kjemisk datamaskin.

Med en god nok data kunne man i teorien simulert et lite univers, eller en planet. Da kunne man bare instalert en dyrke kapsel inni denne verdenen og lagt inn mennesklig DNA som var skannet digitalt og latt et menneske bygge seg opp i denne dataverdnen. Det skumle er at man har da skapt ordentlig kunstig intelligens. Å ta livet av den ville da være like ille som å ta liv av et ordenlig menneske. (Det tenker, derfor er det)

Ja. Har samme tankene om dette igrunn.

La oss for argumentets skyld forestille oss at det finnes en Gud... Denne Guden er lik som oss, og har skapt oss i sitt bilde... Denne har skapt en virituell verden som vi lever i, men vi er uvitende om dette. Denne Guden har ingen rett til å eie oss, selv om han skapte oss. Han har ingen rett til å pålegge oss tåpelige lover og regler i en bok osv. For vi er selvstendige mennesker. Han har heller ikke rett til å ta livet av oss når han måtte ønske, selv om han står bak livet. Osv. Jeg argumenterer slik, fordi dersom vi lager oss mennesker i en simulert dataverden, slik at disse blir bevisste individer slik som oss, vel, så er vi vel mektigere kanskje. Denne Guden vil på ingen måte være allmektig heller. På samme måte som vi ikke er allmektige. Ingen rett til å dømme oss for noe heller... Det blir så galt det kan bli. Poenget er at en eventuell Gud ikke hadde trengt å skape oss i utgangspunktet, og dermed blir det å dømme noen ut ifra hvordan de lever sitt liv, direkte umoralsk forkastelig. Men nå tror ikke jeg på noen sånn Gud da. Jeg argumenterer vel egentlig for det stikk motsatte... Egentlig er det vi som er Guder. De bildene vi lager oss av overnaturlig(e) gud(er), er bare avgud(er). Om definisjonen av Gud består i å skape mennesker, så er vi selv Gud, for vi skaper mennesker i vårt bilde, både billedlig, og bokstavelig. =P Måtte bare sveipe innom topic igjen.. "Det finnes ingen annen Gud enn oss" blir vel da svaret. Og om ikke vi er Gud, så er det ingen... Han fyren som skrev i GT var bare en egosentrisk Gud som ikke ville dele sin status.. =P

OK. Litt for mye tankespinn og tull her nå, men jeg lar det stå likevel... =P

 

 

Vi kan også i teorien være virutuelt liv. Vi kan aldri finne ut om vi er det eller ikke.

Joda, det kan vi jo. Og det kommer jo an på hva man legger i "virtuell" også

 

 

Hehe, skal garantert se filmen. Nå skal jeg nevne at kloner er helt greit så lenge dem ikke har bevisthet. Eksempel terapautisk kloning. Men går ut i fra at du mener kloner med bevisthet. Der er jeg helt enig, å lage noe som helst med bevisthet er noe enn bør være forskiktig med.

Jupp. Og det å dømme dem for hva de gjør blir også feil. Som nevnt tidligere. =)

Det som blir problemet er minnene deres. Om du ser filmen så vil du forstå meg bedre. Tja kanskje ikke så alt for galt dersom den man kloner ikke har barn, kone og sånt da... Jeg kan ikke se andre ting her akkurat nå. Men om man plutselig dukker opp som en klone av seg selv, og man ikke lenger kan være sammen med barna sine, med kjæresten sin etc, fordi det er "eiendommen" til den man er klonen av, så vil jo det bli et moralsk dilemma? Hmm... Jeg er veldig usikker her, egentlig. Vi kan i alle fall ikke bruke dem som "slaver"... De kan ikke overta våre yrker/jobber slik at vi slipper. Om vi skal få noen andre til å overta våre jobber, så må vi lage roboter uten bevissthet. Egentlig tror jeg at en eller annen gang i fremtiden, så er det ikke behov for å jobbe mer. Ikke slik vi gjør i dag. Det vil være roboter som gjør det for oss. En verden på trygd anyone?? hehe...

 

Merkelig det der, det du sier avkrefter i allefall sjel konseptet.

Nja, ikke slik jeg ser det. Setter man det sammen igjen, så får man samme sjelen igjen. Splitter man sjelen i to, så blir det to sjeler uavhengig av hverandre. Samme skjer vel dersom du deler en mark i to... Man får to selvstendige "individer"... Det var derfor jeg i en av de tidligste innleggene mine sa noe om at "Vi lever i og med hverandre", slik det blir sagt i en gnostisk skrift jeg ikke husker navnet på. =)

 

Jeg tror bevisthet rett og slett er funksjonen av ett eller annet. Det jeg ikke fortsår er at hvorfor har funksjonen av alle de "døde" atomene i kroppen min behov for å overbevise seg selv om at de ikke er "døde". For det er jo det de er sett på som minse enheter.

Tja. Jeg ser ikke på det som en funksjon. Men som et fenomen som oppstår når alt ligger til rette for det.

Men ellers så har jeg som sagt ikke den ringeste anelse. Et annet ord/begrep på dette er "ånd"... Bare så det er nevnt. Ånd var ikke i utgangspunktet det dagens nyreligiøse legger i begrepet, eller slik som det tafatte programmet på TVNorge definerer det som. Ånd var opprinnelig et begrep som skulle peke på "vårt indre", det er bevisstheten, tankene, følelsene og så videre, altså helheten av hva vi er som oppleves, og som man så på som ikkemateriell... Så begynte noen å tenke at denne kunne eksistere uten kroppen, og dermed har man den moderne forståelsen. Men det er ikke slik "ånd" blir brukt for eksempel i bibelen, for å ta et eksempel av mange, som faktisk sier det motsatte: "da han døde så oppgav han sin ånd"... Den ble borte.. Uansett dette blir et sidespor. Uansett.. Om den man er gjenoppstår, altså oppstår på nytt, blir født (gjenfødt) vel, så vil alt oppstå, ens selvbevissthet, og tankene. Minnene vil derimot være slettet. Nå er det jo ikke sikkert det er slik, men det er jo ikke sikkert det er motsatt heller?

 

Som tidligere sagt tror jeg det er selve funksjonen av organismen. Men mon tro om maskiner som er kapable til å ha en liten bevisthet gjør akkuratt det samme.

 

Skulle ønske jeg viste svarene. Da hadde jeg nemlig vært det beste en kan være rik og råsmart.

 

Det har seg sånn at hvis man tenker seg til det aller aller absolutt første som utløste den eventuelle rekken av hendelser som førte til at universet ble skapt ender vi på at noe må ha spontan oppstått.

Hehe.

 

Vel. Jeg tror ikke på noen "absolutt første".

Alt er en evig kjede av begivenheter uten begynnelse eller slutt.

Aristoteles sin første beveger, blir således for meg en helt fjern tanke...

Det samme gjelder en Gud som har skapt alt... Alt eksisterte in the beginning, så det var ikke noe behov for å skape det... Heller kan jeg ikke se noen vits med det... Eller noen overordnet mening med det hele.

Det blir bare for meg helt meningsløst.... Det at ting er meningsløst, gjør at livet slik jeg ser det, har en mening, og det er den meningen vi hele tiden skaper med livet mens vi lever. Noen overordnet eksisterer ikke, tror jeg, og håper jeg.

 

 

Og for å få minst mulig untak til de fysiske lover er det enkleste at energi og rom bare ble dannet fra ingenting(da reglene for ingenting ikke motsier at dette kan skje).

Vel. For meg er det 100% komplett umulig. Der skiller også våre forestillingsverdener lag. I min verden er alt evig og foranderlig. Ingen ting har oppstått ut i fra intet. Men om det er slik, mot alle odds, så har jeg beskrevet det tidligere =)

 

 

Jeg er kanskje men, dilemmaet kommer hvis noen lager flere hjerner av deg. Blir det flere jeg'er? Jeg tror bevisthet er og vil forbli et mysterium lenger og større enn universets opprinnelse. bevisthet er nemlig noe som jeg føler er fullstendig ulogisk.

Jepp. Nei, jeg tror egentlig at det blir flere jeger, men at disse har hver sin bevissthet. De er også bygget opp av hvert sitt materiale, ikke nøyaktig det samme. Det jeg snakker om er at man blir gjenfødt dersom nøyaktig de samme "ingrediensene"/bestanddelene av meg, blir nøyaktig det samme om igjen, etter at meg i dette livet er gått i oppløsning...

 

Ser endelig jeg er på slutten av innlegget. Hjernen er slitt ut til der det går ekstremt utover norsk skrifeferdighetene mine. Men det er søern ikke rart når vi diskuterer ting som man sikkert kan ha flere årstudium i filosofi og skrive et tonn særoppgaver om. :- P

Hehe. Det samme gjelder meg også. =)

Filosofi er interessant. =)

Jeg tror derimot ikke at man trenger å ha mastergrad i dette for å kunne filosofere heller. Jeg er ganske sikker på at du og jeg vet mer om verdenen enn hva Platon og Aristoteles på sin tid gjorde. Tror vi kan gulpe opp mer interessante ting enn dem. Bare for å ha det sagt... =P hehe... Eller hva med muligheten for at vi kan være reinkarnasjoner av disse store filosofene? Det er i alle fall en artig tanke.

 

Alle er hobbyfilosofer på ett eller annet trinn... Vi bruker jo dette hele tiden dersom vi forsøker å finne ut svaret på noe. Filosofi er ikke som mange tenker "svevende svada", det er helt relevante ting. Jeg ser ikke helt hvor grensene for filosofi og annen tenkning går heller for den saken skyld. Er det filosofi med en gang vi stiller spørsmål rundt vår eksistens? Hvor går skillet "religion/filosofi". Jeg tenker at skillet er følgende: Filosofien forsøker å "make sense" av nåtidens vitenskap, mens religionen forsøker å "make sense" av fortidens superstition/overtro/dogmer/religion...

[SuBWoofeR]

Hva som skjer etter døden?

 

Akkurat det samme som før din fødsel, du kan ikke oppfatte tid og rom lenger.

[LiamH]

Svaret er at vi vet ikke og ingenting tyder på noe annet enn at vi råtner bort. Du vil oppleve det samme som før du ble født, nemlig ingenting.

[VikingF]

Jeg synes sitatet i signaturen til Turbonello beskriver det ganske så bra: "Frykt ikke døden, for når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du" [Epikur]. Dette, sammen med Relativitetsteorien som ikke gir et bestemt tidspunkt noen priviligert status, bør berolige de fleste. Kort sagt: Når du er død så finnes du i fortiden. Det er da "din nåtid".

[Mahogany]

Svaret er at vi vet ikke og ingenting tyder på noe annet enn at vi råtner bort. Du vil oppleve det samme som før du ble født, nemlig ingenting.

 

Det som faktisk tyder på noe annet er overnaturlige hendelser (som forøvrig også har blitt dokumentert).

[Gjest]

Man blir spist av en kjempediger labrador.

[IHS]

Svaret er at vi vet ikke og ingenting tyder på noe annet enn at vi råtner bort. Du vil oppleve det samme som før du ble født, nemlig ingenting.

Du tror da, at dine opplevelser i morslivet, var ingenting.

Endret 23. desember 2012 av IHS

[Dr. Brodsky]

Det som faktisk tyder på noe annet er overnaturlige hendelser (som forøvrig også har blitt dokumentert).

Du må gjerne fremlegge disse bevisene...

[omnomnomnivore]

Du tror da, at dine opplevelser i morslivet, var ingenting.

 

Du skjønner hva han mener. Bare bytt ut fødsel med unnfangelse.

 

Ellers venter vi spent på et ultralydbilde av himmelen

[Gud_vår_Far]

Min tanke om hva som skjer etter døden er at sjelen vår kommer til himmelen, og vi lever evig.

Men ingen vet....

[Mahogany]

Du må gjerne fremlegge disse bevisene...

 

Du vet vel selv hvor du finner slike bevis, så godt som jeg. Dessuten skrev jeg det kun for å minne deg på at vi faktisk har fått små hint.

[Dr. Brodsky]

Nei, jeg vet ikke hvor jeg finner slike bevis.

[Roger865]

For min del aner jeg ikke hva som skjer når man dør.

 

Men jeg håper at det å være død er akkurat som å ikke være født.

[IHS]

*

Endret 23. desember 2012 av IHS