Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Q: Kierkegaards utlegning om Adams fall i forhold til den mennesklige syntese av ånd, sjel (sjelsbevissthet) og legeme.

 

 

 

Hei, jeg studerer Filosofi og har fått en oppgave om Søren Kierkegaard. Oppgaven står ovenfor, og jeg lurte på om det er noen der ute som kan hjelpe meg med den? Er det noen som har lest Kierkegaards "Begrepet angst" som kjenner til spørsmålet?

 

 

Takk til alle svar på forhånd!

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Så langt, så har jeg funnet at at det Kierkegaard snakker om når han snakker om angst, er at vi engster oss for mulighetene vi har i oss.

Mennesket består at legeme og sjel. Legemet er kroppen, og alle dens fysiske funksjoner. Kroppen er bundet de mekaniske prosessene som finnes i verden, og kroppen er endelig. Sjelen, for Kierkegaard, er bevisstheten vår (litt som Aristoteles). Han mente ikke at vi hadde en dualistisk sjel, men at sjelen rett og slett er våre mentale prosesser: Vår logikk, våre tanker, våre resonnementer, osv.

Men mennesket består av enda en ting: Ånden.

Ånden er syntesen som oppstår i mennesket ut ifra sjelen og legemet. Ånden er vår evne til å ta valg. Ånden er vår evne til å gjennomføre mentale prosesser til fysiske handinger. Ånden er på mange måter vår vilje, og evne til å ta frie valg.

Men ånden er noe mer enn det, også. Kierkegaard skriver at "Selvet er ånden, og ånden er selvet". Hva Kierkegaard mener med dette kan jeg bare spekulere på, enda. Jeg antar at han mener at vi kan skape oss selv, på mange måter som Gud kan skape seg selv.

For Kierkegaard mener at det er gjennom Ånden at vi kan ta del i det uendelige. Det er gjennom ånden vi kan oppnå frelse. Frelse for Kierkegaard er når vi overkommer angsten vår, tror jeg.

Og angst, for Kierkegaard, er viten om intetheten. For å forklare angst dypere, så vil jeg skille mellom to begrep som jeg bruker for å forstå hva Kierkegaard mener angsten oppstår fra.

 

Virkelighet og mulighet:

Virkeligheten er den mekaniske, "ekte", verden vi har for oss. Jeg setter ekte i hermetegn her fordi jeg oppfatter at Kierkegaard mener at verden ikke bare strekker seg til det vi kan observere - til logiske prosesser av årsak og effekt. Men Kierkegaard mener ikke at det er noen himmel vi skal hensides drømme oss til (så langt jeg forstår han). Den verden som også eksisterer sammen med virkeligheten, er muligheten. Muligheten der angst oppstår.

Hva er muligheten? Jo, muligheten er det Gud gav Adam da han sa: "Ikke spis av treet". For første gang, så var Adam klar over muligheten. Og i muligheten ligger en intethet. Adam visste ikke hva som kom til å skje hvis han spiste av eplet, men samtidig så var han kanskje nyskjerrig på hva som kom til å skje. Dette er muligheten. Og Adam opplevde for første gang Angst.

Angsten gikk forut for synden, skriver Kierkegaard. Og Angst kan ikke eksistere sammen med angeren. Angst er intetheten. Angst er muligheten. Angst er det du kjenner før du har truffet et valg. Med en gang du treffer et valg inntrer angeren, og det er ikke lenger intethet - du har truffet et valg -, dermed er der ikke lenger angst.

Ånd (frihet/vilje) har en intim sammenheng med angst, for Kierkegaard. Han skriver at "jo mindre ånd, jo mindre angst".

Men hva er egentlig poenget med angst?

Jo, som sagt, så er det gjennom ånden at man kan oppnå frelse. Og i motsetning til protestantisme/katolisisme, osv, så mener ikke kierkegaard at Frelse går ut på å simpelthen Akseptere Gud inn i hjertet ditt, og leve etter hans regler. Frelse er å ta del i evigheten - i den friheten (og dermed angsten) som Gud har gitt oss. Kierkegaard mener sterkt at frelse er en rent individualistisk ting. Frelsen ligger i å overvinne angsten hele livet. Å gå dypere å dypere inn i angstens bunnøse avgrunn. For, som SK sier, så "danner angst". Dannelse blir her den typen dannelse man får gjennom livserfaring. "Krig og konflikt danner," sier SK. "og da vil menneskene være med. Men det finnes en langt lettere måte å dannes på, og å dannes langt dypere på. Se mulighetens disippel ute på slettene hvor det ikke skjer en eneste ting. Der kan han dannes." Kierkegaard mener at vi dannes og oppnår frelse gjennom å stupe ned i angsten vår. Og, som han sier "så har ingen mann vært så langt nede at ikke andre har kunnet gått lengre." Angst er intet. Vi engster oss for intetheten, for muligheten. Og bare gjennom å overkomme vår engstelse, bare ved å la den dykke inn i oss og rense ut "hver eneste endelige og smålige ting" kan vi ta del i uendeligheten. Vår ånd kan gjøre at vi kan ta del i uendeligheten. Vår ånd er våre valg. Angsten er engstelsen for valgene. Og angsten er ikke noe ute i verden, angsten er bare i oss selv. Og bare ved å dykke ned i vår egen angsts avgrunn kan vi komme opp igjen dannet. Som SK sier "bare han som har lært å engste seg, kan ikke engste seg, for alle ting vil virke småelige (han sier noe sånt)". Du kan dra en analogi mot en soldat som kommer hjem fra helt helvetes krig. Da vil ikke det å spørre ut drømmedama virke som noen utfordring lengre. Men Kierkegaard mener at vi trenger ikke gå så langt for å treffe angsten i oss. Angsten er i oss, og vi trenger bare søke oss selv for å møte den.

 

Så mitt svar på spørsmålet "hva er Kierkegaard utlegning om Adams fall i forhold til den mennesklige syntese mellom legeme, sjel og ånd?

Jo, det er at Adam åpnet opp for frelse da han gikk imot Guds ord. Det ble til synd, men han åpnet opp for frelse. For bare ved å ta valg i møtet med vår angst kan vi overkomme den, og dannes, og oppnå frelse. Bare ved å la angsten i oss rense ut hver eneste endelige og småelige ting i oss, kan vi opphøye vår ånd - ta del i det uendelige og Gud.

 

 

Det tror jeg jeg svarer:)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...