Skjønner ikke dama

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg og dama sliter. Vi har vært sammen i noen år nå. I starten kunne vi prate i timesvis om alt og ingenting, og vi gjorde alt sammen. Hun var superkul. Vi hadde ingen problemer. Vi var sosiale som få og opplevde mye i lag.

 

Så ble hun gravid. Hun la på seg en hel masse som hun aldri klarte å få av igjen, noe som gav henne en stor knekk i selvtillitten. Vi kranglet ofte. Hun hadde en lengre periode med depresjoner, noe som delvis også var et resultat av dårlig jobbsituasjon, og har vel egentlig aldri kommet seg helt utav dette hullet igjen. Det er nå over 3 år siden sønnen vår ble født. Hun har begynt å bevege seg ut i jobb igjen, men det er klart at dårlig økonomi ikke akkurat har hjulpet på humøret det heller.

 

Selv om jeg ikke har noen problemer med hennes utseende, har hun det relativt tungt. Og dette gjør noe med dama og forholdet vårt. Vi har slutta å ha sex, vi har slutta å snakke om sex. Hver gang jeg prøver å ta opp noe som har med oss å gjøre, vil hun ikke snakke om det. Hun er stort sett forbanna og oppgitt på meg hele tiden og jeg ser ikke noe mønster i det. Jeg vet ikke hva jeg gjør feil. Det virker som om jeg ikke kan gjøre noe godt i det hele tatt.

 

Ikke misforstå, ikke alle dager er like. Det hadde jeg ikke holdt ut. Vi har selvfølgelig gode perioder hvor vi kan le sammen enda. Det er derfor dette er så vanskelig. For selv de gangene vi har det godt, klarer hun ikke se meg skikkelig i øynene. Hun synes det er ukomfortabelt med nærkontakt av noen som helst grad. Og hun vil definitivt ikke snakke om intimitet. Hun ser rett og slett ikke poenget i det. Jeg føler vi oppfører oss mere som søsken som krangler mye enn kjærester.

 

I motsetning til meg, har hun mange hun kan betro seg til. Men mistenker at hun ikke benytter seg av dette tilbudet fullt ut. Hun snakker stort sett bare med dem om hvor stor en idiot jeg er. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har tillit hos henne lengre, eller om jeg faktisk noensinne har hatt tillit. Jeg blir forbanna og føler meg ofte urettferdig behandlet av henne. Og da hender det av og til at det topper seg for meg og jeg sier noen gloser jeg ikke mener ut av frustrasjon. Men oppførselen hennes gir ærlig talt meg også en god knekk i min egen selvtillit.

 

Hva kan jeg gjøre for å dra henne ut av gropa? Hun har gått til psykolog. Det gav henne ingenting (jeg tror det er fordi hun ikke åpnet seg til ham). Vi har også prøvd familieterapi uten hell.

Vil liksom ikke gå fra henne heller, jeg føler utorlig nok fortsatt ganske sterkt for henne, men jeg ser at det går den veien hvis vi ikke klarer å fikse opp i oss. For dette kan ikke være sundt. Anonym poster: e63fa3aa3f1643fc4f3eb62db9da98f7

[BuffyAnneSummers]

Dette er faktisk mer vanlig enn det man tror..

 

Dessverre så må jeg si at jeg ikke tror at dere har noen god fremtid sammen utifra hva du skriver. Dere har gått til terapi sammen (hvorfor funket ikke det???) og hun har gått til psykolog alene, hvor du mener at det er fordi hun ikke åpnet seg for han. Hvis en person ikke prøver hardt nok og/eller rett og slett ikke har lyst til det så er det lite man kan gjøre.

 

Hun har problemer hun må rydde opp i selv tydeligvis, og det er lite du kan gjøre enn å stille opp for henne.

[AnonymDiskusjon]

Dette er faktisk mer vanlig enn det man tror..

Mangel på intimitet i parforhold over tid? Eller akkurat min situasjon? Uansett er det urovekkende.

 

Dessverre så må jeg si at jeg ikke tror at dere har noen god fremtid sammen utifra hva du skriver.

Ikke det svaret jeg håpet på. Ser som sagt at det muligens er den veien det går, men jeg velger allikevel å være optimistisk, evt naiv om du vil, og satser videre på forholdet. Jeg har ikke så lett for å gi slipp på noe jeg har satset mye på.

 

Dere har gått til terapi sammen (hvorfor funket ikke det???)

Tror vi brukte tjenesten litt feil. Istedetfor å fokusere på de store problemer i forholdet, brukte vi tiden hovedsakelig på detaljer. Fortelle om gårsdagens krangel, legge skyld på hverandre for filleting o.l. Terapeuten kom liksom aldri til roten på problemet, og vi klarte heller ikke se forbi våre egne egoer.

 

Hun har problemer hun må rydde opp i selv tydeligvis, og det er lite du kan gjøre enn å stille opp for henne.

Jeg kan faktisk leve med mangel på intimitet så lenge jeg vet at vi begge jobber oss fremover i forholdet, og vi begge er villige til å satse alt på å komme nærmere. Men jeg synes det er forferdelig vanskelig å jobbe oss fremover, hvis vi ikke kan snakke om det som plager oss uten at det blir feid bort med "er ikke i humør til denne samtalen", eller "dette er jeg ikke komfortabel med å snakke om". Det var som sagt et tidspunkt vi kunne snakke om alt...

 

Synes det er veldig vanskelig å legge meg selv og mine behov til sides over så lang tid for å ta hensyn til henne og hennes behov. Det er også fantastisk vanskelig å svelge all irritasjonen og total mangel på tålmodighet som finnes i huset i perioden. Anonym poster: e63fa3aa3f1643fc4f3eb62db9da98f7 Anonym poster: e63fa3aa3f1643fc4f3eb62db9da98f7

[BuffyAnneSummers]

Det er vanlig at intimitet forsvinner med årene ja.

 

Du må selv velge hvor langt og lenge du ønsker å strekke deg for hennes skyld. Ikke føl skyldfølelse hvis du kommer til punktet hvor du ikke gidder mer, for selv om du prøver jævla hardt for å få det til å fungere så vil det ikke gjøre det hvis ikke dere begge jobber for at forholdet skal vare.

[AnonymDiskusjon]

Hmm.. Bare for moro skyld;

Hvor ofte er det vanlig for et par med 5 år på baken å ha sex (burde kanskje vært en tråd i seg selv dette):

 

[ ] 1 gang per dag

[ ] 1 gang i uka

[ ] 1 gang i måneden

[X] 5 - 6 ganger i året

[ ] 2 - 3 ganger i året

[ ] Mindre

 

Jeg føler gjerne at vi ikke er blandt normalen når det kommer til sunne parforhold når det kommer til intimitet. Anonym poster: e63fa3aa3f1643fc4f3eb62db9da98f7