Fin film om depresjon

[festen]

Man begynner å eksperimentere med piller?... istedenfor å reversere hva som egentlig skapte sykdommen (her en ubalanse i kroppen) (det er ikke mangel på piller skal skaper depresjon i første omgang ... piller er heller ikke løsningen - annet enn på kort sikt)

 

Jeg tror veldig på at depresjon skyldes en biokjemisk ubalanse i kroppen, på den måten at noen lettere blir deprimert enn andre, eller er mer sårbare. Så kan en alltid endre de ytre forholdene slik at den indre biokjemien endres, men sårbarheten er det vanskelig å bli kvitt. Jeg har liten tro på ting som kognitiv terapi eller psykolog behandling. Et tema jeg har diskutert med flere er det å "rømme unna problemene", men jeg tror problemene ofte er en virkelighetsoppfatning skapt av en dårlig biokjemi, altså eksisterer egentlig ikke problemene, altså trenger de ikke behandling. En trenger ikke å grave seg ned i problemer som ikke eksisterer. Endres biokjemien forsvinner problemene. Og jeg har stor tro på behandling (behandlingsreiser, trening, lysterapi, medisiner) som sikter på å endre biokjemien i kroppen. Når det siktes til ytre omstendigheter, er det sårbarheten kommer inn. Mange ville taklet omstendigheter andre igjen ikke ville taklet. Når en så skylder på ytre omstendigheter, blir det egentlig feil å si at situasjonen korrigeres om de ytre forholdene endres, manglende evne til å takle de ytre omstendighetene skyldes sårbarhet. Og sårbarheten er den egentlige årsaken til depresjon.

Endret 8. november 2012 av festen

[Rosario]

Medisinske depresjoner = biokjemisk ubalanse (hormoner .. man har ikke utstyr for å måle dette idag). Uvaner er alt som skal til for å få sykdommen - uten å ha "vanskelig oppvekst" eller "traumatiske opplevelser" i tillegg.

 

Hvis man blir stresset av jobben: Jobben = uvane (man blir syk av jobben)

 

Her tror folk at man kan ikke si opp jobben fordi da sulter man ihjel . Man kan alltids si opp jobben, den friheten har alle.

 

Helsenorge har selvfølgelig den omvendte holdningen: Hvordan få folk tilbake til jobben?

 

Hvem betaler legen?

Endret 8. november 2012 av Rosario

[festen]

Medisinske depresjoner = biokjemisk ubalanse (hormoner .. man har ikke utstyr for å måle dette idag). Uvaner er alt som skal til for å få sykdommen - uten å ha "vanskelig oppvekst" eller "traumatiske opplevelser" i tillegg.

 

Hvis man blir stresset av jobben: Jobben = uvane (man blir syk av jobben)

 

Jeg tror det er mange som tåler veldig mye uten å få depresjon. Og greier situasjoner med glans der andre ville blitt sterkt deprimerte. Jeg tror det er gener i forhold til serotonin. Reaktivitet i amygdala og sårbarhet for utvikling av mye stresshormoner og overaktivitet i den hormon regulerende HPA aksen, slik at det blir lite testosteron som er sentralt. Jeg tror også overvekt er en risikofaktor. De med mer serotonin, og mindre reaktivitet i amygdala er mindre utsatt for depresjon, reaktivitet i amygdala, og ekspansjon i blodtrykk og stresshormoner i stressede situasjoner. Jeg tror nesten alle menn med depresjon har lite testosteron, uten at alle menn med lite testosteron dermed er deprimerte. Selv fikk jeg påvist fritt testosteron på den nedre grensen, og stresshormoner på den øvre grensen,så jeg går ut ifra at det har sammenheng det jeg omtalte lenger opp. http://www.psykiatri-regionh.dk/NR/rdonlyres/3481B0DE-E1B8-4C73-8E10-CA322E2CB4C2/0/Eksempel_OSVALopgave.pdf

Endret 8. november 2012 av festen

[AnonymDiskusjon]

Fin film kjenner meg igjen i mye det han sier. Spesielt med at alt du gjør ikke er morsomt lenger, at mat ikke smaker noe og at verden blir... fargeløs. Og at alt jeg hadde energi til var å ligge i senga å se opp i taket og at livet føltes meningsløst siden det kun var mer smerte enn glede.

 

Men kom meg ut av det tilslutt, gjorde det selv turte ikke å be om profesjonell hjelp eller fra en jeg kjente rett og slett fordi at jeg skammet meg så mye over å være deprimert og ha selvmordstanker. Men fikk faktisk ganske mye hjelp ved å snakke med forskjellige personer her på diskusjon.no. Så sånn sett så snakket jeg faktisk med andre, og det var det som hjalp meg ut av all dritten. Anonym poster: 03a63f425f7922e16e6a722f2044e5ed

[dag1234]

Viktig poeng du har der. Det følger mye skam med å ha psykiske vansker, og den skammen er ofte et hinder for å komme ut av vanskene.

[Rosario]

 

Hva gjorde du konkret og ble resultatet 90%, 95% eller 100% frisk?

[2DG]

Hva gjorde du konkret og ble resultatet 90%, 95% eller 100% frisk?

 

Tror egentlig at det blir litt feil å si at "man blir 100% frisk". Jeg tror det er bedre å si at "man i mer/mindre grad" har utviklet seg i en eller annen retning. For eksempel kan det være angst man slet med, men der man slet har nå blitt vaner man ikke lenger tenker over.

Som en person med asperger hadde jeg mye sosial angst (om man kan si det slik). Jeg likte blant annet ikke å snakke med fremmede folk. Etterhvert som jeg fikk diagnosen satte jeg i gang (med hjelp fra mine foreldre) et arbeid for å møte disse simple tingene jeg slet med. Mye har når, 6 år etter, blitt vanesaker, men jeg finner mye mer som et gidd fordi jeg må ut og forholde meg til folk. Jeg har aldri egentlig vært en god lagkamerat (dette kommer an på situasjon, selvfølgelig), og gjør generelt intensivt gruppearbeid dårlig, mens selvstendig arbeid gjør jeg godt.

Poenget mitt er at man vil kanskje forbedre seg på mange områder, men det vil kanskje være noe som ligger dypt inne i deg som sier forskjellig. Kanskje kommer noen symptomer tilbake om man ikke er oppmerksom på hva som kan være årsaken til depresjoen eller angsten, eller at omgivelsene kan være ødeleggende. At den daglige trivselen blir tatt bort fra en. Det finnes alltid noe man kan jobbe og forbedre seg med selv, men ofte er profesjonell hjelp en god løsning.

Jeg har aldri hatt bruk for dette i tiden etter at jeg fikk diagnosen for asperger, men tiden vil vise siden jeg ikke er "helt voksen" enda

Endret 10. november 2012 av 2DG

[dag1234]

Det er opp mot fem ganger så mange som dør av depresjon hvert år enn som omkommer i trafikken. Depresjon er en farlig folkesykdom, og 25% av oss vil rammes i løpet av livet. Til en hver tid har mellom 5-10% av oss en behandlingstrengende depresjon.

[L4r5]

Spam/trolleposter/offtopic m/svar er fjernet fra tråden.

Reaksjoner på moderering gjøres ikke i tråden.

[Rosario]

Jeg mener folk må se realistisk på sin situasjon når man har alvorlige depresjoner, som bipolare hverdager. Men man kan gjøre utrolig mye ... , som å begynne med trening, få kyndig hjelp av psykolog, gå i terapi, snakke med likesinnede og etterhvert lære hvordan man kan bli så godt som symptomfri, selv om sykdommen som sådan ikke kan fjernes (genetisk). Man kan nesten leve et normalt liv når man har lært hvordan håndtere sykdommen og symptomene.

 

BS

 

Jeg mener folk må se realistisk på sin situasjon når man har alvorlige depresjoner, som bipolare hverdager. Men man kan gjøre utrolig mye ... , som å begynne med trening, få kyndig hjelp av psykolog, gå i terapi, snakke med likesinnede og etterhvert lære hvordan man kan bli så godt som symptomfri, selv om sykdommen som sådan ikke kan fjernes (gener). Man kan nesten leve et normalt liv når man har lært hvordan håndtere sykdommen og symptomene.

 

Jeg kan ikke huske en typisk depressiv dag de påfølgende 10 år. Det ble omvendt. Sykdommen ble borte. Det er ikke genetisk. Balansen ble gjenopprettet.

Endret 11. november 2012 av Rosario

[dag1234]

Jeg tror så gjerne du har blitt helt kvitt dine depressive plager, Rosario. Men det er ikke dermed sagt at alle andre blir kvitt sine.

 

Det vanlig å hevde at de fleste blir bra eller bedre av behandling, men jeg synes vi skal være så pass edruelige at vi vedstår oss at noen klarer vi ikke hjelpe.

 

Årsakene til det er sammensatt. Det er ganske sikkert ulike årsaksfaktorer bak ulike depressive tilstander, og derfor ulik prognose. Men ofte er det viktigste hvilke ressurser pasienten har, og ikke hvilke symptom vedkommende viser.

[festen]

jeg syns forresten filmen er bra, kan enda se den, men det at hunden etterhvert blir personen, og ikke skyves unna, hva mener de egentlig med det. psykotisk depresjon?

[dag1234]

jeg syns forresten filmen er bra, kan enda se den, men det at hunden etterhvert blir personen, og ikke skyves unna, hva mener de egentlig med det. psykotisk depresjon?

 

Det gir mye mening hvis du tenker på mennesker som har gått og vært deprimert så lenge at de har tilpasset seg symtomene og tenker at det er slik det skal være.

 

Filmen, og billedboken den bygger på, er på ingen måte ment å si alt om depresjon, men kun fortelle om forfatterens opplevelse av sin depresjon. Det er f eks ingen ting om utløsende faktorer eller årsakene til depresjonen.

 

Mener det også skal finnes en versjon der han mater hunden. Det hender jo at noen dyrker sin tristesse, og ikke vil gi slipp på den.

[festen]

hva tenker du om emosjonelle orgasmer og sånn ved musikk, kunst og litteratur som treffer sjelen og gir ekko , sånn mange med mørke tanker har. er det det du mener med å ikke gi slipp på?

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

 

Fantastisk video, fikk meg faktisk i et veldig godt humør!

 

Edit: Er akkurat slik det føles å være deprimert.. Jeg fant ut av det den harde måten..

Endret 11. november 2012 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Alastor]

Nydelig film, takk for at du la den ut

[dag1234]

hva tenker du om emosjonelle orgasmer og sånn ved musikk, kunst og litteratur som treffer sjelen og gir ekko , sånn mange med mørke tanker har. er det det du mener med å ikke gi slipp på?

 

Nei, det er ikke det jeg sikter til.

 

Jeg tenker i første omgang på den oppmerksomhet og de fritak fra dagliglivets alminnelige plikter en får ved å ha det vanskelig, alle 'godene' som plager fører med seg. Det som vanligvis kalles sekunærgevinsten ved sykdom. De er ofte et stort hinder for bedring.

 

Å mate sin depresjon sikter kanskje i enda større grad til primærgevinsten; det fenomen at så lenge man har det så vanskelig så trenger man ikke gripe tak i sine problemer.

[MissEhrmann]

Veldig bra film!

Takk for at du la den ut.