Kjærlighet, skam og vold

[AnonymDiskusjon]

Jeg er 21 år, går på skole, har en ålreit jobb, kjæreste, trener fire ganger i uken, og har mange gode venner.

Men det er noe som ikke er riktig. Mangler jeg noe, eller er det bare jeg som ikke klarer å se hva jeg har?

 

Jeg har følt det som at jeg er på feil sted veldig lenge nå. Enten jeg er med venner, kjæresten min, på jobb eller skole. Følelsen av tomhet og meningsløshet river inni meg. Jeg er redd for følelsen, redd for tomhet og ensomhet. Mangler jeg evne til å føle noe mer, jeg er ikke forelsket i jenta som jeg deler livet med. Det er ikke alltid jeg ønsker å være med vennene mine, jeg orker ikke å snakke med noen om hva jeg tenker. Det sorte inni meg ruver og drar meg bort.

 

Det er en slags følelse av skam som preger hverdagen min. Jeg prøvde aldri ordentlig på skolen. Mine medelever gjorde narr av meg på grunn av mine foreldes arbeid. Mine foreldre vekslet på å fortelle hvor stolte de var av meg og dagen etterpå "gjorde jeg aldri noe". Jeg ville ikke spille fotball men da jeg ønsket å slutte ble jeg fortalt "du må ikke bli en taper".

 

I mine år på skolen, i idrett, i kjærlighetslivet, i jobb har jeg aldri turt å

prøve. Når jeg starter på noe, kjenner jeg innerst inne at jeg ikke vil lykkes.

Jeg har tenkt mye på akkurat det i det siste. Kan min egen frykt for å prøve være min egen måte å søke bekreftelse på?

 

Det føles usikkert på om jeg hadde klart alt jeg setter foran meg. Men hver gang jeg har prøvd på noe, enten det er i skole eller hjemmet så har jeg alltid hørt: "Du hadde fått til så mye, om du bare hadde prøvd!".

 

I dag føler jeg at jeg aldri har prøvd. Jeg har unngått vanskelige ting, prøvd å surfe gjennom livet på enklest mulig vis og det har lagt merker i min væremåte.

 

Ved ettertanke føler jeg at mitt kjærlighetsliv gjenspeiler deler av livet mitt. Ordet forelskelse er fremmed for meg, jeg kan bli betatt, men magien forsvinner for meg når jeg får hva jeg trodde jeg ønsket. Nå har mitt andre ordentlige forhold vart i snart ett år. Jeg orker nesten ikke å ha sex lenger, det føles som at jeg må tvinge meg til å prøve. Hun merker det så godt. Når jeg er med henne så kjenner jeg et sug i magen, jeg vil være alene.

De eneste gangene jeg tenner ordentlig er når vi har kranglet og egentlig gjort det "slutt". Jeg elsker å bli forført, det må være litt skittent. Akkurat slik som jeg føler meg.

 

En film som virkelig traff meg var Shame, jeg kjenner meg igjen i deler av filmen hvor skammen drar meg og jeg må stritte i mot.

 

Det er noe i meg som begynner å bli problematisk. Kjæresten min, vi krangler hele tiden. Jeg er aggressiv mot nesten alt hun gjør, sier hun noe til meg så svarer jeg fort spydig og hun tilbake. Jeg liker å gjøre henne sint, det føles godt. Det føles godt når hun slår meg, klorer, klyper meg. Jeg blir så sint, og ber henne dra for godt. Men jeg ønsker ikke det.

 

Jeg føler jeg nå som 21-åring ikke kjenner meg selv i det hele tatt. Jeg trenger egentlig bare å lufte ut hva jeg tenker, hva jeg føler. For jeg klarer ikke å snakke med noen om det. Anonym poster: 35350446864c6cf75af8fedf2f901306

[vidor]

Det er vel det du har vært igjennom i fortiden din som gjør at du tenker slik du gjør nå.

Du har jo identifisert at det er snakk om skam, og jeg tror du lager deg situasjoner for å få straff som du mener du fortjener, men det er kanskje igjen å provosere andre mennesker for å oppnå det du mener du fortjener enten fordi det er innlært og føles normalt fra oppveksten, eller at det nå begynner å komme opp i bevisstheten din. Det fleste repeterer på mange måter fortiden sin om og om igjen i senere faser av livet, og dette gjelder også traumatiske ting man har vært igjennom i barndommen. Det blir på mange måter et ubevisst program som kjører i underbevisstheten uten at man alltid skjønner hvorfor man gjør det man gjør, når det ikke føles bra eller rett.

 

Dette høres ut som noe du burde få analysert av en psykolog og jobbet med, for årsaken til dette må du få kartlagt slik at du forstår og kan bryte handlingsmønsteret. Rett og slett og finne ut hva skamen er og hvor den kommer fra.

Du føler jo den og merker konsekvensene av den, men hva er årsaken ?

Regner med at du ikke ønsker at det skal forsette slik, og at du vil prøve å gjøre noe med dette slik at du får det bedre med deg selv og de rundt deg.

 

I grunnen høres det ut som du har en del negative leveregler som ikke gagner deg.

Hvis du leser engelsk så tror jeg denne boken kan være til nytte for deg;

http://www.adlibris.com/no/product.aspx?isbn=0452272041