"Stor jente, klare selv" Langt nede psykisk..

[AnonymDiskusjon]

Jeg sliter veldig meg meg selv for tiden. Selv om jeg har mange rundt meg hver dag, så føler jeg meg ensom. Jeg føler meg ikke bare ensom, men jeg tror jeg begynner å bli deprimert også.

 

Selv om jeg har mange rundt meg daglig, så føler jeg at jeg ikke kan snakke med noen av disse menneskene jeg har rundt meg om hvordan jeg har det. Det er ikke fordi de ikke ville ha lyttet, men det er fordi jeg ikke vil plage de med mine problemer. Er vel et tilfelle av det enkelte kaller "Stor jente, klare selv" tankemønsteret.

 

Jeg er 19 år, og har en lærlingplass. De jeg omgir meg med hver dag er mine kollegaer. De er kjempe flotte mennesker, og jeg trives sammen med de, vel, trivdes. Jeg trives ikke lenger på arbeidsplassen. Mitt beste er ikke godt nok, og jeg gjør feil. Men saken er det, jeg gjør aldri feil, det er ikke meninga at jeg skal gjøre feil, jeg som alltid skulle være "lille frøken perfekt" Det har alltid vært slik. Det er ingen andre som krever at jeg skal være perfekt, jeg krever det av meg selv, for at jeg skal føle meg verdt de andre sin tid.

 

Jeg trives ikke lenger på jobben, på grunn av meg selv. De feilene jeg har gjort på jobben er hovedgrunnen til at jeg ikke trives, men så er det følelsen av at jeg ikke strekker til, at mitt beste ikke er godt nok, og at det aldri vil bli godt nok. Jeg prøver så godt jeg kan, og så feiler jeg.

Jeg frykter at jeg har blitt til et irritasjonsmoment på jobben, og siden baksnakking allerede er et eksiterende problem, så frykter jeg at jeg nå har blitt et emne for deres baksnakking.

 

Jeg er sårbar fra før av, på grunn av min barndom. Var innflytter til en liten bygd, og ble utestengt på barneskolen, selv om jeg bare var fire når vi flyttet til den bygda. Fikk mine første ordentlige venner på ungdomsskolen, tre av dem, faktisk. Men jeg ble mobbet aggresivt på ungdomsskolen, frem til 10.klasse, der det skled over til baksnakking. I 9. 10. og deler av 1.klasse på videregående slet jeg med spiseforstyrrelser. Jeg kom meg ut av det på egenhånd. Igjenn det med "Stor jente, klare selv"

 

Min familiesituasjon var også ugunstig. Min mor var, og fortsatt er alvorlig syk, og med en verbalt misbrukende far, så var det ikke de beste oppvekst kårende, spesielt når jeg allerede i en alder av 10 ble en trøstende skulder for min mor, selv om det ikke alltid var direkte trøst, så husker jeg at jeg alltid gjorde mitt beste på skolen for at min mor skulle bli glad og stolt av meg.

 

Det er noe om min bakgrunn ihvertfall, men tilbake til nåtiden.

 

I situasjonen jeg er i nå, så føler jeg meg tom innvendig rett og slett, jeg ønsker å blidgjøre de jeg arbeider med, men jeg får det ikke til, det er alltid et eller annet som ikke går helt som planlagt, men det er alltid små-ting, aldri noe alvorlig. Jeg føler uansett en stor skyldfølelse og stor skuffelse fordi at det ikke ble riktig. Jeg føler meg også veldig ensom. Jeg bor alene i en middels stor by, min familie er flere timer unna, og det er de vennene jeg hadde fra ungdomsskolen og videregående også. Jeg finner det utrolig vanskelig å komme inn i noe sosialt miljø der jeg bor, og de eneste jeg har kontakt med er de på arbeidsplassen, med unntak av et par stykker.

 

Jeg føler at jeg ikke får satt riktig ord på følelsene mine, men jeg får prøve litt til. Jeg føler meg håpløs, mindreverdig, tom, ensom, trist. Jeg gruer meg til arbeid hver dag. Jeg hadde det bra sammen med de andre før, men jeg har trekt meg unna, og holder meg for meg selv. Var en skravlebøtte før, men nå sier jeg ingen ting ut av frykt for å skape mer irritasjon, gjøre meg selv til latter eller dumme meg ut.

 

Nå er det derimot ei på jobben som har lagt merke til dette, selv før jeg la merke til det selv. Det er først etter at hun spurte om jeg hadde det bra, og tilbud å lytte om det var noe jeg ønsket å snakke om, at jeg har lagt merke til dette mønsteret med selv-forakt. Etter arbeidstiden, da jeg kom hjem og satt og tenkte over hva jeg virkelig føler, så begynte jeg å gråte, og jeg gråt i nærmere to timer i strekk..

 

Jeg vet jeg har skrevet dette på en veldig.. hva kan man si, formell måte, og mye av følelsene mine tror jeg forsvinner litt på grunn av stivheten, og jeg tror kanskje det er en liten forsvarsmekanisme..

 

Selv om det kanskje ikke virker slik på måten jeg har skrevet dette på, så er jeg virkelig langt nede om tiden, og jeg vet ikke om jeg klarer å komme meg opp igjen uten hjelp, som jeg har gjort før, gang etter gang. Men jeg vil heller ikke plage andre med mine følelser, jeg som streber etter å være så voksen og moden hele tiden. "Stor jente, klare selv.." Anonym poster: 167baf59a2fd3cdff13787f5956e1032

[vidor]

Veldig bra at du åpner opp dette og tør å skrive om det. Det er aldri bra å gå å bære på sånt alene.

Vi trenger alle litt hjelp av og til selv om det er tøffe historier som vi helst vil holde for oss selv av ulike grunner.

 

Du har vel lært av forelderene dine å dempe deg selv og usynliggjøre deg for å ikke være til belastning for dem for å få dine aller mest grunnleggende behov dekket. Dette er normale mekanismer som skjer automatisk fra veldig lav alder. Dette gjør også at man ofte oppfører seg litt uvanlig, og det er nok det som ligger bak den behandlingen du har fått fra andre opp igjennom årene.

 

Når et barn endrer opp med å være delvis "forelder" til en eller begge av foreldrene så oppstår det en del elementer i personligheten som andre lett reagerer på. Disse tingene går som regel i arv så du skal ikke se bort fra at foreldrene dine hadde det litt på samme måten. Man utvikler seg relativt greit intellektuelt, men følelsesmessig og reaksjonsmessig kan man lett bli litt underutviklet på.

 

Elementer fra historien din kjenner jeg igjen fra mange andre, så du er langt fra så alene som du føler deg. Det er mange som har det på samme måten. Tanken man ubevisst gjør seg som barn er at om man bare er bra nok så får jeg de følelsesmessige behovene mine dekket, noe som gjør at man lett utvikler perfeksjonistiske trekk. Man blir da sin egen strengeste dommer og lærer seg til at mestringsfølelse og det å være fornøyd med noe man gjør føles vanskeligere enn det burde, og sånn ting egentlig er uten at man kobler inn sine egne tolkningsfilter.

 

Anbefaler deg å finne noen å snakke ordentlig ut med om dette som du har tillit til. Du har jo allerede en person som har tilbydd deg dette som kanskje kan gi litt støtte uten at vedkommende nødvendigvis er noen psykolog. Det beste er å gå i psykoterapi for endre måten man tenker og handler på over tid fordi man forstår at grunnen til at man er slik man er er "programmering" og tilpassning til en oppvekstsituasjon som ikke var helt optimal. Depresjon er den nye folkesykdommen, og tro meg, det er mange i den båten. Alt for mange.

 

Det å føle ensomhet selv om du har gode og støttende mennesker rundt deg er noe du har lært deg i barndommen din, og dette er også kjent stoff fra psykologien.

Jo tidligere du kommer deg til psykologisk behandling jo bedre resultat får du.

Det er ingen som forventer av deg at du skal klare absolutt alt selv, selv om det som vanligvis skjer er at man ofte lærer seg å bli veldig selvstendig av den oppveksten du har hatt.

 

Følelsene dine ligger der, det gjelder bare å få kontakt med dem igjen.

[Rosario]

Selv om du skriver omfattende om bakgrunn vil en objektiv vurdering av dine ressurser også være nødvendig.

• Er du stresset?
  
• Hvilke talenter har du?
  
• Er du intelligent?
  
• Kan du undervise? (gjetter nei)
  
• Er du over gjennomsnittlig pen? (du undervurderer seg selv)
  

Du klarer ikke å se objektivt på deg selv i din alder. Noen andre må gjøre det. En god psykolog kan gjøre det.

 

Dersom du har depresjoner (vet ikke)

Har sagt noe generelt om det her

http://www.diskusjon...owtopic=1429258

http://www.diskusjon...owtopic=1465105

(man kan endre humøret sitt ved å være fysisk - det funker så bra at selv om alt er mørkt føler man seg vel likevel)

 

Å ta en jobb som ikke krever spesielt mye kan gi en pause mens du har mer enn nok med egne følelser.

Endret 27. oktober 2012 av Rosario

[dahuff]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver faktisk. Med unntak av "stor jente, klare selv" tankemønsteret. For det første er jeg ikke en jente, og for det andre var jeg en dropout på mine yngre dager. Uansett, det virker som at du har behov for å prate om en del ting siden du poster her. En psykolog eller en god venn er beste medisinen. Når man prater om fortiden setter man ord på ting man ikke har klart å uttrykke tidligere, og da vil sinnet klare å bearbeide fortiden lettere. Du kunne nok sent meg en PM om du vil, men kanskje det er enklere å ta opp dette med noen du kan se i øynene. Eller du kan skrive det i en dagbok.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har vurdert det å snakke med ho på jobben som tilbød seg å lytte, men jeg vet ikke riktig hva jeg burde si, hvordan jeg burde si tingene eller når jeg burde snakke med ho.

 

Jeg har lyst til å snakke om det, men på den andre siden så er det ingen untatt min mor, far og bror som vet hvordan tingene har vært i hjemmet mitt. Det her vært så tabu å snakke om slike ting, og spesielt når jeg ikke var myndig, så var det skremmende å i det heletatt fortelle om noe slikt, på grunn av at barnevernet kunne bli innblandet i lengden.

 

Jeg er jo myndig nå, men jeg tror den sperren for å snakke om det fortsatt sitter der.

 

Men så er det også litt det at "Jeg hadde det ikke så bra under oppveksten, og jeg ble utestengt og mobbet, så hadde jeg spiseforstyrrelser i et år eller to. Men jeg har ikke snakket med noen andre om det, så du er den første som vet om det" blir dumt også.

 

Så er det igjen det at jeg er redd for å bli sett på som umoden eller som en "sytete tenåring fordi ikke alt gikk på skinner" Jeg er redd for å si at jeg sliter med meg selv, fordi det er nesten "populært" å være deprimert, eller å slite med psyken.

 

Det med barndommen min, at min mor er veldig syk og at min far har vært verbalt misbrukende er ting som er veldig tunge å snakke om, til og med skrive om, selv om jeg er anonym og ingen kjenner meg igjen. Så fort jeg kommer innpå temaet 'foreldre' så trekker jeg meg unna, fordi jeg vet at hvis jeg snakker om min mor, så begyner jeg å gråte, og at hvis man snakker om min far, så vil all frustrasjonen, sinne og 'nag' bare presse på under overflaten, mens folk påpeker hvor heldig jeg er som har en far som stiller opp. Får så lyst til å si "Han bare stiller opp når det passer seg best for han, og jeg har måttet slutte med ting jeg likte fordi han ikke gadd å kjøre meg til og fra trening" men sier jeg det? Nei, fordi det er ikke slike ting man sier om sine foreldre.

 

Saken er nemlig den at med mindre jeg drev med noe han interesserte seg for selv, eller om det var mange han kjente som hadde barn som drev med det samme, eller med mindre han kunne gjøre noe som gjorde at han fremstod som et kjempegodt menneske, så var det ikke aktuelt å i det heletatt strekke seg 'litt' for at jeg skulle fortsette med det. Så jeg måtte til tider ordne backup på hvordan jeg skulle komme meg til og fra, i tilfelle pappa ikke stod opp, eller at han var for 'sliten' til å kjøre meg.

Også er jo saken slik også da at innenfor husets fire vegger, så var han en drittsekk og forvokst drittunge, som vred alt vi sa til at det ble noe negativt, og hvis vi sa noe i mot han, så vred han det til at det var mamma som hadde 'plantet' disse tingene i hodene våre, bare fordi at ho liksom skulle være ute etter å ta han. "Å stakkar meg, buhu!" Og han kjeftet for ingen ting, og hvis vi knuste noe, så var vi udugelige. Også kjeftet han alltid mamma huden full, men det var bare hvis hun var tilstede, og var hun ikke det så fikk jeg og broren min unnagå.

Men så fort vi fikk besøk, så fløy han rundt som den "engelen" og skulle hjelpe til med alt, og var såååå beskymret for mamma, og viste seg fra sin aller beste side, og alt var bare fryd og gammen. Også fikk vi høre at "Å dere er så heldige som har en så snill pappa!" og mamma fikk høre "Å du er så heldig som har en mann som hjelper til sååå mye!"

Også reiser de, og da er det tilbake til samme drittslenginga, og drittunge oppførselen.

Jeg husker at det var et punkt der jeg rett og slett fikk nok av kranglinga mellom dem, at jeg skrek ut at jeg ønsket at de skulle skille seg. Jeg ønsker det til den dag i dag.

Jeg har ikke noe til overs for pappa, og eneste grunnen til at jeg reiser hjem på besøk er på grunn av mamma.

Anonym poster: 2e4e5c3a50acc238db696592a8b26944

[AnonymDiskusjon]

" - Han er sjalu og kontrollerer alt jeg gjør. Ringer meg for å sjekke hvor jeg er."

" - Nekter meg å besøke venner eller få besøk av dem. Tvinger meg til å komme med unnskyldninger i telefon om at vi ikke kan ta i mot besøk. Jager bort familie og venner gradvis."

"- Liker å krangle med unger til stede. Da bøyer jeg av for å unngå konflikt, og han får viljen sin".

"- Gruer meg til han kommer inn døra, for jeg vet aldri om han er blid eller sint. Eller hva jeg eventuelt har gjort galt. Går på tærne hele tida"

"- Jeg får restriksjoner på hva jeg kan si og ikke si med andre til stede. Jeg skal sees, men ikke høres".

"- Huset skal være rent og maten skal stå på bordet uten en klage."

"- Truende og skremmende oppførsel når han er sint. Slår i dører, vegger og i bord".

"- Kaller meg mye stygt."

"- Min jobb er ikke viktig. Kun hans."

"- Han er materialistisk og veltalende. Vil fremstå som velholdt i samfunnet."

 

Jeg fant nettopp denne på nettet, og det stemmer på en prikk på hvordan min far var mot min mor, meg og min bror.

Bare å snakke om pappa og hvordan han har vært igjennom hele oppveksten min gjør med rasende.. Anonym poster: 2e4e5c3a50acc238db696592a8b26944

[AnonymDiskusjon]

Hei TS. Jeg er 25 nå og er stort sett i samme båt som deg. Forskjellen er vel at jeg henger litt dypere i det enn deg kanskje..

Jeg bor for meg selv i en middels stor by, har jobb som jeg sliter med og noen få venner som glir lenger og lenger unna. For tiden er det interessen for musikk som holder meg oppe.

På den positive siden gikk jeg til fastlegen min med problemene mine i sommer og er blitt henvist til psykolog som jeg skal starte hos i Januar.

Er veldig innstilt på å starte med å rette opp i livet mitt nå, siden dette har dratt altfor langt.

For å si det sånn, angrer jeg på at jeg ikke har tatt tak og gått til fastlegen med problemet før. Hvis du er skikkelig psykisk syk er det ganske vanskelig å komme ut av det på egenhånd. Snakker av erfaring desverre..

Anbefaler deg å snakke med fastlegen din! Anonym poster: 4996f9ea88494d73dcfa082f8aec79fc

[vidor]

Jeg kjenner igjen det familiemønstret og du har nok en far med betydelige psykopatiske trekk som igjen kommer av hans egne traumer og vanskeligheter i oppveksten. Når dette skjer blir man på en måte din far et forvokst ubalansert barn som ikke ser sine egne feil og dytter dem over på andre hele tiden både som forsvarsmekansime og også gjennom sosial arv fordi han selv har blitt behandlet på denne måten i sin egen oppvekst. Moren din har sannsynligvis sterke elementer av avhengighet i personligheten sin og falt sikkert for din fars tilsynelatende sterkhet og stauthet. Slike personer kan være så manipulerende at det kan ta lang tid før man lærer den sanne natur å kjenne, men da er man allerede på kroken.

Når man stifter familie og får barn så holder man gjerne ut for å samle familien, og hun har også søkt støtte fra bl.a. deg for å klare dette. I det hele tatt havner du i en familiedynamikk som er uheldig for din egen utvikling, og de tingene du skriver om er helt normale reaksjoner på det du har vært igjennom.

Når du har personer som spiller sosiale spill slik som psykopater gjør så blir det jo fort ekstra kvalmene når man ser den falskheten de spiller for å late som alt er bra når man kjenner dette fra innsiden selv og vet at nøyaktig det motsatte er sannheten.

 

Hvis du tar opp dette med andre så kan du være heldig og måte på noen som har vært igjennom lignene ting og møte respekt og forståelse, men det vet man aldri før man snakker med noen. Det er langt fra alle som har gode motiver med dette, så det er viktig vite hvor du har noen før du deler sensitiv informasjon som noen kan bruke mot deg. Hvis vedkommende har psykopatiske trekk og er utnyttende så kan dette bli brukt mot deg for personens egen kyniske vinning. Man skal være forsiktig med å skue hunden på håret sånn sett. Det å skille ekte velmenene mennesker fra manipulatorer er ikke alltid like enkelt. Det beste er nok å ta dette med en psykolog og sakte med sikkert snu skuta. God og effektiv psykoterapi tar alltid lang tid, og det er umulig å oppnå noe slikt over noen få foruminnlegg, men målet er i alle fall å motivere deg til positive forandringer som du selv har kontroll over og kan initiere. I forhold til det du har vært igjennom bør du få en kvinnelig psykolog eller psykiater p.g.a det du har vært igjennom med din far, da slipper du å ha irrasjonell frykt for at en mannlig psykolog skal gjøre deg noe vondt, selv om en mannlig terapeut kunne rettet opp ditt tillitsforhold til autoritære menn og sånn sett hatt en god effekt.

 

Det å lese om psykopati gjør også at du at forstår mer hva som er ditt og hva som har med din far og gjøre. Det å gjøre en slik separering er viktig for å rydde mer plass til deg selv i seg selv, men det er også viktig å bearbeide de sterke følesene du går med, for de sier meg at det er viktig.

[AnonymDiskusjon]

Min mor er ganske sterk psykisk, og hun har vokst opp i lignende kår selv, men der var faren hennes, altså min morfar fysisk og psykisk misbrukende. Hun har ikke fortalt så mye om barndommen sin, men hun har fortalt ihvertfall dette til meg.

 

Jeg bor langt unna der fastlegen min er, og jeg vet ikke helt hva jeg burde ha gjort for å e.v.t. kommet meg videre til psykolog, da det å få en vurdering og eventuelt bli henvist videre krever at jeg må ha en legetime, og det betyr også at mamma og pappa vil spør om hvorfor jeg trenger en legetime, og jeg ikke har lyst til å forklare meg.

 

Jeg sitter å leser om psykisk vold, jeg får en klump i halsen og begyner å gråte, for jeg kjenner meg så godt igjen i det andre forteller, selv om jeg i hovedsak var vitne til den psykiske volden, men i tid og utide offer også.

 

Jeg har også et annet problem.. Fastlegen min er også fastlegen til mamma og pappa også.. Jeg vet at leger har taushetsplikt, men jeg er redd for at det skal dette frem på et vis. Anonym poster: 2e4e5c3a50acc238db696592a8b26944

[vidor]

Det skal meget tungtveiene grunner til for at en lege kan fratre taushetsplikten ustraffet, så du kan føle deg helt trygg på at dette ikke skjer slik situasjonen din er. Situasjonen er jo ikke bra, men det kvalifiserer på ingen måte til å bryte taushetsplikten. Vedkommende risikerer å miste lisensen til å praktisere som lege, og det er levebrødet til vedkommende. Ville du vært villig til å ofre noe slikt om du var lege ?

 

Hvis det absolutt er helt nødvendig for deg så kan du bytte lege hvis du føler det er nødvendig for å komme seg videre, siden det er det som er det viktig her.

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet at jeg burde nok komme meg til lege og så psykolog, og jeg prøver å komme opp med en eller annen smart løsning for å få ordnet legetime uten å måtte forklare mine foreldre om hvorfor jeg oppsøker lege.

 

På den andre siden har jeg en følelse av at det ikke kommer til å bli noe av, jeg vet jeg trenger det i lengden, men så opplever jeg det å gå til psykolog som en skamfull ting, for meg vel å merke, å gjøre. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror kanskje igjen at det har noe med "stor jente, klare selv" tankegangen min å gjøre.

 

Og så er det kanskje litt ut av frykt for at det blir børstet over og at jeg får beskjed om at det ikke er noen vits at jeg går til psykolog fordi jeg ikke har noen problemer. For jeg bor ikke i det miljøet lenger, og jeg har perioder der jeg har det bra. Men så har jeg jo perioder der jeg har det helt for j*velig også.

Anonym poster: 2e4e5c3a50acc238db696592a8b26944

[vidor]

Du har tatt et stort steg ved å ta opp denne situasjonen på forumet, og det skal du være stolt av fordi du tar ansvar for deg selv og søker deg ut av problemene du har anerkjent at du har. Det krever mye mot og ærlighet.

 

Du har allerede overgått din far i ansvarlighet, og da synes jeg ikke det er riktig at det han har gjort deg med måten du tenker om deg selv skal få hemme deg mer enn høyst nødvendig. Den beste måten å hevne seg på er å leve et godt liv og ta et oppgjør med det ved å bruke sinnet ditt til å få forandring i livet ditt slik at du fungerer bedre. Bruk det sinnet til din fordel og oppsøk den hjelpen som gagner deg mest. Deler av måten du tenker på nå er nettopp det du skal lære deg å komme deg ut av. Tenk deg om om det du gjør nå er å sette familien din over deg selv. Det å nære illusjonen av det din far prøver å lure andre med er jo nettopp det du er sterkt imot, samt hans egne ting han egoistisk har prakket på deg direkte og indirekte. Skal du da prøve å videreføre dette eller skal du prioritere deg selv og søke den hjelpen du har behov for og krav på ?

Du har store deler av livet framfor deg og du kan velge å gjøre noe med dette, og det synes jeg du fortjener å gi deg selv.

 

I forhold til praktikaliteten i det du skriver så kan du privat ringe legekontoret og be om en telefontime. Deretter tar du opp at du vil ha tilgang til psykolog/psykiater fordi du trenger å bearbeide alvorlige ting du har vært igjennom.

 

Er dette en måte du kan starte dette på ?

[Rosario]

"jeg tror kanskje igjen at det har noe med "stor jente, klare selv" tankegangen min å gjøre."

 

Du har opplagt en oppvekst hvor hva som er rett adferd ble behandlet som feil adferd, en slags "mindcontrol" - som du må reversere. Jeg vil tro at oppvåkningen går av selv når du er sluppet unna faren din, men at det tar tid, mange år. Men å fokusere på fortid hele dagen blir som å skrive hele dagen. De som gjør det blir syk av for mye hodearbeid.

 

Jeg holder på at det du kan begynne på med en gang er å bygge opp sunne vaner (det kan man si til enhver, men her blir det viktigere siden depresjoner og http://en.wikipedia....stress_disorder er mulig konsekvens). Ta deg tid til å understimulere ved å være fysisk noen timer hver dag. Trening er bra såfremt det er trening hver dag. Men massiv trening er ikke en nødvendighet, understimulering er godt nok.

 

Edit:

Ikke umulig at Posttraumatic stress disorder (trauma er årsak) http://en.wikipedia....stress_disorder kan føre til både energifattighet og depresjoner lenge etterpå. Jeg tar ikke kilden i seg selv så høytidelig, jeg synes PTSD er interessant når man skal forklare depresjoner - det som legene ikke forstår seg på.

Endret 30. oktober 2012 av Rosario

[AnonymDiskusjon]

Jeg gjør dette sikkert veldig mye vanskeligere enn det trenger å være med tanke på å kontakte lege og komme meg videre til psykolog, fordi jeg finner alltid mulige konsekvenser, og i prosessen snakker jeg meg på en måte bort fra å kontakte lege om det. Jeg tenker på konsekvenser anngående jobben, at folk kan begyne å lure hvis jeg plutselig må begyne å reise før fra jobb, eller komme senere hvis jeg har time. Og i lengden kan de begyne å lure på om det er noe alvorlig galt med meg, eller om jeg rett og slett skulker unna jobb.

 

Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal eventuelt starte en samtale om disse tingene med ho som har tilbudt å lytte om det er noe. Skal jeg gå å prate med ho og spør om vi kan snakke, prøve å komme på egenhånd med ho og bare peile samtalen i den retningen. Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg burde gå frem, hvordan jeg burde legge frem tingene også videre. Det er jo ikke noe ho får gjort, eller sagt som kan hjelpe meg på noe vis om jeg snakker med ho om det, ikke at jeg forventer at det å snakke med ho om det skal hjelpe med noe annet enn at det er noen som vet hvordan jeg har hatt det, og hva jeg sliter med.

 

Det har hjulpet å få sluppet ut og skrevet om de tingene jeg har opplevd. Det at det faktisk er noen andre der ute som vet om de tingene jeg har opplevd, og at det ikke lenger er en hemmelighet som jeg bærer på alene, fordi nå er det noen det ute som har hørt min historie, om du skjønner hva jeg mener. Jeg kjenner dere ikke, og dere vet ikke hvem jeg er, og jeg vet det bare er en midlertidig løsning. Kommer til å gå en liten stund, så glir denne lettelsen over, også blir det like tungt igjen.. Anonym poster: 2e4e5c3a50acc238db696592a8b26944

[vidor]

Rosario er inne på deler av løsningen, men om du ikke gjør noe aktivt så er det vanskelig å oppnå bedring for dette løser seg sjelden av seg selv.

 

Det høres ut som du har redusert kontakten betraktelig i alle fall fysisk, og det hjelper på. Det å snakke om det anonymt på forum hjelper også på som du sier.

Vedkommende som har gjort dette mot deg har en sykelig personlighet. Dette er ikke din feil, så det du egentlig trenger hjelp til er å rydde ut en annen persons dårlige tenkemåter og handlingsmåter ut fra deg selv og bygge opp det som burde vært bygget opp. Du får på mange måter den oppbackingen som du burde ha fått før og får gått systematisk igjennom ting for å bedre hele livssituasjonen din. Hva andre måtte mene om dette er helt uinteressant. Dette er noe du gjør for deg selv fordi det er viktig for deg, og det har du full rett til. Du trenger ikke dele dette med noen hvis du ikke vil. Det er ingen som har krav på å få vite det, og det er helt opp til deg om du ønsker å dele det med noen.

 

Så og si alle har de reaksjonene du selv beskriver ang. å finne unnskyldninger for å ikke starte denne prosessen når man nettopp har annerkjent situasjonen. Jeg skal ikke lyve for deg, det er et stykke mentalt arbeid som ligger framfor deg, men jeg kan love deg at det er verdt det. Det er høyst sannsynlig akkurat det du trenger for å komme deg videre. Du må ut av offerrolle-mentaliteten og bygge styrken i deg sakte men sikkert. Behandler har minst 6 års utdannelse for å forstå bl.a. hva som har skjedd deg og hva som best kan hjelpe deg videre. Dette er jo den beste måten å klare seg selv på. Det er jo du selv som styrer dette.