Er jeg den eneste som hater å jobbe?

[Korka]

Hei.

 

Jeg har et stort problem med å være i jobb, føler jeg selv. Jobber nå som lærling i telekommunikasjon, noe som er et greit yrke, selv om jeg bare gjør elektrikerarbeid...

 

Føler heletiden at jeg ikke vil på jobb, muligens pga at jeg hater å stå opp tidlig, men det regner jeg med at alle gjør. Har ikke noe problemer med å stå opp, men hater det. Har heletiden lyst til å bare sitte hjemme og slappe av og sitte på PC'en. Bor hjemme nå, og sliter veldig med motivasjonen. Verken tanken om bil, lappen eller penger motiverer meg lengre... Eneste motivasjonen for å dra på jobb er for å prøve å ikke skuffe mor.

 

Trenger litt innspill her, om jeg virkelig har et problem eller om jeg bare simpelten er lat. Beklager for litt rotete innlegg.

[William_S]

Er det noe med selve jobben du misliker eller er det bare fordi du ikke vil jobbe med noe uansett hva? Kanskje du kan finne en ny jobb?Jeg for min del blir gal av å sitte hjemme å drive dank og uten skole, deltidsjobb, trening osv ville jeg kjedet meg skjønt er jo godt å slappe av også, men går det mer enn to-tre uker så går jeg meg selv på nervene. Jada jeg har sittet på pcen og spilt i tre-.fire uker sammenhengede og det ble jeg lei av. Du kan kanskje be om å få litt mer varierte arbeidsoppgaver?

[Rosario]

Kanskje en ide å ta pause fra jobbing? Jeg skjønner heller ikke hvorfor folk jobber så lenge de heller kan være hjemme foran PC'en.

[Korka]

Må innrømme en ting. Tanken av å å jobbe helt til jeg blir 67 år er så tung at jeg får selvmordstanker. Er ikke deprimert ellers, og sliter ikke på fritiden. Kanskje bør jeg bytte yrke, ja. Jeg har en person som jeg misliker sterkt på jobb, og jeg får ofte drittjobber, men alle sier bare "Det er sånn det skal være".

 

Som sagt får jeg ikke praksisen min heller. Har godskrevet rundt 70 timer på 4mnd jobbing. Det er ingenting.

 

Men vet ikke hva jeg skal gjøre om jeg slutter nå. Da har jeg jo ingen inntekt og vil mest sannsynligvis bli kastet ut etterhvert. Skjønner jo at man ikke kommer seg videre i livet ved å ikke jobbe, men alikevell.

 

Savner den tiden hvor man gikk på skole. Det er en tung overgang!

[Spartapus]

Jeg tror det er mer normalt å ikke ville jobbe enn å ville, noe som overraskende nok ser ut til å komme som en overraskelse på mange i dag. Forklaringen, mener jeg, er at vi blir solgt en løgn helt fra vi er små og til vi er ferdige med utdannelsen; at arbeidslivet handler om selvrealisering gjennom å utnytte sitt fulle potensiale i en jobb man er lidenskapelig opptatt av. Virkeligheten er at det å ha en jobb som sammenfaller med ens personlige interesser er noe som er de aller, aller færreste forunt, og at arbeidslivet for de fleste handler om å holde ut med å bruke brorparten av livet til å gjøre ting man ikke vil fordi man ikke har nok penger til å være økonomisk selvstendig. Jeg tror mange blir desillusjonert når de går ut i jobb nettopp fordi de mangler denne "bite-tenna-sammen"-innstillingen, men i stedet tror de skal gjøre noe fascinerende.

 

Anyways, i og med du bor hjemme kan du ta litt fri, reelt sett, men jeg regner med at det ikke faller i god jord hos din mor, og det er vel egentlig problemet her; du har ingen egenfølt motivasjon for å jobbe, du gjør det kun for at en annen person skal bli fornøyd. Hvis det er hele motivasjonen er det ikke rart du sliter. Det kan være sunt å smake litt på det å være arbeidsledig i en lengre periode; ha mye fritid og lite penger, slik at man selv kan føle bakdelene ved å leve på den måten og bli motivert til å få seg en jobb for sin egen del.

[Korka]

Det er nettopp det. Man innser ikke at man skal gjøre noe som man ikke vil gjøre resten av livet sitt.

 

For min del hadde jeg kunne tenkt å jobbet med programmering, eller utvikling av spill.

Men vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram med det. Vil egentlig bare sitte på gutterommet og se serier og dra ut i helgene...

[Rosario]

Programmering er ikke enkelt. Det er mange år på universitet, og du har ikke studiekompetanse enda. Har du lyst til det?

[Korka]

Tja. Det spørs. Jeg vet ikke helt hva jeg vil enda...

[Rosario]

"eller utvikling av spill."? - "Tja. Det spørs"

 

Ok

[Spartapus]

For min del hadde jeg kunne tenkt å jobbet med programmering, eller utvikling av spill. Men vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram med det. Vil egentlig bare sitte på gutterommet og se serier og dra ut i helgene...

 

Med andre ord vil du egentlig ikke jobbe med spillutvikling, det er bare noe du kunne tenkt deg å jobbe med hvis det først er sånn at du må jobbe. Den motivasjonen kommer ikke til å holde hele veien frem til jobb i spillbransjen, dvs. gjennom studiekompetanse, 3-5 års høyere utdanning og flere år med å jobbe med de kjipeste oppgavene i et spillfirma før du kommer i den stillingen du er ute etter. Sannsynligvis vil du ikke gå direkte til en jobb i et spillfirma heller, men måtte opparbeide deg erfaring i andre firma først.

 

Du har det samme problemet som 99% av alle arbeidstakere har; de egentlige interessene dine er ikke produktive og det er ingen som vil betale deg for å drive med dem. De må nødvendigvis bli en hobby du driver med utenom arbeidstiden. Hvis du ikke har noe spesielt arbeidsområde du brenner for ville jeg heller fokusert på å finne en jobb der du trives pga. andre faktorer, som f.eks. godt arbeidsmiljø og arbeidsoppgaver som ikke er altfor plagsomme. Hvis du er villig til å jobbe netter (du er oppe om natten uansett ikke sant) finnes det flere typer som er svært lite intensive og der man stort sett bare skal være tilstede. Jeg kjenner flere i den typen jobber og de bruker mye av arbeidstiden til se filmer og spise pizza.

[Korka]

Ja en slik jobb hadde vært kult. Men egentlig er jeg ikke oppe mye om nettene, legger meg i 10-11 tia for å stå opp i 6 tia dagen etterpå.

 

Føler bare at tiden går så jævlig sakte. Har liksom ingenting å glede meg til eller noe.

[jant90]

Jøss høres ut som med detta her jo

 

Jeg også blir deprimert av tanken av å jobbe til jeg er 67... Var defor jeg satsa på militæret og utenlandstjeneste, hadde et lite håp om å bli skutt tvers igjennom huet bare for å bli ferdig med det livet her (vet det høres helt sykt ut ) Ble ikke tatt inn til Førstegangstjeneste pga lavt score på teori så der røyk den planen

 

Har ikke VGS (var møkk lei hele skolesystemet, fikk nok av å sitte på skolebenken og høre masse babbel om ting som ikke interesserer meg) så da jobbet jeg litt her og der, ellers var det på nav og få et par tusen i mnd, bare drive dank. Elsker å drive dank, hadde vært mega happy som millionær

 

Lang historie kort, er 22år nå, har ikke hatt fast arbeid mer en 1,5år(var slutt på det oktober i fjor) så har vel gått arbeids ledig siden jeg var 16, utenom 1,5 år. Er en av de mest friske personene du finner,røyker ikke drikker ikke osv osv... Er ikke religiøs heller om noen skulle lure. Er bare nå det siste året jeg virkerlig har funnet hva jeg elsker og virkerlig vil gjøre, og det er Peronlig trener. Har trent siden jeg fylte 16 og kan ekstremt mye om koshold og ernæring, til og PT folka jeg snakke med får sjokk siden jeg faktisk kan ting litt dypere en dem (dems ord, ikke mine) Elsker å hjelpe folk med trening også

 

Plutselig kom han ene PTen til meg og snakket om driftsleder for fresh fitness, han hadde sagt ifra om meg, at det var stort potensiale hos meg. Ba meg ta kontakt med hu, snakket litt med henne og hu var mildt sagt veldig begeistra pga jeg kunne så mye mer en de som har tatt vgs og bare småtrent litt her og der. Da sa hu bare tilslutt "ta kontakt så fort du er innenfor dørene til AFPT så skal vi ordne alt for deg"

 

 

Ble litt revet med her, noe jeg har en stor tendens til xD uansett, jeg antar "the moral of story" er at, du har nok bare ikke funnet noe du virkerlig brenner for enda. Og tro meg NAV er no herk... Til å være et sted som skal hjelpe folk er dem ikke veldig behjelplige, visst du ikke er en nylig innvandrer da med 5 unger, da hjelper dem deg sikkert... (ikke no rasisitisk ment)

 

PS: Vær veldig forsiktig med deprimerende tanker de kan virkerlig dra deg langt ned, jævlig møkk å gå rundt å bare føle for å grine og død mesteparten av dagen, går ikke an og nyte noe, alt blir møkk!

 

mvh jt

[TityBoi]

Jeg hater også å jobbe. Jobber drit mye. Livet mitt består av å kjøre til jobb,jobbe, kjøre hjem, sove. Motivasjonen er at jeg skal suge ut mest mulig penger før jeg begynner på skole neste år. Fy faen jobben suger. Men har ikke noe valg. Du må finne ut hva du vil. Det går ikke ann å ronke rundt i en jobb du ikke liker.

[Spartapus]

Historien til jant90 er jo et kjempegodt eksempel. Det er nok mange oppegående mennesker der ute som bare ikke klarer å finne noe på arbeidsmarkedet som de trives med, og som ikke er selvplagere nok til å tvinge seg til å gjøre noe de ikke liker når de faktisk har andre måter å overleve på, som familie eller NAV. Nå var jant90 så heldig å ha personlige interesser som noen er villig til å betale ham for å drive med, men om han ikke hadde hatt den typen interesser så ville han sannsynligvis vært i samme situasjon ennå, og jeg tror det er mange som er i den situasjonen; enten er de arbeidsledige eller så har de det jævlig.

[Delvis]

Må innrømme en ting. Tanken av å å jobbe helt til jeg blir 67 år er så tung at jeg får selvmordstanker.

 

Alle har mulighet til å gå av når man blir 62. Man får litt mindre, men man må bare spare litt, eller tegne en eller annen pensjonssparing

så går vel det bra tror jeg.

[Spartapus]

Avtalefestet Pensjon eller AFP, ja. Men jeg vil minne om at denne ordningen er blitt debattert mye på Stortinget og ikke minst opposisjonen er vært skeptiske, så man skal ikke ta det gitt for at det vil være noen slik ordning når dagens unge blir 62.

[Korka]

Takker ! Har stor lidenskap for trening og kosthold, så å bli PT hadde passet meg perfekt også. Skal også inn i forsvaret om to år, så vi får se hva jeg gjør videre...

 

SNART HELG!!!

[Delvis]

Vet jo det, at når man er yngre og har startet arbeidslivet er det ork. Men senere når man er blitt mer vant med livet finner man seg mer til rette med det. Spesielt etter miltæret. Militæret var en bra ting syns jeg , med det at man fikk et spark i ræva og ble sprekere etterpå. Sånn var det hvertfall for meg.

[jant90]

Takker ! Har stor lidenskap for trening og kosthold, så å bli PT hadde passet meg perfekt også. Skal også inn i forsvaret om to år, så vi får se hva jeg gjør videre...

 

SNART HELG!!!

 

haha er helg for meg hver dag så og si for tiden. Om du vil satse på PT og lignende så gå inn på AFPT sin hjemmeside http://www.afpt.no/ Har mange forskjellige kurs, massasje,kosthold og ernæring,PT osv. Har planer om å ta hele pakka, er så og si det eneste jeg brenner for, må bare få hjelp til det først. Koster litt

 

Jeg også har lite interesse for førerkort,eie hus o.l Aldri planer om førerkort(bil) kjøpe hus osv. Vil bare leve egentlig Har ikke planet om bli en a4"slave" som så mange i dagens samfunn har blitt (har ikke no imot personene som lever sånn, er bare ikke no jeg vil eller gidder)

 

Ellers så har jeg alltid ønsket at jeg ble født som et dyr (ell afrika, vet det er mye krig og drit der også, bare et eksempel) der den eneste bekymringen er... mat. Eller for alldel, blitt født under middelalderen! Bare drømmer og fantasi men gud så herlig det hadde vært

 

Beklager visst det er mye skrivefeil og rodt, er iskald på henda, vanskelig å skrive hah!

Endret 26. oktober 2012 av jant90

[3j3jr3j32j]

Dagens generasjon vokser ikke opp med en "løgn" om at du jobber i noen år og lever den store drømmen og eventuelt blir millionær. Dette konseptet har vel snarere utviklet seg til et skyldeoffer i generell diskusjon, istedenfor en reell misforståelse/svindel. Du sier du hater å jobbe og heller vil hjem å sitte på dataen, og det er jo akkurat der du finner problemet.

 

Flere svar påpeker at nav er noe dritt og at de vil bli millionær og drev dank. Likevel hviler denne tankemåten på at samfunnet tar seg av deg, og selv om nav "er noe dritt" (jeg er helt enig, selvfølgelig, men det er nok resten av Norge også) så er det likevel økonomisk omsorg. Jeg trenger ikke å fortelle noen at man ikke blir lykkelig av å få penger av staten. Selvtillit, selvfølelse og generell livskvalitet vil stupe til bunnivå fordi man ikke utretter noe, man får ingen utfordringer, ingen følelse av mestring. Og mens dette pågår, raser mange av de du gikk på skole eller jobbet med forbi deg på stigen og legger ut facebook-statuser om hvor perfekt livet er, som videre bidrar til en følelse av at du har feilet. Det er her du kommer til å havne, selv om det høres mer komfortabelt ut å bare sitte på pcen. Fordi når man vokser opp i dag tilbringes hele livet foran skjermer, med penger fra mamma og pappa. Det er et reellt tilfelle i dag at mange ikke får jobb før de er ferdig med videregående eller kanskje til og med videre utdanning (Vennligst ikke svar med at du jobbet siden du var 14 i motvind, jeg gir faen, jeg snakker generalitet).

 

Men ta dette i bektraktning og vit at selv om vi i dag fores med skje at samfunnet er ansvarlig for alt og alle, og at nav har en plikt til å gi deg penger, så var det ikke Jens Stoltenberg som fødte deg inn i verden, det var ikke arbeidsgiveren din, det var ikke sjefen på det lokale NAV-kontoret ditt, og det var ikke læreren du hadde. Det er ditt liv, du er selv ansvarlig for det, og en stor del av å vokse opp er å innse at det er ingen andre som skal leve ditt liv, eller burde ta seg av deg (nå ekskluderer jeg naturligvis tilfeller hvor man ikke er arbeidsfør eller har andre problemer). Dette er det viktig å innse før du går videre og tenker på din nåværende situasjon og hva du vil gjøre.

 

Jeg kjenner selv mange som jobber rolige jobber, ikke tjener så mye, og sitter hjemme på fritiden og bedriver hobbyer, ofte på dataen. Og nå snakker jeg om godt voksne menn. Det står det respekt av, fordi de er fornøyd med det og har funnet sin egen nisje i livet sitt. Det er ikke noe galt med dette, men om du faller inn i denne situasjonen fordi du ikke orker å gjøre noe annet, så må du selv ta ansvar for de eventuelle følelsene av at du kunne ha vært millionær, statsminister eller hva det måtte være, eller lære deg og kvitte deg med dem, fordi du egentlig trives.

 

Når du innser at det er ditt eget liv og at halvparten av ungdommen i Norge sitter og sliter med den samme realisasjonen og de samme problemene, så kan du kanskje begynne å takle den depresjonen eller utmattenheten du føler. Ja, jobb er tungt og ofte kjedelig, det er de fleste jobber. Om det er helt umåtelig kan du alltids slutte, begynne på en utdanning eller finne en annen jobb, men vit da at det er ditt eget ansvar å gå videre, ikke mamma eller noen andre (hjelp og støtte er selvfølgelig fantastisk, men i de videre årene dine nå som ung voksen må du lære deg å stå på egne ben, hvor kjedelig det enn høres ut). Når du begynner å betakte ditt liv som ditt eget, dine ansvar som dine egne, og bærer dine håp på dine egne skuldre, blir det raskt lettere å motivere deg selv. Til å flytte ut, ta lappen, få kjæreste, osv.

 

Du må forstå at å være en person med sitt eget etablerte liv er et helt annet liv i seg selv. Men for å komme dit må det ikke bare jobb til, men også det å "vokse opp", og å jobbe med deg selv som person.

 

Jeg beklager på forhånd for det forferdelig rotete svaret mitt.

 

Edit: Husk også at forsvaret ikke er noe solid og satse på med mindre du er 100 % motivert. Bare en sjettedel av dagens ungdom drar videre etter sesjonen. Jeg kom meg selv videre bare for å bli sendt hjem på grunn av knærne en uke inn i tjenesten når en løytnant og en lege satt seg ned med meg og sa det som det var. Da var jeg lei av å ikke vite hva jeg skulle gjøre, så jeg fikk meg jobb innen en uke, tok opp fag og begynte evt. på universitetet. Ikke fall i fella som såååå mange andre ungdommer i norge hvor du ser fram til noe som ikke skjer på flere måneder eller år, da blir det for lett å ikke ta seg selv i nakken i mellomtiden.

 

(Og ja, spillutvikler krever realfag og som oftest et høyt snitt)

Endret 28. oktober 2012 av 3j3jr3j32j