Anders spiller XCOM: Enemy Unknown

[Dropkick Dolphin]

ANDERS SPILLER XCOM:ENEMY UNKNOWN

 

Året er 2015 og utenomjordiske vesener har besøkt jorden. Desverre har de alt annet enn vennlige motiver og med overlegen teknologi og overraskelsemomentet på deres side går menneskeheten en usikker framtid i møte. Verdens nasjoner har derfor gått sammen om å skape en hemmelig organisasjon hvis oppdrag er å beskytte planeten fra trusselen som romvesenene utgjør. Skjult i en underjordisk base et sted i Afrika, med verdens skarpeste forskere, mest nevenyttige ingeniører og den beste tilgjengelige teknologi er det denne gruppen med menn og kvinner som er vårt første, og eneste, forsvar.

 

Velkommen til Xcom: Enemy Unknown, rekrutt!

 

 

Operasjon Tomt Fall, Kairo, Egypt

 

Mannskapet har knapt fått slått seg til ro i hovedbasen, kjent som Gruven blant rekruttene siden alt er lagt under bakken, før alarmen uler.

 

Utenomjordisk aktivitet har blitt oppdaget i Egypt og det meldes om bortføringer av sivile. Det er opp til Tropp Alfa, Xcoms bevæpnede gren, å reagere så fort som mulig. Idekket beskyttelsevester og rifler setter de fire soldatene avgårde mot Egypt, en kort flytur unna i Skyranger, et topp moderne VTOL fly. De er ivrige, nervøse og nysjerrige, men forholder seg rolige i visshet om at de blir ledet av den beste strategen verdens nasjoner kunne finne. Kommandør Anders.

 

Med min ekspertise og finstilte taktiske sans blandet med soldatenes reaksjonsevner og skarpe syn er jeg sikker på at vi vil kunne hamle opp med enhver situasjon.

 

 

Romvesenene befinner seg i en togstasjon for gods og varer. I det transporten lander og Tropp Alfa strømmer ut går det fort opp meg at dette må være det minst oversiktelige stedet jeg noen gang har sett. Mellom togspor og togvogner står kasser og kontainere stablet overalt, noe some effektivt stopper enhver siktlinje til fienden. Vi vet ikke engang hvordan de ser ut, hvor mange de er eller hva de er bevæpnet med. Det eneste vi vet med sikkerhet er at de er her, og at de lager jævelskap.

 

Jeg begynner å lure på om å lande et stort jetfly midt i et område kontrollert av en bevæpnet fiende kanskje ikke var det lureste åpningstrekket, men et geni i de høyere makter i Xcom har bestemt seg for å legge pilotens ordrer utenfor min autoritet. Jeg skyver tanken ut av hodet og beodrer Tropp Alfa framover.

 

Jeg velger en varsom framgangsmåte, med så dårlig sikt kan vi ende opp med å spasere rett inn en våpenmunning før vi vet ordet av det. Tropp Alfa rykker fram i en linje, de dekker hverandre og sørger for at ingen ender opp alene. Rekrutt Park Pan tar dekning bak noen kasser stablet opp mot en godsvogn på venstre flanke og holder utkikk.

 

Rekrutt Igor Sidorov tar dekning back en tom lastevogn på den høyre flanken og Rekruttene Mickey Wright og Jack Taylor fyller opp tomrommet i midten.

 

Etter noen minutters varsom framrykning skjer alt på en gang. Rekrutt Pan skriker ut, han har sett vårt første romvesen. Det er en stygg liten jævel, tynn med stort hode og større øyne. Den er som tatt ut fra 50-tallet. Grønne stråler av dødelig plasma flyr gjennom luften og treffer Rekrutt Pan. Han er en sterk kar og holder seg oppreist i det han returnerer ild. Og bommer.

 

Romvesenet er dekket av en togvogn og noen kasser som gjør at Rekrutt Wright ikke klarer å få et godt nok skudd. Om vi ikke blir kvitt fienden fort kan dette bli en farlig situasjon for mine menn, så jeg bestemmer meg for å gå drastisk til verks. Rekrutt Wright får ordrer om å ta ut beistet med en velplassert granat. Etter en vakker eksplosjon som lager pinneved av kassene og ødelegger togvognen får vi oss en overraskelse. Fienden står fortsatt. De må være sterkere enn jeg først antok.

 

Plassert på romvesenets flanke har Sidirov perfekt sikt og etter en rask salve med riflen faller vesenet om på bakken. En liten eksplosjon høres, og med ett dukker Dr Vahlen, Xcoms sjef for forskning, opp over radioen. Vi blir fortalt at romvesenets våpen ser ut til å ha selvdestruert når det døde. Hun ber oss være oppmerksomme på biter og deler som ligger igjen som hun og forskerene kan ta en titt på.

Dr Vahlen kan forske på hva hun vil, her i felten har vi ikke tid til å fundere på ditt og datt og se på ting i mikroskop. Handling er nøkkelen til suksess. Vi rykker videre!

 

Et beist til runder en togvogn og hadde falt oss rett i flanken om ikke Rekruttene Sidorov og Taylor hadde holdt utkikk mens resten av laget rykket fram. Siden de ser romvesenet først får de reagere først og de åpner ild mot den intetanenede fienden. Begge bommer. Jeg er ikke imponert.

 

Rekrutt Pan rykker ut mot venstre flanke i et forsøk på å komme rundt fienden, mens de andre lagmedlemene holder det opptatt med ild og manøvrering. Som sagt tidligere så er handling nøkkelen til suksess. Jeg bestemmer meg for å gamble og sender Rekrutt Wright stormende fram. Han tar dekning bak en tom godsvogn, det er mange av de her, og åpner ild mot beistet som nå er bare syv-åtte meter unna. Han bommer. Ærlig talt!

 

Dette gir romvesenet sjansen til å åpne ild, og Rekrutt Taylor for en solid dose plasma rett i brystkassen. Taylor får, naturlig nok, fullstending panikk og den en gang røffe soldaten skriker etter sin mor i ren og skjær angst.

Sidorov derimot holder hodet kaldt og lander en dose med stål i hodet på jævelen før han får gjort mer ugagn. Dette gir Taylor tid til å ta seg sammen, og laget fortsetter framover.

 

To fiender dukker opp på venstre flanke, som igjen blir bevoktet av to rekrutter. De bommer begge to, men romvesenene ser ut til å trekke seg tilbake etter den intense ilden. De forsvinner inn i en godsvogn og ut av syne.

Jeg er ikke villig til å risikere liv for å storme vognen. Vi har allerede to sårede soldater og jeg vil gjerne ha alle hjem i relativt god behold.

Taylor får gleden av å ta hevn, han sender en granat tumlende inn i vognen og eksplosjonen blandes med smertefulle skrik fra fienden i det de dør i et inferno av ild og smerte.

 

Dr Vahlen dukker opp på radioen igjen. Hun råder oss sterkt til å ikke bruke eksplosiver, da de etterlater for små biter til at hun kan få forske på de. Hun retter på brillene sine og ser rimelig irritert ut. Hun kan klage så mye hun vil, vi tok ut trusselen og mistet ikke ett eneste liv. Jeg ser på det som en suksess.

Laget returnerer til flyet for turen hjem. Restene av romvesenene og teknologien deres blir plukket opp av et lag med forskere senere. Vi derimot, skal hjem og feire vår første seier mot den utenomjordiske trusselen!