Skillsmisseraten: vil den gå ned?

[Ruskeladd]

I vår tid ser det stadig mørkere ut for det konseptet vi kjenner som "ekteskap". Skillsmisseraten er som kjent skyhøy i den Vestlige verden, og den ser ikke ut til å synke med det første.

 

Men til tross for disse "dystre" tallene, så sitter jeg av en eller annen grunn igjen med den følelsen av at om 20-30 år, så vil skillsmisseraten ha sunket betraktelig. Grunnen til dette er at folk i dag er så forferdelig bevisste over at ekteskap ikke er en lek, og at det kanskje er litt lurt å tenke seg om før man gjør et endelig valg. La gå, dette er ikke et flunkende nytt fenomen, men slike trender bruker allikevel lang på og trenge seg inn i folks bevissthet.

 

Min teori er at i midten av dette århundre så vil færre folk gifte seg, men flere vil til gjengjeld holde ut i ekteskapene sine.

 

Er du enig/uenig i min teori? Hvorfor/hvorfor ikke?

[olsen_1]

Enig.

 

Jeg har gitt opp tanken på en norsk kvinne pga dette. Mye lettere når egoet ikke er så stort.

Endret 11. oktober 2012 av olsen_1

[Ruskeladd]

Jeg har gitt opp tanken på en norsk kvinne pga dette. Mye lettere når egoet ikke er så stort.

 

Hvorfor har du gitt opp? Mener du at det bare er norske kvinner som skal ta skylden, og ikke menn?

[olsen_1]

Jeg har gitt opp tanken på en norsk kvinne pga dette. Mye lettere når egoet ikke er så stort.

 

Hvorfor har du gitt opp? Mener du at det bare er norske kvinner som skal ta skylden, og ikke menn?

 

Nei, egentlig ikke, er vel like mange menn i de ekteskapene som kvinner

Endret 12. oktober 2012 av olsen_1

[Coglione]

Jeg er enig i teorien din.

 

For det første så er det mye som har endret seg i Norge de siste 60 årene. Økt velstand, økonomisk uavhengighet for kvinner og endrede grunnlag for å inngå ekteskap i utgangspunktet har alle bidratt til at det er lettere å skille seg. Da virker det som om folk gjør det også, noen ganger bare fordi de "er litt lei". Nå har vi kommet til et punkt der hvor disse aspektene har nådd en øvre grense. Nå er det ikke noe problem for verken kvinner eller menn å skille seg, både med tanke på økonomiske og sosiale konsekvenser. Nå har også "skillsmissegenerasjonen" blitt eldre, sånn at de er omtrent like gamle som mine foreldre.

 

Hvis man skal ta utgangspunkt i Hegels teori om tese, antitese og syntese, vil de gi mening å tro at skillsmisseraten vil synke noe. Det gikk fra den ene ekstreme formen til den andre, og jeg tror og håper min generasjon vil stå for en reaksjon på nåtidens høye skilsmisserater. Forhåpentligvis vil vi kunne ta lærdom av våre foreldres feil, slik at vi er bedre rustet til å takle et ekteskap. Det vil jo ikke si at skillsmisseraten kommer til å synke ned til det nivået den var på for 60 år siden, men at vi finner ut hvilke grunnlag det er verdt å inngå et ekteskap for og når det virkelig er til alles beste å skilles.

 

På en annen side kan man tro at med fremveksten av velferdsstaten har ført oss ut på en vei uten avkjørsler. At med tanke på velferden vår vil ekteskap og forhold bare få mindre og mindre verdi, og til slutt ender vi opp i en slags "naturtilstand" hvor alle har seg med alle uten mål og mening.

 

Jeg personlig tror vi er på gal vei, og at folk før eller siden vil innse at det ikke er materiell luksus som er nøkkelen til det gode liv. Forhåpentligvis vil noen gå foran med et godt eksempel og vise hva som virkelig teller. Et godt ekteskap er verdt så utrolig mye mer enn en flott bil og sommerhus på Mallorca, og mitt håp for fremtiden er at vi innser dette. Det tror jeg også skjer, nå har velstanden bare økt og økt, og snart når vi et punkt hvor vi forstår at denne spiralen ikke kan fortsette, og da vil vi vite å verdsette livets virkelige verdier.

[BuffyAnneSummers]

Jeg tror ikke på at det med at skillsmisser er blitt ''vanligere'' faktisk har så mye å si. Hadde det vært like sosialt akseptabelt å bli skilt for 100 år siden som i dag så hadde vi faktisk mest sannsynlig ikke sett denne ''økningen'', siden mange har holdt ut i ekteskapet av frykt for både hvordan de vil fremstå for andre og sin egen sikkerhet.

 

Sånn sett tenker jeg at det kun er positivt at folk i dag faktisk skiller seg istedet for å leve i ett kjærlighets/lidenskap/kjærligtomt ekteskap for resten av sitt liv.

[Coglione]

Tja, men det er nok ikke bare hvordan samfunnet ser på skilsmisse. Selvfølgelig hadde økonomiske forutsetninger mye å si, men ekteskapet ble også verdsatt mer. Det var ikke bare det at en skilsmisse var mindre akseptabelt før, men det ekteskapet betydde også mer tror jeg. Jeg tror mange valgte å holde ut i ekteskap, ikke bare fordi de var redde for hvordan de ville fremstå for andre, men også fordi de holdt ekteskapet høyere enn det vi gjør i dag. Så kan man jo spørre seg da, er samfunnets syn på skilsmisse et resultat av enkeltindividers holdning til det? Det kan godt stemme.

 

På den ene siden er det positivt, men det er også negativt. Hvis folk skiller seg bare fordi gnisten ikke er til stede lenger, kan det være ganske dårlig. Spesielt hvis barn er inne i bildet. Man kan også argumentere for at hvis man har høyere terskel for å bryte ekteskapet, vil det være større sannsynlighet for å komme gjennom de vanskelige tidene, og det kan igjen føre til økt kjærlighet.

[logaritmemannen]

Tror at "feminiseringen" og kvinnefrigjøringen har vært medvirkende årsaker til at skilsmissetallene har gått opp.

 

Dette har jo også noen andre ulemper som kommer frem. 25% av alle menn på 40 år er barnløse, enkelte fedre "resirkuleres" oftere, gjerne pga økonomiske forhold. Med andre ord kan det virke som at alfahannene er de som ender opp med en større andel av kvinnene enn før. I naturen ser man ofte at noen få alfahanner har de fleste av hunkjønnene, noe mange mener også var tilfelle for mennesker før i tiden og at dette var en av grunnene til at monogami ble innført. Én kvinne på én mann er vel mer rettferdig enn mange kvinner på én mann, eller?

[Akse]

Den høye skillsmisseraten har nok også noe å gjøre med at terskelen for å inngå ekteskap er veldig lav når man er i starten av et forhold. Man er veldig forelsket og gifter seg. Når denne forelskelsen senere går over er jo ikke ekteskapet så attraktivt lenger, og man skiller seg.

[zotbar1234]

Selvfølgelig hadde økonomiske forutsetninger mye å si,

 

For 100 år siden, hvilke karrierevalg hadde en skilt kvinne? Ковалевская var den første kvinnen i Nord-Europa med et fullt professorat (1889). Noether måtte forelese under Hilberts navn (1915). Curie fikk ikke en stilling ved universitetet i Krakow utelukkende pga kjønn (1894). Meitner slet med eksakt de samme holdningene og det ikke fra noen tilbakestående nek som nettopp krabbet ut av hulene sine, men av ganske så begavede kollegaer som Planck. Alle disse kvinnene var eksepsjonelle i sine felt; unødvendig å si at de var unntak, heller enn regelen.

 

Det er først i senere tid og langt i fra i hele verden at kvinner fikk en anledning til å gjøre noe mer av livet sitt enn å være en fødemaskin og/eller gjenstand for overføring av politiske/finansielle midler.

 

Selv i dag er det slik at snittinntekten for kvinner er lavere enn menn og da selv når man ser på inntekter innad samme yrket (med muligens ett unntak). Når er det verden fikk den første kvinnelige millionæren og milliarderen? Og mannlige?

 

(...) men ekteskapet ble også verdsatt mer.

 

Hva er bakgrunnen for denne uttalelsen? Eller, rettere sagt, hva legger du i "verdsatt mer"? Og ikke minst, verdsatt av hvem?

 

På den ene siden er det positivt, men det er også negativt. Hvis folk skiller seg bare fordi gnisten ikke er til stede lenger, kan det være ganske dårlig.

 

Hva er dårlig? At 2 folk som ikke lenger har en emosjonell tilknytning likevel holder ut med hverandre av hensyn til hvordan de skal oppfattes av omgivelsen deres? Hvordan er det "dårlig" av dem å gå sine veier da?

 

Spesielt hvis barn er inne i bildet.

 

Puh-lease. Det må være forbi miserabelt å vokse opp i et hjem der foreldrene ikke kan fordra hverandre og bor under samme tak utelukkende pga barn.

Endret 12. oktober 2012 av zotbar1234

[Coglione]

Selvfølgelig hadde økonomiske forutsetninger mye å si,

 

For 100 år siden, hvilke karrierevalg hadde en skilt kvinne? Ковалевская var den første kvinnen i Nord-Europa med et fullt professorat (1889). Noether måtte forelese under Hilberts navn (1915). Curie fikk ikke en stilling ved universitetet i Krakow utelukkende pga kjønn (1894). Meitner slet med eksakt de samme holdningene og det ikke fra noen tilbakestående nek som nettopp krabbet ut av hulene sine, men av ganske så begavede kollegaer som Planck. Alle disse kvinnene var eksepsjonelle i sine felt; unødvendig å si at de var unntak, heller enn regelen.

 

Det er først i senere tid og langt i fra i hele verden at kvinner fikk en anledning til å gjøre noe mer av livet sitt enn å være en fødemaskin og/eller gjenstand for overføring av politiske/finansielle midler.

 

Selv i dag er det slik at snittinntekten for kvinner er lavere enn menn og da selv når man ser på inntekter innad samme yrket (med muligens ett unntak). Når er det verden fikk den første kvinnelige millionæren og milliarderen? Og mannlige?

 

(...) men ekteskapet ble også verdsatt mer.

 

Hva er bakgrunnen for denne uttalelsen? Eller, rettere sagt, hva legger du i "verdsatt mer"? Og ikke minst, verdsatt av hvem?

 

På den ene siden er det positivt, men det er også negativt. Hvis folk skiller seg bare fordi gnisten ikke er til stede lenger, kan det være ganske dårlig.

 

Hva er dårlig? At 2 folk som ikke lenger har en emosjonell tilknytning likevel holder ut med hverandre av hensyn til hvordan de skal oppfattes av omgivelsen deres? Hvordan er det "dårlig" av dem å gå sine veier da?

 

Spesielt hvis barn er inne i bildet.

 

Puh-lease. Det må være forbi miserabelt å vokse opp i et hjem der foreldrene ikke kan fordra hverandre og bor under samme tak utelukkende pga barn.

Jeg skjønner ikke hva du vil frem til med første, du bare utdypet det jeg mente.

 

Bakgrunnen for den uttalelsen er at ekteskapet var med verdt før. Samfunnet ga vel faen i om de skilte kvinnene kom til å klare seg økonomisk eller ikke, det var jo det faktum at de brøt ekteskap som brydde dem. Det har også å gjøre med sekularisering å gjøre. Folk var mer religiøse før, og innenfor kristendommen er det en synd å bryte ekteskapet.

 

Det er dårlig fordi et forhold er langt mer enn bare en forelskelse. Og særlig et ekteskap. Et ekteskap er et gjensidig løfte om å støtte hverandre i gode og onde dager, og det er i så måte feigt å skille seg ved første motbakke. Det er i motbakke det går oppover.

 

Ja, det må være miserabelt. Da er det nok best for barnet med skilte foreldre, men hvis det er snakk om mindre problemer og at verden ikke blir rosa hver gang man ser partneren, da er det i mine øyne egoistisk å gå hver sin vei, når barnet fortsatt er for ungt til å ta vare på seg selv.

[BuffyAnneSummers]

Ekteskap er noe religion har kommet med, og derfor føler jeg ikke for å utdype noe mer enn å påstå at det hele stammet av frykt.. Kun frykt. Man kan pynte på det og si at man ''verdsatte'' ekteskap før, men realiteten var at spesielt kvinner ville lide på alle mulige plan hvis de skilte seg, på grunn av samfunnets formeninger om hvordan en kvinne skulle te seg. Hun skulle være stille, ikke gjøre noe særlig ut av seg og kun ha hatt sex med en mann.

 

Frykt. Frykten begynner å forsvinne, sakte men sikkert. Det er ikke noe annet enn positivt.

 

Jeg tviler også at folk tar å skiller seg i hytt og pine på grunn av at ikke ''alt er rosa'' lenger. Det er mye vi ikke ser som foregår bak lukkede dører, og problemer vi kan se på som bagatellmessige kan bety mye for en av partene som faktisk sitter midt oppi det. Mange av de mest fantastiske menneskene jeg kjenner er også skillsmissebarn, eller har hatt foreldre som aldri giftet seg men ble separert i senere tid, så hvor mye ''skade'' det vil gjøre på barn sånn sett vil jeg tro er helt individuelt og kommer ann på hvem foreldrene er, ikke hvem de er gift med eller sammen med.

[BuffyAnneSummers]

En annen ting jeg lurer på er hvorfor det må være så ille at folk skiller seg mer enn før? Har det noe med folks moralske forestillinger å gjøre? Hva har ekteskap med moral å gjøre? Før i tiden var det ''til death do us part'' og hele den pakka der, men er det ikke positivt at folk gjør mer som de vil istedet for å leve etter steingamle regler lager av xxx antall historiefortellere for flere år siden? Hva er det som er galt med at mennesker heller skiller seg enn å leve for resten av sitt liv med en person de ikke ønsker å dele resten av sitt liv med alikevel?

[Balthier]

Jeg tror ekteskap vil være nærmest ikke-eksisterende om 20-30 år.

[zotbar1234]

Jeg skjønner ikke hva du vil frem til med første, du bare utdypet det jeg mente.

 

Jeg vil frem til at sammenligningen av skilsmisseraten og ekteskapets "verdi" (i ordets mange betydninger) er meningsløs når den gjøres mellom nåtid og relativt ny fortid. Forutsetninger for (typisk) den ene parten i ekteskapet var for forskjellige mellom nå og 50-100 år siden. Kvinnenes valg var særdeles begrensede før (det er en del av begrensningene som ligger igjen i dag, om enn langt mindre i .no enn andre steder i verden), og det gav veldig sterke føringer på hvorvidt livet utenom ekteskapet var overhodet mulig.

 

Bakgrunnen for den uttalelsen er at ekteskapet var med verdt før.

 

Igjen, hva baserer du dette utsagnet på? Og hva slags "verdi"begrep legger du til grunn her?

 

Samfunnet ga vel faen i om de skilte kvinnene kom til å klare seg økonomisk eller ikke (...)

 

Nettopp. Men kvinnene gav ikke faen. Når det reelle valget stod mellom fattigdom eller et forhold uten emosjonell tilknytning, er det ikke rart at det siste ble "valgt". Det beviser hverken at ekteskapet var "verdt" mer før eller at folk var mindre syndige eller ble mer brydd av skilsmissen rent følelsesmessig.

 

Jeg må forresten korrigere meg selv her. Denne avveiingen gjaldt ikke bare kvinner; det er nok av eksempler der menn solgte seg selv på en tilsvarende måte.

 

Det har også å gjøre med sekularisering å gjøre. Folk var mer religiøse før, og innenfor kristendommen er det en synd å bryte ekteskapet.

 

Ja, jeg er med på den. Muligens med endringen til "ble folk hjernevasket til å innta den innstillingen at det er synd å bryte eksteskapet".

 

Det er dårlig fordi et forhold er langt mer enn bare en forelskelse.

 

Beklager, men dette er fravær av begrunnelse. Hva legger du i "dårlig" (både her og i det opprinnelige utsagnet ditt).

 

Et ekteskap er et gjensidig løfte om å støtte hverandre i gode og onde dager

 

Et ekteskap er at en institusjonalisert måte å overføre materielle goder på og har ingenting med et gjensidig støtteløfte å gjøre. Et slikt løfte kan nemlig gis uten å signere et papir og uten å informere staten, uten at løftet i seg selv mister noe betydning. Derimot kan man ikke kjøpe seg inn i visse typer eiendom uten å betale 2.5% dokumentavgift med mindre man er gift og da kommer ekteskapet til sin sanne rett (det samme kan sies om forsikring, gjensidig finansielt ansvar overfor kreditorene, osv).

 

Det er i motbakke det går oppover.

 

Har du flere intetsigende tautologier på lur?

 

Da er det nok best for barnet med skilte foreldre, men hvis det er snakk om mindre problemer (...)

 

... rent bortsett fra at rangeringen av problemer til "mindre" eller ikke er en svært så subjektiv sak.

 

Jeg tror, i den grad det er mulig å spå om framtiden, at når det gjelder Norge, så vil stadig synkende andel av befolkningen gifte seg. I det øyeblikket samboere og gifte har eksakt de samme rettighetene og ingen finansielle fordeler/ulemper, vil folk muligens beholde selve løftet og noe symbolikk knyttet til det (ringene, eksempelvis), men de vil ikke gidde å skifte etternavn eller signere papirer (eller, tom. høre en barnebefølende nisse preke om viktigheten av å gi slike løfter foran hans imaginære venn) på at de har gitt hverandre slike løfter.

[Woman]

Jeg tror også at færre faktisk vil gifte seg i fremtiden. Nå trenger man jo ikke å gifte seg for å få de samme rettighetene som ektefeller får. Man kan bare bli "registrert partner". Klinger mye bedre for oss i denne generasjonen som er litt nervøs for å gi opp på den friheten vi kan ha.

 

Om skilsmisseraten vil gå ned blant de som fortsatt velger å gifte seg, vet jeg ikke. Kanskje.

[Fruitdealer]

Tror ikke det er vanlig men det har stadig økt gjennom årene, og det forsetter så om noen år så kan du at det er " vanlig"